Om å markere Pride

Det er juni. Det er pride-måned. Jeg vet ikke om det er algoritmene som lurer meg eller om ting har endret seg det siste året, men i år registrerer jeg merkbart mange flere Pride-kritiske innlegg og kommentarer i nettaviser og kommentarfelt enn i fjor. Stiftelsen MorFarBarn kjører en annonsekampanje for ei nettside de kaller «The Dark Side of the Rainbow», og noen av mine venner og bekjente fra kristen-Norge og omland deler og kommenterer saker derfra, blant annet. Men det er ikke bare kristne med et konservativt syn på familie og samliv som skriver kritisk om Pride, noe av det jeg leser uttales helt på tvers av religiøse (p)referanser.

Jeg må innrømme at jeg sliter med å skjønne dette anti-engasjementet. Og ja, noe av det som skrives og sies og annonseres for, gjør meg riktig arg. Selv flagger jeg for Pride, går i Pride-parade, feirer Regnbuemesse, passer på at regnbueflagget henger synlig framme i våpenhuset i kirka der jeg jobber, og har bildet av regnbuen over Ziiren som forsidebilde i sosiale medier året rundt. Det betyr ikke at jeg er enig i eller applauderer absolutt alt som blir uttalt av hvem som helst med tilknytning til FRI eller alt som blir sagt eller gjort under alle små og store og åpne eller lukkede Pride-arrangement. For å ty til en åpenbar sammenligning: Jeg er ikke enig i alt som blir sagt fra alle prekestoler i Den norske kirke på en vanlig søndag heller, men jeg er kristen og kirkemedlem likevel. Og ja, jeg støtter Pride av hele mitt hjerte.

Jeg er selv hetero cismann, altså så streit som man kan bli. Men jeg flagger regnbueflagget med stolthet. Når jeg flagger for Pride, gjør jeg det fordi jeg oppfatter regnbueflagget mer enn noe annet som et symbol for at skeive mennesker og skeiv erfaring faktisk finnes. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og alle andre varianter av skeiv identitet er en realitet, selv om deres liv og erfaringer var fortrengt og tilnærmet usynlig i mange år. Regnbueflagget inngikk – for ikke å si inngår – i deres kamp for å bli sett og anerkjent. Det er en kamp jeg støtter. Selvsagt gjør jeg det.

Da jeg var barn, tenkte jeg ikke over at det fantes skeive blant oss. Men det gjorde det, menneskene fantes, de levde, de var til. Det var bare det at mange av dem var redde for å synes som dem de var. Ting har heldigvis endret seg. Men mange er fortsatt redde for å være synlige i dag også. I fjor skjøt en terrorist mot skeive på et utested i Oslo. Ikke fordi de hadde gjort eller sagt noe som helst, men fordi de var til. Og når det faktisk provoserer noen, tenker jeg at det er helt avgjørende viktig at det jeg har å si til (og om) dem det gjelder, er dette: «Det er godt at du fins! Det er godt at du er til! Verden er rikere fordi du er her!» Derfor flagger jeg, og derfor feirer jeg Pride.

Jeg har selv deltatt under flere arrangement på Røros Pride. Et år var jeg med i en panelsamtale om hvorvidt samfunnet bør innføre tredje kjønn som kategori. Det var en respektfull samtale, med nyanserte standpunkt. (Jeg talte selv, med små bokstaver, men likevel tydelig, for at vi bør innføre en slik kategori. Når noen etterlyser det for sin egen del, kan ikke jeg være den som sier at dette ikke er relevant for fellesskapet.) Pride legger til rette for nettopp slike samtaler: Erfaringsbaserte, utforskende og åpne. Når noen sier at Pride er ensretting, kjenner jeg meg ikke igjen i det.

Men ja, Pride innebærer et tydelig retningsvalg i og med at Pride konsekvent gir rom for og tar skeiv erfaring på alvor. Når noen problematiserer Pride eller taler mot regnbueflagget, oppfatter jeg det derfor som at man vil avvise slik erfaring overhodet. Noen ganger lurer jeg på om de som sukker over regnbueflagging eller Pride-markeringer i skole og barnehage eller uttaler at «det kan bli litt mye noen ganger» skjønner hvordan protestene deres oppleves, nemlig som en beskjed om at de skeive helst kunne slutte å være så synlige. Jeg kan godt forstå at de som rammes av dette oppfatter det som truende. Frykten deres er da heller ikke uten grunn. Noen er veldig sinte, og mener at avvisning betyr eliminering. Det så vi i Oslo i fjor.

Nei, alle trenger selvsagt ikke flagge, selv om jeg gjør det. Alle trenger ikke gå i parade, selv om jeg gjør det. Alle trenger ikke feire Regnbuemesse heller. Men det er forskjell på å opptre nøytralt eller likegyldig og på det å skrive sinte kronikker i avisa om de kjempefarlige og supermektige transpersonene, påstå at FRI har pedofili på agendaen, rope høyt om at vi må beskytte våre barn fra disse farlige skeive, eller skjære ned og sette fyr på regnbueflagg.

Til slutt: Når det jeg skriver om her tematiseres innenfor rammen av Den norske kirke, er en del av bakteppet dette at kirka har «to syn» på skeiv kjærlighet. Jeg må si noe om det også. Det at vi i kirka i enkelte sammenhenger snakker om «to syn» har nemlig aldri vært ment som noen blankofullmakt til å opptre nedsettende overfor medmennesker. Jeg satt i kirkemøtet 2016-2019, og var saksordfører da ny vigselsliturgi var oppe til behandling både i ’16 og ’17, og mener selv at jeg har relativt god kontroll på hva vi vedtok og ikke. Og det vi vedtok den gangen, var at Den norske kirke rommer to ulike syn på likekjønnet ekteskap, altså om hvorvidt et forpliktende samliv mellom to av samme kjønn kan kalles «ekteskap» eller ikke. (Siste setning i vedtakspunkt 2 i KM-sak 7/16 lød slik: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.») «Syn på likekjønnet ekteskap» er en avgrenset problemstilling, som handler om slikt som ord og merkelapper for ulike samlivsformer. Innenfor Den norske kirke fantes det den gang flere som anerkjente slikt samliv som godt, men som ikke ønsket å kalle det «ekteskap» likevel. Vedtakets ordlyd om de to syn var formulert slik at det rommet dem også, i tillegg til dem som stilte seg mer etisk avvisende til samliv mellom likekjønnede uansett hva en kalte det. Vedtaket tok høyde for at samtalen om dette skulle fortsette i kirka, også etter Kirkemøtet 2016. Men – og dette er et viktig men – vedtaket var absolutt ikke ment som noe klarsignal til å angripe LHBT+ på bred front for at de er til, kalle dem perverse eller forvirrede eller andre fæle ting, eller å gjøre deres erfaringer til et konstant problem for teologien. Den norske kirke har for flere år siden vedtatt at LHBT+ er velkomne til å gjøre prestetjeneste i kirka. De er selvsagt velkomne som medlemmer, og deres kjærlighetsliv er ikke per definisjon et problem.

Ja, jeg vet at det fins en del i kirka, både prester og lekfolk, som sier andre ting. Men det de sier, går etter hva jeg kan forstå mot det kirka har åpnet seg for og sagt den skal romme. Når slik motstand kamufleres som «god teologi», vil jeg derfor protestere. Jeg synes avvisning av skeiv erfaring er veldig dårlig teologi, for å være ærlig, og det er dårlig kirkesosiologi også. At vi i kirka opererer med «to syn» betyr ikke at kirka kan romme hva som helst som sies om LHBT+. Og jeg synes at mye av det som blir sagt nå i juni, både her og der, krysser grensa med god margin for hva som kan passere som god teologi, som uttrykk for kristen nestekjærlighet, eller som god folkeskikk.

Heldigvis dukker det mye fint opp i feeden min også. Bilder fra Kirken på Pride, for eksempel, og glade regnbuemennesker av alle slag. Men akkurat nå, kjente jeg at jeg måtte si ifra likevel.  

Om et VM med bismak

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17. november

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg!» Slik sukker apostelen Paulus i Romerbrevet over sin egen moralske utilstrekkelighet.

Den siste tida har jeg kjent meg minst like vaklevoren som Paulus. Vi teller ned til fotball-VM i Qatar. En del av meg tenker at jeg bør boikotte årets mesterskap, mens en annen del av meg – og det er nok slik jeg er innerst inne – vet at når ting sparkes i gang vil jeg ikke klare å holde meg unna TV-sendingene.

Det er mye som er både feil og til dels absurd med årets VM. Mesterskapet arrangeres i et land hvor fotball ikke akkurat er noen folkesport. Geografi og klima har gjort at avviklingen må skje midtvinters i stedet for om sommeren som vanlig, med det resultat at alle de store ligaene har måtte endre på sine innarbeidede rytmer for seriespill. Så har vi alle etter hvert fått med oss hvordan fremmedarbeidere i Qatar har bygd stadionanlegg under slavelignende forhold med livet som innsats. Nøyaktig hvor mange som har satt livet til i prosessen vet ingen, men Amnesty mener at 70 % av de 6.500 fremmedarbeider-dødsfallene som er rapportert inn i landet under byggeperioden før VM er såkalt «uforklarlige» og kan knyttes direkte til manglende sikkerhet ved byggeplassene. Da snakker vi rundt 4.550 ofre for å forberede et fotballmesterskap. Det er et helt groteskt tall.

På toppen av det hele kommer så alle de krav og restriksjoner som arrangøren stiller før og under selve mesterskapet: Både spillere, støtteapparat og publikum blir avkrevd respekt for Qatar og landets lover og landets kultur. LHBT-personer blir oppfordret til å skjule sin identitet, og det blir lagt strenge begrensninger på budskap som kan oppfattes som kritikk av det politiske regimet i Qatar eller islamismen som rår i landet. All problematisering av mesterskapet avfeies kontant som rasisme.

Når vi nå også vet at tildelingen av mesterskapet var rammet inn av korrupsjon, er det ikke fritt for at mesterskapet kommer med en viss bismak.

Selv har jeg et nærmest eksistensielt forhold til VM-turneringer. Helt siden 1986, det året Maradona herjet i Mexico, har fotball-VM stått i et helt spesielt lys for meg. Statistikk, anekdoter, sammenligninger med tidligere utgaver av turneringen – fotball-VM har et narrativ som gjør at jeg med glede setter av tid og oppmerksomhet til dette hvert fjerde år.

Og i år? Vel, jeg er nok som Paulus. Nå vet jeg riktignok ikke hva Sankte Pål tenkte om fotball, men selv om jeg har skjønt at jeg nok kan score noen moralske poeng ved å annonsere at jeg boikotter VM i Qatar, må jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å gjøre noe annet. Og Pauli ord om «det onde» blir en anelse for store, jeg kjenner jo det: Jeg er på ingen måte noen kulturrelativist, men å kalle idrettstevlingen i regi av regimet i gulfstaten for «ondskap» blir liksom i overkant, det også, enda så åpenlys sportsvaskingen av diktaturet er.  

Men jeg håper det blir et mesterskap fullt av protestmarkeringer. Jeg håper regimet i landet ser regnbuearmbåndene og hører det unisone ropet om menneskerettigheter. Jeg håper flere lag ser bort fra de diktatoriske kravene om at alle budskap om likeverd må fjernes fra treningsdresser. Kanskje kunne flere av oss gå inn på en avtale om å donere en viss sum – ti kroner, for eksempel – til Amnesty for hvert mål som scores den neste måneden.

Nå bryr vel neppe regimet seg i Qatar om hva jeg tenker om dette. Jeg vet som sagt ikke hva Paulus ville sagt om saken heller. Men vi trenger adspredelse av og til også, og gjerne også noen sportslige heltefortellinger, kanskje ikke minst akkurat nå, etter et par tøffe pandemi-år, og med krig og dyrtid på vårt eget kontinent. Til syvende og sist er jeg en enkel sjel.

Og hvem vet: Kanskje dette er det året da Belgia endelig skal gå til topps, eller Messi skal løfte VM-trofeet. Jeg vil ikke gå glipp av det når det skjer, selv om det er i Qatar. Underveis kan jeg begynne å telle ned til neste runde i Mexico, Canada og USA.

Om at alle er like for Gud

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. oktober

Mandag for litt over to uker siden satt jeg i likhet med hundrevis av millioner andre verden over og fulgte den TV-sendte gravferden til dronning Elisabeth II. Det var en sterk opplevelse. Våre søsken i Church of England er ikke bare fabelaktig gode på liturgi, de har også en stolt og sterk kirkemusikktradisjon å øse av. Korsangen var nærmest et gudsbevis i seg selv.

Det som likevel grep meg aller mest den mandagen, var at strukturen i dronninggravferden var så gjenkjennelig fra det jeg holder på med til daglig. Flere av bibeltekstene var de samme som vi har å velge blant i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og to av salmene («Den dag du gav oss er til ende» og «Min hyrding er vår Herre Gud») finnes også i Den norske kirkes salmebok og brukes i våre gudstjenester. Etter gravferden ble jeg og noen kolleger sittende og snakke om det vi hadde sett og hørt underveis, og vi fortapte oss blant annet i en samtale om nyanseforskjellen mellom «Commendation» og «Committal» som var overskriften over to deler av seremonien. Gjennom den samtalen lærte jeg noe om de dype liturgihistoriske røttene til de to tilsvarende leddene i vår hjemlige gravferdsordning, nemlig takkebønnen for den avdøde like etter andakten («Vi takker deg for NN og det du gav oss igjennom NNs liv.») og den påfølgende overgivelsesbønnen («I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd»). Dette er ledd jeg leser, ber og synger i gravferder uke etter uke, og nå fant jeg dem altså igjen i sendingene fra Westminster Abbey og St. George’s Chapel. Joda, dronningen ble sendt videre med litt mer svulstige formuleringer i et noget mer arkaisk sprog enn hva jeg fører til daglig – bibeloversettelsen som ble lest var den gamle King James’ Version – men likevel: Nå når hennes lange regjeringstid omsider var over, var hun i døden ikke noe annerledes enn et hvilket som helst annet medlem av Church of England. Kronregaliene måtte legges bort, og hun var ikke henvist til noe gjevere enn overgivelsen i Guds nådige hender hun heller.

I den grad man kan si noe om hva som kjennetegnet dronningens gravferd som kristent rite, var det kanskje til og med slik at hun i døden ble enda mer alminnelig enn alle andre. For det ble ikke holdt noen minnetale (eulogi) i streng forstand over dronningen. Den hun hadde vært som person trådte helt i bakgrunnen. Det som ble løftet fram var at Jesu Kristi tjenersinn hadde vært til inspirasjon for henne personlig, og dette ble også holdt fram som et forbilde for alle oss andre. Ellers besto seremonien av bibeltekster, salmesang og bønn, altså av allmenne kristne tradisjonelle riteelementer som kan leses og bes og framføres i alle gravferder. Som NRKs korrespondent Espen Aas tørt bemerket: Det var en seremoni med «religiøse overtoner». Joda, det var enda flere geistlige i enda flere vakre gevanter i dronningens gravferd enn ellers, og folk flest blir ikke trukket til gravferden på lavett av hundrevis av marinesoldater. Ikke får de spesialkomponerte verk sunget av elitekor eller spilt avskjedshilsen fra sin egen personlige sekkepipespiller (The Queen’s Piper) heller. Men like fullt: I døden var dronningen et alminnelig menneske, som alle andre, som fikk lest de samme bibeltekster og fikk de samme bønner bedt over seg som det mannen i gata også får.

Denne likhetstanken er faktisk noe av det fineste jeg vet om i den kristne tradisjonen: Vi er, til syvende og sist, alle like for Gud. Paulus, den store tenkeren og menighetsbyggeren og brevskriveren fra det første århundre, gjentar dette stadig i sine brev: «Gud gjør ikke forskjell på folk!» Ja, den greske grunntekstens ordlyd er faktisk enda mer spisset: Gud foretrekker ikke enkelte ansikter framfor andre. Eller, mer direkte: Det finnes ingen trynefaktor hos Gud! Kan hende får du litt mer pomp og prakt (eller toppmusikere) rundt avskjeden din, men til syvende og sist skal du overgi din ånd i Guds hender, du også. Og gullet og glitteret og kronjuvelene kan du ikke ta med deg dit du går.

Slik er det forresten i den andre enden av livsløpet også. Ved døpefonten får vi alle del i nøyaktig det samme ritet, alle sammen. Der skiller vi ikke mellom hankjønn og hunkjønn, slik mange andre religioner gjør, og vi endrer heller ikke ritet på bakgrunn av etnisitet, sosial status eller hvilke andre merkelapper vi ellers måtte være opptatte av. Som allerede nevnte Paulus skriver i et kjent avsnitt i brevet til Galaterne: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Denne radikale likhetstanken kan vi godt snakke mer om. Der kan vi også hente motivasjon til arbeid for en verden der alle har like muligheter, og der alle får være den de er.

Om å bli menneske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 16. desember under overskriften «Bli menneske!«

Mandag 6. desember ble Kim Friele bisatt fra Oslo domkirke. Gravferden ble holdt på statens regning og ble sendt direkte på NRK. Etter at minneord, sang og musikk var framført, holdt biskop Kari Veiteberg en preken som landet i disse vakre ordene:

Å være menneske er å vere annleis. Dette må vi ta med vidare og kjempe for i alle rom, her og der!

No i denne adventstida, når vi ser fram mot å feire at Gud blei menneske i ein stall, er det lett å tenke seg at «Gud» er eit ord på noko vi ikkje kjenner, men at «menneske», det veit vi jo godt kva er. Men kanskje heng spørsmåla om menneske og Gud saman? Eg trur vi må bruke dei erfaringane vi har gjort både for å finne ut meir av kva det er å vere menneske er og kven Gud er.

Gud blir menneske i Jesus, fødd fattig, æra av gjetarar, møtt av englar som seier «Frykt ikkje». Vi feirar Jesus, som åt og held seg med folk som var annleis, løvetannsbarn og utstøtte.

For kyrkja og for meg gir det også håp å tru at Jesus både viser oss kven Gud og kva menneske er. Og kva kjærleik er. Trua på Jesus formidlar nemleg eit håp om at kjærleiken er sterkare enn døden.

I 2007 gav Stefan Gustavsson ut ei bok som het Gjør som Gud – bli menneske. Jeg vet ikke hvor mye samklang det er mellom innholdet i den aktuelle boka og den prekenen biskop Kari holdt ved Kim Frieles båre, men tittelen på boka kunne stått som oppsummering av det jeg oppfatter var biskopens budskap. Innerst i religionene, som i kristendommen, finnes ikke bare spørsmålet om hvem Gud er, men også spørsmålet om hvem mennesket er, hvem vi selv er. Juleevangeliet er at Gud blir menneske, slik at mennesket kan vite at dets hverdag, dets erfaringer, har guddommelig interesse. Hverdagen er et hellig sted, og du kan vite at det finnes rom i universet for nettopp deg, akkurat den du er, slik du har vært og skal være.

Nå tenker jeg det passer å gi biskopens ord videre på vei inn i denne jula. Enda et år må vi feire jul med restriksjoner, bundet av sykdom og trussel mot vår sårbarhet. Men det finnes trøst i krybba. Barnet som ligger der, er sårbart. Men det er samtidig Immanuel, Gud med oss. Og når Gud har steget ned til menneskene, lever håpet om at vi skal bli løftet opp.

Gud jul, uansett hvor du er, hvem du er, og hvordan dagene dine ser ut.

Om TV-aksjonen 2021

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21. oktober under overskriften «Barn, ikke brud»

I helga feiret vi konfirmasjon på Røros. Trettiåtte flotte femtenåringer fikk kirkas forbønn og velsignelse, og resten av dagen var fylt av selskap med gode historier, fine ord og heiarop for ungdommene.

Femtenåringene er fortsatt barn i juridisk forstand. Men sosialt utforsker de flere og flere sider av det vi kaller for voksenlivet. De får nå beskjed om at de er religiøst myndige. De skal snart velge linje på videregående skole, begynne å forberede seg til studier og yrkesvalg, de får teste motorisert ferdsel og må lære seg å håndtere sine egne penger – blant annet. Men det er fortsatt flere år igjen før vi anser dem for voksne.

Slik er det hos oss, men det er ikke slik alle andre steder i verden. På verdensbasis giftes nemlig svært mange jenter bort lenge før de fyller 18 år, ja, mange av dem yngre enn konfirmantene jeg nettopp trakk fram som eksempel. De får ikke lenger gå på skole, og mulighetene for å velge jobb eller bestemme over eget liv innskrenkes dramatisk.

Søndag førstkommende er en viktig dag. Da gjennomføres nemlig 2021-utgaven av TV-aksjonen, denne årlige superdugnaden som har vært arrangert hver høst siden 1974 som involverer tusenvis av frivillige koordinatorer og hundre tusen bøssebærere hvert eneste år, og som har gitt livshjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner i løpet av disse årene.

I år går pengene som samles inn under aksjonen til Plan International og deres arbeid mot barneekteskap. Hvert tredje sekund blir ei jente giftet bort et sted i verden. Gjennom årets aksjon kan vi sammen gi jenter muligheten til å velge sin egen framtid og vie seg til livet.

Prosjektene som vi samler inn penger til på søndag skal nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst: Bangladesh, Nepal, Malawi, Mali og Niger. Sammen vil vi sørge for at jenter får bli på skolen, at barn, unge og eldre får opplæring i jenters rettigheter og i likestilling og at lovverket skal beskytte barn fra å bli giftet bort. Barn skal få være barn, ikke brud.

I fjor ble TV-aksjonen heldigital. Det var så mye som var annerledes i 2020. I år vil aksjonen bli gjennomført som en slags hybrid nasjonalt, dels digitalt og dels fysisk med bøssebærere på «gamlemåten». Hos oss vil du kunne få besøk av frivillige med bøsse som banker på døra di og ber om en gave til aksjonen. Har du ikke kontanter, kan du gi via kommunens Spleis, via Vipps, SMS eller ved å overføre penger til aksjonens konto. Mulighetene er med andre ord mange, og formålet er viktig så det holder.

Aksjonskomiteen inviterer også i år til konsert i Røros kirke fredagen før selve aksjonssøndagen (altså i morgen). Konserten begynner klokka seks (18:00), og det er gratis inngang. Framme i kirkas kor kan du høre duoen Endless Symphony (Christina Undhjem og Richard Jensen), familien Lundquist Langen (Peder Angel, Anna og John Arne), Os mannskor (som nylig vant sin klasse under NM i kor i Trondheim) samt elever fra Røros kulturskole. Du får også høre mer om TV-aksjonen, om formålet og om hvordan du kan bidra til å gjøre livet bedre for jenter over hele verden.

Vil du vite mer om aksjonen, kan du besøke http://www.blimed.no og lese mer der, eller til og med melde deg som bøssebærer. Det er aldri for seint å engasjere seg for en bedre og mer rettferdig verden med like muligheter for alle.

Om sudoku, skjebne og sekterisme

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.8.2020

Hva er meningen med livet? Og hva er meningen med livet mitt? De to spørsmålene kan virke tilforlatelig like. Men forskjellen som ligger i ordet «mitt» er viktig. Dersom jeg tror at jeg er annerledes enn andre, at jeg er unik og at det gjelder egne krav, en egen etikk eller egne regler for akkurat meg, da kan veien til sekterisk tenkning være snublende nær.

Denne sommeren fant jeg, innimellom litt forskjellig annet, tid til å se den svenske Uppdrag granskning-dokumentaren om Knutby-menigheten. «Drap i Knutby» er fascinerende TV om religiøsitet på avveie, et tankevekkende stykke ærlighetsteologi. De seks episodene ligger tilgjengelig hos NRK i noen uker til, og får med dette prestens anbefaling.

Noe av det som gjorde at den tilsynelatende mainstream pinsemenigheten i Knutby sporet av i sekterisme, var den tenkningen som menigheten etter hvert utviklet rundt sin egen plass i historien. Fellesskapet fikk det for seg at Åsa Waldau, et av medlemmene i menigheten, var Kristi brud, og at hun skulle spille en spesiell rolle i det kosmiske dramaet ved Jesu gjenkomst. Det var ikke bare hennes liv som med det fikk en helt spesiell mening. Resten av fellesskapet forsto også seg selv som hjelpere for henne. Snart levde gruppen i praksis i en parallell virkelighet, helt adskilt fra sine sambygdingers hverdagsliv. Med årene gravde de seg lenger og lenger ned i et alternativt univers, der slag og mishandling var uttrykk for kjærlighet og der drap og død kunne fortolkes som uttrykk for Guds vilje.

Jeg så ikke bare TV i sommer. Jeg løste sudoku også. De små tallpuslespillene stimulerer evnen til logisk tenkning, og jeg både liker og slapper av med slike oppgaver. Men noen ganger går ting ikke opp: Jeg har skrevet inn et tall feil, og alt rakner. For i sudoku finnes det bare én mulig løsning. Hvert tall kan bare stå ett sted. Trår du feil, om så bare én gang, blir alt bare rot. Ofte er det slik at når du oppdager feilen, vet du ikke lenger hvor og når feilen skjedde. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å forkaste oppgaven og begynne på en ny.

Jeg tror noe av det som skjedde i Knutby kan fortolkes som en form for «sudoku-teologi». Medlemmene i menigheten var opptatt av å finne mening ikke bare med livet, men i sine egne helt personlige liv. De trodde sterkt at Gud hadde en plan for dem, en personlig plan på individnivå, og at denne planen var viktig. Det fantes en form for himmelsk script for deres livsløp, så å si. Da ble det også viktig for dem å følge denne planen til punkt og prikke, og tilsvarende viktig for dem å ikke trå feil på noe vis. («Att vara fel» er et tilbakevendende uttrykk i intervjuene med Knutby-folket.) *Lederskapet i menigheten fikk med dette en enorm definisjonsmakt over medlemmenes liv.* For, om noen først hadde tråkket feil eller gått mot Kristi brud, om så bare en gang, da var meningen forspilt. Da var det ikke mulig å rette opp feilen. Men i motsetning til hva jeg kan gjøre når jeg sitter med sudokuboka, kunne de ikke bare begynne på en ny oppgave. Meningstapet var absolutt, og fortvilelsen likeså.

Denne tenkningen har en parallell i tanken om skjebnen. Ting skjer fordi det var bestemt at det skulle være slik, kan vi noen ganger høre. Jeg for min del tror ikke på dette. Jeg tror ikke Gud har en detaljert plan for oss på individnivå. Jeg tror ikke det finnes bare én vei og ett eneste riktig utfall gjennom livets mange livsvalg. Jeg tror en slik måte å tenke om livet på skaper mer angst enn fred, og mer frykt for å trå feil enn glede over livets muligheter. Jeg tror rett og slett ikke vi er så spesielle eller utvalgte, noen av oss. Vi er ikke ekstraordinære.

Men jeg tror likevel det finnes mening med livet, utover den mening som ligger i det å leve. Denne meningen er kjærlighet. Hver dag har vi muligheter til å gjøre godt. Noen ganger vil vi gjøre feil. Det er slik det er å være menneske. Men livet blir ikke tappet for mening av den grunn. Din skjebne er ikke låst, slik tallene i et sudokubrett er. Så lev! Og glem ikke nestekjærligheten. Husk det, nå som vi er på vei tilbake til hverdagen, til det ordinære.

(Denne teksten er noe redigert sammenlignet med teksten som sto på trykk i Fjell-Ljom. Setningen merket med *asterisk* er lagt til, og noen få setninger har gjennomgått språklige endringer. Det saklige meningsinnholdet i teksten er ikke endret.)

Om påsken 2020

Påsken 2020 ble noe helt annet. På grunn av tiltakene mot koronasmitte, var det ikke mulig å samles i kirka til gudstjenester på vanlig vis. Redningen kom til oss i Røros menighet i form av redaktør Guri Jortveit og tekniker Tore Hilmarsen, som stilte opp og gjorde opptak av fem gudstjenester for oss. Sammen med kantor Stephen Hicks, kirketjener John Arne Langen og solistene Kirsti Sæter og Vegar Dahl fikk jeg spille inn fem relativt korte TV-gudstjenster (rundt en halv time hver), gudstjenester som så ble lagt ut for strømming på Rettens nettsider.

(Foto: Guri Jortveit)

Her finner du lenke til prekenmanus for alle de fem gudstjenestene. Øverst i hver post finner du lenke til TV-gudstjenesten, samt til agende for den aktuelle gudstjenesten.

Velsignet påsketid!

• Palmesøndag: Om palmebladene og korset
• Skjærtorsdag: Om den sakramentale virkeligheten
• Langfredag: Om frykten og korset
• Påskeaften: Om det som skjer i det skjulte
• Påskedag: Om fellesskap over alle skiller
• Og til slutt en liten bonus: Påskeandakt på sørsamisk

Om det som skjer i det skjulte

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke påskeaften 11. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Markus 16:1-8

«De sa ikke et ord til noen, for de var redde…» «Slik slutter det hellige evangelium», kunne vi i grunnen sagt. For i de eldste bevarte tekstutgavene vi har av Markus-evangeliet, som vi akkurat har lest fra, så slutter evangeliet der, med det verset, med de ordene.

Kanskje har den opprinnelige utgaven av Markusevangeliet vært lengre. Det vet vi ikke. Det vi vet, er at ganske snart i tekstoverleveringa så dukker det opp et avsnitt til, et tillegg til teksten, en tydeligere konklusjon. Det er den teksten vi finner i Markus 16:9-20 i våre bibler i dag. Dette er også en svært gammel tekst. Men den hører altså ikke med til den aller eldste utgaven av Markusevangeliet. Den eldste utgaven av evangeliet slutter med en tom grav, med en oppstandelse som ingen har sett, og med redde vitner som ikke tør si noe.

«De var redde.» Vi har snakka om det, flere ganger, denne påsken, at det er naturlig å være redd. I går, på langfredag, tok vi frykten med oss til korset, sammen med Jesus. Nå leser vi altså at de første disiplene reagerte med frykt også på oppstandelsen og den tomme graven. De turte ikke si noe.

Da Jesus ble reist opp fra de døde, skjedde det i mørket. Ingen så det. Ingen hørte det. Kvinnene som kom til graven, de første vitnene til oppstandelsen, de så resultatet. De så den tomme graven. Men selve oppstandelsen var skjult for dem, slik den óg var skjult for alle andre. Den skjedde i det skjulte. Den skjedde i hemmelighet.

Denne hemmeligheten er et tegn. I mørket er Gud skjult til stede. I det dypeste vonde kan det skje noe nytt, selv om vi ikke ser det, og selv om vi ikke aner det før etterpå.

Så må vi legge til at denne hemmeligheten kanskje er verdens dårligst bevarte hemmelighet. «De sa ikke et ord til noen, for de var redde», leste vi. Men det kom ut likevel. Det ble skrevet ned. Tusenvis, etter hvert millioner av mennesker, fikk håp og tro tilbake. Den dag i dag markerer to milliarder mennesker over hele verden oppstandelsen, bekjenner troen, holder fast på håpet, og lengter etter at kjærligheten skal få flyte fritt blant oss igjen.

Denne natta sier vi: Dette angår oss alle. Jesus hadde overvunnet døden allerede da ingen visste om det. Livets seier over døden er ikke avhengig av hva vi ser, hva vi tror, hva vi er i stand til å gripe. Det avhenger bare av Gud. Det er dette kirka vitner om: Håpet seirer. Selv om vi er redde.

 

Om frykten og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke langfredag 10. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Markus 14:26-15:37

For noen dager siden hørte jeg et intervju med en psykolog som snakka om frykt. Intervjuet hadde koronakrisen som bakgrunn, naturlig nok. Mange av oss er redde om dagen. Og det er helt naturlig.

Psykologen forklarte at frykt og sinne ligger nært hverandre i følelsesregisteret vårt. Derfor kan frykt noen ganger føre til at vi blir sinte, at vi reagerer med aggresjon. Og når hun sa det, tenke jeg at ja, det stemmer jo med hva jeg føler og opplever selv. Jeg kan gjerne reagere med sinne når jeg egentlig er redd eller usikker.

Evolusjonsbiologien forteller oss at frykt er en følelse som skal redde oss fra det som er farlig. Frykten trigger en reaksjon i oss. Vi settes i en form for alarmberedskap, for at vi enten skal kunne kjempe for å beskytte oss selv, eller for at vi skal kunne rømme så effektivt som mulig. Fight or flight – noen ganger klinger ting enda bedre på engelsk.

Langfredag handler også om frykt. De religiøse og politiske lederne på Jesu tid var redde for Jesus. De frykta det ukjente. De frykta sosial og religiøs omveltning. Jesus brøt religiøse grenser, vanka ilag med mennesker som ble regna som urene, de som man holdt utenfor. Han insisterte på at alle mennesker var like mye verdt, og at Gud elska alle uansett hvem de var og hva de gjorde, enten de levde riktig eller ikke. Dette trigga frykten hos motstanderne hans. De var redde for ham, rett og slett. De frykta at han kunne lede massene til et opprør.

Og så ble frykten deres til sinne. Folkemengden ble en mobb. Jesus ble lynsja, selv om det skjedde i militære og ordna former. For romerne ble også redde, redde for mobben, redde for dette sinnet som de ikke kunne kontrollere. Derfor måtte den ene dø for folket.

En annen som også ble ramma av frykten denne dagen, var Peter, Jesu disippel. Da han ble utsatt for press, da han ble konfrontert med at han hadde fulgt Jesus, ble han redd. Så endte han opp med å fornekte alt det han var glad i. Han banna på at han ikke kjente Jesus. Det var hans fluktmulighet. Etterpå sto han gråtende og fortvila igjen. I stedet for sinne ble det sorg.

Alt dette kan vi kjenne oss igjen i. Frykt, sinne og sorg – det er følelser vi alle kjenner. De siste ukene har mange av oss vært innom disse følelsene oftere enn ellers. Det er både naturlig og riktig. Vi står overfor en truende situasjon. Da er det menneskelig å reagere sånn.

Så kommer vi til fortellingen om Jesus, og om det siste døgnet hans. Han var redd, han også. Allerede i scenen i Getsemane-hagen blir det tydelig. «Han ble grepet av angst og gru», leste vi. Selve pinslene på korset avsluttes med et fortvilet rop til Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?» Det er så mye følelser her, og det er en dypt realistisk fortelling om en fryktelig død. Jeg tror ikke vi skal legge noe imellom eller forskjønne noe her: Jesus var redd for å dø.

Men det vi også kan lese ut av denne fortellingen, er at Jesus ikke svarte på frykten verken med å kjempe eller med å flykte. Han slapp ikke sinnet løs. Han ba ikke om hevn over sine motstandere. Han svarte dem ikke på det de anklaget ham for. I stedet tok han frykten med seg til korset. Midt i alt, så overgav han hele livet sitt til Gud. Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at han var tillitsfull i sitt forhold til Gud, helt til det siste. Selv da han følte seg forlatt av alle, til og med av Gud, fortsatte han å rope til Gud, fortsatte han å be til Gud. Han bar med seg alle menneskene rundt seg, alle følelsene, all frykten, og alt det sinnet som rammet ham. Han bar konsekvensene av andre menneskers synder, av et justismord, av urettferdig behandling. Så overgav han alt til Gud.

På langfredag spør kirka: Hva gjør Gud med dette? Kan Gud ta imot hele bredden av menneskelig erfaring? Kan Gud kjenne på frykt, til og med sorg? Kan Gud gjøre frykten til sin egen? Det kan vi ikke svare på i dag. Dette er langfredag, ikke påskedag. Men allerede i dag kan vi ta med hele livet vårt til Gud, i Jesus. Vi kan be, for dem som frykter, sammen med alle redde, i medfølelse med dem som er sinte, og for alle som sørger Og vi kan håpe på en kjærlighet som utholder alt, tåler alt. En kjærlighet som er sterkere enn både frykten og døden.

Om den sakramentale virkeligheten

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke skjærtorsdag 9. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Matteus 26:17-30

Noen ganger blir ting helt annerledes enn vi hadde sett for oss. På palmesøndag snakka jeg om hvordan påsken er en fortelling om det som ikke ble. Det er en fortelling om forventninger som ikke ble innfridd, om en påske som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg.

Samtidig er påskefortellingen også en fortelling om nye muligheter, og om en enda eldre fortelling som kommer til liv på nye og overraskende måter. Det gjelder ikke minst i dag, på skjærtorsdag.

I dag, om kvelden skjærtorsdag, spiser Jesus og disiplene hans påskemåltid etter jødisk tradisjon. Midt under måltidet tar Jesus brød og vin, ber en takkebønn, deler det ut og sier: Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Mitt liv. Meg. Gitt for dere.

Han tar den gamle fortellingen, om utgangen fra Egypt, om flukten fra slaveriet og om døden som går forbi. Og så tar han sin egen fortelling, fortellingen om hans eget liv, og så knar han denne fortellingen inn i brødet og kryster den opp i vinen. Plutselig hører de to fortellingene organisk sammen. Og vi kan spise og drikke fortellingen, og vite at vi, med våre kropper, også er en del av den.

Siden den gang har kirka fortsatt å ta brød og vin, be takkebønnen og dele ut til alle som vil ha. På den måten fortsetter vi å fortelle fortellingen. Vi insisterer på at ting hele tiden kan bli nye, at ting kan forandres, at ting kan forvandles. Og så bekjenner kirka, kort og enkelt, at Jesus er sammen med oss når vi gjør dette. Og siden vi også sier at Jesus viser oss Gud, blir dette et guddommelig måltid. Et hellig måltid. Det blir det vi kaller et sakrament.

Akkurat nå kan vi ikke spise sammen. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Vi kan ikke møtes. Vi kan ikke dele brød og vin. Vi kan ikke gjøre det Jesus sa at vi skulle gjøre. Vi kan ikke feire sakramentet.

Jeg lengter etter den dagen da vi igjen kan gjøre det. Jeg innrømmer det. Men i mellomtida, hva skal vi gjøre da? Jeg tror at nå er tida inne for å minne hverandre på hva det kan bety at Gud, i Jesus, viser seg for oss gjennom brødet og vinen. Det betyr at det materielle kan romme det guddommelige, at det timelige kan romme det evige. Hvis det er sant – og det bekjenner altså kirka, ikke minst på skjærtorsdag – da kan hele virkeligheten, slik vi kjenner den, bære i seg noe guddommelig. Sakramentet som vi har feira ilag tidligere, minner oss i dag om at hele virkeligheten er sakramental. Det ene hellige måltidet har hele tida pekt videre til hverdagen vår og til livet vi skal leve der. Nå minner det oss om at alle måltider er hellige, og det minner oss om at kropp er viktig.

Akkurat nå er det kroppslige og konkrete viktigere enn noen gang. Hvert eneste måltid hjemme er et spørsmål om overlevelse. De av oss som bor sammen med noen, kan se hverandre i øynene over bordet og kjenne at det finnes fellesskap selv i ei tid med isolasjon. Og, minst like viktig, så skal vi ta vare på kroppene våre. Vi skal vaske hendene. Vi skal holde avstand. Det er noe hellig over dette.

For skjærtorsdagsfortellingen handler ikke bare om at Jesus innstifter nattverden. Han gjør en ting til, ifølge evangelisten Johannes: Han vasker disiplenes føtter. Alterbildet her i Røros kirke viser en scene fra skjærtorsdag. Hvis du ser godt etter, ser du at nederst i venstre hjørne er det malt et vaskevannsfat og ei mugge. Før de satte seg til bords, vaska Jesus føttene til disiplene, og så sa han at de skulle gjøre det samme for hverandre, at de skulle følge hans eksempel.

Akkurat nå er det dette vi er kalt til. Vi skal vaske hendene, vi skal tjene hverandre. Renhet og smittevern er et konkret uttrykk for nestekjærlighet. Derfor skal vi i dag sende noen gode tanker til alle dem som arbeider med og for kroppene våre akkurat nå: Leger, sykepleiere, helsearbeidere, forskere, rengjøringspersonale… det er gudstjeneste, det de gjør.

Og så skal vi sammen lengte etter den dagen da vi igjen kan samles rundt bordet, uten forbehold.