Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om treenigheten og oss

Preken i Bergstadens Ziir under høymessen på treenighetssøndag, søndag 7. juni 2020.

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

102683499_3158271434216041_3391462424010020038_o
Treenigheten (A. Rublev)

Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.
Gud er ikke en stammegud.

Det er det jeg har tenkt å si i dag.
Jeg skal si det med litt flere ord,
og fylle ut med flere detaljer.
Men det er altså dagens hovedbudskap,
så kan dere merke dere det allerede nå.

Gud er ikke en stammegud.

I

Evangelieteksten som vi nettopp leste, har vi allerede lest en gang til tidligere i dag. Det var før dåpen. Matteus 28 leses alltid i forbindelse med dåpen. I kirka kaller vi teksten for dåpsbefalingen. Den kalles også av og til for misjonsbefalingen, fordi den rommer et oppdrag – en mission – til disiplene, at de skal fortelle om Jesus «blant alle folkeslag». Og endelig så rommer teksten også en befaling om å gjøre til disipler. Om vi hadde kalt teksten for disippelgjøringsbefalingen hadde vi truffet ganske bra, da også, men det er naturligvis et innmari krøkkete ord. Kanskje skulle vi alle sammen bare sagt som engelskmennene: The Great Commission, det store oppdraget.

I dag har vi døpt. Vi har holdt den delen av det Jesus har befalt. Vi skal gå videre og leve liv i kjærlighet, slik vi sang etter dåpen:

Når du vokser og blir stor
skal du be om sanne ord.
Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Spør oss ut om tro og håp,
nattverd, bønn og barnedåp.

Spør om hva din skaper vil
du skal bruke livet til.
Spør om Jesu hjertesak,
julenatt og påskedag.
Spør om lykkens rose rød,
spør om hjelp i liv og død.

II

I dag er det treenighetssøndag, festdagen for treenigheten. Grunnen til at vi leser Jesu ord og befaling om den hellige dåp akkurat på denne dagen, handler først av alt om den dåpsformelen Jesus gir disiplene sine. Jesus sier vi skal døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, altså til navnet til Den treenige Gud.

De siste ukene har vi hatt det ganske travelt her i kirka. Etter tolv uker med stengte kirkedører, åpna vi for gudstjenester igjen for to uker siden. I dagene som fulgte, har vi markert Kristi himmelfartsdag og pinse, og i dag er det altså treenighetssøndag. Rent kronologisk hører dagens tekstavsnitt egentlig til på Kristi himmelfartsdag; det store oppdraget er det siste Jesus sier før han blir tatt opp til himmelen, ifølge evangelisten Matteus. Så her henger dager og motiver sammen.

Disse ukene har vi lest flere bibeltekster om nettopp treenigheten, og om det evige og ubrytelige kjærlighetsbåndet som er mellom disse tre personene i den enheten som vi kaller Gud. Det fellesskapet som vi kaller Gud, er så sterkt at ingen krefter kan ødelegge det, ikke engang døden. Jeg har understreket det samme i prekenen begge søndagene. I dag leser vi en tekst hvor det blir tydelig at vi òg inviteres inn i dette fellesskapet av evig kjærlighet. At vi og Gud hører sammen.

III

Fortsett å lese «Om treenigheten og oss»

Om kjærlighetens Ånd

Preken på søndag før pinse (24. mai 2020) i Røros kirke.

Jesus sa: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»

(Johannes 15:26-27)

I

På torsdag var det Kristi himmelfartsdag. På den dagen markerte vi, ifølge en vits på internett, at Jesus gikk over til hjemmekontor. Joda, artig sagt, men slett ikke uten teologisk substans. For hele fortellingen om Jesus kretser rundt dette: At han kom fra sin himmelske Far, som er Gud og alles Far, og at han viste oss hvem Gud er, og at han gjorde menneskenes liv til sitt eget liv, og at han så vendte tilbake til Gud, slik at menneskenes liv og historie kom helt inn til Guds hjerte.

Slik kom både han og vi hjem. Enten vi nå kaller det hjemmekontoret hans eller ikke: Der er det himmelsk utsikt (eller oversikt) og superraskt nett; det er bare å kalle på ham, når og hvor som helst.

I kirker verden over markeres denne dagen ved at man tar påskelyset, som har stått vel alteret og brent i førti dager, siden påskeaften, og flytter det til døpefonten, hvor det står resten av kirkeåret. Slik forteller vi hva som skjedde med Jesus. Han sto opp fra de døde. Han viste seg for disiplene sine og var hos dem i førti dager. Så ble han tatt opp til himmelen. Fram til da var han hos menneskene, men bare ett sted om gangen. Så tok han fortellingen om menneskenes liv med seg helt inn til Gud hjerte, og nå er han hos alle, alltid, alle steder.

Ifølge evangelisten Matteus, er dette det siste Jesus sier til disiplene sine før avskjeden, like etter at han har gitt dem i oppdrag å gå ut i verden, døpe og lære: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Hver gang noen blir døpt i ei kirke, leser vi disse Jesus-ordene, og så øser vi dette løftesordet opp over den som døpes.

De siste månedene har kirker vært stengt over hele verden. Da er det nettopp dette løftet vi har klynget oss til, og denne tanken som har kunnet holde oss sammen som kirke: Gud er hos alle, alltid, alle steder, gjennom alt, alle dager, til og med når vi lurer på om dette kanskje er slutten på verdens slik vi kjenner den.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd»

Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Om Guds smertes teologi (i Ljomen)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18.8.2016

Når dette står på trykk i Ljomen har Røros-presten med familie nylig kommet tilbake til Norge etter tre ukers rundreise i Soloppgangens land. Som enkelte vil kjenne til vokste jeg opp der – jeg bodde der fra jeg var 3 til jeg var 19 – og denne sommeren lå alt til rette for et besøk i prestens barndomsrike. Så da gjorde vi det.

En av de tingene jeg har med meg fra tida i Japan er fascinasjon for østlig livstolkning. Jeg har blant annet hatt stor glede av å lese og bruke tid på å sette meg inn i det filosofiske universet til den japanske teologen Kazoh Kitamori (北森 嘉蔵). Han har slått følge med meg bort til diverse prekestoler og lesepulter de siste årene, selv om dette nok ikke alltid har vært like tydelig for tilhørerne. Siden dette altså er Japan-sommer for min del tenker jeg tida er inne for en litt mer utførlig presentasjon av Kitamori.

Fortsett å lese «Om Guds smertes teologi (i Ljomen)»

Om mannen med kosten

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17.3.2016

hagiaeirene

Plutselig var han der, med kosten sin, på plattformen i Hagia Eirene-kirka. Vi hadde akkurat sett oss om, åtte prester fra Gauldal prosti på studietur i Istanbul. I løpet av to dager hadde vi i tur og orden besøkt Suleiman-moskeen, to synagoger, Den blå moské, Chora-kirka, flere museer og – ikke minst – Hagia Sofia, den enorme helligdommen med sin lange og kompliserte historie først som kristen kirke og så som moské og så til slutt som museum. Nå var turen kommet til Topkapi-palasset. Og der, inne på palassområdet, ligger altså Hagia Eirene, kirka som var åsted for det andre økumeniske kirkemøtet, det som ble holdt i Konstantinopel i år 381. Den arianske striden ble avsluttet på dette konsilet med det vedtaket vi kjenner som Den nikenske trosbekjennelse men som mer presist heter Symbolum Nicænum-Constantinopolitanum, blant venner bare kjent som Nikenum.

Den arianske striden handlet om spørsmålet om hvem og hva Jesus var. Kristus. Messias. Menneskesønnen. Sønnen. Javel. Men var han Gud? Var han menneske? Eller var han begge deler? I så fall: Hvordan? Å be til Jesus, var det avgudsdyrkelse? Arius av Alexandria mente Jesus måtte plasseres som Guds første skapning og dermed hadde en underordnet rolle under den ene Gud. Konsilet samlet seg om noen helt andre formuleringer som forsøkte å ivareta mysteriet om det guddommelige nærværet i og gjennom Jesus: Jesus var Ordet fra evighet,

Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud,
lys av lys,
sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt,
av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.

I dag er Hagia Eirene i bruk som konsertlokale. Det er noe dypt meningsfullt ved det, tenker jeg, selv om jeg selvsagt gjerne hadde sett at den gamle funksjonen som kirke hadde blitt videreført også gjennom ottomanertida. For den nikenske trosbekjennelsen minner oss som framfører den om at troen alltid har en hymnisk komponent, en lovsangstone. Nikenum er utformet nettopp i en hymnisk form. Det kommer aller best fram når den synges. Jeg testet noen toner under Hagia Eirenes kuppel.

Og så var han der altså: Arbeideren med kosten, han som skulle sørge for at kirka var rengjort før neste konsert. Lyset og stemninga ropte på kamera.

Korset. De tre vinduene mot den lyse evigheten. Renselsen. Kirkerommet. Lovsangstonen. Det er et bilde av hva kirka er og skal være, dette. Og mannen med kosten? Kanskje han kan bli et slags bilde på ham den arianske striden sto om, han som kirka bekjenner kom for å vaske bort døden og alle dødens følgesvenner:

For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen
og ved Den hellige ånd
og av jomfru Maria
ble han menneske av kjøtt og blod.

Om erstatningsteologi og skikkelig teologi

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene

Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.

Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.

 

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem
Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

«De ugudelige skal bli utryddet av landet»

Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.

Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.

Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.

Erstatningsteologi?

Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.

Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.

Fortsett å lese «Om erstatningsteologi og skikkelig teologi»

Om Guds smerte

For noen uker siden viste jeg til Theology of the Pain of God av Kazoh Kitamori (北森 嘉蔵) som inspirasjonskilde for et prekenpoeng. Jeg har pekt på Kitamori tidligere også, for eksempel her og her, så det har vært mulig å lese mellom linjene at jeg har lest i hvert fall noen linjer av nevnte bok. Jeg kan bekrefte at så er tilfelle; jeg har til og med lest hele boka. Men jeg har ikke gitt noen full bokomtale av boka på bloggen før. Det er det på tide å gjøre noe med.

IMGDen følgende omtalen av Kitamoris bok er basert på den engelske oversettelsen fra 1965. Jeg har såvidt bladd i den japanske originalen 神の痛みの神学 også, men japansken min er såpass haltende at jeg ikke har noen som helst mulighet overhodet til å få med meg sammenhengen i en slik tekst som Kitamoris. I følge denne artikkelen (fotnote 7) er det den kanadiske misjonæren Howard Norman som er ansvarlig for den engelske oversettelsen, dette er en opplysning som (merkelig nok) ikke framkommer noe sted i den utgaven av boka jeg eier. Nuvel. Så langt jeg kan bedømme har Norman gjort et solid arbeid; ikke minst har han maktet å ivareta noe av den poetiske kraften i originalteksten.

Kazoh Kitamori (1916-1998) var født i Kumamoto på Kyushu, Japan. Som ung ble han omvendt til kristendommen gjennom lesning av et essay om Martin Luther og påfølgende møter med en luthersk menighet. Han valgte å studere teologi, først på det lutherske teologiske seminar i Tokyo (dagens ルーテル学院大学), deretter ved Kyoto Imperial University (京都大学) hvor han også studerte litteratur og filosofi. Fra 1943 foreleste han ved  Tokyo Union Theological Seminary (東京神学大学; dette het Eastern Japan Theological Seminary de første årene) hvor han ble professor fra 1949 og arbeidet til 1984. Ved siden av arbeidet som teologiprofessor virket han som prest for en lokalmenighet i Tokyo hvor han tjenestegjorde i hele 46 år fram til 1996. Han var dessuten aktiv i arbeidet med å reformere sammenslutningen United Church of Christ in Japan (UCCJ) (日本キリスト教団) i årene etter Andre verdenskrig; denne prosessen hadde også innvirking på den teologiske tilknytningen for hans arbeidssted. Han skrev over førti bøker, blant dem er 神の痛みの神学 (1946) den som har fått videst lesekrets og innflytelse.

Fortsett å lese «Om Guds smerte»

Om trinitarisk teologi

Søndag 26. mai 2013 var Treenighetssøndagen. Det er en kirkeårsdag jeg blir mer og mer glad i, ettersom jeg blir mer og mer fascinert av trinitarisk teologi. Treenighetslæren er slett ikke død dogmatikk, men tvert imot en kilde til stadig inspirasjon og et flott redskap til å gjøre teologi i møte med mange slags mer eller mindre hverdagslige situasjoner. Det er rett og slett flott å kunne bekjenne troen på Den treenige Gud.

Jeg hadde fri denne søndagen. Derfor deler jeg en preken av en kollega i stedet for noe jeg har skrevet selv. Her finner du Jon Aalborgs preken for treenighetssøndag 2013. Den ble atpåtil holdt i Kirkenes kirke!

Jon Aalborg: Preken, Treenighetssøndag 2013 (tredje rekke)

Den som blir trigget av dette kan gjerne lese denne også.

Om undergang og overgang

Det er ikke så innmari mange timene igjen til 21.12.2012, en dato overraskende mange nærer frykt for.

For noen dager siden tikket følgende artighet inn på Facebookveggen til Den norske kirke, Røros:

Hei Kirka. Pål her.Æ lurer litt på det her med jordas undergang som Mayaindianeran har spådd for en del år sia. Æ lurer ikke så veldig mye på selve undergangen, men mer hvordan en sånn der undergang foregår. Hvis jorda skal gå under. Ka går den under? Jorda kan jo ikke gå under jorda, for den e jo allerede gått under. Hvis det e jordas undergang mener æ.

Jorda kan vel ikke gå under sæ sjøl? Eller kan den det? Æ forstår ikke helt hvordan en hel jord skal gå under, under jordas undergang, og KA den egentlig går under. Den kan jo ikke gå under sjøen for eksempel. For sjøen e jo en del av jorda. Og hvis jorda skal gå under, under jordas undergang, så må det vel gjelde HELE jorda? Ellers e det vel ikke en undergang vi snakker om?

I årenes løp e det jo veldig mange som har gått under jorda. Tyver, kjeltringer, hemmelige agenter, og utro kjendiser for eksempel. Ka skjer med alle dem? Dem e jo allerede under jorda, når jorda skal gå under. Blir dem på en måte enda lenger under jorda når jorda går under, under jordas undergang? Eller vil vi alle sammen være på samme plass der under da? Og e det Kina?

Han NN [navnet er fjernet] har gått på søndagsskole, og der har dem lært at som en slags straff, så blei hele jorda blei fyllt med vann for masse, masse år siden. Og det va visstnok åsså en slags undergang. Men da kom det jo en syndeflod oppå jorda? Hvis jordas undergang betyr at jorda skal gå under. Burde ikke da en sånn syndeflod hete overgang?

Det e veldig frustrerende å ikke vite helt om det blir en overgang eller en undergang, under jordas undergang. Æ vet jo ikke om æ får bruk for redningsvest eller gruvehjelm under jordas undergang.  Æ går tross alt på trygd, og har ikke all verdens å ”rutte” med i utgangspunktet, så æ vil jo gjerne gjøre rett investering første gang. Til jordas undergang.

Det hadde derfor vært flott om dåkker kunne gi mæ et litt mer konkret svar på ka en sånn undergang egentlig betyr, og kass følger det vil få for mæ denne gang.

På forhånd takk.

Hos oss er ingen spørsmål for dumme! Her er svaret jeg postet:
 
Hei du! Det var en artig tekst. Jeg skjønner at den hører hjemme i humorkategorien, og skal prøve å ikke bli altfor seriøs når jeg svarer. Men litt seriøs må jeg bli, for det finnes en del mennesker der ute som faktisk er redde for at det skal skje noe stort og skremmende på datoen 21.12.2012.

Som prest må jeg svare at det er ingen grunn til å frykte 21.12. mer enn andre dager. Jeg har forberedt gudstjenesteliste for hele 2013 allerede, og ser ingen grunn til å gjøre noe annet. Mayakalenderen slutter den aktuelle dagen (kanskje – dersom vi har tydet den riktig), men det betyr ikke noe annet enn at vi kan ta oss en ordentlig nyttårsfest da – dersom vi er mayaer, da. Kalendere har det med å stoppe på et tidspunkt, sånn at vi må skifte dem ut med en ny syklus, altså bytte den gamle kalenderen med en ny. Det var i hvert fall sånn før vi gikk over til digitale kalendere.

Naturvitenskapen forteller oss at solas livssyklus vil medføre endringer i temperatur- og strålingsnivå som gjør at jorda vil bli ubeboelig rundt en milliard år frem i tid. Om ca. sju milliarder år vil sola ha svellet opp så mye at jorda fordamper. Du og jeg trenger ikke frykte dette, men om en 500 millioner års tid vil nok menneskeheten måtte se seg om etter en annen klode – forutsatt at vår art overlever så lenge.

Den bibelske fortellingskurven er litt vanskelig å lese når den nærmer seg slutten på alle ting. Noen tekster tyder mest på en eller annen form for undergang – og da er det kanskje riktigst å si «under den fullstendige forgjengeligheten», noe som viser at det her er snakk om en form for billedspråk. Andre tekster tegner et bilde mer preget av håp, der himmelen/det nye Jerusalem «stiger ned fra himmelen» for at Gud skal være hos menneskene på en nyskapt jord; da er det vel riktigere å snakke om en «overgang», kanskje.

Uansett er det ikke noe som tyder på at vi befinner oss i en form for kosmisk undergangs- eller overgangsalder akkurat nå. Alt liv er underlagt forgjengelighet, men samtidig er det mye tro og håp og kjærlighet her også. Og fortsatt er det lov å håpe og tro at kjærligheten er sterkere enn døden, og at mørket på den andre siden er fylt av lys og fred.

Ha en riktig god adventstid og en glad og fredfull jul!
Hilsen Harald prest