Om Olav, Karl og Kalle

Søndag 1. august 2021 feiret Glåmos menighet gudstjeneste på St. Olavs-rya. Ettersom dette var den søndagen som falt nærmest Olsok (29. juli), leste vi evangelieteksten for Olavsdagen og feiret gudstjenesten med motiver hentet fra St. Olavs liv. Her er prekenen jeg holdt ved steinalteret på Rya denne søndagen.

Jesus sa til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.»

(Luk 9:23-26)

Jeg bærer med meg to ting når jeg kommer gående inn på St.Olavs-rya i dag. Begge tingene handler om ting som har skjedd den siste uka. Det første er at det var Olsok på torsdag, Olavsdagen, minnedagen for slaget på Stiklestad i år 1030. Nå er det snart tusen år siden slaget. Ved Olsok er det alltid mange slags samtaler i kirka og i samfunnet om Olav den Hellige, om olavsarven og om hva vi skal tenke om denne krigerkongen som kastet fra seg sverdet, bekjente troen gjennom å bli svak, og som gjennom det ble Norges evige konge. Dette bærer jeg altså med meg hit i dag.

Det andre jeg bærer med meg, er opplevelsene fra musikkspelet Elden som hadde sin premiere på Røros onsdag i uka som var. Jeg har sett stykket mange år tidligere også. Men i år står jeg enda mer midt oppi det hele selv. For jeg har plutselig fått en liten rolle i ensemblet, som den karolinske feltpresten Nils Idman, som går rundt blant soldatene og ber for dem og med dem og som velsigner dem og som motiverer dem til kamp for sin konge, Karl XII, og sitt fedreland, og som går med dem inn i Norge, mot Trondheim og Røros.

Så i år har jeg følge av to krigerkonger hit inn til St.Olavs-rya, om jeg kan si det slik, både Olav Haraldsson og Karl XII. Og hver på sin måte bidrar de til å sette dagen og stedet i et eget lys.

De har jo noe til felles, disse to kongene. Begge to var ambisiøse. Begge to var hærførere. Begge to anla noen store militærkampanjer i Trøndelag. Og begge to mislyktes i sine hærtog. Olav falt på Stiklestad. Karl XII falt ved Fredrikshald (Halden), skutt av en skarpskytter hvis identitet forblir ukjent til denne dag. Kanskje var det en norsk soldat som traff blink fra avstand. Kanskje ble kongen skutt av en av sine egne. Ingen vet. Men den dagen kongen falt, var i hvert fall felttoget over. Det gjaldt både karolinerne i 1718 og Olavshæren i 1030.

Den senere historien ble imidlertid annerledes. Karl XII’s død betydde det Svenske storrikets sammenbrudd. Det absolutte monarkiets tid var over, og de neste vel femti årene fulgte en periode med parlamentarisme – et ganske unikt og tidlig eksempel på slikt styre, faktisk – under den såkalte Frihetstiden, fram til kong Gustav III tok kontroll over makten igjen gjennom et statskupp i 1772. Krigerkongens Karl XII’s ettermæle er blandet, om en kan si det slik; idealene hans kan vel ikke akkurat sies å ha hatt en ubetinget høy status i Sverige, og dødsdagen hans (30. november, ifølge svensk kalender) ble i mange år markert som minnedag først og fremst av nasjonalistiske grupper, for ikke å si nynazister og andre hvit-makt-grupper. Hva kongen selv ville tenkt om dette er jo ikke så godt å si.

Olavs død, på den annen side, førte i stedet til en form for samling av Norge om nye idealer, og da altså Olavs egne idealer. Kristenretten vant landet, om en kan si det slik. Denne lovsamlingen, som Olav hadde innført på Mostratinget i 1024, vant nå aksept og slo igjennom i alle lag av samfunnet. Treller fikk nye rettigheter, slik at stormenn og treller fra nå av skulle behandles likt etter loven. Det ble forbud mot kvinnerov og voldtekt, slaveri og utsetting av uønskede barn, syke og svake. Flerkoneri ble også forbudt. Kanskje var det ikke så rart at Olav møtte motstand blant de mektige i landet på disse endringene, og at konflikt rundt hans egen person var uunngåelig. Han måtte rømme landet, kom tilbake og falt så på Stiklestad. Men da han døde, vokste retten fram. For den fortellingen som ble fortalt etterpå, var den om en konge som kastet fra seg sverdet og overgav seg til sin skjebne uten vold og uten motstand. Slik hadde kongen selv til slutt vist at han var villig til å gi sitt liv og stille seg solidarisk med de svakestes sak. Og det var jo nettopp de svakestes sak Kristenretten handlet om.

Kirkas rolle midt i dette har vært ambivalent. Nils Idman, som jeg gir kropp og stemme til i Elden i år, var nok dypt overbevist om at Karl XII var konge av Guds nåde, og at hans handlinger var uttrykk for Guds vilje. Hva slags troskrise dette førte til da så mange av hans medsoldater frøs i hjel, det forblir nok for alltid en sak mellom ham og Vårherre. Men vi har bevart en del av det han sa og gjorde og erfarte, for Idman overlevde dødsmarsjen og ble et viktig øyenvitne til det som hadde skjedd, som prekte og skrev om det i ettertid. Uten ham, ingen Elden, kunne vi nesten til og med sagt.

Kristenretten som Olav sto for, var i aller høyeste grad et kirkelig anliggende. Når Olav fikk sin grav ved Nidelva, vokste etter hvert også Nidarosdomen og olavskulten fram. Noen av oss liker å bruke bildet av Nidarosdomen som Norges tuntre. Det viktigste bygget vi har i dette landet, er ikke en festning eller et slott for adel og overklasse. Det er et kirkerom som har tiltrukket seg pilegrimer av alle slag, også syke og utstøtte, i hundrevis av år.

Så har jeg også følge av en enda skikkelse til hit til dagens gudstjeneste, nemlig Karl XII’s navnebror Kalle, eller Karl Johan Lundgren som han egentlig heter, en av hovedpersonene i Elden. Hans liv skal akkurat til å begynne, han forlover seg, bygger seg et hjem og skal – viser det seg etter hvert – bli far for første gang. Men han tvinges ut i krigstjeneste for konge og fedreland. Og som så mange andre, ender han altså opp med å miste sitt liv under dødsmarsjen tilbake til Sverige. Han taper både krigen og livet. Men vi kan kanskje si at han vinner folkets hjerte hvert eneste år, når fortellingen spilles ut på Spellplassen bak Slegghaugene. Og den flammen som tennes i hjertene til publikum der, handler om håp og om fred. Hvis det er en sak det er verdt å gi alt for, må det vel være det.

I dagens evangelietekst, som er teksten for Olsok, sier Jesus at den som vil berge sitt liv må være forberedt på å miste det. Det finnes noe som er større og viktigere enn å vinne verden, større enn makt og ære. Det aller viktigste er å gi tro og håp til mennesker, og å spre kjærlighet hvor man kan og når man kan. Olavsarven handler om det. Elden handler om det. Og dagens gudstjeneste skal også handle om det samme. Når vi ber og synger sammen og velsigner hverandre, da kan det skje. Det er i hvert fall lov å håpe.  

Om Sankt Hans

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. juni.

«Nå snur sola!» sier vi, selv om vi vet at det ikke er sola som snur, men jordas helning i forhold til rotasjonsbanen som endrer seg. Den nordlige halvkule har vippet mot sola de siste månedene, men fra nå av tipper den sakte, men sikkert tilbake.

«Sola står opp!» sier vi. «Sola går ned! Sola vandrer over himmelen!» – selv om vi egentlig vet at det er vi og jorda som vandrer, som roterer, som spinner av gårde, og at det er vi som kretser om sola og ikke omvendt.

«Det er midtsommer! Det er årets lengste dag!» sier vi (eller sa vi på mandag), og glemmer at på den sørlige halvkule, der har de nettopp hatt vintersolverv, og at lange, lyse netter ett sted betyr desto mer mørke et annet sted. En skulle nesten tro vi levde i antikken, at vi hadde geosentriske verdensbilder alle sammen, at vi trodde det var oss alt kretset om.

Sånn er det jo av og til. Ordene og bildene i dagligtalen er ikke helt i takt med de vitenskapelige modellene. Det er noe vi kan ha i bakhodet når vi leser tekster fra tidligere tider eller fra andre kulturer. Noen ganger bærer en tid eller en kultur på mer komplekse forestillinger enn det som synes på overflaten.

Nå snur sola sier vi, og bærer ved til Sankthans-bålet. Midt på sommeren, årets lyseste tid, faller merkedagen for en som kom for å rydde vei for en annen, en annen som skulle bli født i vinterens dypeste mørke seks måneder senere. Hans, sier vi. Jochanan sa foreldrene hans. Johannes sier vi, de gangene vi uttaler hele navnet.

De kalte ham Døperen. En anti-julenisse som mente det var langt mellom de snille barna, en streng eneboer, en eremitt i ørkenen, en botspredikant, en refser, kledd i kamelhårskappe, enkel i kosten – de påstår han levde av gresshopper og villhonning – og med et budskap som ikke var helt enkelt å svelge: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden!» Harde ord, det der. Og vi bærer ved til bålet og kaster på ilden, og levendegjør med det Johannes’ ord hver eneste midtsommer.

Men det er ikke ilden han huskes best for. Vel var han streng. Men noen ganger ble han mildere i blikket; de gangene han fortalte om han som skulle komme. Døperen, kalles han, men vi kunne like gjerne kalt ham pekeren. Han pekte på Jesus, han som kalles verdens lys.

«Nå snur sola» sier vi, som om sola danset rundt oss og ikke omvendt. «Nå lyser månen» sier vi, selv om vi vet at den ikke lyser, ikke egentlig, den reflekterer bare, kaster solens stråler videre, fra seg, som et speil og videre til oss, så vi kan se og ane hvor vi skal gå.

Evangelisten Johannes skriver om Døperen med samme navn: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» Som et speil, i en gåte, som en satellitt på himmelen, som en måne som kaster lyset videre. Sola er større. Sola er sentrum. Sola er den vi alle danser rundt.

Sankthansdagen aner vi lyset fra evigheten som omgir oss hele tiden, men som vi så lett glemmer. Vi har det med å glemme at vi kretser rundt den, at det ikke er slik at tiden (eller evigheten) kretser rundt oss, at det egentlig ikke er vi som er verdens navle. Det fantes kultur før vi begynte å synge, tro før våre tradisjoner, kjærlighet før vi ble elsket til verden.

Den kristne tro er ikke en nordisk oppfinnelse. Den oppsto i Asia, i Midt-Østen, i en annen tid enn vår. Men Jesus fra Nasaret har vandret helt til oss, sammen med den hellige Hans, antijulenissen, han som peker seks måneder lengre fram på han som skal komme, han som alt har kommet, slik evangelisten Johannes skriver: «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Fortsett å lese «Om bibeltekster, demoner og covid-19»

Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.