Om den sakramentale virkeligheten

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke skjærtorsdag 9. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Matteus 26:17-30

Noen ganger blir ting helt annerledes enn vi hadde sett for oss. På palmesøndag snakka jeg om hvordan påsken er en fortelling om det som ikke ble. Det er en fortelling om forventninger som ikke ble innfridd, om en påske som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg.

Samtidig er påskefortellingen også en fortelling om nye muligheter, og om en enda eldre fortelling som kommer til liv på nye og overraskende måter. Det gjelder ikke minst i dag, på skjærtorsdag.

I dag, om kvelden skjærtorsdag, spiser Jesus og disiplene hans påskemåltid etter jødisk tradisjon. Midt under måltidet tar Jesus brød og vin, ber en takkebønn, deler det ut og sier: Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Mitt liv. Meg. Gitt for dere.

Han tar den gamle fortellingen, om utgangen fra Egypt, om flukten fra slaveriet og om døden som går forbi. Og så tar han sin egen fortelling, fortellingen om hans eget liv, og så knar han denne fortellingen inn i brødet og kryster den opp i vinen. Plutselig hører de to fortellingene organisk sammen. Og vi kan spise og drikke fortellingen, og vite at vi, med våre kropper, også er en del av den.

Siden den gang har kirka fortsatt å ta brød og vin, be takkebønnen og dele ut til alle som vil ha. På den måten fortsetter vi å fortelle fortellingen. Vi insisterer på at ting hele tiden kan bli nye, at ting kan forandres, at ting kan forvandles. Og så bekjenner kirka, kort og enkelt, at Jesus er sammen med oss når vi gjør dette. Og siden vi også sier at Jesus viser oss Gud, blir dette et guddommelig måltid. Et hellig måltid. Det blir det vi kaller et sakrament.

Akkurat nå kan vi ikke spise sammen. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Vi kan ikke møtes. Vi kan ikke dele brød og vin. Vi kan ikke gjøre det Jesus sa at vi skulle gjøre. Vi kan ikke feire sakramentet.

Jeg lengter etter den dagen da vi igjen kan gjøre det. Jeg innrømmer det. Men i mellomtida, hva skal vi gjøre da? Jeg tror at nå er tida inne for å minne hverandre på hva det kan bety at Gud, i Jesus, viser seg for oss gjennom brødet og vinen. Det betyr at det materielle kan romme det guddommelige, at det timelige kan romme det evige. Hvis det er sant – og det bekjenner altså kirka, ikke minst på skjærtorsdag – da kan hele virkeligheten, slik vi kjenner den, bære i seg noe guddommelig. Sakramentet som vi har feira ilag tidligere, minner oss i dag om at hele virkeligheten er sakramental. Det ene hellige måltidet har hele tida pekt videre til hverdagen vår og til livet vi skal leve der. Nå minner det oss om at alle måltider er hellige, og det minner oss om at kropp er viktig.

Akkurat nå er det kroppslige og konkrete viktigere enn noen gang. Hvert eneste måltid hjemme er et spørsmål om overlevelse. De av oss som bor sammen med noen, kan se hverandre i øynene over bordet og kjenne at det finnes fellesskap selv i ei tid med isolasjon. Og, minst like viktig, så skal vi ta vare på kroppene våre. Vi skal vaske hendene. Vi skal holde avstand. Det er noe hellig over dette.

For skjærtorsdagsfortellingen handler ikke bare om at Jesus innstifter nattverden. Han gjør en ting til, ifølge evangelisten Johannes: Han vasker disiplenes føtter. Alterbildet her i Røros kirke viser en scene fra skjærtorsdag. Hvis du ser godt etter, ser du at nederst i venstre hjørne er det malt et vaskevannsfat og ei mugge. Før de satte seg til bords, vaska Jesus føttene til disiplene, og så sa han at de skulle gjøre det samme for hverandre, at de skulle følge hans eksempel.

alterbildet

Akkurat nå er det dette vi er kalt til. Vi skal vaske hendene, vi skal tjene hverandre. Renhet og smittevern er et konkret uttrykk for nestekjærlighet. Derfor skal vi i dag sende noen gode tanker til alle dem som arbeider med og for kroppene våre akkurat nå: Leger, sykepleiere, helsearbeidere, forskere, rengjøringspersonale… det er gudstjeneste, det de gjør.

Og så skal vi sammen lengte etter den dagen da vi igjen kan samles rundt bordet, uten forbehold.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: