Om bloggen

Denne bloggen ble startet i april 2007. Det er nå litt over fire tusen dager siden. Disse litt over fire tusen dagene har resultert i 655 innlegg, litt over 200.000 visninger og drøyt 41.000 besøkende.

Bloggen har endret karakter i løpet av alle disse posteringene og besøkene. Det som startet som et rom for teologisk høyttenkning, gjerne etterfulgt av til tider temmelig intense diskusjoner i kommentarfeltet, har med årene mer og mer blitt en arena for to kategorier poster: Prekenskisser (altså prekenmanus) og bidrag til Prestepreik-spalten i Fjell-Ljom. Sammen med denne dreiningen har kommentarfeltet blitt et roligere og roligere sted; prekner og petiter genererer så å si ingen debatt.

Forandringene i bloggens indre liv henger sammen med ytre faktorer i mitt eget. Jeg har gått fra å være småbarnsfar og sokneprest i to relativt små landsbysokn til å bli sokneprest i et større hovedsokn med tjeneste i ei svært profilert kirke, samtidig som jentene har blitt større og fått et høyere aktivitetsnivå med tilsvarende større krav til oppfølging på kjøring, support og dugnader. Samtidig har jeg blitt engasjert i kirkepolitikken, ikke bare som bloggsynser, men også som geistlig representant i bispedømmeråd og kirkemøte med verv som nestleder i Mellomkirkelig råd. Parallelt med dette har selve bloggsfæren gjennomgått en utvikling, der flere av de diskusjonene som tidligere lå i kommentarfeltet på WordPress gradvis har flyttet seg mer og mer til Facebook, Twitter og andre sosiale medier.

Det siste har jeg ingen egentlige ambisjoner om å endre på. Men hva gjelder det som har med publiseringsfrekvens og – ikke minst – hva slags poster jeg blogger, har jeg et ønske om å revitalisere noe av det som gjorde at jeg henta mer energi fra bloggen en gang i tida. Jeg ønsker at Haralds strøtanker fortsatt skal være noe mer enn et prekenarkiv. Det skal også være et sted hvor foreløpige tanker tenkes høyt, inkludert tanker som ikke ropes ut fra prekestolen. Dessuten ville det vel ikke skade om bloggen også ble et sted for litt flere hverdagsglimt fra prestelivet, selv om jeg også har Facebook og Instagram (og til dels også Prestepreik) for den slags.

Jeg var blant annet ei uke i Tanzania i mars i år, som delegat for Den norske kirke på Kirkenes verdensråds konferanse for misjon og evangelisering. Det har jeg ennå ikke skrevet et eneste ord om her på bloggen. Det må jeg se om jeg ikke kan få gjort noe med.

Om bruk av sørsamisk språk i gudstjenester

I følge WordPress’ kontrollpanel er dette Haralds 500. strøtanke. Hurra! eller Huff! alt ettersom.

Dagens strøtanke er en liten ettertanke som har svirret i hodet mitt etter turen til Samiske kirkedager. De som har feiret gudstjeneste sammen med meg de siste årene, har ikke kunnet unngå å få meg seg at Harald prest nå konsekvent og på alle gudstjenester (og så å si alle konfirmantsamlinger også!) bruker sørsamisk språk til inngang og utgang, altså at jeg framsier nådehilsenen og velsignelsen på to språk. Alltid, alle steder, i alle kirker i alle sokn, uansett.

20130828-185824.jpg

Jeg har fått mange reaksjoner på dette. Nesten alle er positive, noen overstrømmende. Men noen få har spurt – og det er ikke rart at de spør! – om hvorfor jeg velger å bruke sørsamisk uansett, ikke bare i enkelte gudstjenester eller de gangene jeg ser eller vet at det er samer til stede.

Det fine med at folk spør er at jeg kan svare. For dette er noe jeg har tenkt grundig over.

Fortsett å lese «Om bruk av sørsamisk språk i gudstjenester»

Om å være interessert i det vondes problem

I mylderet av mer eller mindre gode kristendom- og kirkerelaterte blogger, er det noen som absolutt er mer interessante enn andre. For eksempel Hallvard N. Jørgensens blogg Interessert?

Hallvard begynte å studere på MF idet jeg var helt i slutten av studieløpet, og selv om jeg og Hallvard er meeeget uenige hva samlivsetiske spørsmål angår er det ikke til å komme fra at mannen både kan tenke og skrive. Han er i det hele tatt en meget skarp teolog med et bredt interessefelt og en imponerende litteraturappetitt, og når han skriver om evolusjonsbiologi og kreasjonisme eller refererer noe av det siste han har lest av N.T. Wright er det bare å lene seg tilbake og nyte det som kommer.

Dagens blogganbefaling er derfor denne posten om David Bentley Hart, tsunamier, Gud og det vonde. Den er rett og slett glimrende.

Siden jeg også ynder å betegne meg selv som kristenhumanist, er det ikke til å komme fra at jeg falt pladask for følgende avsnitt:

Det andre argumentasjonslinja som Hart her brukar, som han også legg sterk vekt på i AD, er korleis vår (post-)kristne kultur på så mange måtar har arva moral- og røyndomskonsept som er henta frå kristendomen. Dette er veldig interessant, og eg viser til boka for meir grundig om dette. Men altså; det heidenske livssynet som dominerte i romarriket såg ikkje liding som spesielt urettferdig eller som nokon grunn for opprør. Der dominerte i staden determinismen; dersom du leid, så måtte det bety at gudane ikkje var på di side, og slik var det bestemt. Du hadde ein dårleg plass i hierarkiet, og det kunne til og med vere risikabelt å hjelpe dei lidande, sidan ein då kunne gjere gudane harme og slik røre ved samfunnets harmoni.

Eller ein kan tenke på «menneskeverd», som også fyrst og fremst er ein kristen ide; sidan vi er skapt i Guds bilete, så er vi alle (i alle fall bestemt til å vere) born av vår himmelske Far. Romarane ville ikkje protestert mot det å seie at ein slave hadde menneskeverd. Dei ville ikkje forstått kva du snakka om. Og slik sett står vi som kristne faktisk veldig nært til dømes Human-etisk forbund på mange måtar, både i menneskesyn og livssyn (sjølv om vi naturlegvis er djupt usamde om andre ting). På ein måte kunne det vere litt freistande å kalle HEF for ei kristen vranglære (sjølvsagt frå eit ortodokst standpunkt). Men pytt, spørst kor mykje meining ein ville bidra med, med ei slik namedropping.

Om å unne seg en liten pause

Hallo, verden.

Det har vært noen rolige uker her på bloggen. Til en viss grad speiler dette at jeg har hatt noen travle uker på jobb. Det vil si, det var i hvert fall sånn det begynte sånn i desember i fjor en gang.

For de som ikke har fått det meg seg har Røros kirke, Bergstadens Ziir, vært stengt i litt over to år på grunn av omfattende restaureringsarbeider. Vi feiret Kirkestengingsmesse 31. august 2008, og så ble Ziiren stille – not. Det har riktignok vært lite salmesang (tror jeg da, jeg aner jo egentlig ikke hva arbeidsfolkene har gått og nynnet på under arbeidet), men ellers har det vært alt annet enn stille og rolig. Jeg får komme tilbake med et innlegg senere om arbeidene som har vært gjort og om den krevende prosessen vi har vært i som menighet når vi har vært uten vårt viktigste kirkerom i over to år. Men ikke her og nå. Her vil jeg bare nevne det som skjedde 12.12.2010 kl. 12:12: Da ble Ziirens liturgiske inventar båret inn i høytidelig prosesjon under sang av Røros Kirkekor og Røros Kammerkor, og så feiret vi Høymesse i Ziiren med biskop og prost og to kor og NRK og Riksantikvar og hele pakka. Deretter fulgte en hel uke med kirkefest: Konserter, familiegudstjeneste, dåpsgudstjeneste, vigsel, omvisninger og så videre og så videre.

Det var travle tider.

Da vi endelig var ferdige med å feire gjenåpningen av kirka var det plutselig jul. Skolene skulle gjennomføre sine julespill, gudstjenester og konserter, sykehjemmene skulle ha besøk for de årlige julegudstjenestene, kirkene fyltes opp av feststemte mennesker (enda det virkelig var sprengkaldt ute!) og så videre og så videre.

Og så var det tid for juletrefester. Og så fikk Gauldal prosti trosopplæringsmidler og det ble plutselig fortgang i arbeidet med reformarbeidet. Og så var det tid en fullstendig omlegging av IT-systemene på kirkekontoret. Og før jeg visste ordet av det var vi langt ute i 2011 og jeg hadde ikke blogget ett eneste ord i hele desember og halve januar. Ingen ting om skolegudstjenestedebatten (som er et av de sikreste adventstegnene vi har i dette landet), ingen ting om papirløse asylsøkere, ingen ting om oversettelse av enkeltord i Jesaja 7:14 i Bibelselskapets nye GT-oversettelse, ingen ting om terroren mot de koptiske kristne. Det har blitt mange unnlatelser.

Så får vi se, da, om det blir tid og rom for botsøvelser når jeg nå begynner å blogge igjen. Det får vi eventuelt ta etter hvert. I første omgang legger jeg ut en lenke til NRKs opptak av gudstjenesten 12.12. kl. 12:12. NRK har selvsagt kuttet en del, og de har også stokket litt om på saker og ting. Det får så være. Det eneste jeg egentlig synes er trist er at velsignelsen på sørsamisk ikke kom med. Uansett: Jeg synes gudstjenesten er verdt et gjenhør.

Godt nytt bloggår, alle.

Om tro og fornuft, samt litt om det ondes problem

Da er det dessverre min sørgelige plikt å melde at fellesbloggen Tro og fornuft.no har lagt inn årene.

Jeg må selvsagt ta min del av ansvaret. Jeg har kun levert tre tekster i hele den perioden bloggen ble oppdatert. Den mest interessante av disse tre hadde tidligere vært strødd ut her på denne bloggen, så mitt bidrag kan ikke karakteriseres som all verden.

Omtrent samtidig som bloggredaktør Magelssen meldte at fellesprosjektet var kommet til veis ende fant jeg siste utgave av MFs meldingsblad Lys og liv i postkassen. Temaet? «Tro og fornuft». Du snakker!

Blant de mange lesverdige artiklene sakser jeg denne:

Er det motsetning mellom på den ene siden å tro at det finnes en Gud som er god og allmektig, og på den andre siden at det finnes onskap og lidelse i verden?

I min avhandling The Problem og Evil and the Power of God drøfter jeg dette spørsmålet, og hevder at følgende er det beste svaret:

Utgangspunktet er at Gud ville skape en selvstendig verden. For at mennesker skulle ha fri vilje måtte Gud for det første skape en lovmessig verden, for at vi skal kunne forutsi konsekvensene av våre handlinger. For det andre måtte Gud skape en verden som ikke er determinert, for hvis verden er determinert, er bare én fremtid mulig, og da har vi ikke fri vilje. Vår selvstendige frie vilje gjør oss i stand til å gjøre moralsk onde handlinger. Indeterminismen i verden gjør at naturkatastrofer og sykdommer kan oppstå. Når Gud ønsker en lovmessig og selvstendig verden kan han ikke gripe inn for ofte, for da ødelegges det selvstendige systemet Gud ønsket. Men han kan gripe inn noen ganger.

Hvorfor skapte da Gud en slik selvstendig verden hvor han bare kan gripe inn iblant uten å ødelegge systemet? Hadde det ikke vært mye bedre om han skapte en mindre selvstendig verden hvor han kunne gripe inn mer, og hvor ikke det skjedde så mye ondt? Før jeg svarer på det, må du være med på følgende resonnement: Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen verden, for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til. Det er som å ønske seg andre foreldre: det går ikke an, for du er bare produkt av dine foreldre. Hadde to andre foreldre fått barn, hadde de ikke fått deg, men en annen. På samme måte kan du bare bli til i vår verden. Skulle Gud skape deg, måtte han altså skape deg i denne verden, som er slik at Gud ikke kan gripe inn for ofte.

Likevel, hvorfor skapte han ikke heller noen andre mindre selvstendige vesener i en bedre lav-risiko-verden, i stedet for å skape oss onde selvstendige vesener i denne høy-risiko-verden? Gud har sannsynligvis også skapt en lav-risiko-verden, nemlig himmelen. De som dør i mors liv eller kort tid etter fødsel, blir trolig formet til bevisste og handlende personer og havner direkte der. Men når Gud har skapt en slik verden, så er det godt an han skaper vår verden i tillegg. For vi, som du og jeg, kan bare komme til denne gode verden hvis vi først blir til i vårt univers. Du og jeg kunne ikke blitt skapt direkte inn i himmelen, det kunne bare andre vesener blitt. Dersom Gud har skapt en annen god verden enn vår, er det godt av Gud i tillegg å skape vår verden, fordi han tilbyr overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden. Derfor er det ingen motsetning mellom å tro at det finnes en god og allmektig Gud, samtidig som det finnes ondskap og lidelse i verden.

Atle Ottesen Søvik
(«Mitt funn: Det ondes problem», Lys og liv 2/10 s.15.)

Ikke det dummeste jeg har lest på en stund.

Og mens vi er inne på det man har eller ikke har lest på en stund: Det er visst på tide å gå kritisk igjennom blogglenkelista og fjerne alle inaktive lenker.

Om å gå i julemodus

Selv om vi ennå ikke har kommet til 4. søndag i advent, så er det ikke lenger noen vei utenom: Bloggen går med dette i julemodus. Det betyr travelhet alle andre steder enn her. 😉

En velsignet julehøytid ønskes dere alle. Ta gjerne en titt på dette bildet også i år.