Om palmebladene og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke palmesøndag 5. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Johannes 12:12-24

Påsken er en gammel religiøs høytid. Den er så gammel at vi ikke kan si sikkert hvor gammel den er. Men den påska vi feirer i kirka, har kommet til oss via jødedommen. Og den jødiske påskefesten kan i hvert fall spores tilbake til fortellingen om utgangen fra Egypt. Den begynner med et lam som blir slaktet, med blod som strykes på dørstolper, og en dødsengel som går forbi. Den fortsetter med fortellingen om et folk som rømmer fra slaveri. De går igjennom havet, havet deler seg for dem, og de drar videre gjennom ørkenen, gjennom dødens land, og inn i det hellige landet.

I dag, på palmesøndag, minnes vi fortellingen om Jesus fra Nasaret som kom til Jerusalem for å feire påske. Jesus var selv jøde, og den jødiske påskefortellingen var en del av hans identitet. I dag kommer han til den hellige byen. Han rir igjennom et hav av bølgende palmeblader, og havet deler seg for ham der han kommer ridende på eselet. Folket hyller ham og roper Hosianna! Det betyr «gi frelse!»

Men derfra og ut er fortellingen om palmesøndag og påsken en fortelling om det som ikke ble. Det er fortellingen om forventninger som ikke ble innfridd, det er fortellingen om ei påskeuke som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg. På palmesøndag strømmer de til byen sammen med ham. Snart skal de bli slått med frykt og tvil, og sitte spredt og isolert bak låste dører.

Palmesøndagens symbol er palmebladene. Palmeblader er et seierstegn. Det er en konges prosesjon vi ser når Jesus kommer ridende. Men Jesus oppfyller ikke forventningene om en seierrik konge, om en herskende Messias. Han skaper forandring, men han gjør det på en annen måte enn det tilhørerne hans forventa. I den kristne påskefortellingen blir palmebladene knyttet til korset. Det er ikke palmebladet som er kirkas symbol og fremste kjennetegn. Det er det korset som er.

Vi finner igjen palmebladene i kirkekunsten også. Selv har jeg palmeblad brodert på den hvite stolaen som jeg bruker i kirkeårets festtider. Men akkurat nå er det fortsatt fiolett faste. Og kirkas kjernefortelling, som vi skal se utfolde seg de kommende dagene, er ikke en fortelling om enkel seier eller selvsagt triumf. Først er det en fortelling om tap, frykt og sorg, før det nye håpet endelig blir tent til slutt. Det er først når vi har gått helt inn i mørket at vi kan oppleve å bli blenda av lyset.

Det som skal skje denne uka, er at Jesus skal fullføre sin reise helt inn i døden. Så vet vi at historien også forteller at han får døden til å dele seg, så han kan gå igjennom. Døden går ikke forbi. Den er ikke engang forbigående. Men den får ikke det siste ordet.

I denne fortellingen om tap, frykt og sorg er det også plass til oss, med alt det vi er og alt det vi føler. Det er mye vi savner akkurat nå, og det er mye vi har god grunn til å være redde for. Det er ikke så sikkert vi føler oss så sterke. Men fortellingen om Jesu påske i Jerusalem er en fortelling til nettopp slike som oss. La oss gå inn i mysteriet sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: