Om det erkebiskop Williams egentlig sa

Den verste stormen rundt Rowan Williams’ utsagn om sharia ser ut til å ha lagt seg. Debatten tar i hvert fall ikke av i kommentarfeltet til min forrige bloggpost. Kan hende det skyldes at jeg har teppebombet kommentarfeltet med lange monologer, men likevel: Saken fortjener litt mer oppmerksomhet enn den har fått så langt.

Det mer enn aner meg at et mildt sagt noe uheldig bilde av erkebiskopen av Canterbury har fått feste seg rundt omkring – at han er naiv, dumsnill, resignert og åpen for å la reaksjonære fundamentalistiske islamister få sette dagsorden for utviklingen av britisk (og vestlig for øvrig) juss. Det er i så fall dypt urettferdig. Erkebiskopens forelesning (The Foundation Lecture at the Royal Courts of Justice, 7. februar 2008, se Archbishop’s Lecture – Civil and Religious Law in Englan: a Religious Perspective) er god, den pløyer dypt, og den inneholder ikke noen av de påstandene de mest rabiate kritikerne beskylder den for å inneholde – selv ikke ved andre gangs gjennomlesning.

Det er ikke det at erkebiskopen av Canterbury trenger noe forsvar fra en landsens norsk sokneprest, ung og uerfaren atpåtil, men siden jeg åpenbart er noe bedre i engelsk enn mange norske journalister tar jeg meg bryet med å gjengi et kort referat av Williams’ tankerekke her. Så får det angå dem det måtte angå.

Den sekulære, moderne, liberale stat og dens problemer

Williams’ foredrag er ikke først og fremst et forsvar for sharia. Det er faktisk ikke et slikt forsvar i det hele tatt. Foredraget er, dypest sett (i hvert fall slik jeg leser det), et forsøk på å beskrive noen av problemene den sekulære, moderne og liberale staten står overfor i møte med enkelte subkulturer som insisterer på at deres tradisjoner og praksiser ikke utelukkende er private å forstå. Dette er problemer som ikke bare angår statens forhold til grupper av muslimer, under eller ikke under sharia (selv om det er disse Williams vier mest fokus i sin forelesning), men også alle de klassiske kristne kirkesamfunn, de aller fleste retningene av jødedom… i det hele tatt, de aller fleste religiøse grupper. Vi snakker altså om de problemer som oppstår når den sekulære, moderne, liberale stat skal ta stilling til religionsfrihet som offentlig fenomen.

Det moderne (eller postmoderne) vestlige samfunn, herunder den britiske mainstream-kulturen, hviler i følge erkebiskopen på tanken om at religion i det store og hele er noe privat. En har som utgangspunkt at det finnes et felles, gjennomsekularisert rom styrt av fornuften og den objektive vitenskapen, et rom man forventer er den virkeligheten alle forholder seg til som sin primære – man er «citizen», og «that’s it». Ting som religion blir «tolerert» siden dette forstås som noe som er strengt privat, men slikt hører ikke hjemme i det felles rommet. Religion fortrenges dermed mer og mer fra det offentlige rom og reduseres fra et kollektivt fenomen til et strengt individualistisk. Samfunnet aksepterer at religion kan spille en rolle på det personlige plan, men religiøse argumenter hører ikke hjemme i en felles/samfunnsmessig diskurs, enten det nå dreier seg om etikk/moral eller juss. Dette er et dypt problematisk grunnlag å bygge et samfunn på, sier Williams, og det er dette han tar utgangspunkt i når han bygger sin videre argumentasjon:

There is a position – not at all unfamiliar in contemporary discussion – which says that to be a citizen is essentially and simply to be under the rule of the uniform law of a sovereign state, in such a way that any other relations, commitments or protocols of behaviour belong exclusively to the realm of the private and of individual choice. As I have maintained in several other contexts, this is a very unsatisfactory account of political reality in modern societies; but it is also a problematic basis for thinking of the legal category of citizenship and the nature of human interdependence.

Dette er en problematisk basis av flere grunner. Blant annet fordi religion i seg selv er et kollektivt fenomen (det er vel bare vi «privatkristne» i det mer eller mindre sekulariserte Vesten som ikke umiddelbart senser dette), men også fordi en slik strategi har det med å fortrenge mer eller mindre «ekstreme» eller fundamentalistiske grupperinger fra det offentlige og inn i lukkede rom hvor man ikke lenger kan føre oppsyn eller kontroll med de virkninger slike ideologier eller religiøse uttrykk får for svakere berørte (kvinner, barn og så videre).

Williams utgangspunkt er med andre ord at det å á priori nekte å forholde seg til religiøst engasjement eller religiøse argumenter eller tradisjoner i en diskusjon om etikk, moral og juss uvilkårlig fører til ghettodannelser og skjult undertrykkelse. Det er et område der i hvert fall jeg er langt på vei enig med hans analyse.

Livet i samfunnet – en «miks» av flere roller

Williams fortsetter argumentasjonen med å understreke at enhver borger i ethvert samfunn er noe mer enn «bare» borger. Hun eller han hører hjemme i en familie, i en viss sosial setting, er engasjert i ulike former for «lag og foreninger» og er bærer av et mer eller mindre uttalt livssyn – blant annet. Disse faktorene er unike for hvert menneske, men det vil likevel avtegne seg visse mønstre som vi kan avlese som ulike subkulturer eller grupper innenfor et storsamfunn. For en del slike grupper vil religiøse tradisjoner være viktige. De ønsker å være gode borgere, men samtidig også gode kristne, eller (ortodokse) jøder, eller muslimer, eller hinduer, eller… Williams ønsker seg, i god liberal ånd, et samfunn der man er fri til å kombinere slike roller, og der disse ikke nødvendigvis settes opp som motsetninger:

[T]he situation should not arise where membership of one group restricted the freedom to live also as a member of an overlapping group, that (in this case) citizenship in a secular society should not necessitate the abandoning of religious discipline, any more than religious discipline should deprive one of access to liberties secured by the law of the land, to the common benefits of secular citizenship – or, better, to recognise that citizenship itself is a complex phenomenon not bound up with any one level of communal belonging but involving them all.

Og videre:

[I]t is not enough to say that citizenship as an abstract form of equal access and equal accountability is either the basis or the entirety of social identity and personal motivation. Where this has been enforced, it has proved a weak vehicle for the life of a society and has often brought violent injustice in its wake (think of the various attempts to reduce citizenship to rational equality in the France of the 1790’s or the China of the 1970’s). Societies that are in fact ethnically, culturally and religiously diverse are societies in which identity is formed, as we have noted by different modes and contexts of belonging, ‘multiple affiliation’. The danger is in acting as if the authority that managed the abstract level of equal citizenship represented a sovereign order which then allowed other levels to exist. But if the reality of society is plural – as many political theorists have pointed out – this is a damagingly inadequate account of common life, in which certain kinds of affiliation are marginalised or privatised to the extent that what is produced is a ghettoised pattern of social life, in which particular sorts of interest and of reasoning are tolerated as private matters but never granted legitimacy in public as part of a continuing debate about shared goods and priorities.

Milugheten til å gå ut og inn av storsamfunnets rolle og minst én type subkulturell rolle er nedfelt i menneskerettighetene. Det er religionsfriheten vi snakker om her.

Hvor langt strekker religionsfriheten seg?

Det er på denne bakgrunnen at Williams så spør: Hvor langt kan man strekke seg, i religionsfrihetens navn, overfor grupper som vil stille strengere krav til seg selv og til egen livsførsel enn det det liberale storsamfunnet legger opp til? Williams ser et problem her, nemlig

the reluctance of a dominant rights-based philosophy to acknowledge the liberty of conscientious opting-out from collaboration in procedures or practices that are in tension with the demands of particular religious groups: the assumption, in rather misleading shorthand, that if a right or liberty is granted there is a corresponding duty upon every individual to ‘activate’ this whenever called upon.

Williams bruker her et talende eksempel, nemlig legers rett til å reservere seg fra å utføre abortinngrep.

Med dette som utgangspunkt går så Williams til spørsmålet om hvordan det engelske samfunn skal forholde seg til muslimer som ønsker å leve sine liv innenfor en eller annen forståelse av sharia. Her skiller Williams mellom ulike former for sharia – dette er et punkt som har blitt helt oversett i den påfølgende debatten, hvor uttrykket «sharia» fra Williams’ munn har blitt tolket i form av et vulgært vrengebilde. Williams er overhodet ikke interessert i å gå i dialog med undertrykkende eller barbariske skikker. De punkter han etter hvert berører er følgende:

[A]spects of marital law, the regulation of financial transactions and authorised structures of mediation and conflict resolution – the main areas that have been in question where supplementary jurisdictions have been tried, with native American communities in Canada as well as with religious groups like Islamic minority communities in certain contexts.

Vi snakker altså om spørsmål knyttet til livsområder som ekteskapsinngåelse og skilsmisse, om arv og arvetvister og om ulike former for «megling» eller rådgivning knyttet til private livsforhold. Her knytter Williams an til sharia som prosess, ikke som et sett av ferdige domsavsigelser. Det er vel ikke helt uforståelig at en troende muslim kan tenke seg å bli veiledet gjennom en livskrise av en annen muslim med visse fullmakter til å regulere «indre anliggender», forutsatt at dette skjer i samsvar med britisk lov.

Dette siste poenget gikk fullstendig tapt i medienes gjengivelse av Williams’ argumentasjon. Williams har ikke foreslått å godta et «konkurrerende» lovtilbud, ei heller å «bake sharia inn» i engelsk lov som gjelder for alle. Det er mer snakk om å tillate en slags selverklært «høyere standard» for visse grupper, forutsatt at disse har valgt det selv og at ingen nektes de rettigheter som gis til alle landets borgere. Han ser selvsagt at religiøse grupper kan misbruke en slik frihet i indre anliggender til å undertrykke svake parter og tar sterke forbehold i så måte:

The second issue, a very serious one, is that recognition of ‘supplementary jurisdiction’ in some areas, especially family law, could have the effect of reinforcing in minority communities some of the most repressive or retrograde elements in them, with particularly serious consequences for the role and liberties of women. The ‘forced marriage’ question is the one most often referred to here, and it is at the moment undoubtedly a very serious and scandalous one; but precisely because it has to do with custom and culture rather than directly binding enactments by religious authority, I shall refer to another issue. It is argued that the provision for the inheritance of widows under a strict application of sharia has the effect of disadvantaging them in what the majority community might regard as unacceptable ways. A legal (in fact Qur’anic) provision which in its time served very clearly to secure a widow’s position at a time when this was practically unknown in the culture becomes, if taken absolutely literally, a generator of relative insecurity in a new context (see, for example, Ann Elizabeth Mayer, Islam and Human Rights. Tradition and Politics, 1999, p.111). The problem here is that recognising the authority of a communal religious court to decide finally and authoritatively about such a question would in effect not merely allow an additional layer of legal routes for resolving conflicts and ordering behaviour but would actually deprive members of the minority community of rights and liberties that they were entitled to enjoy as citizens; and while a legal system might properly admit structures or protocols that embody the diversity of moral reasoning in a plural society by allowing scope for a minority group to administer its affairs according to its own convictions, it can hardly admit or ‘license’ protocols that effectively take away the rights it acknowledges as generally valid. [Min uthevning.]

Williams tar i det hele tatt flere forbehold. Han forutsetter at storsamfunnets lover er basis, at ingen borgere fratas sine rettigheter, at unntak kun gjøres ved genuine og tradisjonelle religiøse begrunnelser og ikke ved en hvilken som helst vilkårlig eller sosio-kulturell begrunnelse («There can be no blank cheques given to unexamined scruples»). Han tar sterkt avstand fra de former for sharia som vi (og han!) oppfatter som barbariske, han markerer avstand til det han omtaler som «‘primitivists’ in Islam» og han knytter an til mer moderne, kritiske og åpne islamvarianter (som han tydeligvis kjenner godt til, jf. utsagn som: «As I have said, this is a delicate and complex matter involving what is mostly a fairly muted but nonetheless real debate among Muslim scholars in various contexts.»).

Islam og storsamfunnet – gjennomsiktighet og dialog

Det man eventuelt kan spørre seg, når Williams har kommet så langt, er: Jaha, men hva så? Hva er det egentlig Williams vil åpne opp for? Vil ikke alle varianter av for eksempel sharia være utelukket når alle disse forbehold er tatt?

Spørsmålet avslører nok mer om vårt syn på sharia enn vi liker å tro. Jeg er redd det er nettopp dette mediestormen (kortvarig, men dog) rundt Williams også avslører, nemlig at vårt forhold til spørsmål knyttet til islam i all hovedsak er styrt av våre bilder av den ekstreme islamismen. Islam er en mer mangfoldig størrelse enn som så, noe Williams ser ut til å være langt bedre orientert om enn de fleste av hans kritikere.

Det betyr ikke at man skal ha en naiv holdning til de reaksjonære kreftene som seiler under islams flagg. Det er nettopp det som også er Williams’ agenda. Han er, gjennom hele forelesningen, opptatt av å ta moderate og reflekterende varianter av islam på alvor og sikre disse gjennomslag i storsamfunnet. Han frykter – og jeg tror med rette! – at slike gode krefter fort kan bli marginalisert i et samfunn som fortrenger religion utelukkende til det private og favoriserer lukkede ghettoer. Mot dette setter Williams det han kaller «Interactive Pluralism» fundert på dialog, gjennomsiktighet i argumentasjon og rasjonalitet. Nettopp det å strebe etter dialog og gjennomsiktig argumentasjon vil, i følge Williams, være i tråd med de opplysningstidens idealer som vår rettsstat bygger videre på, nemlig at man må levere argumenter for hvorfor ting er slik de er eller hvorfor en viss dom eller reaksjon er sakssvarende, ikke bare henvise til tradisjon eller en ikke-etterprøvbar «skaperorden» som grunnlag for rettsutøvelse og eventuell forskjellsbehandling slik man gjorde i for eksempel føydalsamfunnet.

Følgende sitater bør være nok til å underbygge en slik dialog-vennlig lesning av Williams:

[T]he point of defining legal universalism as a negative thing is that it allows us to assume, as I think we should, that the important springs of moral vision in a society will be in those areas which a systematic abstract universalism regards as ‘private’ – in religion above all, but also in custom and habit. The role of ‘secular’ law is not the dissolution of these things in the name of universalism but the monitoring of such affiliations to prevent the creation of mutually isolated communities in which human liberties are seen in incompatible ways and individual persons are subjected to restraints or injustices for which there is no public redress.

The rule of law is thus not the enshrining of priority for the universal/abstract dimension of social existence but the establishing of a space accessible to everyone in which it is possible to affirm and defend a commitment to human dignity as such, independent of membership in any specific human community or tradition, so that when specific communities or traditions are in danger of claiming finality for their own boundaries of practice and understanding, they are reminded that they have to come to terms with the actuality of human diversity – and that the only way of doing this is to acknowledge the category of ‘human dignity as such’ – a non-negotiable assumption that each agent (with his or her historical and social affiliations) could be expected to have a voice in the shaping of some common project for the well-being and order of a human group. It is not to claim that specific community understandings are ‘superseded’ by this universal principle, rather to claim that they all need to be undergirded by it.

Og videre:

It is uncomfortably true that this introduces into our thinking about law what some would see as a ‘market’ element, a competition for loyalty as Shachar admits. But if what we want socially is a pattern of relations in which a plurality of divers and overlapping affiliations work for a common good, and in which groups of serious and profound conviction are not systematically faced with the stark alternatives of cultural loyalty or state loyalty, it seems unavoidable. In other settings, I have spoken about the idea of ‘interactive pluralism’ as a political desideratum; this seems to be one manifestation of such an ideal, comparable to the arrangements that allow for shared responsibility in education: the best argument for faith schools from the point of view of any aspiration towards social harmony and understanding is that they bring communal loyalties into direct relation with the wider society and inevitably lead to mutual questioning and sometimes mutual influence towards change, without compromising the distinctiveness of the essential elements of those communal loyalties.

Sånn. Det får holde.

PS: Williams benyttet anledningen til å svare noen av sine argeste kritikere under sin Presidential Address to the opening of General Synod nylig. Vel verdt lesningen den også.