Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Om inntrykk fra en forsoningskonferanse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. mai

Forrige uke tilbrakte jeg to dager i auditoriet på VID i Oslo. Anledningen var en konferanse om arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, den som arbeider med å granske fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Konferansen, ble arrangert av VID Tromsø og Den norske kirke (ved Samisk kirkeråd, Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og Kirkerådet) under temaet «Forsoning uten majoritetsbefolkningen?» Vi spurte: Hvordan unngår man at den pågående prosessen reduseres til en sak kun for urfolk og nasjonale minoriteter? Og hvordan kan sivilsamfunnet og utdanningsinstitusjoner bidra til sannhet og forsoning i oppgjøret med fornorskningen? Store spørsmål, med andre ord.

Programmet var tettpakket med vel forberedte innlegg og presentasjoner. Jeg telte førti(!) ulike bidragsytere i løpet av to konferansedager; det kanskje aller mest imponerende ved hele arrangementet var at tidsplanen holdt på minuttet hele veien. Det var mye å ta inn, men jeg kjenner meg likevel klar til å dele noen ettertanker allerede nå.

Et viktig tema under konferansen var spørsmålet om det er behov for avkolonisering av slike fagområder som teologi (herunder kirkehistorie) og historiefaget, og om det her finnes norske «masterfortellinger» som har vært styrende for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoriteter, fortellinger som må utfordres for at vi skal kunne ha noe håp om forsoning i framtida. Tore Johnsen, førsteamanuensis ved KUN/VID Tromsø, holdt et profilforedrag hvor han pekte på hvordan den lutherske ordningsteologien fungerte «disiplinerende» overfor samer og andre minoriteter i det gamle norske embetsmannssamfunnet. Han viste til eksempler på hvordan prester og andre lærde harselerte med det samiske samfunnet hvor barn bare «i liten grad ble disiplinert» og hvor kvinner hadde «herredømme over sine menn». Dette var jo i strid med Guds skaperordning, må vite! Både Luthers trestandslære (om familien, kirken og myndighetene) og hans forklaring til det fjerde bud (om å hedre far og mor, altså sine foresatte, i ett og alt) legitimerte en hierarkisk samfunnsordning og bidro til kolonisering.

Jeg synes dette er veldig spennende tanker. Jeg har selv bidratt med kritiske perspektiver på ordningsteologi i forbindelse med den kirkelige samlivsdebatten og kampen for full inkludering av LHBT i kirkas fellesskap. Her var det derfor mye å tenke videre på.

Kirsti Strøm Bull, professor emeritus ved Det juridiske fakultet ved UiO, leverte dessuten et tankevekkende innlegg hvor hun viste til Yngvar Nielsens fremrykkingshypotese og de juridiske følgefeilene som fulgte av denne. Nielsens påsto (i 1889) at samene hadde kommet til Midt-Norge nordfra så sent som på 1600- og 1700-tallet. Lokalt hos oss har denne teorien vært brukt for å avvise at reindriftsnæringen kunne vise til alders tids bruk i fjellene.

I forbindelse med spørsmålet om sørsamisk nærvær i Midt-Norge finnes det også et teologisk perspektiv på saken. Nielsen argumenterte nemlig langs flere linjer. Han mente for det første at det manglet gamle samiske stedsnavn i området, og for det andre at det manglet samiske gravsteder og boplasser her. Begge argumentene er senere blitt ettertrykkelig tilbakevist av både arkeologer og historikere. Slike feil har det likevel med å henge i ei stund, og masterfortellinger avler gjerne andre problematiske fortellinger. Og så: For det tredje ble det senere argumentert med at samiske personnavn knapt forekommer i lokale kirkebøker fra det 17. og 18. århundre, hvilket skulle bevise at samene ennå ikke hadde kommet til området.

Men det siste beviser heller ingenting. Folk som beveger seg ut og inn av ulike språkkulturer skifter også navn når de krysser språkgrensene, og i møte med den norske embetsmannsstaten kunne samer like gjerne bruke norsk navneform. Teologer, av alle, burde mer enn noen vite dette. Kirkas første pave, Simon Peter, het Kefa på arameisk og Petros på gresk. Begge deler betyr klippe. Jesus kalte ham for Kefa, og når Kefa befant seg i gresktalende områder brukte han navnet Petros som altså betydde det samme. Det var innholdet i navnet som bar identiteten, mer enn den stedsaktuelle uttalen eller oversettelsen. Hva embetsmennene som førte de aktuelle kirkebøkene visste og ikke visste, vet jeg ikke noe om. Jeg håper likevel noen av Yngvar Nielsens samtidige prester var teologer nok til å si at man ikke kan drive med usynliggjøring av et helt folk og en hel kultur på et så tynt grunnlag som noterte navneformer.

Det ser med andre ord ut som også teologien har et stykke opprydningsarbeid å gjøre før Sannhets- og forsoningskommisjonen presenterer sin rapport neste år. Jeg vil gjerne bidra til dette så godt jeg bare kan. Til det har jeg notatene fra konferansen, samt to ører å lytte med.

Om å ønske god påske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28. april

Endelig fikk vi feire påske igjen. Etter to år med sosial nedstenging og uten muligheter til å ha gudstjenestelige samlinger i høytiden, kjentes årets påske som den beste utgaven på lenge. Nå kunne vi samles, både i skiløypa, i solveggen, rundt langbordet og i kirkerommene.  

Mange av oss har utnyttet alle disse mulighetene til fulle. Jeg tok en opptelling etter den stille uke og noterte at jeg hadde loggført fem skiturer, sju gudstjenester, en quizkveld (inkludert lagseier) i Narjordet, flere gode påskemiddager inkludert ett stykk rituelt påskemåltid med symbolretter og gjenfortelling av både jødisk og kristen påskefortelling, mange bokser godt drikke, et uvisst antall Kvikklunsj-striper samt en anelse solbrenthet i panna. Været har vært fantastisk og utsikten fra Fjellkirka på Enarvola var til å miste pusten av.

En av de virkelig fine tingene med å feire påske på Røros er at en fint kan få med seg alt dette på en gang. Vi må ikke velge mellom kirkepåske eller påske i skiløypa. Når gudstjenestene feires på Fjellkirka klokka 13 eller i hovedkirka klokka 18, rekker en fint både skitur og meditasjon over påskefortellingen. Jeg var ikke alene om å skjønne det i år heller; besøkstallene for kirkene i påska 2022 var fullt sammenlignbare med årene før pandemien. Vi er rett og slett tilbake der vi var, og det kjennes mer enn fint.

Og når jeg tenker etter, så var det jo noe med å måtte avlyse to runder for så å komme sterkt tilbake den tredje gangen som la grunnlaget for hele påskefeiringen også. Ikke så å forstå at jeg tenker at pandemien gir mening i lys av påskefortellingen, men det er likevel fint å kunne konstatere at livet vokser fram på nytt også etter en tid med mørke og fortvilelse.

Så har ikke alt vært bare harmoni denne påska heller. Noen har kjent på et sterkt savn etter noen de har mista i løpet av disse to årene. Andre har opplevd det vanskelig å vende tilbake til folkemengder og mindre avstand. Sorg, angst og fortvilelse kan plutselig bli en del av livet, og den slags kommer helst ubedt. Påskefortellingen handler om alt sånt også. De av oss som har samlet oss i kirka, har forsøkt å ta også dette på alvor. Livet er ikke nødvendigvis idyll.

For meg kom høytidens høydepunkt sent lørdags kveld. Da feiret vi midnattsmesse i Røros kirke. Klokka litt over elleve om kvelden sto noe over tretti av oss samlet framme i kirka med tente lys i hendene. Kirkerommet var mørklagt, men flammene fra lysene brøt igjennom mørket og åpenbarte det som ellers ville vært skjult. «Kristus, verdens lys!» sa vi, og så sang vi om døden som må vike for gudsrikets krefter.

Det tror jeg på. Jeg tror at kjærligheten skal seire til slutt. Jeg tror at det finnes fellesskap som strekker seg ut over tid og rom. Jeg tror det finnes krefter som er sterkere enn sykdom og adskillelse, bomber og ødeleggelse.

Mens jeg skriver dette, sitter jeg slik at jeg kjenner varmen fra sola som strømmer over både meg og alt annet som lever. Det er livets krefter, dette. Og det var og er sannelig verdt en feiring. Velsignet påsketid! Den varer helt fram til pinse. Og ennå har vi sommeren igjen.

Om et fattig ynskje

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. mars

Tenk at vi endelig skulle få oppleve den femte årstid igjen! Etter to år med avlysninger og begrensninger kunne vi sette oss ned i Røros kirke og nyte Vinterfestspill i Bergstaden igjen.

Opplevelsene sto i kø. Selv er jeg fortsatt litt sår i håndflatene etter all klappingen under Soul Church med Darryl Tookes og Røros Soul Children fredagskvelden. Lørdag fikk jeg være i kirka da Nidarosdomens jentekor framførte Alf Hulbækmos fabelaktige komposisjon «Den første sang på fjellet» for aller første gang, og jeg fikk nyte en time Bach i Kapellet før aftenbønnen. Så kom søndags formiddag og avslutningskonsert. Midt mellom bukkehorn, banondeon, kontratenor og jentekor ble jeg der sittende og lytte til Ann Helen Moens framføring av Henning Sommeros tonesetting av tre av Tor Jonssons dikt. Denne lille perlen med tittel «Fattig ynskje» traff meg midt i hjertet:

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Ei stillere verd – der alle skulle elske. Ikke en verden uten musikk, nei, naturligvis ikke det. Ikke en verden uten latter eller dansetrinn heller. Men kanskje en verden uten bomber og granater, for ikke å si en verden uten angstskrik fra bomberom. Ja, det tror jeg er en verden vi alle kunne ønske oss.

Og så dette: «Berre kjærleik og død.»

Det såre er jo at nettopp denne verden allerede finnes. Den finnes som en lengsel inne i oss. Vi lengter etter kjærligheten, og vi elsker like inn i døden. I kirkerommet, der jeg hørte Tor Jonssons ord sunget, bekjenner vil til og med håpet om en kjærlighet som er sterkere enn døden.

I en verden der døden og alle dødens venner stadig er på frammarsj, og der kjærligheten stadig brytes mot hat, intriger og forakt for liv, hørte jeg diktet som en bønn. Et fattig ynskje.

Derfor blir denne ukas prestepreikspalte en takk til Vinterfestspillene for håpet de formidler. Årets festspill kjentes som en oppvåkning etter en altfor lang vinter. Og neste år er det festspill igjen. Jeg har allerede merket av 16.-19. mars i kalenderen.

Om (The) Gospel

Under Vinterfestspill i Bergstaden 2022 feiret Røros menighet og Røros Soul Children Soul Church (Gospelmesse) fra klokka 23:00 fredag 18. mars. Der hadde vi med oss et lag festspillmusikere (Steinar Krogstad, Kjetil Sandnes og Alf Hulbækmo) og gospelsanger, sangpedagog og mentor Darryl Tookes. Jeg var liturg, predikant og pianist og hver er hva jeg sa under prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i kapittel en, vers en:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

Eller, som det heter på engelsk:

This is the beginning of the gospel, the good news,
of Jesus Christ, the Son of God.

This concludes the reading of the Gospel.

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I kveld feirer vi gospelgudstjeneste. Da er det på sin plass å minne om hva ordet gospel betyr. Litt språkhistorie, rett og slett.

Ordet gospel er et gammelengelsk ord. Det er en oversettelse av det greske ordet evangelion; eller evangelium, som vi sier. Evangelion er satt sammen av forstavelsen ev- som betyr god, og angelos som betyr budbærer. Så er det en diminutivs-endelse på slutten – -ion – som gjør at evangelion, i sum, betyr «gode nyheter». Slike -on-endelser er typisk for gresk, mens latin foretrekker -um-endelser. Derfor ble ordet latinisert som evangelium, og også oversatt som bona annuntiatio. «God annonsering», nærmest, altså bekjentgjøring av godt budskap.

Da dette så i sin tid skulle oversettes til engelsk, oversatte man dette som god-spel, som rett og slett betyr «gode nyheter». Og så trakk man dette sammen, og resultatet ble ordet gospel. Gospel betyr altså det samme som evangelium, som igjen betyr gode nyheter. Sånn, det var dagens litte sekvens med språksjov fra Røros kirke.

Så er spørsmålet, da: Hva er dette evangeliet, dette «gospel» som kirka taler om og synger om og i det hele tatt er så opptatt av?

Fortsett å lese «Om (The) Gospel»

Om Salme 31 (på en søndag)

Under kveldsgudstjenesten i Hitterdal kapell søndag 3. mars 2022 la jeg tekstene for 2. søndag i fastetiden til side, leste Salme 31 og prekte over denne. Bakteppet var Russlands invasjon i Ukraina, en krig som også ble utgangspunkt for utformingen av forbønnen denne søndagen. Prekenen (og hele teksten fra Det gamle testamente) kan leses her:

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 31:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!

Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.

Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.

Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.
Selv stoler jeg på Herren.

Jeg vil juble av glede over din godhet,
for du har sett min nød,
du kjenner min trengsel.

Du ga meg ikke over i fiendens hånd,
men førte meg ut i åpent land.

Fortsett å lese «Om Salme 31 (på en søndag)»

Om Salme 31

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. mars

Hva slags ord skal vi ty til, nå som krigen igjen herjer i Europa? Plutselig var 80-tallets jernteppe og atomfrykt tilbake, og det kom både brått og uventet på mange av oss. Nå har det riktignok vært væpnet konflikt i Ukraina i åtte år allerede, helt siden Russlands annektering av Krim i 2014 med etterfølgende separatistopprør i de østlige provinsene. Men det likevel noe annet med fullskala russisk invasjon. Jeg er, som andre, både rasende og fortvila, og jeg leter etter måter å vise solidaritet med krigens ofre samtidig som jeg forsøker å ikke miste motet.

Derfor vil jeg dele med dere en fortelling jeg nå får høre fra tilfluktsrommene i Ukraina. Fra kirkeledere der kommer det rapporter om at folk salmer seg hver ettermiddag klokka fire lokal tid, på de steder hvor de har søkt dekning, for å lese og be Salme 31 fra Det gamle testamente som veksellesning. Ettersom denne teksten er fellesgods for både jøder og kristne av alle slag, har dette vist seg å fungere som samlende tverreligiøs praksis for hele nasjonen.

Salme 31 har hatt en spesiell plass i kristen tidebønnkultur gjennom hele kirkas historie. Denne praksis bygger i sin tur videre på jødisk tradisjon: I begge religioner har deler av Salme 31 vært benyttet som aftenbønn. Da Jesus hang på korset og samlet seg til å be sin siste bønn, var det nettopp Salme 31 han siterte, idet han gjorde ordene i vers 6 til sine. Der står det:

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Siden har kirka fortsatt å be med sin Herre og Mester. Salme 31:6 leses i completoriet, den siste tidebønnen før natten, i klostre og kommuniteter verden over. Verset bes eller synges også i gravferder, der verset «I dine hender» har funksjon som overgivelsesbønn.

Nå stiger altså akkurat disse versene opp fra fortvilte og redde mennesker som søker tilflukt i bomberom og undergrunnstunneler. Jeg tenker det gir mening å se den korsfestede i dem og dem i ham. Og jeg tenker at det å be Salme 31, alene eller sammen med andre, er en meningsfull praksis for fastetida 2022, også for meg som ikke må gjemme meg for bomber:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!
Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.
Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.
Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.
I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
Vær modige og sterke,
alle dere som venter på Herren!

Om dålle

Preken under gudstjeneste på Samefolkets dag i Røros kirke, 6. februar 2022:

Naemhtie Jåhhan vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie daelie åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, vïermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede jïh byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 21:9-13)

I

I dag vil jeg begynne prekenen med å lære bort et sørsamisk ord. Det er ordet dålle. Dålle betyr bål eller ild. I fjor sommer spilte Margrethe, min eldste datter, samejente i Elden, og da var hun blant annet med og joiket Dållen vuelie – Ild-joiken eller Eldens joik.

Vi har lest tre bibeltekster for dagen i dag, fra Andre Mosebok og fra Apostlenes gjerninger og fra Johannesevangeliet. Og i alle disse tre tekstene, i alle de tre scenene eller fortellingene, dukker dålle – ilden og bålet – opp. I den første hørte vi om den brennende tornebusken, som var et sted der Gud Herren åpenbarte seg og kalte Moses til tjeneste for folket sitt. I den andre teksten hørte vi om tungene av ild som ble synlige over apostlene på pinsedagen, og om hvordan hjertene deres ble satt i brann, og om at de plutselig kunne tale alle slags språk, og fortalte evangeliet om Jesus, slik at det ble synlig for alle mennesker at alle slags språk og kulturer er steder hvor Gud bor. Og så oppsto det et fellesskap, ut av ilden og Ånden og ordet og vannet, det fellesskapet vi kaller for kirka. Fellesskapet rundt bålet var også framme i den tredje fortellingen fra Johannesevangeliet, om Jesus og disiplene, bålet og fiskene.

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser, om bål og fellesskap. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål – dållem biejedh, sa vi, bygge bål! – og så kokte vi prihtjege – kaffe – og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh (jeg vil drikke kaffe) helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv – det er sterke ting.

Fortsett å lese «Om dålle»

Om tid og rom (3): Advent

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2. desember

De to siste utgavene av Prestepreik har vært viet refleksjoner omkring tid og rom. Jeg har reflektert over kontinuerlig skapelse, om hellige rom og hellige steder, eksemplifisert ved kirkerom og kirkegårder, og om hellig tid, det vil si kirkeårskalender og helligdagssyklus. Forrige post pekte fram mot adventstida, som den gang fortsatt var halvannen uke unna.  Nå er adventstida i gang, og jeg vil avrunde denne lille tid-rom-serien med noen tanker om nettopp advent som uttrykk for hellig tid.

For nå er vi altså i gang med å telle søndager fram til jul. Fram til og med søndag 21. november skjedde tellingen av kirkesøndager – avstandsmarkører i tidsregninga – med pinse og treenighetssøndag som referanse. «Tjuefemte søndag i treenighetstiden» kunne vi for eksempel si, med referanse til at det var gått tjuefem uker siden pinsehelga. Første søndag i advent endres så perspektivet. Fra å ha referansepunktet bak oss ser vi nå framover, idet vi begynner å telle ned mot jula. Adventus domini, heter det på latin, Herrens komme! Vi teller uker og dager til Herren Jesu fødsel. Kalenderen fastsettes slik at vi får inn fire søndager før julehøytida tar til. Disse fire søndagene med ukene imellom utgjør til sammen adventstida.   

Nå har julebrusen vært å finne i butikkhyllene ei stund, og noen har rukket flere julebord allerede. Men skal vi være pinlig nøyaktige, eller tradisjonsbevisste om vi vil, så begynner strengt tatt ikke jula før natta mellom julaften og første juledag. Noen markerer fortsatt tidsskillet ved å hilse «God jul» før julaften og «Gledelig jul» fra og med juledag.

Julaften og juledag er datofaste, og faller dermed på ulike ukedager fra år til år. Dersom julaften faller på en søndag, blir denne søndagen fjerde søndag i advent. I så fall faller første søndag i advent så seint som 3. desember. Dersom julaften derimot er en lørdag (og juledag søndag), blir fjerde søndag i advent 18. desember, og første søndag i advent kommer så tidlig som 27. november. Med andre ord: Adventstida kan variere i lengde fra 22 til 28 dager. 

Parallelt med denne gamle måten å rigge og regne adventstida på, har vi skikken med adventskalendere eller julekalendere med 24 luker eller gaver, en for hver desemberdag fram til og med julaften. Noen år sammenfaller disse 24 dagene med adventstida, men slett ikke alltid. Denne tjuefiredagerskalenderen kan kanskje sees som en sekularisert utgave av adventstidsregninga, der datoene i kalenderen overstyrer den søndagsstyrte kalenderen. Julekalenderne med sine små gaver står også i en viss kontrast til den gamle forståelsen av adventstida i kirka, der advent er en litt alvorstung forberedelsestid til julefesten hvor en gjerne også skulle overholde ulike fastepraksiser. Der langfasten før påske varer 40 dager er adventstida (på sine 22 til 28 dager) en «litjfaste». Derfor er adventstidas liturgiske farge fiolett, fargen for bot og alvor, blanding av himmelens blå og leirjordas røde.

De siste årene har jeg oftere og oftere støtt på betegnelsen «Første advent» om dagen som markerer inngangen til advenstida. Jeg har etter hvert skjønt at dette kan komme av påvirkning fra svensk, der søndagene i adventstida noen ganger kort og godt benevnes som «första, andra, tredje och fjärde advent» etter folkelig skikk, selv om de korrekte navnene også i Sverige er «första söndagen i advent» og så videre. Selv synes jeg dette høres rart ut. Min første advent opplevde jeg i november og desember 1977 – da varte forresten adventstida i 28 dager – og nå er jeg i gang med min førtifemte advent. Skulle vi kalt første dagen i adventstida «første advent» burde mandagen etter vært andre advent, slik dagen etter første desember heter andre desember. Da burde vi vel tent alt fra tjueto til tjueåtte lys også, om vi skulle vært konsekvente.

Men så dårlig tid har vi ikke, at vi ikke kan nevne dagene ved deres rette navn. «Første søndag i advent», tenker jeg vi kan si, eller til og med «første søndag i adventstida». Så tenner vi lys, åpner adventskalenderne dag for dag, og gjør de forberedelsene vi skal fram mot festen og gleden som starter for fullt når kalenderen viser vi har lagt tjuefire desemberdager bak oss.

For øvrig har jeg allerede drukket julebrus. Jeg foretrekker Røros bryggeri sin. God advent!

Om tid og rom (2)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18. november

I forrige utgave av Prestepreik-spalten delte jeg noen betraktninger om tid og rom. Jeg viste til de to skapelsesberetningene som innleder den store fortellingen i Bibelen, og pekte på hvordan disse handler om nettopp de to nøkkelordene tid og rom. I den første skapelsesberetningen fyller Gud hele uka, hele kalenderen, all tilgjengelig tid, med sin skapende kreativitet. I den andre fortellingen fyller Gud rommet med sitt nærvær: Gud planter en hage, slipper løs paradiselver, plasserer mennesker i hagen og gir dem i oppgave å være gartnere, dyrke og passe hagen. For skapelsen er kontinuerlig, og skaperverket er i stadig endring. Menneskene kalles til å utforske skaperverket, passe på og glede seg over alt liv.

Til sammen danner disse to fortellingene en form for tid-rom-kontinuum, et utspent lerret som hele tilværelsen kan tegnes opp på. Om noen vil lese Einstein i dialog med Genesis 1-3, blir jeg gjerne med på det. Men her og nå tenker jeg å fortsette med noen litt mer hverdagslige betraktninger om tid og rom. For slik er det: De religiøse fortellingene omgir oss overalt, både i måten vi strukturerer rommet rundt oss på og i måten vi forholder oss til tida på.

Vi kan begynne med rommet. I Norge skal man ikke reise langt før man ser et kirketårn. Kirkehusene reiser seg i alle lokalsamfunn. Og selv om kirkene kan være innbyrdes nokså forskjellige, finner vi igjen de samme arkitektoniske symbolene i alle kirkerom: Et alter, en døpefont, benker, et orgel (eller et annet syngende instrument) og en gjennomgående akse som minner oss om at livet er en bevegelse, en pilegrimsreise. Ved alteret blir skillet mellom tid og evighet tynnere, utenfor kirkebygget ligger gjerne en kirkegård som minner oss om det samme, og ved inngangsdøra trer vi ut av hverdagen og inn i et annerledes rom, inn i et symbolunivers hvor bæresøylene er tro, håp og kjærlighet.

Slike rom finnes i alle slags religiøse tradisjoner. Jeg har selv besøkt både shinto-templer og moskeer og kjent på noe av den samme følelsen av transcendens. Og når jeg så går ut av disse rommene og tilbake til hverdagen, gjør det noe med opplevelsen min av rommene jeg ellers beveger meg i også. Jeg har fått en påminnelse om at evigheten ikke er langt unna noen av oss, uansett hvor vi er og hva vi foretar oss. Når jeg er på reise, trenger jeg ikke mer enn å se et kirkespir for å bli minnet på dette. Rommet, jorda og veien jeg går på er et hellig sted. 

Hva så med tida? De samme pekerne, de samme symbolene, finnes igjen også i kalenderen vår. Ukerytmen med arbeid og hvile har søndagen som omdreiningspunkt. I vår kulturkrets har denne dagen lenge vært markert som Herrens dag, som minnedagen for Jesu oppstandelse, den dagen som minner oss om at Gud har begynt arbeidet med å gjøre alle ting nye. De ulike søndagene har egne navn, sortert i en kirkårskalender, hvor en teller dager før og etter påskedagen – første søndag etter første søndag etter vårjevndøgn – og deler årets gang inn i soner, i perioder, med faste og forberedelse, fest og glede. Førti dager før påske finner vi askeonsdag, og søndagen før askeonsdag er fastelavnssøndag med boller og krem. Førti dager etter påske finner vi Kristi himmelfartsdag, ti dager etter der er det pinse. Dagene flytter rundt på datoer, men ligger alltid i samme avstand til den ene sentrale søndagen: Påskedag.

Om noen få dager skal vi igjen begynne å telle søndager. «Første søndag i advent» sier vi, og minner hverandre på søndagens rolle som milepæl, som avstandsmåler, langs vår reise igjennom tid og rom. Julaften og juledag kan falle på ulike ukedager, for de er datofaste, men adventstida justerer seg som et trekkspill alt etter hvor søndagene ligger. I år begynner vi allerede 28. november, og får ei god og lang adventstid på 27 dager fram til juledagen.

Jeg gleder meg til å tenne adventslysene. Den Gud som sa «Bli lys!» fyller fortsatt både tid og rom med sitt nærvær, sin skapende kreativitet og sin kjærlighet til alt det skapte.