Om sudoku, skjebne og sekterisme

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.8.2020

Hva er meningen med livet? Og hva er meningen med livet mitt? De to spørsmålene kan virke tilforlatelig like. Men forskjellen som ligger i ordet «mitt» er viktig. Dersom jeg tror at jeg er annerledes enn andre, at jeg er unik og at det gjelder egne krav, en egen etikk eller egne regler for akkurat meg, da kan veien til sekterisk tenkning være snublende nær.

Denne sommeren fant jeg, innimellom litt forskjellig annet, tid til å se den svenske Uppdrag granskning-dokumentaren om Knutby-menigheten. «Drap i Knutby» er fascinerende TV om religiøsitet på avveie, et tankevekkende stykke ærlighetsteologi. De seks episodene ligger tilgjengelig hos NRK i noen uker til, og får med dette prestens anbefaling.

Noe av det som gjorde at den tilsynelatende mainstream pinsemenigheten i Knutby sporet av i sekterisme, var den tenkningen som menigheten etter hvert utviklet rundt sin egen plass i historien. Fellesskapet fikk det for seg at Åsa Waldau, et av medlemmene i menigheten, var Kristi brud, og at hun skulle spille en spesiell rolle i det kosmiske dramaet ved Jesu gjenkomst. Det var ikke bare hennes liv som med det fikk en helt spesiell mening. Resten av fellesskapet forsto også seg selv som hjelpere for henne. Snart levde gruppen i praksis i en parallell virkelighet, helt adskilt fra sine sambygdingers hverdagsliv. Med årene gravde de seg lenger og lenger ned i et alternativt univers, der slag og mishandling var uttrykk for kjærlighet og der drap og død kunne fortolkes som uttrykk for Guds vilje.

Jeg så ikke bare TV i sommer. Jeg løste sudoku også. De små tallpuslespillene stimulerer evnen til logisk tenkning, og jeg både liker og slapper av med slike oppgaver. Men noen ganger går ting ikke opp: Jeg har skrevet inn et tall feil, og alt rakner. For i sudoku finnes det bare én mulig løsning. Hvert tall kan bare stå ett sted. Trår du feil, om så bare én gang, blir alt bare rot. Ofte er det slik at når du oppdager feilen, vet du ikke lenger hvor og når feilen skjedde. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å forkaste oppgaven og begynne på en ny.

Jeg tror noe av det som skjedde i Knutby kan fortolkes som en form for «sudoku-teologi». Medlemmene i menigheten var opptatt av å finne mening ikke bare med livet, men i sine egne helt personlige liv. De trodde sterkt at Gud hadde en plan for dem, en personlig plan på individnivå, og at denne planen var viktig. Det fantes en form for himmelsk script for deres livsløp, så å si. Da ble det også viktig for dem å følge denne planen til punkt og prikke, og tilsvarende viktig for dem å ikke trå feil på noe vis. («Att vara fel» er et tilbakevendende uttrykk i intervjuene med Knutby-folket.) *Lederskapet i menigheten fikk med dette en enorm definisjonsmakt over medlemmenes liv.* For, om noen først hadde tråkket feil eller gått mot Kristi brud, om så bare en gang, da var meningen forspilt. Da var det ikke mulig å rette opp feilen. Men i motsetning til hva jeg kan gjøre når jeg sitter med sudokuboka, kunne de ikke bare begynne på en ny oppgave. Meningstapet var absolutt, og fortvilelsen likeså.

Denne tenkningen har en parallell i tanken om skjebnen. Ting skjer fordi det var bestemt at det skulle være slik, kan vi noen ganger høre. Jeg for min del tror ikke på dette. Jeg tror ikke Gud har en detaljert plan for oss på individnivå. Jeg tror ikke det finnes bare én vei og ett eneste riktig utfall gjennom livets mange livsvalg. Jeg tror en slik måte å tenke om livet på skaper mer angst enn fred, og mer frykt for å trå feil enn glede over livets muligheter. Jeg tror rett og slett ikke vi er så spesielle eller utvalgte, noen av oss. Vi er ikke ekstraordinære.

Men jeg tror likevel det finnes mening med livet, utover den mening som ligger i det å leve. Denne meningen er kjærlighet. Hver dag har vi muligheter til å gjøre godt. Noen ganger vil vi gjøre feil. Det er slik det er å være menneske. Men livet blir ikke tappet for mening av den grunn. Din skjebne er ikke låst, slik tallene i et sudokubrett er. Så lev! Og glem ikke nestekjærligheten. Husk det, nå som vi er på vei tilbake til hverdagen, til det ordinære.

(Denne teksten er noe redigert sammenlignet med teksten som sto på trykk i Fjell-Ljom. Setningen merket med *asterisk* er lagt til, og noen få setninger har gjennomgått språklige endringer. Det saklige meningsinnholdet i teksten er ikke endret.)

Om påsken 2020

Påsken 2020 ble noe helt annet. På grunn av tiltakene mot koronasmitte, var det ikke mulig å samles i kirka til gudstjenester på vanlig vis. Redningen kom til oss i Røros menighet i form av redaktør Guri Jortveit og tekniker Tore Hilmarsen, som stilte opp og gjorde opptak av fem gudstjenester for oss. Sammen med kantor Stephen Hicks, kirketjener John Arne Langen og solistene Kirsti Sæter og Vegar Dahl fikk jeg spille inn fem relativt korte TV-gudstjenster (rundt en halv time hver), gudstjenester som så ble lagt ut for strømming på Rettens nettsider.

e4108cbd-bc0c-48a0-97d4-1511f1095c12-1

(Foto: Guri Jortveit)

Her finner du lenke til prekenmanus for alle de fem gudstjenestene. Øverst i hver post finner du lenke til TV-gudstjenesten, samt til agende for den aktuelle gudstjenesten.

Velsignet påsketid!

img_4509

e0795c3a-6660-4354-873b-7acfd121e514

paaskenattsmesse

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Om det som skjer i det skjulte

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke påskeaften 11. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

paaskenattsmesse

Dagens tekst: Markus 16:1-8

«De sa ikke et ord til noen, for de var redde…» «Slik slutter det hellige evangelium», kunne vi i grunnen sagt. For i de eldste bevarte tekstutgavene vi har av Markus-evangeliet, som vi akkurat har lest fra, så slutter evangeliet der, med det verset, med de ordene.

Kanskje har den opprinnelige utgaven av Markusevangeliet vært lengre. Det vet vi ikke. Det vi vet, er at ganske snart i tekstoverleveringa så dukker det opp et avsnitt til, et tillegg til teksten, en tydeligere konklusjon. Det er den teksten vi finner i Markus 16:9-20 i våre bibler i dag. Dette er også en svært gammel tekst. Men den hører altså ikke med til den aller eldste utgaven av Markusevangeliet. Den eldste utgaven av evangeliet slutter med en tom grav, med en oppstandelse som ingen har sett, og med redde vitner som ikke tør si noe.

«De var redde.» Vi har snakka om det, flere ganger, denne påsken, at det er naturlig å være redd. I går, på langfredag, tok vi frykten med oss til korset, sammen med Jesus. Nå leser vi altså at de første disiplene reagerte med frykt også på oppstandelsen og den tomme graven. De turte ikke si noe.

Da Jesus ble reist opp fra de døde, skjedde det i mørket. Ingen så det. Ingen hørte det. Kvinnene som kom til graven, de første vitnene til oppstandelsen, de så resultatet. De så den tomme graven. Men selve oppstandelsen var skjult for dem, slik den óg var skjult for alle andre. Den skjedde i det skjulte. Den skjedde i hemmelighet.

Denne hemmeligheten er et tegn. I mørket er Gud skjult til stede. I det dypeste vonde kan det skje noe nytt, selv om vi ikke ser det, og selv om vi ikke aner det før etterpå.

Så må vi legge til at denne hemmeligheten kanskje er verdens dårligst bevarte hemmelighet. «De sa ikke et ord til noen, for de var redde», leste vi. Men det kom ut likevel. Det ble skrevet ned. Tusenvis, etter hvert millioner av mennesker, fikk håp og tro tilbake. Den dag i dag markerer to milliarder mennesker over hele verden oppstandelsen, bekjenner troen, holder fast på håpet, og lengter etter at kjærligheten skal få flyte fritt blant oss igjen.

Denne natta sier vi: Dette angår oss alle. Jesus hadde overvunnet døden allerede da ingen visste om det. Livets seier over døden er ikke avhengig av hva vi ser, hva vi tror, hva vi er i stand til å gripe. Det avhenger bare av Gud. Det er dette kirka vitner om: Håpet seirer. Selv om vi er redde.

 

Om frykten og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke langfredag 10. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

langfredagsalter

Dagens tekst: Markus 14:26-15:37

For noen dager siden hørte jeg et intervju med en psykolog som snakka om frykt. Intervjuet hadde koronakrisen som bakgrunn, naturlig nok. Mange av oss er redde om dagen. Og det er helt naturlig.

Psykologen forklarte at frykt og sinne ligger nært hverandre i følelsesregisteret vårt. Derfor kan frykt noen ganger føre til at vi blir sinte, at vi reagerer med aggresjon. Og når hun sa det, tenke jeg at ja, det stemmer jo med hva jeg føler og opplever selv. Jeg kan gjerne reagere med sinne når jeg egentlig er redd eller usikker.

Evolusjonsbiologien forteller oss at frykt er en følelse som skal redde oss fra det som er farlig. Frykten trigger en reaksjon i oss. Vi settes i en form for alarmberedskap, for at vi enten skal kunne kjempe for å beskytte oss selv, eller for at vi skal kunne rømme så effektivt som mulig. Fight or flight – noen ganger klinger ting enda bedre på engelsk.

Langfredag handler også om frykt. De religiøse og politiske lederne på Jesu tid var redde for Jesus. De frykta det ukjente. De frykta sosial og religiøs omveltning. Jesus brøt religiøse grenser, vanka ilag med mennesker som ble regna som urene, de som man holdt utenfor. Han insisterte på at alle mennesker var like mye verdt, og at Gud elska alle uansett hvem de var og hva de gjorde, enten de levde riktig eller ikke. Dette trigga frykten hos motstanderne hans. De var redde for ham, rett og slett. De frykta at han kunne lede massene til et opprør.

Og så ble frykten deres til sinne. Folkemengden ble en mobb. Jesus ble lynsja, selv om det skjedde i militære og ordna former. For romerne ble også redde, redde for mobben, redde for dette sinnet som de ikke kunne kontrollere. Derfor måtte den ene dø for folket.

En annen som også ble ramma av frykten denne dagen, var Peter, Jesu disippel. Da han ble utsatt for press, da han ble konfrontert med at han hadde fulgt Jesus, ble han redd. Så endte han opp med å fornekte alt det han var glad i. Han banna på at han ikke kjente Jesus. Det var hans fluktmulighet. Etterpå sto han gråtende og fortvila igjen. I stedet for sinne ble det sorg.

Alt dette kan vi kjenne oss igjen i. Frykt, sinne og sorg – det er følelser vi alle kjenner. De siste ukene har mange av oss vært innom disse følelsene oftere enn ellers. Det er både naturlig og riktig. Vi står overfor en truende situasjon. Da er det menneskelig å reagere sånn.

Så kommer vi til fortellingen om Jesus, og om det siste døgnet hans. Han var redd, han også. Allerede i scenen i Getsemane-hagen blir det tydelig. «Han ble grepet av angst og gru», leste vi. Selve pinslene på korset avsluttes med et fortvilet rop til Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?» Det er så mye følelser her, og det er en dypt realistisk fortelling om en fryktelig død. Jeg tror ikke vi skal legge noe imellom eller forskjønne noe her: Jesus var redd for å dø.

Men det vi også kan lese ut av denne fortellingen, er at Jesus ikke svarte på frykten verken med å kjempe eller med å flykte. Han slapp ikke sinnet løs. Han ba ikke om hevn over sine motstandere. Han svarte dem ikke på det de anklaget ham for. I stedet tok han frykten med seg til korset. Midt i alt, så overgav han hele livet sitt til Gud. Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at han var tillitsfull i sitt forhold til Gud, helt til det siste. Selv da han følte seg forlatt av alle, til og med av Gud, fortsatte han å rope til Gud, fortsatte han å be til Gud. Han bar med seg alle menneskene rundt seg, alle følelsene, all frykten, og alt det sinnet som rammet ham. Han bar konsekvensene av andre menneskers synder, av et justismord, av urettferdig behandling. Så overgav han alt til Gud.

På langfredag spør kirka: Hva gjør Gud med dette? Kan Gud ta imot hele bredden av menneskelig erfaring? Kan Gud kjenne på frykt, til og med sorg? Kan Gud gjøre frykten til sin egen? Det kan vi ikke svare på i dag. Dette er langfredag, ikke påskedag. Men allerede i dag kan vi ta med hele livet vårt til Gud, i Jesus. Vi kan be, for dem som frykter, sammen med alle redde, i medfølelse med dem som er sinte, og for alle som sørger Og vi kan håpe på en kjærlighet som utholder alt, tåler alt. En kjærlighet som er sterkere enn både frykten og døden.

Om den sakramentale virkeligheten

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke skjærtorsdag 9. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Matteus 26:17-30

Noen ganger blir ting helt annerledes enn vi hadde sett for oss. På palmesøndag snakka jeg om hvordan påsken er en fortelling om det som ikke ble. Det er en fortelling om forventninger som ikke ble innfridd, om en påske som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg.

Samtidig er påskefortellingen også en fortelling om nye muligheter, og om en enda eldre fortelling som kommer til liv på nye og overraskende måter. Det gjelder ikke minst i dag, på skjærtorsdag.

I dag, om kvelden skjærtorsdag, spiser Jesus og disiplene hans påskemåltid etter jødisk tradisjon. Midt under måltidet tar Jesus brød og vin, ber en takkebønn, deler det ut og sier: Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Mitt liv. Meg. Gitt for dere.

Han tar den gamle fortellingen, om utgangen fra Egypt, om flukten fra slaveriet og om døden som går forbi. Og så tar han sin egen fortelling, fortellingen om hans eget liv, og så knar han denne fortellingen inn i brødet og kryster den opp i vinen. Plutselig hører de to fortellingene organisk sammen. Og vi kan spise og drikke fortellingen, og vite at vi, med våre kropper, også er en del av den.

Siden den gang har kirka fortsatt å ta brød og vin, be takkebønnen og dele ut til alle som vil ha. På den måten fortsetter vi å fortelle fortellingen. Vi insisterer på at ting hele tiden kan bli nye, at ting kan forandres, at ting kan forvandles. Og så bekjenner kirka, kort og enkelt, at Jesus er sammen med oss når vi gjør dette. Og siden vi også sier at Jesus viser oss Gud, blir dette et guddommelig måltid. Et hellig måltid. Det blir det vi kaller et sakrament.

Akkurat nå kan vi ikke spise sammen. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Vi kan ikke møtes. Vi kan ikke dele brød og vin. Vi kan ikke gjøre det Jesus sa at vi skulle gjøre. Vi kan ikke feire sakramentet.

Jeg lengter etter den dagen da vi igjen kan gjøre det. Jeg innrømmer det. Men i mellomtida, hva skal vi gjøre da? Jeg tror at nå er tida inne for å minne hverandre på hva det kan bety at Gud, i Jesus, viser seg for oss gjennom brødet og vinen. Det betyr at det materielle kan romme det guddommelige, at det timelige kan romme det evige. Hvis det er sant – og det bekjenner altså kirka, ikke minst på skjærtorsdag – da kan hele virkeligheten, slik vi kjenner den, bære i seg noe guddommelig. Sakramentet som vi har feira ilag tidligere, minner oss i dag om at hele virkeligheten er sakramental. Det ene hellige måltidet har hele tida pekt videre til hverdagen vår og til livet vi skal leve der. Nå minner det oss om at alle måltider er hellige, og det minner oss om at kropp er viktig.

Akkurat nå er det kroppslige og konkrete viktigere enn noen gang. Hvert eneste måltid hjemme er et spørsmål om overlevelse. De av oss som bor sammen med noen, kan se hverandre i øynene over bordet og kjenne at det finnes fellesskap selv i ei tid med isolasjon. Og, minst like viktig, så skal vi ta vare på kroppene våre. Vi skal vaske hendene. Vi skal holde avstand. Det er noe hellig over dette.

For skjærtorsdagsfortellingen handler ikke bare om at Jesus innstifter nattverden. Han gjør en ting til, ifølge evangelisten Johannes: Han vasker disiplenes føtter. Alterbildet her i Røros kirke viser en scene fra skjærtorsdag. Hvis du ser godt etter, ser du at nederst i venstre hjørne er det malt et vaskevannsfat og ei mugge. Før de satte seg til bords, vaska Jesus føttene til disiplene, og så sa han at de skulle gjøre det samme for hverandre, at de skulle følge hans eksempel.

alterbildet

Akkurat nå er det dette vi er kalt til. Vi skal vaske hendene, vi skal tjene hverandre. Renhet og smittevern er et konkret uttrykk for nestekjærlighet. Derfor skal vi i dag sende noen gode tanker til alle dem som arbeider med og for kroppene våre akkurat nå: Leger, sykepleiere, helsearbeidere, forskere, rengjøringspersonale… det er gudstjeneste, det de gjør.

Og så skal vi sammen lengte etter den dagen da vi igjen kan samles rundt bordet, uten forbehold.

 

Om palmebladene og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke palmesøndag 5. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Johannes 12:12-24

Påsken er en gammel religiøs høytid. Den er så gammel at vi ikke kan si sikkert hvor gammel den er. Men den påska vi feirer i kirka, har kommet til oss via jødedommen. Og den jødiske påskefesten kan i hvert fall spores tilbake til fortellingen om utgangen fra Egypt. Den begynner med et lam som blir slaktet, med blod som strykes på dørstolper, og en dødsengel som går forbi. Den fortsetter med fortellingen om et folk som rømmer fra slaveri. De går igjennom havet, havet deler seg for dem, og de drar videre gjennom ørkenen, gjennom dødens land, og inn i det hellige landet.

I dag, på palmesøndag, minnes vi fortellingen om Jesus fra Nasaret som kom til Jerusalem for å feire påske. Jesus var selv jøde, og den jødiske påskefortellingen var en del av hans identitet. I dag kommer han til den hellige byen. Han rir igjennom et hav av bølgende palmeblader, og havet deler seg for ham der han kommer ridende på eselet. Folket hyller ham og roper Hosianna! Det betyr «gi frelse!»

Men derfra og ut er fortellingen om palmesøndag og påsken en fortelling om det som ikke ble. Det er fortellingen om forventninger som ikke ble innfridd, det er fortellingen om ei påskeuke som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg. På palmesøndag strømmer de til byen sammen med ham. Snart skal de bli slått med frykt og tvil, og sitte spredt og isolert bak låste dører.

Palmesøndagens symbol er palmebladene. Palmeblader er et seierstegn. Det er en konges prosesjon vi ser når Jesus kommer ridende. Men Jesus oppfyller ikke forventningene om en seierrik konge, om en herskende Messias. Han skaper forandring, men han gjør det på en annen måte enn det tilhørerne hans forventa. I den kristne påskefortellingen blir palmebladene knyttet til korset. Det er ikke palmebladet som er kirkas symbol og fremste kjennetegn. Det er det korset som er.

Vi finner igjen palmebladene i kirkekunsten også. Selv har jeg palmeblad brodert på den hvite stolaen som jeg bruker i kirkeårets festtider. Men akkurat nå er det fortsatt fiolett faste. Og kirkas kjernefortelling, som vi skal se utfolde seg de kommende dagene, er ikke en fortelling om enkel seier eller selvsagt triumf. Først er det en fortelling om tap, frykt og sorg, før det nye håpet endelig blir tent til slutt. Det er først når vi har gått helt inn i mørket at vi kan oppleve å bli blenda av lyset.

Det som skal skje denne uka, er at Jesus skal fullføre sin reise helt inn i døden. Så vet vi at historien også forteller at han får døden til å dele seg, så han kan gå igjennom. Døden går ikke forbi. Den er ikke engang forbigående. Men den får ikke det siste ordet.

I denne fortellingen om tap, frykt og sorg er det også plass til oss, med alt det vi er og alt det vi føler. Det er mye vi savner akkurat nå, og det er mye vi har god grunn til å være redde for. Det er ikke så sikkert vi føler oss så sterke. Men fortellingen om Jesu påske i Jerusalem er en fortelling til nettopp slike som oss. La oss gå inn i mysteriet sammen.

Om en forvrengt visjon

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 5.3.2020

Det er fastetid. Denne førtidagers forberedelsesperioden før påske er en årlig affære, og jeg har stoff liggende om fasten fra tidligere år. I år har jeg resirkulert en tre år gammel tekst med noen konkrete tips til hvordan en kan gjøre fastetida til ei annerledes tid. Den som vil, kan lese teksten på http://tiny.cc/i0fskz.

Et av tipsene jeg lister opp der, lyder:

«Gi bort mer enn vanlig til veldedige formål. En gammel kristen tradisjon sier at i fastetiden skal man gi til alle som ber om det. Det gjelder også for ulike former for «tiggerbrev» fra ideelle organisasjoner. Kirkens Nødhjelp har sin innsamlingsaksjon i fastetiden, i år foregår denne i perioden [29.-31. mars]. Gi! Plutselig vil du oppdage hvor mange verdige trengende du omgir deg med. (Men dersom du får tiggerbrev fra TV Visjon Norge synes jeg du skal holde igjen, selv om det er fastetid.)»

I det siste har plutselig den siste setningen der fått fornyet aktualitet. Det vil si, det sies og gjøres helt sikkert ting på TV Visjon Norge hver eneste dag som er egnet til å forsterke min skepsis mot konseptet, uten at jeg får det med meg; jeg pleier ikke bruke tida mi på kanalens sendinger. Men nå har et klipp fra kanalen nådd massene og mediehusene, etter et innslag med Dionny Baez, en predikant fra Venezuela. Baez snakket om frykten for coronaviruset, oppfordret folk til å gi til kanalen og landet i følgende parole: «Dekk barna dine med et offer. Gi 2020 kroner og tro Gud. Som Guds profet sier jeg: Ingen skade skal skje dem.»

Blant dem som reagerte på dette var Erik Andreassen, pastor i Oslo Misjonskirke Betlehem, som tvitret: «Hva kan man bruke CORONA-frykten til? Samle inn penger til Visjon Norge. […] Dette er anti-kristendom. Grov utnyttelse av evangeliet og av sårbare mennesker. Jeg blir så sint.» Før han la til: «Ikke bruk forvridd og destruktiv teologi til å utnytte sårbare mennesker til å gi penger til en TV-kanal. Dette har ingenting med Guds rike å gjøre. Og den som selv kaller seg «Guds profet» er det aldri.» Mandag denne uka møtte Andreassen, som nyter stor respekt i frikirke-Norge, TV-visjon-gründer Jan Hanvold til debatt i Dagsnytt 18. Hanvold gikk hardt ut, kalte Andreassen «en moderne fariseer», påsto han var forført av «en humanistisk ånd» og at han jobbet godt sammen med Human-Etisk Forbund og «alle andre kristofobe som er imot pinsekarismatikk».

Selv er jeg stolt kristenhumanist. Jeg har aldri gitt en krone til TV Visjon Norge, og kommer aldri til å gjøre det heller. Hanvold og hans kanal preker det de kaller «loven om å så og høste», noe de påstår er bibelsk veiledning. Det et menneske sår, skal det også høste, sier de, og kobler dette direkte til penger og Guds velsignelse. Dette er en teologi jeg, sammen med folk som Erik Andreassen, tar sterk avstand fra.

Klassisk kristen tro har sagt det motsatte av det Hanvold og hans herlighetsteologiske medpredikanter sier, nemlig at Gud nettopp gir oss det vi ikke har fortjent og lar oss høste hvor vi ikke har sådd. Der karma-tankegangen holder mennesker fast i gamle nederlag og feil, kommer Guds nåde som et friskt pust inn i menneskers liv og sier: «Du er mer enn det du ikke fikk til. Ja, du er støv, og du skal vende tilbake til støv. Men det ånder himmelsk over støvet.»

Påskefortellingen, som vi snart igjen skal fordype oss i ei hel uke til ende, sier at ikke engang døden får det siste ordet i et menneskes liv. Ikke fordi mennesket kan gjøre noe fra eller til, men fordi Gud selv kjenner døden og mørket fra innsida, og kan holde fast i oss selv der.

Selv kan jeg ikke si så mye fra eller til om coronaviruset. Det må vi overlate til helsemyndighetene. Men det jeg tør si, er at Gud er hos oss igjennom alt, alle dager, enten vi er syke eller friske, og elsker oss med en uendelig kjærlighet uansett hva vi har sådd eller ikke. Jeg har ingen egen TV-kanal hvor jeg kan si dette. Men jeg kan skrive om det i Ljomen.

Om at hvert barn er en mulighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.