Her kan du lese prekenen jeg holdt under høymessen i Røros kirke søndag 5. mars 2023 (2. søndag i fastetiden):
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
(Matt 15:21-28)
Slik lyder det hellige evangelium.
*
I dag har jeg tatt med to bilder som til daglig henger på kontoret mitt. Det første bildet er et ikon (etter østlig ortodoks tradisjon) av Kristus (Kristus Pantokrator). Her vil jeg at dere særlig skal legge merke til bakgrunnen, som er av gull. Ikoner males gjerne slik, på gullbakgrunn. Det er fordi de skal fungere som vinduer inn i himmelen, i Guds rike. Når vi ser Kristi ansikt, er det evigheten selv som stråler mot oss. – Det andre bildet er en akvarell, malt av Jan Sødal fra Aursunden. Det viser beitende ryper ved Saubua. Det bildet har jeg tatt med, fordi det minner om hverdagene våre her hos oss. Så dette bildet representerer de hverdagslige erfaringene våre, og det andre bildet representerer Guds rike.
I dag handler evangelieteksten om hvordan nettopp disse to størrelsene henger sammen: Guds rike, og erfaringene våre.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre… slik har vi framsagt trosbekjennelsen ilag i dag. Slik bekjenner kirka om Jesus fra Nasaret: Han viste oss hvem Gud er. Ved ham har Gud blitt synlig for oss som treenig Gud, et fellesskap som hele tiden, alltid og alle steder, åpner seg i kjærlighet mot verden.
I den fortellingen vi blir tatt med inn i dagens evangelietekst, der møter vi en Jesus som vil stenge seg av for andre. Han er ikke sendt til andre enn Israels ætt, proklamerer han. Men så skjer det altså noe. Den kanaaneiske kvinnen lar seg ikke avvise. Hun fortsetter å be, fortsetter å mase, ja, kreve. Og så, på et tidspunkt, ser Jesus henne som den hun egentlig er: Ikke en fremmed, ikke en utlending, men et medmenneske. Han svarer på det hun ber om. Dette er et vendepunkt i fortellingen om Jesus. Fra denne stunden er han en tydelig universalist. Senere i evangelieskriftet sitt forteller Matteus (som vi har lest fra i dag) om at Jesus, etter oppstandelsen, når han møter disiplene igjen, sier til dem: Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem og lær dem! Dette har vi også lest sammen i dag.
Vi skal være glade for at det gikk som det gikk. Hadde ikke Jesus åpnet seg og budskapet sitt opp for de andre, de som ikke tilhørte samme etniske gruppe og samme religion som han selv gjorde, da hadde ikke vi vært her i dag. Da ville det ikke fantes noen kristen kirke i vår del av verden, og vi ville ikke hatt noen dåp å feire.
Derfor hedrer kirka denne navnløse kvinnen fra områdene ved Tyros og Sidon. Hun minnet Jesus, Guds Sønn, om at Gud, himmelens og jordens skaper, slettes ikke er noen stammegud. Gud er én, og den ene Gud er alles Gud, kjærligheten som favner alt og alle, alle steder.
Men det var altså ikke selvsagt at det skulle gå slik. Grunnen til at det gikk som det gikk, var at hun maste – og at Jesus var oppmerksom, lyttet, og ble påvirket av møtet med et annet menneske. Med andre ord: Han tok erfaring på alvor. Og i lys av erfaringen han hadde gjort seg, måtte han revurdere måten han så ting på.
Derfor, sier kirka, derfor er erfaring så viktig. All teologi er i bunn og grunn bearbeidet erfaring, ettertanker etter ting vi har sett og hørt, refleksjoner over opplevelser vi har hatt sammen med andre.
Jeg mener: Når erfaring kunne bevege Guds Sønn, når erfaring kunne påvirke den treenige Gud selv, da skulle det bare mangle at ikke vi også lot oss endre noen ganger i lys av erfaringer vi gjør. Teologi endrer seg, kirka endrer seg, i lys av erfaring. Det er sunt og godt.
Og så sier kirka en ting til. Gud, sier vi, Gud er et fellesskap som åpner seg i kjærlighet mot verden. Og så sier vi: Når vi tas inn i dette fellesskapet, da blir også våre erfaringer en del av Guds erfaring. Vi blir døpt, til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og da knyttes livene våre sammen med det evige livet som vi kaller Gud. Og da må det også være slik at det vi ser og hører og erfarer er noe Gud også ser og hører og erfarer, og at alt en gang skal løftes inn i evigheten, hos Gud som ser og hører og erfarer – og er.
Alt dette kan vi si fordi en kvinne fra områdene omkring Tyros og Sidon ikke ville gi seg. Hun kjempet for datteren sin. Gjennom henne åpnet Guds virkelighet seg opp for oss.
Derfor er det noe veldig sterkt med dette, at når denne teksten leses i kirkene i begynnelsen av fastetida, da er vi gjerne i tida rundt 8. mars, kvinnedagen. Dagens evangelietekst er en tekst med et sterkt feministisk preg, og det er en tekst som utfordrer oss til å ta alle slags erfaringer på alvor, ikke minst de som kommer til oss fra de fremmede, fra minoriteter, fra de som på ulike måter er stemmeløse.
De siste to ukene har vi alle sett og hørt demonstrantene utenfor regjeringsbygningene i Oslo. Den samiske minoriteten i Norge har krevd å bli sett, hørt og tatt på alvor. Kirka har støttet dem. Trefodighetskirken i Oslo har åpnet dørene for dem, så de har kunnet varme seg og hente seg inn mellom slagene. Preses Olav og Kirkerådet har uttalt seg enige med demonstrantene i sak. Ikke fordi vi vet hvordan saken med selve vindmøllene på Fosen skal løses; der har ikke jeg heller noen egentlige forslag til løsning. Men fordi høyesterett har avsagt dom og uttalt at samenes menneskerettigheter som urfolk har blitt krenket, og da er det så viktig at politikerne erkjenner urett og lytter og tar fortvilelsen på alvor, ser og anerkjenner at vi ikke kan handle slik mot hverandre. Og der nådde altså demonstrantene fram til slutt. Menneskerettighetsbruddet ble erkjent. Da er det håp om en fortsatt dialog, og at vi sammen kan finne løsninger. Erfaringen i møte med den andre skaper endring.
I dag, på denne andre søndag i fastetida 2023, får vi denne påminnelsen: Våre erfaringer er viktige. De er viktige for oss, for hverandre, for fellesskapet, og de er viktige for det aller største, altomfattende fellesskapet vi kaller Gud. Så la oss øve oss i å se hverandre, ta hverandre på alvor og leve åpne liv. Eller, for å si det med noen ord fra nattverdliturgien:
Visdommens Gud,
hjelp oss å høre det ropet du har hørt,
å se den nøden du har sett,
og å elske vår neste som oss selv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 