Om kirka og om oss

Denne prekenen holdt jeg under konfirmasjonsgudstjenestene i Røros kirke lørdag 20. mai 2023.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen! Og kjære alle dere som er familie, faddere og venner av konfirmantene: Gratulerer til dere også! Det er så flott at vi kan fylle kirka i dag og feire denne dagen sammen. Og vi feirer ikke bare denne dagen, vi feirer også framtida. For kirkas framtid sitter her, på fremste rad i Røros kirke i dag. Og når vi ser dem kan vi alle sammen tenke: Framtida er lys.

De oppmerksomme av dere vil også ha registrert ikke bare kirkas framtid i dag, men også noe av kirkas historie, kirkas fortid, her lokalt hos oss. Jeg vet ikke hvor god tid dere hadde på vei inn i kirka i dag. Men noen av dere rakk kanskje å registrere den flotte kirkemodellen som nå står utstilt ute i våpenhuset. Den kom på plass for ei uke siden. Hvis dere ikke gjorde det på vei inn, må dere gjerne ta et par sekunder til å se på den på vei ut etter gudstjenesten. For den er riktig vakker.

Foto av kirkemodellen: Vaabo Vainomaa (Vainomaa Restaureringsverksted)

Kirkemodellen ble laget i 1777 av Peder Ellingsen som en del av den planleggingsprosessen som førte til at dette bygget, Bergstadens Ziir, ble bygd. Det skal ha fantes en modell av denne kirken her også, så det var to modeller som ble vurdert, men den modellen som forestilte denne kirka som faktisk ble bygd, den har gått tapt. Men modellen av den kirka som ikke ble bygd ble altså bevart. I mange år sto den lagret oppe i et rom i tårnet her i kirka. Nå har den vært en tur i Oslo, hos NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning), og blitt pusset opp, og så har den fått en ny flott monter, laget av Vainomaa Restaureringsverksted. Rørosbanken og Røros museums- og historielag har bidratt til finansieringen av monteren. (Det er fint å kunne gi en takk til våre sponsorer på en dag som denne.)

Om Martin

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4. mai under overskriften «Til minne om Martin»

I forrige uke kom beskjeden om at Martin Lönnebo, biskop emeritus i Linköping i Svenska kyrkan, var død, 93 år gammel. Jeg mottok nyheten med sorg. Selv om jeg aldri møtte ham, har Martin hatt stor innflytelse på meg.

Martin var mannen som bandt Kristuskransen. For den som ikke kjenner til den, så er Kristuskransen en bønnekrans med atten perler med ulik form og farge som peker på de mest sentrale ting i kristen tradisjon. Jeg plukket opp en slik krans første gang mens jeg var teologistudent like etter årtusenskiftet. Siden den gang har jeg bedt og meditert med kransen, og jeg har lest flere av Martins bøker med betraktninger om perlene og hva de står for. Jeg har også fått være med på å gi kransen videre til atten konfirmantkull her i sognet hvor jeg bor og arbeider, og jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å lære også dem noe om bønn og tro.

Biskop Martin var også kjent som mannen som skapte og innførte lysglober i kirkene i Sverige. Slike lysglober kom etter hvert også til oss i Norge. Historien om lysgloben kan regnes tilbake til 1968. Dette året skulle Martin Luther King etter planen deltatt på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i juli. Men King ble som kjent skutt og drept i et attentat i april, og som en respons på dette fikk Martin Lönnebo, som den gang akkurat var blitt kapellan i domkirken i Uppsala, en idé til en lysholder som kunne tjene som et sted for påminnelse, bønn og stille ettertanke. Kunstneren Olof Hellström lagde på bestilling en skulptur av et stilisert tre, «Folkeforsoningens tre». Skulpturen var smidd slik at treets røtter formet en globe i fundamentet – denne skulle tjene som en påminnelse om vår felles verden – og ut av denne globen vokste så selve treet med mange grener, med ett stort sentralt lys og flere mindre lysholdere. Senere ble det laget flere slike lystenningssteder, basert på den samme grunnleggende ideen. Disse fikk helst form av store glober, gjerne med et kors øverst der hvor treet i Uppsala hadde vokst fram. Globene symboliserer jorden, det store lyset Kristus, og de små lysene som globen gir plass til er for alle vi som bor og lever her, alt vi tenker på, drømmer om, håper på og sørger over.

I dag finnes det slike lystennigssteder i svært mange kirker i Norge i en eller annen form, også i kirkerommene her på Rørosvidda.

Biskop Martin var også familiemann og far. Blant hans barn var sønnen Jonas, som var født med en hjerneskade og manglet språk. Fader Martin sa gjerne at Jonas hadde lært ham mer om Gud enn noen annen, og han var opptatt av å gi troen uttrykk som ikke er avhengig av ord eller begreper, det være seg lysglober eller andre former lystenningssteder, sansehager eller – som jeg altså har hatt glede av selv – perler til hjelp for meditasjon og stille bønn.

I dag må jeg si: Jeg ville hatt en helt annen trosreise uten Martin. Biskop Martin har lært både meg og mange andre å be, rett og slett. De siste dagene har jeg derfor sørget over et menneske jeg aldri har møtt, men som jeg likevel har båret med meg noe av i over tjue år.

Så nå ber jeg, slik jeg har lært å be: Evig hvile gi ham, Herre. Måtte det evige lys skinne for ham!

Om religion og politikk

Mandag 1. mai 2023 feiret vi Falkbergetmesse i Røros kirke.

20230501-falkbergetmesse-agendeLast ned

Under messen holdt jeg følgende preken; Unni Ryen leste passasjene fra Den fjerde nattevakt.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

(Luk 6:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ora et labora. Be og arbeid. Slik lyder en gammel klosterregel, og slik har man etter hvert begynt å si det, som et mantra, i hele kirka, over alt og alle steder: Be og arbeid.

Troen har både en innside og en utside. Tro er både kontemplasjon og aksjon. Alle forsøk på å sette et skarpt skille mellom tro som noe indre og tidløst på den ene side og ytre gjerninger på den andre, kommer til kort i møte med religion som fenomen i faktiske menneskers liv. En kristen har sitt indre liv med Gud, javel, men troen skal også drive ethvert kristenmenneske til gode gjerninger, utført i kjærlighet.

Ora et labora. Be og arbeid.  

En annen måte å si dette på, er at det egentlig ikke er mulig å sette noe skarpt skille eller vanntett skott mellom religion og politikk. Egentlig burde dette være en selvsagt innsikt: Alle mennesker bærer på en eller annen form for trosverden eller livssyn, og vårt livssyn og våre verdier og våre prioriteringer henger sammen.

Joda, det er et poeng at i den allmenne samtalen om vår felles livsverden, der bør de argumenter vi bringer til torgs være allmenne. For en kristen borger er det viktig å øve seg i å ikke snakke kristelig når man deltar i det politiske ordskiftet. Men religiøse mennesker blir ikke dårligere samfunnsborgere enn andre. Mange ganger er det tvert imot. Og det er både sunt og godt for oss alle at vi, uansett hvordan vi er, får engasjere oss i samfunnet, i vår felles livsverden, som hele mennesker, med vår tro og vår tvil, med våre lengsler og våre håp.

Men når det er sagt: Vi trenger naturligvis ikke å sette oss som mål å kombinere den dårligste utgaven av religion med dårlig politikk.

Så nå tenker jeg å si litt om det. Ja, ikke så mye om hva som er god eller dårlig politikk, for så vidt, for det faller noe utenfor det som er mitt spesialfelt (selv om jeg absolutt kan ha meninger om det også). Men jeg har noen ganske bestemte meninger om hva som er dårlig religion, i betydningen tro som gjør verden til et dårligere sted både for den troende og for mennesker rundt. Og det tror jeg – pun intended – det tror jeg ikke er meningen med religion. For en kirke som bekjenner troen på en barmhjertig Gud, slik vi akkurat har hørt lest fra evangeliet, en Gud som til og med holder fram fiendekjærlighet som ideal, må ikke det være en Gud som ønsker en god verden for alle som lever i den og deler den? Jo, det tror jeg bestemt vi kan si.

Og det er vel egentlig dagens evangelium, allerede der, når jeg tenker etter: Jesus forsikrer oss om at Gud elsker alle, også de som ikke elsker Gud tilbake, og Gud ønsker alle mennesker bare godt, uansett hvem de er og hva de tror og ikke tror. Slik skal vi også være.

Så nå vil jeg holde fram for dere noen eksempler fra religionens verden, eksempler som både handler om det å be og de å arbeide. Det første eksempelet er et dårlig eksempel, et skrekkeksempel om dere vil. Det andre er et eksempel til etterfølgelse. Og det tredje er hentet fra Johan Falkbergets litterære verden. Så da har dere en sånn røfflig idé og hvilken rute jeg har tenkt å rusle de neste tjue minuttene.

Om å bli født (på ny)

Preken under høymessen i Røros kirke søndag 30. april (4. søndag i påsketiden) 2023:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

(Joh 16:16-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Evangeliene i Det nye testamente handler om Jesus. De forteller om Jesu liv, og de formidler hva Jesus har sagt.

Noen ganger når vi leser i evangeliene, kan vi få en følelse av at vi kommer ganske tett innpå Jesus selv. At han avslører noe om seg selv og sitt eget indre liv og sine egne erfaringer i det han sier, på en måte. Vi kan ane at han velger de ordene han velger og bruker de bildene han bruker, fordi de speiler hans egne livserfaringer.

I dag får jeg en slik følelse når vi leser evangelieteksten. Jeg tror at det Jesus sier til oss i dag, er farget av at han har vokst opp i en familie der han var det eldste av mange barn. Jeg tror at ord og bilder er valgt fordi de speiler erfaringer med å vokse opp med yngre søsken i huset.

Når vi bekjenner troen, sier vi at Jesus er Guds Sønn. Guds enbårne Sønn, til og med. Men den jordiske Jesus, som vi bekjenner var født av Jomfru Maria, var kanskje enbåren, men han var ikke enebarn. Joda, i juleevangeliet leser vi at han var Marias førstefødte, men evangeliene nevner flere steder Jesu søsken. I katolsk tradisjon har man helst ment at det er snakk om Josefs (eldre) barn fra et tidligere ekteskap, mens i protestantisk tradisjon har man ofte regnet med at det er snakk om barn som Maria fikk (sammen med Josef) etter at Jesus var blitt født, og at Jesus dermed også må ha vokst opp med yngre søsken rundt seg under barne- og ungdomsårene i Nasaret.

Og jeg tror at den teksten vi har lest sammen i dag peker i retning av at det var slik det var: Jesus fikk yngre søsken.

Om å takke for det som er gitt

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. april under overskriften «Takk!»

Kjære alle sammen. Før påske skrev jeg om årets Fasteaksjon, menighetenes innsamling til Kirkens Nødhjelp. Jeg skrev om at det er håp i en dråpe vann, og om hvordan menighetene hos oss gjennom innsamlingsaksjonen i fastetida bidrar til å sikre mennesker over hele verden tilgang til rene vannkilder.

Jeg skrev også om Deodata som tidligere måtte gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til seg selv og familien, men som fikk mulighet til skolegang og selvutvikling når hjemstedet hennes fikk boret en ny brønn. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tirsdag 28. mars brukte menighetenes konfirmanter og andre frivillige tre ettermiddagstimer til å gå en tur for vannet. De bar ikke vannbøtter eller -krukker, men innsamlingsbøsser merket med Kirkens Nødhjelps logo. Før kvelden var omme, hadde vi fått inn over tjuefire tusen i kontanter, og de påfølgende dagene tikket det inn over trettifem tusen kroner til på Vipps 2426 fra folk bosatt i Røros kommune. Innsamlingsaksjonen på Facebook innbrakte nærmere fem tusen kroner, og kollekt i forbindelse med gudstjenester i Røros kirke bidro med nesten atten tusen i løpet av de sju fasteukene. Da vi hadde sunget påskelovsangen og skulle gjøre opp status etter fastetida, kunne vi med alt av stort og smått og ekstragaver slik og så konstatere at vi hadde samlet inn 85.823 kroner.

Kirkens Nødhjelp regner at det koster to hundre og femti kroner i snitt å sikre ett menneske et sted i verden tilgang til rent vann for resten av livet. Det betyr at vi i fellesskap, fra askeonsdag til påskedag, bidro til å sikre tre hundre og førtitre mennesker tilgang til rent vann.

Tre hundre og førtitre mennesker har fått forandret livet til det bedre.

Kirkens Nødhjelp er menighetenes forlengede arm i områder med krig, katastrofer og menneskelig lidelse. Vi vet at pengene kommer fram dit de skal, og at de omsettes effektivt til nødhjelp og livreddende infrastruktur.

I dag er derfor tid for å si takk. Takk til alle som stilte opp som bøssebærere, sjåfører, tellekorps og vaffelstekere. Takk til alle som gav, takk til alle som sendte heiarop med bøssebærerne, takk til alle som delte den digitale innsamlingsaksjonen, og takk til alle som ba en bønn for arbeidet med fasteaksjonen. Dette har vi gjort sammen, og sammen har vi forandret verden. Og jammen tror jeg det har gjort noe med oss underveis i innsamlinga også.

Neste år skal vi markere fastetid igjen. Da blir det en ny rundet med innsamling til Kirkens Nødhjelps arbeid over hele verden. Da skal nye konfirmanter ut og gå med bøsse. De skal ikke være alene om arbeidet, de heller. Jeg håper enda mange flere vil melde seg til tjeneste da, enten som bøssebærere eller som tilretteleggere i ulike støttefunksjoner.

Men i dag sier vi bare: Takk!

Om Den femte årstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. mars

Noen ganger er det nesten så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er. I forrige uke skjedde det igjen: Vi kunne rusle en tur i gata, gå inn i vår lokalkirke og oppleve musikere i verdensklasse på scenen. Det vekslet mellom det høytidsstemte og det lekne, og vi fikk være en del av det.

Vinterfestspill i Bergstaden er et helt unikt arrangement. En ting er kirkerommet, som er en helt særegen klangkasse som gir liv til opplevelsene. I tillegg får vi miksen av rutinerte konstmestere og aspirerende konstknekter som gjør at festivalen er både klassisk og i forkant på en og samme tid. I framtida kan vi se opptak av musikere fra verdens største scener og si: Den musikeren der hørte jeg første gang da hen var 17 og spilte på Vinterfestspill i Ziiren.  

I år gikk jeg glipp av åpningskonserten. Det var ikke fordi jeg ikke ville være der, men idet Den femte årstid ble festspilt i gang, sto jeg midt i øvelse med gospelprosjektkoret som skulle synge i kirka fredagskvelden. Det var som å være tjuetre igjen; Hanne og jeg har en del timer i og foran diverse gospelkor til sammen, og en av de tingene vi valgte bort da vi flyttet til Røros for snart atten år siden var Gospelsambandet, et kor som gjorde konserter både i Norge og London og samarbeidet med noen av de beste i sjangeren. Det er en grunn til at vi har drevet Barnegospel og Soul Children alle disse årene og også dradd med oss voksne i kor nå og da. Nå fikk også vi synge i gospelkor igjen, og vi kunne både se og høre at gospelgleden spredte seg i kirkebenkene mens vi koret for Angela, Darryl og Erica. Det blir ikke finere enn det.

Ekstra fint var det at sangere fra Soul Children fikk synge i koret. I fjor fikk tweensa lage gospelmidnattsmesse i samarbeid med allerede nevnte Darryl Tookes, og det kommer vi aldri til å glemme. Gjensynsgleden var stor i år, og harmoniene satt fra første takt i felles øvelse med prosjektkor, band og solister. Gospel er likevel ikke helt det samme uten publikum. Gospel er bruksmusikk, kirkemusikk, liturgisk musikk, musikk som fordrer samspill og interaktivitet og et element av improvisasjon og spontanitet. Angela, Darryl og Erika leda oss alle inn i Gospel i Ziiren med autoritet, troverdighet og en musisk lekenhet som berørte helt ned i hjerterota. Igjen: Det er så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er.

Og så fortsatte festen. Fredag kveld fikk jeg være med og feire midnattsmesse med Konstknekt, som spilte Mozarts Sonate No. 11 i Ess-dur og løftet liturgi og salmesang i samspill med vår nye kantor Alf. Lørdag fikk jeg være publikum da Wolfgang Plagges kammeropera om Kølfogden Hedström fra Johan Falkbergets Nattens brød-univers endelig fikk sin urpremiere. Og søndag satt jeg på bakerste benk i kirka – det er i grunnen ganske fint å sitte der – og kjente hvordan musikken under avslutningskonserten badet sjelen min.

Enda var det mange ting jeg ikke fikk oppleve denne gangen. Men neste år blir det musikkfest igjen, og enda en gang skal vi få oppleve musikkmagi på en scene nær oss.

Musikk er noe av det mest intenst relasjonelle jeg vet om. En enkelt tone som klinger tynt og alene og flatt for seg selv gjør ikke all verdens inntrykk. Men legg til noen overtoner, en klangkasse, og – ikke minst – flere toner samtidig, og det begynner å skje ting i mellomrommet. Dissonanser, spenninger, harmonier og forløsning – det er som om hele livet bor i musikken. Og det er nettopp i rommet mellom oss det skjer.

I dag kjenner jeg på stor takknemlighet til kunstnerisk leder Øyvind Gimse og resten av festspillgjengen som gav oss denne gaven i år igjen. Derfor måtte jeg skrive om det, for ikke å si synge det ut, her i Ljomen. Takk for musikken! Jeg teller allerede ned til uke 10 neste år.

Om serenader og andre kjærlighetserklæringer

Fredag 17. mars 2023 feiret vi Festspillmesse under Vinterfestspill i Bergstaden. Gudstjenesten ble feiret som midnattsmesse (fra 23:00 til litt over midnatt), og rammen rundt liturgien ble satt av Konstknekt som spilte Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur.

Oversikt over liturgien finnes her:

20230317-festspillmesse-agendeLast ned

Min preken under messen var et forsøk på å forene serenaden som kunstform med evangelieteksten for 4. søndag i fastetiden (Johannes 11:45-53). Her er hva som ble sagt fra prekestolen i Røros kirke denne sene aftentimen:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne midnattsmessen har vi egentlig to tekster å forholde oss til, to gjenstander for fortolkning. Den ene er evangelieteksten som vi hørte lest i stad fra Johannesevangeliets 11 kapittel, om øverstepresten Kaifas som insisterer på at Jesus må dø for at folket skal bestå. Det er altså en av tekstene for fastetiden dette, en tekst som peker fram mot påsken og korset og lidelsen og døden. Den andre teksten – dersom vi kan kalle den for det, vi kan i hvert fall kalle det en meningsbærende enhet – er Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur, K375, komponert til St. Theresas helgendag den 15. oktober i året 1781, da Mozart var 25. Instrumenteringen var opprinnelig seks instrumenter, to klarinetter, to horn og to fagotter; senere skrev han også inn stemmer for to oboer, og vi fikk det verket vi hører framført her i kveld.  

La oss begynne der, med serenaden. En serenade var i musikkhistorien et ord for et stykke musikk med en lett og rolig karakter. Navnet er avledet av latin serenus, som er i slekt med ordet sera som betyr sent, altså noe som har med kvelden å gjøre. Serenaden var opprinnelig en form for musikalsk kveldshilsen, gjerne også en kjærlighetserklæring. Kanskje er det flere enn meg som forbinder ordet serenade med et kjærlighetsdikt framført i en sen nattetime av en enslig sanger som akkompagnerer seg selv, mens hans utkårede lytter fra et vindu.

Senere, i barokken og den klassiske perioden, vokste serenaden til å bli musikkverk for flere instrumenter og med flere satser. Musikken beholdt likevel gjerne et noe lettere og mindre dramatisk preg enn andre orkesterverk, så som symfonier og konserter. Fokus var helst på sangbare melodier mer enn utvikling av motiver eller dramatiske stemningsskifter. Det gjelder i høyeste grad også den serenaden for blåseoktett som vi lytter til i kveld.  

Men la oss enda en gang gripe tilbake til den opprinnelige betydningen av ordet, altså serenaden som en hilsen eller – enda bedre – en kjærlighetserklæring. Kveldens serenade er en slik hilsen til oss, en kjærlighetserklæring til rommet og til klangene og til kvelden, men også til oss som lytter, til oss mennesker.

Hva med evangelieteksten fra Johannes 11? Kan den også leses som en kjærlighetserklæring? Er den ikke først og fremst en truende tekst, en konspirasjonstekst, en beskrivelse av en sammensvergelse? Vel, jo, i og for seg. Men når teksten klinger i et kirkerom, og innenfor rammen av den utvidede fortellingen om Guds handlinger i og med verden, klinger det også andre lysere og lettere motiver med.

For kirka insisterer som kjent på at Jesus fra Nasaret viser oss hvem Gud er. Og da blir hele fortellingen om Jesu liv en eneste stor kjærlighetserklæring fra Skaperen til det skapte. Gud kommer oss så nær i og med Jesus, sier kirka, at Gud lærer å kjenne menneskelivet innenfra. Guds ord er ikke bare et ord talt gjennom et vindu, fra et fremmed sted til et annet eller fra utsida av huset til noen som befinner seg på innsida. Nei, Gud selv er midt iblant oss, og ordet formes med lepper som er så nær at vi kan røre ved dem.

Så minner altså dagens evangelietekst oss om dette, at kjærligheten kom til oss, men at vi avviste den. Dagens evangeliefortelling følger hos Johannes like etter fortellingen at Jesus har reist sin venn Lasarus opp fra de døde. Mange kom til tro på Jesus, leste vi, og det ble for truende for det religiøse lederskapet. Så de la planer om å drepe ham. Øverstepresten insisterte til og med på at det var best å ta den ene av dage slik at uroen kunne legge seg og de andre kunne leve i fred.

Men er det da slik det fungerer? Kan man ofre den ene for de mange?

Om at det er håp i en dråpe vann

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. mars

Så var det 168. Rørosmartnan historie. I kirka har vi nå gått over i fastetidens modus. Vi tenner regnbuelys, synger fastelitaniet i tradisjon etter Martin Luther, toner ned lovsangen noe og forbereder oss på ulike måter til den store høytiden som påsken er og blir og være skal.

Med fastetiden kommer også den årlige innsamlingen til Kirkens Nødhjelp. Allerede er det slik at all kollekt som samles inn i kirkene disse sju fasteukene går til KN, og tirsdag 28. mars kulminerer det hele i den landsomfattende dør-til-dør-innsamlingsaksjonen der alt som kommer inn går til nettopp Kirkens Nødhjelp.

De senere årene har det gjerne stort sett vært menighetens konfirmanter som har gått med innsamlingsbøsse på Røros. I år gjør vi imidlertid et forsøk på å revitalisere aksjonen som hele menighetens aksjon, og vi går derfor bredt ut og inviterer folk i alle aldre til å delta i innsamlingen. Du kan også melde deg! Det kan du lese mer om til slutt i denne spalten.

Årets fasteaksjon har fått overskriften «Håp i en dråpe vann». For, som KN selv skriver i sin informasjon om aksjonen: Et håp kan faktisk begynne med en dråpe vann. «Vann kan endre et liv, en landsby og et land. Femtenåringen Deodata Julius i Tanzania er et eksempel på hvordan vann kan forandre liv. Tidligere måtte hun gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til familien sin. Hun ble trøtt og sliten av den tunge vannbæringen, og droppet ofte skolen. Da landsbyen fikk brønn, begynte Deodata på skolen igjen. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tilgang til rent vann gir positive ringvirkninger, og har forandret livet i landsbyen Deodata bor i. Vannbårne sykdommer er redusert, og rent vann har ført til bedre helse. Vanntilgang gir også bøndene muligheter til å effektivisere jordbruket. Smarte dryppsystemer gir muligheter for tredobling av inntektene, og gjør også bøndene bedre rustet mot klimaendringer. Det er håp i en dråpe vann!»

Gjennom arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør for å sikre tilgang til rent vann, bidrar vi i Den norske kirke aktivt til å realisere flere av bærekraftsmålene: God helse (mål 3), god utdanning (mål 4) og – ikke minst – Rent vann og gode sanitærforhold (mål 6). Vann kan faktisk forandre liv!

Så vet vi at Kirkens Nødhjelp også er vår forlengede arm inn i akutte kriser og katastrofer. De er på plass i og rundt Ukraina, og de har gitt katastroferespons til jordskjelvrammede i Syria form av mat, vann, hygieneartikler og tepper. De samarbeider med lokale partnere – skoler, kirker og moskeer – som muliggjør rask respons.

Vil du også være med på å forandre verden? Da kan du melde deg til å gå med bøsse om ettermiddagen tirsdag 28. mars. Vi bruker Menighetshuset som base og bruker to timer på å banke på dører og be om en gave til KN. Den som vil kan gi via Vipps (2426) eller gjennom den digitale innsamlingen vi oppretter på Facebook. Men det er likevel noe eget med å banke på noens dør og møte et ansikt og minne hverandre på ansvaret vi har for hverandre og for verden. Vil du være med? Ta kontakt med meg på harald [krøllalfa] roroskirke.no!

Om å takke av en musikkens mester

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26. januar under overskriften «Thank you, Maestro!»

Søndag 7. august 2005 var jeg nytilsatte prest på Røros, og jeg skulle på jobb i Brekken kirke for første gang. Det var kveldsmesse. Vi sang siste linje av inngangssalmen da orgelet plutselig gav fra seg et sukk. Så gikk lyset. Det var strømbrudd i bygda, og de eneste vi hadde igjen å navigere etter i det dunkle kirkerommet var lysene på alteret.

Når viftene ikke lenger blåser, er heller ikke orgelet spillbart. Jeg fulgte liturgien, fremsa nådehilsenen og ledet an i syndsbekjennelsen. I mellomtida reiste kantor Stephen Hicks seg fra orgelkrakken. Han tok med seg salmeboka, ruslet ned trappa til våpenhuset og videre inn hoveddøra før han satte seg ved pianoet framme til høyre i kirkerommet. Resten av gudstjenesten spilte han derfra, i det lille lyset som fantes. Da det var tid for innsamling av takkeofferet, satte han i gang med en Chopin-vals som han spilte utenat. Det var et slikt overskudd og en slik spilleglede at jeg bare ble stående og måpe.

Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde fått jobb et sted hvor jeg skulle få samarbeide med en fabelaktig god musiker. Den kvelden i Brekken kirke begynte det å gå opp for meg hvor god han egentlig var.

I årene som har gått, har jeg fått stadige påminnelser om akkurat det. Jeg forsøker med jevne mellomrom å minne meg på at liturgi er en form for lek. En blir glad i lekekameratene sine. Jeg har hatt en fabelaktig fin lekekamerat i Stephen, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Kirkelivet med ham har vært preget av en overflod av musikalitet, morsomme og lærerike samtaler, og Gullikstad har vært et sted for gjestfrihet og varme øyeblikk. Et par ganger har jeg til og med fått høre: «Not bad!» Hvor ofte jeg har lyttet til orgelspillet hans og tenkt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette i arbeidstida, har jeg helt mistet oversikten over.  

På søndag spilte kantor Stephen sin siste gudstjeneste som kantor i Bergstadens Ziir. Nå blir han pensjonist. Jeg har fått en ny og skikkelig fin lekekamerat i vår nye organist Alf Hulbækmo, og har mye å glede meg til. Stephen og Georgina blir boende på Gullikstad. Vi kommer til å få høre hans fenomenale orgelspill i framtida også. Men nå på søndag blir Maestro Stephen altså 74 år, og vi kan ikke annet enn å unne ham noen gode pensjonistår.  

Jeg håper likevel alle skjønner det jeg skriver nå: I et kvart århundre har vi hatt en konsertorganist i verdensklasse i menigheten hos oss. Den slags er faktisk ikke noe man får oppleve alle steder. Det har vært et privilegium, både for prest og menighet.

Når jeg er på mitt mest begeistrede – for eksempel etter Widors Toccata som konklusjon på en vielse – hender det at jeg sier at Stephen spiller aldeles guddommelig. Slike ord skal ikke sitte for løst i kirka (heller), men noen ganger blir ingen ord for store.

Jeg tenker at musikken er en av Guds gode gaver, på samme måte som andre vakre, skjønne og kreative ting er det. Jeg håper og tror at evigheten er et musisk sted, og jeg tenker at det å musisere sammen med andre er noe av det mest intenst relasjonelle som fins. Og relasjon og tro hører sammen. Musikken kan være en veiviser til Gud, og troen kan akkurat like gjerne næres av toner som treffer hjertet som av ord som finner veien til menneskesinnet.

Så i dag takker jeg maestroen for musikken! Kirkemusikken er både formidling og omsorg, den er klingende trøst og inspirasjon, og gir både glede og livsmot. Vi har alle blitt rikere av de tjuefem årene Stephen har tjent oss, og det fortjener han all mulig hyllest for. 

Om kjærligheten (som er størst av alt)

Søndag 25. september 2022 feiret Røros menighet Regnbuemesse under Røros Pride. Selv om det var 16. søndag i treenighetstiden valgte vi å lese og preke over tekstene fra søndagen før, altså 15. søndag i treenighetstiden, der tredjerekketekstene alle handlet om kjærlighet. Her følger manus til prekenen, som jeg altså holdt etter lesningen av tekstene fra Rut 1:7-11,16-19a, 1 Kor 13:7-13 og Joh 15:9-12.

Røros kirke under Regmbuemesse 2022

Nå har vi hørt lest tre sterke tekster om kjærligheten. For meg som predikant er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal si noe i forlengelsen av tre så fortetta og gode tekster. Men jeg tror at jeg går til de ordene som jeg tror er aller mest kjent, og begynner der. Så derfor tar jeg nå sats i ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 13, vers 13:

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Slik skrev altså apostelen Paulus til menigheten i Korint på 50-tallet av det første århundre, og slik har kirka siden lest, trodd og bekjent.

En kollega av meg sa en gang til meg at han trodde at grunnen til at Paulus sier at kjærligheten er større enn både troen og håpet, er at kjærligheten er den eneste av disse tre størrelsene som skal vedvare helt inn i evigheten. For i Guds himmel, sa han, der trenger vi ikke tro lenger, for der ser vi Gud, der kjenner vi, der vet vi. Og der trenger vi ikke håp heller, for alle våre drømmer har allerede blitt sanne. Derfor var hans konklusjon at i himmelen har vi lagt troen og håpet bak oss. Kjærligheten, derimot, skal aldri ta slutt. For Gud elsker oss, Gud er kjærlighet, og når vi kommer hjem til Gud i Guds evighet, skal vi være sammen med alle de vi er glade i, og det for alltid..

Så langt min anonyme kollega, altså. Og ja, det er fine tanker, dette, der er i grunnen en både solid og ganske rørende utlegning av ordene om kjærligheten som aldri skal ta slutt, synes jeg. Men jeg tror likevel ikke det bare er i Guds himmel at kjærligheten er størst. Òg om vi ser på livet vårt her og nå, i tiden, så tror jeg fortsatt at ordene om at kjærligheten overgår både tro og håp er like sanne.