Om frykten og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke langfredag 10. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

langfredagsalter

Dagens tekst: Markus 14:26-15:37

For noen dager siden hørte jeg et intervju med en psykolog som snakka om frykt. Intervjuet hadde koronakrisen som bakgrunn, naturlig nok. Mange av oss er redde om dagen. Og det er helt naturlig.

Psykologen forklarte at frykt og sinne ligger nært hverandre i følelsesregisteret vårt. Derfor kan frykt noen ganger føre til at vi blir sinte, at vi reagerer med aggresjon. Og når hun sa det, tenke jeg at ja, det stemmer jo med hva jeg føler og opplever selv. Jeg kan gjerne reagere med sinne når jeg egentlig er redd eller usikker.

Evolusjonsbiologien forteller oss at frykt er en følelse som skal redde oss fra det som er farlig. Frykten trigger en reaksjon i oss. Vi settes i en form for alarmberedskap, for at vi enten skal kunne kjempe for å beskytte oss selv, eller for at vi skal kunne rømme så effektivt som mulig. Fight or flight – noen ganger klinger ting enda bedre på engelsk.

Langfredag handler også om frykt. De religiøse og politiske lederne på Jesu tid var redde for Jesus. De frykta det ukjente. De frykta sosial og religiøs omveltning. Jesus brøt religiøse grenser, vanka ilag med mennesker som ble regna som urene, de som man holdt utenfor. Han insisterte på at alle mennesker var like mye verdt, og at Gud elska alle uansett hvem de var og hva de gjorde, enten de levde riktig eller ikke. Dette trigga frykten hos motstanderne hans. De var redde for ham, rett og slett. De frykta at han kunne lede massene til et opprør.

Og så ble frykten deres til sinne. Folkemengden ble en mobb. Jesus ble lynsja, selv om det skjedde i militære og ordna former. For romerne ble også redde, redde for mobben, redde for dette sinnet som de ikke kunne kontrollere. Derfor måtte den ene dø for folket.

En annen som også ble ramma av frykten denne dagen, var Peter, Jesu disippel. Da han ble utsatt for press, da han ble konfrontert med at han hadde fulgt Jesus, ble han redd. Så endte han opp med å fornekte alt det han var glad i. Han banna på at han ikke kjente Jesus. Det var hans fluktmulighet. Etterpå sto han gråtende og fortvila igjen. I stedet for sinne ble det sorg.

Alt dette kan vi kjenne oss igjen i. Frykt, sinne og sorg – det er følelser vi alle kjenner. De siste ukene har mange av oss vært innom disse følelsene oftere enn ellers. Det er både naturlig og riktig. Vi står overfor en truende situasjon. Da er det menneskelig å reagere sånn.

Så kommer vi til fortellingen om Jesus, og om det siste døgnet hans. Han var redd, han også. Allerede i scenen i Getsemane-hagen blir det tydelig. «Han ble grepet av angst og gru», leste vi. Selve pinslene på korset avsluttes med et fortvilet rop til Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?» Det er så mye følelser her, og det er en dypt realistisk fortelling om en fryktelig død. Jeg tror ikke vi skal legge noe imellom eller forskjønne noe her: Jesus var redd for å dø.

Men det vi også kan lese ut av denne fortellingen, er at Jesus ikke svarte på frykten verken med å kjempe eller med å flykte. Han slapp ikke sinnet løs. Han ba ikke om hevn over sine motstandere. Han svarte dem ikke på det de anklaget ham for. I stedet tok han frykten med seg til korset. Midt i alt, så overgav han hele livet sitt til Gud. Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at han var tillitsfull i sitt forhold til Gud, helt til det siste. Selv da han følte seg forlatt av alle, til og med av Gud, fortsatte han å rope til Gud, fortsatte han å be til Gud. Han bar med seg alle menneskene rundt seg, alle følelsene, all frykten, og alt det sinnet som rammet ham. Han bar konsekvensene av andre menneskers synder, av et justismord, av urettferdig behandling. Så overgav han alt til Gud.

På langfredag spør kirka: Hva gjør Gud med dette? Kan Gud ta imot hele bredden av menneskelig erfaring? Kan Gud kjenne på frykt, til og med sorg? Kan Gud gjøre frykten til sin egen? Det kan vi ikke svare på i dag. Dette er langfredag, ikke påskedag. Men allerede i dag kan vi ta med hele livet vårt til Gud, i Jesus. Vi kan be, for dem som frykter, sammen med alle redde, i medfølelse med dem som er sinte, og for alle som sørger Og vi kan håpe på en kjærlighet som utholder alt, tåler alt. En kjærlighet som er sterkere enn både frykten og døden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: