På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. februar
Så ble det endelig martna igjen! Da vi pakket sammen etter martnasuka februar 2020, var det vel ingen som så for seg at det skulle bli tre års opphold mellom den 167. og 168. utgaven av Rørosmartnan. Men slik ble det altså. Så da hyttklokka endelig ringte martnasdagene i gang og tonene fra Rørossangen strømmet utover menneskemengden på Malmplassen tirsdag, kjentes det derfor også som en markering av at koronapandemien endelig var fullstendig bak oss. Veien vi har tilbakelagt disse tre årene har vært både lang og hard.
Under tirsdagens martnasåpning ble det framført et tablå over temaet «Vinterveien». Samme motiv sto også som overskrift under gårsdagens Fôrbondemesse i Ziiren. Kanskje kan vi tenke på den reisen vi har gjort disse siste tre årene som en reise gjennom en hard vinterstorm: Den har kostet krefter og har isolert oss underveis, men nå har stormvinden stilnet og sola brutt igjennom skylaget.
Uten vinterferdsel hadde vi ikke kunnet bo her hvor vi bor. Jeg hadde (som jeg også har nevnt her i denne spalten tidligere) mesteparten av oppveksten min i Japan. Der er somrene lange og varme, og selv om vintrene kan være barske og snømengdene nokså voldsomme, ikke minst på nordsida av hovedøya Honshu der de iskalde Sibirvindene blåser, har jeg vært vant til å tenke at det er om somrene man kan og bør foreta lengre reiser. Om vintrene holder man seg helst inne og lever av oppsamlede lagre, man «står han av». Men slik har man ikke nødvendigvis tenkt her i fjellregionen. Og når jeg bare fikk tenkt etter, skjønte jeg jo at det slett ikke har vært så dumt å reise og drive handel om vinteren. Islagte sjøer og vannveier er egentlig en drøm for den som ferdes med hest og slede.
Når hesteekvipasjene toger inn på Malmplassen den nest siste tirsdagen i februar hvert år, er det derfor en hyllest til den menneskelige tilpasningsevnen. Vi finner løsninger og maksimerer de fordelene som finnes, uansett årstid og rammevilkår. Så vannene er dypfrosne? Ja, da kan vi i det minste bruke dem til ferdsel. Så vinteren er lang og vekstsesongen kort? Da kan vi drive handel, med skinn og med saltede og tørkede varer. Og hva så om reisen tar flere dager i bitende vinterkulde? Da samles vi rundt bålet og deler varmende drikke og gode historier.
Vi skal heller ikke glemme det fellesskapet som oppstår mellom hester og lasskjørere langs vinterveien. Når alt annet liv går i dvale, er det noen som holder ut. Og i den gjensidige avhengigheten av hverandre får vi også en påminnelse om at vi alle er tråder i den samme skapelsesveven, og at alt henger sammen med alt. Vannet er frosset og snøen ligger meterdyp, men vi, karbonbaserte livsformer fulle av vann, klarer oss til og med på vinterveien.
Jeg bærer på enorm respekt for alle disse som har trosset elementene igjennom alle disse hundreogsekstiåtte martnasårene pluss pluss. Årets utgave av folkefesten hadde ikke vært mulig uten dem. Kanskje hadde det ikke vært mulig å bo på Rørosvidda heller.
Selv pendler jeg stadig mellom Rørosvidda og det bibelske landskapet, det jeg leser om og preker over i kirka uke etter uke, år etter år. Der leser vi ikke så mye om vinterveier – snø er et sjeldent syn i Det hellige land – men det står mye om veier gjennom ørkenen. Der har også mennesker reist, funnet veier i et ugjestmildt terreng, drevet handel og båret på forventning om fest og glede. Kanskje var vi ikke så ulike, når alt kom til alt.
Haralds strøtanker 