Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, har holdt et foredrag om forholdet mellom det liberale samfunn og dets «subkulturer», herunder religiøse grupper, herunder muslimske miljøer som har ulike former for sharia som en del av sin strategi å møte virkeligheten med. Det er et komplekst foredrag. Williams er en intelligent mann med et sterkt ønske om klarhet og gjennomsiktighet i sin argumentasjon. Da blir det mange ord og en del forbehold og presiseringer.
Det var vel ikke til å unngå at han måtte bli misforstått.
Mediene var raskt ute med sin latterliggjøring. Williams skulle ha foreslått å inkorporere deler av sharia i britisk rettsvesen! (Eventuelt å opprette to parallelle rettssystemer, ett for vanlige borgere og ett for muslimer.) Du hendelse! Mannen må jo være gal!
…og så, ved nærmere ettersyn, så viser det seg at det altså ikke er det Williams har sagt i det hele tatt. Det er i grunnen medienes referater som framstår som latterlige.
Det er så en rent blir minnet på en viss ex-kardinal Ratzinger, nå med «kunstnernavnet» Benedikt XVI, og hans tale i Regensburg for en tid tilbake, en tale som mediene refererte som et direkte angrep på islam kronet med argumenter som at «Muhammed bragte ingenting annet enn ondskap!» Den som eventuelt måtte være interessert i å lese det paven egentlig sa – det var faktisk en svært klok tale! – kan lese den her.
Det vi egentlig kan lære av dette er med andre ord at kirkejournalister rundt omkring i redaksjonene ikke er blant de mest oppegående. Det sier oss vel også noe om at religion ikke er et prioritert område i redaksjonenes forsøk på samfunnsanalyse. Nettopp derfor er erkebiskop Williams’ foredrag så viktig. Han foretar en skarpsindig analyse der andre tier – enten fordi de ikke kan eller fordi de ikke bryr seg, eller kanskje begge deler.
Jeg for min del blir misunnelig på anglikanerne som har slik en klartenkt samfunnsanalytiker og religionsfilosof som verdensleder.
For den som eventuelt sliter med å trenge igjennom Williams’ akademiske språk – og ja, det kan nok hende at han kunne ha uttalt seg en smule klarere eller mer tabloid – så vil jeg sterkt anbefale denne gjennomgangen på den utmerkede bloggen kai euthus. Denne bloggen er en helt ny oppdagelse for meg. Jeg fikk den anbefalt av min gode venn Pål Asle (som for øvrig burde hatt sin egen blogg!) og har såvidt begynt å utforske den. I og med at den skrives av en særdeles oppegående teolog og inneholder godt over 40(!) poster om The God Delusion ser jeg for meg at den kan bli lite egen blogging en stund framover mens jeg koser meg med Mike Higtons perspektiver.
I tilfelle noen skulle synes at kai euthus-posten virker i overkant langdryg sakser jeg følgende oppsummering av Williams’ hovedargument fra Higtons gjennomgang:
In other words, Williams is putting forward a model for a pluralist, liberal, state, governed by the impartial rule of law, that preserves Enlightenment values. Williams does not think that the model he is proposing is a step away from universality, a step away from the Enlightenment, a step away from the freedoms we have so painfully won over the last few centuries. Indeed, he thinks the model he is proposing is more accountable, more transparent, more realistic about how freedom is preserved, than the alternative model.
Williams’ lecture includes some reflection on what it means to recognize, beyond all the particular traditions and communities that form you, that you are also a citizen – and that whatever responsibilities and rights you might have because of your involvement in all those particular traditions and communities, there is in our state a set of responsibilities and rights that you have simply by virtue of being human (’human dignity as such‘, he calls it).
On Williams’ reading, this means (amongst other things) that every person in a society (regardless of which particular communities they are or are not a member of) has a non-negotiable right to help shape the direction and ordering of society, and to do so as the particular person that they are (formed in all the particular ways they have been formed).
We’ve rather lost sight of the specific issue of sharia. Williams’ claim is that in the kind of liberal pluralist framework he has been talking about – and only within the rather stringent limits he has set out – it makes good sense to think that individuals should be free to be part of a community that governs some aspects of its life by sharia, even if those forms of governance are different from mainstream forms of governance. There will have to be good reason for allowing the alternative (it will have to be judged to be a genuinely crucial element of the way a Muslim community arranges itself). It will have to be voluntary (so that no-one is forced to abide by this alternative procedure if they do not choose to do so – a matter that might require some really delicate handling if it is to be a real freedom). And it will have to be some procedure that is publicly accountable in terms of how it relates to the universal rights accorded to all British citizens. If (and only if) those conditions can be met, then we can have a situation in which a genuine alternative social vision is allowed to become part of the public conversation about how our lives should be ordered.
Kai euthus er med dette lagt til blogglenkelista. Les og bli vis.
Haralds strøtanker 
Flott, jeg hadde en mistanke om noe slik etter å ha lest Bedes kommentar for noen dager siden (http://bedejournal.blogspot.com/2008/02/rowan-williams-and-sharia-law.html), men han konkluderte likevel kritisk:
«But Dr Williams appeared to want to go further and enshrine certain Sharia principles in the secular law of the land. Now this idea, if he meant it, is the purest kind of lunacy. His Grace appears to be a wafer short of a monstrance. My initial thought was that he can’t mean this but having read his words I think he probably did. Clearly, in a secular society, a religious court can only hand down religious penalties. Their ultimate sanction can only be to ban you from mass or the local mosque. This seems something that no secularist could argue with.»
Basert på dette, tok jeg meg ikke bryet med å lese gjennom selv, hvilket som så ofte er en lærepenge.
Med forbehold om at jeg ennå ikke har rukket å lese gjennom RW’s egne ord;-)
Med utganspunkt i kun dette sitatet, fremstår Williams muligens ikke som «bonkers», kun som i overkant utopisk og naiv. Å sette opp politiske mål som kun kan oppfylles i en ideell verden, er både verdensfjernt og farlig. Fordi det altfor lett blir til at målene blir tvunget gjennom, uten at de ideelle forholdene er til stede.
Dette fremstår som så fluffy og idealistisk, at det virker som erkebiskop Dumbledore (som en eller annen ironisk har døpt ham) har glemt at vi lever i en virkelighet som ser fryktelig annerledes ut. Hva mer er, virker det ikke som han har lært noe av hva som gikk galt med det multikulturelle prosjektet, ikke minst på de britiske øyer.
Jeg synes på bakgrunn av sitatet over at biskopen (i motsetning til hva Paven gjorde) fortsatt fortjener kritikk.
Forøvrig synes jeg rettighetsretorikken her er trukket et godt stykke over i det absurde:
«On Williams’ reading, this means (amongst other things) that every person in a society (regardless of which particular communities they are or are not a member of) has a non-negotiable right to help shape the direction and ordering of society, and to do so as the particular person that they are (formed in all the particular ways they have been formed).»
På en måte er dette selvsagt. Alle bidrar til å forme morgendagens samfunn og de bidrar som de er. Men «en rett til å forme samfunnet»? Så Hells Angels-medlemmer har en ikke-forhandlbar rett til å ta del i å forme samfunnet, som den personen de er, formet på de måter de er blitt formet? Eller medlemmer av Vigrid?
Helst ikke.
Williams fremstår som en ekstremt velvillig kulturrelativist (av det opprinnelige slaget, ikke slik vår venn i Drammen forstør begrepet), med all deres evne til å drukne virkeligheten i drømmene om det perfekte samfunn. Og det prosjektet bør anses som avsluttet.
Alt dette skrevet med forbehold om at jeg fortsatt (eller muligens på ny) er under pari helsemessig. Derfor trekker også mine moral-funderinger en smule ut i tid.
Takk for henvisning på Dekodet, Bjørn Are.
La meg også benytte kommentarfeltet til å utdype posten litt:
Bloggposten min var relativt frisk og unyansert, selvsagt, og ut fra den ser det ut til at jeg mener at alle som syntes RWs poeng var vanskelig å få tak i er trange i nøtta. Det er selvsagt ikke tilfelle.
Poenget var vel heller å si noe om at RW, som paven, ikke er så glad i Tabloid-one-linere, og at kirkejournalister altfor sjelden er i stand til å fange opp resonnementer på mer enn atten ord.
Likevel: Det er selvsagt hevet over enhver tvil at RW godt kunne ha uttalt seg klarere. Han kunne ha understreket forbeholdene sine sterkere. Han kunne har valgt et litt mindre akademisk språk. Og så videre. Og så videre. At en såpass oppegående blogger som Bede ikke klarer å fange det sentrale poenget at RW faktisk ikke ønsker å «bake inn» sharia i det britiske lovverket sier jo noe om at den gode erkebiskopen nok la lista litt for høyt denne gangen.
Dersom jeg har forstått RW rett (og her må jeg selvsagt ta det forbehold at det er min forståelse som er latterlig på siden) så ønsker han en diskusjon om hvor grensene for religionsfriheten må gå i et liberalt og demokratisk samfunn. Deretter ønsker han at man utvider det allmennt aksepterte handlingsrommet til å være nettopp så langt som man kan gå, for å unngå uklarheter om hva man kan tillate seg og ikke tillate seg i religionsfrihetens navn. En slik debatt hadde kanskje ikke vært helt av veien å ta her til lands heller, jf. oppslag som dette (og da er det Bekkemellems innspill jeg sikter til, selvsagt…).
Angående dette med sharia så har RW selvsagt aldri tatt til orde for å godta steinig eller amputasjon som straff for dagligdagse foreteelser eller å legge slike barbarismer til grunn for britisk lov slik enkelte andre bloggere insinuerer. Han diskuterte, helt konkret, muligheten for å finne former for sub-eksistens (fint ord!) for religiøs veiledning knyttet til livsområder som ekteskap, enkelte former for handel samt ulike former for megling og konfliktløsning («aspects of marital law, the regulation of financial transactions and authorised structures of mediation and conflict resolution»). Dette er jo eksempler vi kan kjenne igjen fra tilretteleggingen mellom religion og storsamfunn også i samfunnet vårt. Ta katolsk ekteskapsrett, for eksempel, hvor skilsmisse er ensbetydende med ekskommunikasjon, eller det etter hvert så til de grader omtalte unntaket i likestillingsloven for trossamfunn.
RW ønsker en åpen samtale om slike vanskelige grenseoppganger, blant annet for å «tvinge» de religiøses argumentasjon fram i lyset og sikre at denne blir mer gjennomsiktig. Det er med andre ord absolutt ikke fundamentalister han er ute etter å tilgodese. Det poenget er så godt at det er verdt å få fram.
Arnfinn: Jeg er selvsagt enig med deg i det med Hell’s Angels og Vigrid. Deres krav til rom for subkulturell livsførsel, for ikke å snakke om krav til storsamfunnet, oppfyller da heller ikke RWs relativt strikte krav til grunnvilkår for å kunne «gå i forhandlinger» om handlingsrom, blant annet fordi de sliter med det som i sitatet omtales som å være «publicly accountable». Det er noe med å skade andre og sånn…
«Sharia» er et relativt belastet begrep, men det har overraskende mange betydningsnyanser. Det finnes blant annet mer «liberale» og prosessorienterte varianter av islamsk lovgivning, og det er disse RW knytter an til. At vi (i hvert fall jeg…) forbinder sharia med straffer á la amputasjon for lommetyveri, steining for å gå uten burka eller halshogging for konvertering/ateisme er vel ikke helt uten grunn, men dette er altså ikke hele bildet. Jeg for min del syntes det var fint å få utvidet horisontene mine litt på dette området. 😉
Kanskje nettopp fordi såpass mye av islamsk refleksjon og tankegang er så lukket for oss vestlige, tror jeg RW har et poeng når han inviterer til å gjøre islamsk argumentasjon mer gjennomsiktig. Det er mulig han er grenseløst naiv («Archbishop Dumbledore!» LoL!), men jeg tror faktisk ikke det (slik heller ikke rektor Humlesnurr er det, uansett hva oppsynet og oppførselen ellers måtte tyde på…). Jeg tror, rett og slett, at RW kjenner mangfoldet innenfor britisk islam ganske så godt og at han her forsøker å alliere seg med mer progressive og åpne muslimske ledere for å skape et bedre samfunn med en større grad av forutsigbar og klar argumantasjon fra ulike grupper.
At foredraget hans har klar brodd mot fundamentalismer av alle slag er i hvert fall helt tydelig.
Det er selvsagt mulig at han burde tatt klarere avstand fra fundamentalisme av ulikt slag, ikke minst den militante islamismen. Det er ingen tvil om at vi har all mulig grunn til å frykte den og at det må kamp til for å stå den imot.
Arnfinn: Jeg ønsker deg god bedring. Fortsatt eller på ny, alt ettersom.
Først og fremst tar den nok ikke av fordi det Williams faktisk sa er kun nok en variant over noe den liberale venstresiden har sagt lenge. Og det er ikke så veldig spennende.
Det interessante med det misforståtte utsagnet var at det i det minste var modig. Men så var han altså ikke det allikevel.
Den andre grunnen til at det ikke helt tar av, er muligens at han sa så mye. Det blir mye å sette seg grundig inn i materien og det er ikke egentlig så veldig fristende å begynne.
Jeg er enig i at det han sa ikke er så fryktelig spennende, i hvert fall ikke like spennende som det andre sa at han sa.
Det som er en tanke spennende er å se på reaksjonene fra andre kirkeledere innen anglikanismen. Det er rimelig åpenbart at en del av dem (og da snakker vi vel helst om de mer konservative) er mer enn klar for å bytte ut sin erkebiskop, han er tross alt homoliberal, må vite. Det er et åpent spørsmål hvor lenge «The Anglican Communion» vil være et kommunionsfellesskap. Trist, men sant.
Ellers synes jeg nok at Williams er en tanke mer radikal mht. religionens plass i det offentlige rom enn i hvert fall deler av den norske venstresiden ser ut til å være (jf. stadige trusler fra SV og Ap-politikere om å pålegge Den norske kirkes prester plikt til å vie homofile og denslags). Og det er den delen av forelesningen der han diskuterer nettopp dette at jeg i hvert fall finner mest å tygge på.
Ellers er jeg selvsagt enig i at han sa svært mye. Det har jeg også gjort. Nå skal jeg gjøre noe annet. Si noe annet. Eller no’.
Han er for all del ikke helt i tråd med SV og (særlig) Ap. Det er derfor jeg skrev den liberale venstresiden.
Sannelig, sannelig. (*Pusser brillene*)