På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. februar
En onsdag i mars i fjor hadde jeg en svært eksklusiv kulturopplevelse i Storstuggu. Jeg var på kino og så den japanske oscarvinneren «Drive My Car». Det eksklusive elementet lå i at jeg var den eneste i kinosalen den dagen.
Så vidt jeg vet, er jeg også den eneste bosatt på Røros som har vokst opp i Japan. Jeg gikk i japansk barnehage fra jeg var tre, og der lærte jeg også japansk. Jeg brukte språket daglig så lenge jeg bodde der, det vil si fram til jeg var nitten. Siden har jeg holdt språket ved like så godt jeg har kunnet.
Den tre timene «Drive My Car» varte var ren nytelse. Hver eneste stavelse av hvert eneste ord av språket gikk rett til hjertet, og historien tok samme vei. Underveis satt jeg og snufset, gråt, smilte, humret og lo. Og siden jeg satt alene i salen, var jeg ikke til sjenanse for noen.
Det er noe spesielt med språk man har snakket som barn. For meg er lydene av japansk nært forbundet med minner fra et sted jeg ikke lenger har tilgang til, annet enn om jeg foretar lange feriereiser. Språkets klang bringer med seg andre sanseinntrykk, som lukter, sommervarme, sikadesang og lyden av baseballkamp på TV. Inni meg våkner både glede og melankoli. Jeg kan ikke sette meg ned og se en av Studio Ghiblis animasjonsfilmer uten at tårene kommer.
Det rare er at selv om jeg snakker japansk relativt flytende og også forstår det ganske godt, er det svært mange ting jeg ikke kan uttrykke på språket verken muntlig eller (ikke minst) skriftlig. Norsk er mitt førstespråk, og engelsk nummer to – og så er det ganske stor avstand ned til japansk på tredjeplass. Det aktive ordforrådet mitt er så stort. Likevel taler språket til følelsene mine på en annerledes måte enn de to førstnevnte språkene. Igjen: Det er noe spesielt med språk man har lyttet til og selv brukt i formative barneår. Noen avgjørende viktige tanker og følelser mottok jeg første gang med nettopp det språket som transportvei.
Mandag denne uka markerte vi Samefolkets dag. Røros Barnegospel og Røros Soul Children sang fire sanger under markeringen på Doktortjønna, alle på sørsamisk. En av sangene står til og med i Den norske kirkes salmebok.
Det var ingen gudstjenestelig markering av selve dagen i år. Men på søndag feiret noen av oss høymesse i Røros kirke. Det var i og for seg en helt vanlig gudstjeneste. Slik det er vanlig hos oss ble både nådehilsenen til inngang og velsignelsen til avslutning framført på to språk: sørsamisk og bokmål. Denne søndagen leste jeg i tillegg evangelieteksten for dagen på begge språk, og etter prekenen sang vi en sørsamisk salme («Biejjiem jïh askem»).
Når klangene fra det sørsamiske språket lyder i rommet, tenker jeg av og til for meg selv at dette er noens japansk. Akkurat disse lydene kan finne veien til et hjerte på en måte ingen andre kan. For kirka som lever av og med evangeliet, det ordet som nettopp er ment å tale særlig til hjertene, er det egentlig helt selvsagt å ty til slike hjertespråk. Jeg for min del kjenner meg heldig som får lov til å ta i bruk nettopp disse ordene med sine vakre klanger.
Haralds strøtanker 