Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Fortsett å lese «Om bibeltekster, demoner og covid-19»

Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om HPtFTU

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 21. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

(Matt 16:21-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I 1988 kom det en film på kino som het Jesu siste fristelse. I dag regnes den som en filmklassiker. Filmen, som hadde originaltittel The Last Temptation of Christ, var regissert av Martin Scorsese, og var basert på en roman fra 1955 av Nikos Kazantzaki.

Det dramatiske omdreiningspunktet i filmen, er en scene der Jesus blir fristet til å stige ned fra korset, stifte familie og leve videre etter korsfestelsen som om ingenting har skjedd. En engleskikkelse står ved foten av korset og sier som Bøygen i Peer Gynt: «Gå utenom!» Fordi filmen slik dikter videre på Jesus-fortellingen, skapte den en del kontroverser da den kom ut. Men den er definitivt verdt å se.

I dagens evangelietekst er det nettopp en slik fristelse Jesus blir utsatt for. Men i stedet for en engleskikkelse, er det apostelen Peter som spiller rollen som fristeren – selv om han ikke skjønner det selv.

Foranledningen for den scenen vi har lest om i dag, er at Peter og Jesus nettopp har delt en spesiell opplevelse ilag. For i versene som står like før dagens evangelieavsnitt, der finner vi fortellingen om Peters bekjennelse. Altså, Peter har nettopp bekjent for Jesus og de andre disiplene at han tror at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn!». Det er et sterkt og vakkert øyeblikk. Peters hjerte må ha vært sprengfullt av denne opplevelsen. Kanskje det er derfor han reagerer så sterkt når Jesus i neste øyeblikk begynner å snakke om hvordan han skal lide og dø. «Dette må ikke hende deg!» utbryter Peter. La oss finne en annen vei, Jesus, en vei som går utenom lidelsen og døden.

Jesus tyr til sterke ord som svar: «Vik bak meg, Satan!» Peter må ha opplevd Jesu respons som et verbalt slag i ansiktet. Det er en knallhard avvisning. Nå som de hadde det så fint, og så var øyeblikket plutselig ødelagt, på grunn av det Peter hadde sagt.

II

En engelsk forfatter som heter Francis Spufford skrev for noen år siden ei bok med tittel Unapologetic. Der lanserte han et teologisk uttrykk han kalte «The Human Propensity to Fuck Things Up» (forkortet HPtFTU). I norsk oversettelse blir dette noe sånt som «den menneskelige tilbøyelighet til å rote ting til», bare at den engelske ordlyden er sterkere og mer eksplisitt. Spuffords poeng er at det ikke finnes noen øyeblikk som er så fine eller noen situasjoner som er så gode at ikke et menneske kan ødelegge det.

Fortsett å lese «Om HPtFTU»

Om kjærlighetsdagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.2.2021

Kommende søndag er en dobbel merkedag. Det er både fastelavnssøndag og valentinsdag på en og samme dag. Dermed skulle det ikke mangle på grunner til å feire og markere dagen.

Valentinsdagen har en sammensatt bakgrunnshistorie. Vi skal ikke nøste opp alle de mulige og umulige historietrådene her og nå. Men siden dette er en prestespalte, tør jeg nevne at 14. februar historisk er minnedag for helgenen Valentin, eller Valentinus på latin.

Vi har overlevert flere ulike fortellinger om Valentins liv. Han skal ha vært en geistlig som levde i det tredje århundre og kom i konflikt med den daværende romerske keiseren. Valentin forrettet vielser for keiserens soldatrekrutter og prekte dem inn i kristentroen. Dette var en form for pasifistisk motstandsarbeid. Gifte menn ble ikke sendt ut som soldater; profesjonelle romerske soldater skulle ikke ha familie, og kristne nektet ofte å gjøre soldattjeneste. På denne måten saboterte biskop Valentin keiserens militære ambisjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Valentin ble arrestert, dømt til døden og henrettet den 14. februar. Før han ble drept, helbredet han datteren til fangevokteren sin, som var syk. Og så skrev han et brev til henne, og undertegnet med de etter hvert udødelige siste ord: «…fra din Valentin». Slik lyder legenden. Den forteller oss altså at Valentin sto i kjærlighetens tjeneste, mot dødens krefter, helt til sine dagers ende. Derfor er han er martyr, et vitne, for troen, og opptrer som skytshelgen for forelskede, samt for birøktere og folk som lider av epilepsi(!).

Nettopp kjærligheten er verdt å løfte fram også i en spalte som denne. Ikke bare den romantiske kjærligheten, selv om den er viktig nok – det tror jeg vi kjenner på, mange av oss, at det er godt med en merkedag for den. Lykkelig er den som kan se tilbake på mange år, førti år, femti år, seksti år med slike merkedager, i gode og onde dager.

Men selv om denne romantiske kjærligheten absolutt er verdt en fest, skal vi ikke glemme at kjærligheten er så mye mer. Den er vennskap, den er gode ord til en som er nedtrykt, den er tålmodighet med den som sliter. Kjærligheten er klesvask og husstell, matlaging og snekring, snømåking og nattevåk. Vi blir båret av kjærligheten den dagen vi blir født, og vi bæres ut med kjærlighet når vi legges i kiste.

Her, i tida, spinner vi rundt hverandre i det enorme rommet. Universet har vært her i fjorten milliarder år. Kloden vi står på kan vise til noe over fire milliarder års historie, og livet har eksistert nesten like lenge. Generasjon for generasjon, trinn for trinn, har vi utviklet oss til det vi er i dag. Det er et uendelig hav av tid, og våre dager er som et lysglimt i evigheten. Men nettopp disse dagene er fylt med kjærlighet. Så godt det er, at vi får leve! Så godt det er, at vi får være der for hverandre.

Hvor kommer kjærligheten fra? Vi ble båret av noen som også en gang ble båret. Vi ble elsket av noen som hadde lært å elske av andre. Slik kan vi føre historien om kjærligheten tilbake, generasjon for generasjon. Men til slutt står vi der og spør: Hvor er kilden? Hvor begynte det hele? Og så begynner tilbedelsen, og mysteriet.

Jeg hører med blant dem som bekjenner at Gud er kjærlighetens kilde. Gud vil livet, og Gud vil kjærligheten. Gud yter motstand mot døden og alle dødens venner, og Gud har tenkt å få siste ordet. Og det skal være et ord om kjærlighet.

Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.  

Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!