Noen fagbøker fortjener en videre leserkrets enn det fagmiljøet den er skrevet for. Bart Ehrmans Jesus feilsitert (Misquoting Jesus) er en slik bok: Lettlest og engasjerende, lærerik og tankevekkende. Dersom du vil lese litt mer om hva jeg mener om Ehrmans bok kan du lese en kort anmeldelse jeg har skrevet:
(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Kirkeklokken, menighetsblad for Røros prestegjeld, nr. 4/2006.)
PS: Jeg er, som omtalen antyder, ikke bare imponert over hva det norske forlaget har skrevet og gjort i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. Legg gjerne merke til hvordan forfatterens navn er skrevet på det norske omslaget…
Haralds strøtanker 
Jeg har ikke lest Ehrman, men det overrasker meg hvis han ser 1 Kor 14:33-36 som et senere tillegg. I mine tekstutgaver av det greske NT (Nestle-Aland 27th ed., UBS-utgaven 3rd ed. inklusiv «A Textual Commentary») er det ikke angitt noen MSS som utelater dette tekstavsnittet. En nyere forsker har gjettet på at v. 34-35 var utelatt i originalen, men det synes å være ren gjetning. Noen MSS har v. 34-35 etter v. 40, men det betyr ikke at de er borte. Hva bygger Ehrman sin påstand på?
Eller mistolker jeg din framstilling av Ehrman? Er det noe her som er Lost in Transmission?
Akkurat det var den delen av framstillingen til Ehrman jeg også stusset mest over. Utgangspunktet er, som du også påpeker, at noen av versene «hopper rundt» i noen av manuskriptene, og da gjetter noen tekstkritikere (inkludert Ehrman, tydeligvis) at utgangspunktet er en glosse som først etter en stund har fått en fast plassering. Jeg er enig med deg i at den argumentasjonen ikke er 100 % overbevisende, i hvert fall ikke slik jeg gjengir den her. Skal sjekke boka igjen og komme tilbake med litt mer etter hvert.
«Lost in Transmission» hadde vært en SÅ mye bedre tittel. Synd at han ikke sto litt mer på krava der. «Misquoting Jesus» – my ass. Sensasjonsmakeri!
Da har jeg sjekket Ehrman igjen, og kan nå gi en mer detaljert gjennomgang av argumentasjonen hans (den finnes på s.183-184 i min engelske utgave av boka):
1. Først: Det er ikke vv.33-36 det egentlig står strid om (jepp, noe var «lost in transmission» her), men vv.34-35, som du (pappa) også er inne på.
2. Dernest: vv.34-35 «hopper» som allerede nevnt rundt i noen manuskripter. «In three Greek manuscripts and a couple of Latin witnesses, they are found not here, after verse 33, but later, after verse 40.» (s.183) Ehrman presiserer ikke hvilke manuskripter det er snakk om, men NA27 forteller oss at det er D F G a b vg^ms Ambst, 😉 altså ikke de aller største/hotteste codexene men absolutt brukbare saker.
3. Så langt argumenter ut fra selve tekstgrunnlaget. Ehrman leverer også et par argumenter ut fra sammenhengen: For det første at teksten flyter minst like godt, etter hans skjønn, uten de to versene; versene tom 33 og vv.36-40 omhandler kristne profeter og deres plass i gudstjenestefeiringen. Her framstår vv.34-35 som en litt ulogisk «avstikker».
4. For det andre så har jo Paulus tidligere i 1 Kor, nemlig i kapittel 11, sagt mer eller mindre det motsatte av det vv.34-35 sier .
Ut fra alt dette lander Ehrman så på den konklusjonen at vv.34-35 er en glosse som har sneket seg inn i manuskriptene igjennom avskriverprosessen. Han spekulerer i om dette kan ha skjedd under påvirkning fra 1 Tim 2 (han mener at Pastoralbrevene ikke er skrevet av Paulus).
v.33 kan jo deles på to ulike måter, som kjent, og dersom punktum settes til slutt i setningen kan vv.34-35 fint utelates uten at det skaper noe trøbbel for lesningen av selve teksten.
Min egen konklusjon: Ehrmans argumentasjon er ikke 100 % uangripelig, men den framstår i det minste som forholdsvis sammenhengende.
Takk for en grei presentasjon av Ehrmans argumentasjon. Jeg har ikke tilgang til selve boka (har sjekket biblioteket her), så jeg bygger videre på det du har skrevet.
Ehrmans argumentsjon er forståelig og delvis sammenhengende, men hans konklusjon(er) er på ingen måte nødvendig(e). Hvis hans argumentasjon skulle være uangripelig, måtte hans konklusjoner hele veien være de eneste mulige, og det er de ikke.
I nytestamentlig tekstkritikk, som går ut på å etablere den mest mulig originale teksten, er de ytre vitnesbyrdene (manuskriptenes ordlyd) de primære og sentrale. Bare i den grad manuskriptene er uklare eller opererer med alternative lesemåter har de indre vitnesbyrdene vekt. I tilfellet 1 Kor 14:34-35 har Ehrman ikke påvist noen MSS som utelater versene, han kan bare vise til at versene er noe ulikt plassert innenfor samme kapittel. Om de var utelatt fra Paulus’ hånd, noe som selvsagt er en mulighet, må de ha kommet inn på et meget tidlig tidspunkt. De var der allerede ca. år 200 (p46). Mitt synspunkt er at det er mer enn 95% sikkert at de var med i den originale ordlyden. At de «hopper litt rundt» kan tolkes på flere måter. Ehrman tar det som et tegn på at de har kommet til i ettertid. Det kan like gjerne være omvendt; nemlig et tegn på at disse versene var originale og derfor viktige å få med, enten de ble plassert før eller etter v. 40. Altså: Plasseringen beviser ikke at de opprinnelig var utelatt, snarere tvert imot.
Jeg mener saken er avgjort ut fra de ytre kriteriene: v. 34-35 var med i den originale teksten. Det er også de fleste forskeres konklusjon, så jeg tenker at her ligger i høyeste grad bevisbyrden på Ehrman.
Går vi så til de indre kriteriene, så er disse fullstendig sekundære, skjønnsmessige og til dels spekulative (se uttrykkene «etter hans skjønn» og «spekulerer»). Det er ikke vanskelig å være enig i at teksten flyter godt uten disse versene, og at de representerer en slags «avstikker». Men det beviser ingen ting. Paulus er (notorisk) berømt for sine «avstikkere». Forholdet til kap. 11 (v. 5?) er interessant og utfordrende, først og fremst for eksegesen. Her opplever jeg Ehrman som feig. Han rømmer fra et eksegetisk problem og driver en form form harmonisering som jeg vil tro han selv tar sterkt avstand fra hos andre.
Vi kan selvsagt spekulere på hvorfor disse versene ble flyttet fra ett sted til et annet av en avskriver. Det kan ha skjedd bevisst eller ubevisst. Her er flere mulige forklaringer, men forklaringer som forutsetter at de kom inn som en glosse underveis, mener jeg vi kan trygt avvise.
P.S. Jeg var inne på Amazon og «took a look inside the book». Det amerikanske forlagets presentasjon av boka på «front flap» & «back flap» er jo horribel! Hvis Ehrman selv har godkjent dette, svekker det hans seriøsitet som vitenskapsmann.
Jeg er helt enig med deg i din vurdering av Ehrmans argumenter. At argumentasjonen hans er koherent betyr ikke at den er overbevisende. For meg (som for deg) er det et avgjørende problem at de omdiskuterte versene ikke mangler ett eneste sted i manuskripttilfanget – dersom de er et senere tillegg så må de ha blitt lagt til svært tidlig i traderingen, så tidlig at vi ikke kan uttale oss sikkert om det. Jeg er derfor ikke for å «luke ut» de aktuelle versene. Men jeg synes det er spennende å lese argumenter for og mot de aktuelle versene. Det er et bra case for den som vil sette seg litt inn i de ulike tekstkritiske metodene, ikke minst når det gjelder hvordan ulike argumenter skal vektes (slik vi gjør her).
Ehrman har selv ved flere anledninger uttalt at han ikke er konfortabel med alt som har vært sagt og skrevet rundt boka hans, heller ikke fra forlagets side. Men til syvende og sist må han jo ha latt være å benytte seg av vetoretten sin på en eller annen måte. Mulig han så at salgstallene ville skyte i været med en litt mer tabloid og folkelig tagline.
Da jeg leste boken fant jeg virkelig ikke noe som underbygget en såpass dramatisk konklusjon som «Ehrman makes the provocative case that many pf our cherished biblical stories and widely held beliefs concerning the divinity of Jesus, the Trinity and the divine origins of the Bible itself stem from both intentional and accidental alterations by scribes – alterations that dramatically affected all subsequent versions of the Bible.» Han argumenterer for noe harmonisering og «smitteeffekt» mellom ulike NT-tekster, men han er langt unna å påstå at treenighetstanken eller Jesu guddommelighet ikke kan spores i det opprinnelige NT i det hele tatt. Jeg er enig i at forlagets presentasjon ikke er veldig seriøs. Det er i grunnen det som irriterer meg med denne boka. Innholdet er bra, men innpakningen er tøvete.
Hvis du først er inne på amazon: Hva er det som gjør at forlag som gir ut bibelrelaterte bøker hele tiden setter hebraiske manuskripter opp-ned? (sjekk bakgrunnen på coveret…) Og hva har egentlig hebraisk skrift med NT-tekstkritikk å gjøre? *Sukk*
Jeg leste boken selv for et halvår siden, og har nå skrevet en bitteliten anmeldelse av den som snart legges ut på min egen blogg, men det hadde vært interessant å høre andres syn før jeg legger den ut.
Det som for meg ble det mest sentrale i Ehrmans bok er at vi aldri kan vite noe sikkert om hva som står i Bibelen. Ikke et newsflash for deg, men det er det garantert for en del nykristne. Konsekvensen er jo at man hele tiden må vurdere det man leser som om det er skrevet av mennesker, og at det kanskje ikke er så lurt å sette i gang enorme reformer basert på tolkningen av enkeltord?
Og i lys av det: hva tenker du om synsingen hans mot slutten av boken om at Bibelen ikke har blitt inspirert i overføringen og derfor neppe i originalskriveriene eller i Nikea heller? Sitter man ikke da igjen med en bok skrevet av mennesker om hendelser man må velge å tro var fantastiske? Bibelen er vel uansett bare et middel for å nå målet – Jesus – og ikke et mål i seg selv?
Man kan selvsagt fortsette å tro på Jesus, og selv om jeg ikke tror selv synes jeg jakten på den historiske Jesus (som for meg blir en konsekvens av at vi ikke har noen inspirert kilde) er utrolig spennende.
Som sagt hadde det vært ypperlig å se noen tanker rundt dette 🙂
Til Nicolas: Jeg skjelner mellom Guds åpenbaring i historien (historiske hendelser) og det troverdige vitnesbyrdet om denne (Bibelen). Så ja, målet (eller troens objekt) er Jesus (eller mer presist: Den treenige Gud), ikke Bibelen i seg selv.
Når man tenker slik blir ikke enkeltord, ordstilling og eventuelle skrivefeil (jepp, de finnes) nødvendigvis det viktigste for troen.
Men uten en slik guddommelig inspirasjon i nedskrivingen, overføringen og utvelgelsen av slike tekster – hvor troverdig blir da vitnesbyrdet?
Jeg har forstått det som at du er utdannet teolog, og jeg lurer veldig på hvor mye plass studiet vier til den historiske Jesus (Q og alt det der).
En historisk hendelse vil, isolert sett, sjelden framstå som entydig. Bibelen er en bestemt (eller kanskje bedre: Flere noenlunde sammenfallende) fortolkning(er) av et sett historiske hendelser. Denne fortolkningen kan man velge å gi sin tilslutning til, helt eller delvis, eller man kan avvise den, enten fordi man mener vitnesbyrdet er forvridd/tendensiøst, eller fordi man mener at de såkalte historiske hendelsene aldri har funnet sted (at Jesus ikke har levd osv.).
Bildet kompliseres selvsagt av at enkelte sentrale hendelser, så som Jesu oppstandelse, har det med å unndra seg en endelig historievitenskaplig etterprøving (i og med at det er snakk om analogiløse hendelser).
Til syvende og sist blir dette dermed et spørsmål om tro (jepp, der kom det trumfkortet på bordet…). Men mange, inkludert meg, vil mene at historisk-kritisk etterprøving av tekstene (og kirkens tradisjon – ikke glem at kirken er eldre enn Bibelen som boksamling) ikke endrer det grunnleggende bildet av Jesu person og budskap og liv så ufattelig radikalt. En del andre tekster og tema i Bibelen forsvinner gjerne mer ut i periferien, og det dukker også gjerne opp nye momenter, men det er ikke nødvendigvis en dum ting. 😉
Jeg tenker at Ånden har brukt kirken til å frembringe Bibelen. Siden kirken består av mennesker er Bibelen en dypt menneskelig bok*, selv om den forteller om guddommelige hendelser og selv om Ånden kan bruke den til å tale til meg på en måte som jeg oppfatter som guddommelig eksistensiell inngripen i mitt liv. Dette siste forholdet er jo en subjektiv sak som må suppleres av en mer objektiv tilnærming til Bibelen. Du oppfatter dette kanskje annerledes, men jeg opplever det slik at kirken er et sted som ivaretar begge tilnærmingene på en troverdig måte.
Det stemmer at jeg er utdannet teolog (slik flere av kommentatorene her, blant annet «pappa» som altså er min kjødelige far, også er). Jeg kan mye om Q, både det faktiske Q (den hypotetiske og svært nyttige kilden i tokildehypotensen til synoptisk bibelforskning) og «tulle-Q» til Burton Mack og andre som konstruerer lagdelinger og tradisjonshistorie fullstendig på frihånd. Det er bare å spørre, enten her eller på e-post (haraldjr krøllalfa hotmail «dått kåm»).
Av de seks årene jeg studerte teologi var to år (40 vekttall) satt av til grunnspråk og eksegese (teksttolkning). Her var også tekstkritikk og problemstillinger knyttet til spørsmålet om den historiske Jesus sentrale. For å si det sånn: Det var ikke noen ting av det Ehrman nevner i sin bok som jeg ikke var borti i løpet av teologistudiet. Diverse teorier om den historiske Jesus og tekstvitnenes troverdighet er, så langt jeg vet, en sentral del av bibelfagene på alle norske teologiske studiesteder. I USA er visst dette litt annerledes, i hvert fall på noen studiesteder, noe som er en viktig del av forklaringen på at boka til Ehrman har skapt slik oppstandelse «Over there».
—–
*) For meg står dette forhold i nær sammenheng med tanken om inkarnasjonen, altså at Gud ble menneske i mennesket Jesus fra Nasaret. Det guddommelige kan godt ikle seg menneskelige former og begrensninger.
For øvrig: Når det gjelder «jakten på den historiske Jesus» mener jeg at NTs evangelier tar oss lenger enn alle såkalte apokryfe evangelier og gnostiske skrifter, blant annet fordi de fleste av disse er forfattet tidligst på midten av det 2. århundre og helt tydelig er avhengige av NTs tradisjon. Dette gjelder også det mye omtalte Tomasevangeliet. Du finner en kortfattet og generell vurdering av noen av disse kildene her.
Takk for utfyllende svar.
Jeg tror nok også at det til syvende og sist er snakk om tro når det gjelder undre og oppstandelsen. Man kan vanskelig overbevise noen om at en historisk-vitenskapelig tilnærming er bedre når denne metoden ikke godtar «overnaturlige» hendelser helt uten videre.
«Men mange, inkludert meg, vil mene at historisk-kritisk etterprøving av tekstene (og kirkens tradisjon (…)) ikke endrer det grunnleggende bildet av Jesu person og budskap og liv så ufattelig radikalt. En del andre tekster og tema i Bibelen forsvinner gjerne mer ut i periferien, og det dukker også gjerne opp nye momenter, men det er ikke nødvendigvis en dum ting.»
Det kommer vel kanskje litt an på hvor kritisk man skal være, dvs om man tror at også de opprinnelige forfatterne bare skrev ned muntlige overleveringer de selv ikke hadde sett og som dermed kan ha blitt påvirket av en-fjær-fem-høns-effekten?
Slik jeg har forstått det, trenger ikke det nødvendigvis endre noe på det grunnleggende bildet: Jesus preket om å gjøre gode gjerninger mot din neste med gode intensjoner som hengivenhet mot gud (fremfor å følge ritualer overfor Gud og følge paragrafer i loven), og mente at enden var svært nær. I tillegg kan man vel tro på Jesu offer for mennesket uten å tro på en legemlig oppstandelse.
Eller er det noe helt sentralt i kristendommen som forsvinner da?
«Jeg kan mye om Q, både det faktiske Q (den hypotetiske og svært nyttige kilden i tokildehypotensen til synoptisk bibelforskning) og “tulle-Q” til Burton Mack og andre som konstruerer lagdelinger og tradisjonshistorie fullstendig på fruhånd»
Det meste jeg kan om Q og den historiske Jesus har jeg fra Thomas Sheehans forelesninger på iTunes (professor i religion ved Stanford) og ymse kilder. Om dette sorterer under «tulle-Q» vet jeg ikke helt, men emnet interesserer meg veldig – man kan ikke være skeptisk til verdens største religion uten å ha noen alternativ og grundig hypotese på hvordan kristendommen kunne bli til det den ble. Men: finnes det noen bøker om den historiske Jesus du kan anbefale?
Jeg kan anbefale flere. En bra oversikt finner du i Oskar Skarsaunes relativt nye Den ukjente Jesus. Han tar for seg alt fra Tomasevangeliet (han lanserer blant annet noen veldig spennende tanker om dateringen av dette) og Q til «Hellig blod, hellig gral» og tilhørende herligheter. Skarsaune er en av Norges, for ikke å si verdens, største kjennere av oldkirkens historie, og han har stålkontroll på både nyere og gamle kilder. Alle kapitlene i nevnte bok er utstyrt med fyldige litteraturlister.
Når det gjelder Q-forskningen spesielt, anbefaler jeg en artikkel av Ole Kristian Nordsveen som sto på trykk i Ung Teologi 3/04. Siden du vel neppe er abonnent på nevnte tidsskrift: Send meg en mail (adressen finner du et par kommentarposter over) eller skriv e-postadressen din her, så sender jeg deg artikkelen som pdf. Ole Kristian gjennomgår og henviser til det meste av det som finnes av aktuell litteratur om emnet.
Jeg skal vurdere boken, men tror jeg skal bla litt i den live, for jeg orker ikke så veldig mye debunking av Da Vinci Koden jeg gidder lese. Jeg har faktisk en «Hellig blod, Hellig gral» i bokhylla, men den var så full av antagelser som forvandlet seg til fakta i løpet av noen setninger at jeg ikke orket lese den ferdig. Dessuten sier det vel sitt når forfatterne i retten innrømmet at hele boken var fiksjon sånn at søksmålet mot Dan Brown hadde noe for seg (du kan ikke ta copyright på historiske fakta). Sånt passer godt inn i konspirasjonsterorier, men det er ikke helt min cup o’ tea 🙂 Har sett litt rundt på Amazon, men det er vanskelig å navigere gitt.
Uansett, kjempeflott om du kunne sendt meg artikkelen i pdf på ars punktum ethica alfakrøll gmail punktum com 🙂
Skarsaune skriver om veldig mye mer enn bare HBHG++, et par egne kapitler om Q, blant annet. Godt mulig den er å finne på et bibliotek nær deg, utvalgte kapitler fungerer sikkert utmerket. Og så er boka altså en god bibliografi til aktuell litteratur om temaet «den historiske Jesus» fra hele spekteret av forskningstradisjoner.
Ang. «Tulle-Q»: Q er en bra hypotese når man skal tilrettelegge forholdet mellom de synoptiske evangeliene. Jeg tror absolutt Q har eksistert, godt mulig også som ett samlet skriftlig dokument. Men ettersom vi ikke har gjort noen funn av skriftet noen gang er det fryktelig vanskelig å slå fast hva som ikke sto i skriftet. Altfor mye forskning (som uttaler seg i det vide og det brede om hva det såkalte Q-samunnet mente og ikke mente) argumenterer ut fra en hypotetisk taushet. Det blir noen fine luftslott av det, men luftslott er det like fullt. Hvor Sheehan står i dette landskapet vet jeg ikke.
Kunne du sendt meg den teksten også, på kjetil dått kringlebotten ætt gmail dått com?
Nicolas:
For meg er oppstandelsen selve «Big Bang» i kristendommen. Uten oppstandelsen sitter man igjen med en god (men kanskje også urealistisk kravstor) morallære og ikke så mye mer. Men nøyaktig hva oppstandelsen innebar (og innebærer) er selvsagt gjenstand for en del debatt. Noen insisterer blant annet på å nyansere mellom «legemlig» og «fysisk», uten at jeg blir så fryktelig mye klokere av akkurat det…
Takk for artikkelen, det var interessant lesning.
Såvidt jeg kan huske mener Sheehan – som Burton Mack – at det grovest sett fantes to ulike kulturer blant de første krisnte. Nå tar jeg dette ut av hukommelsen, men jeg mener det var en kultur i nord som hadde fokus på Jesu liv og filosofi (fordi det var her han prekte) og en i sør som hadde fokus på døden og den ikke-legemlige oppstandelsen hans (fordi det var der han døde). Førstnevnte ga opphav til Q og senere Thomas, sistnevnte kultur spredte seg bla. til Damaskus og Antioch(?) og ga opphav til feks. Paulus’ brev. På samme måte som Paulus er lite interessert i Jesu liv bryr nordlendingene seg lite om Jesu oppstandelsen. Så, når disse kulturene flere tiår senere smeltet sammen, fikk vi evangeliene. Men ettersom dette er basert på det jeg husker fra forelesningene hans, må det tas med en klype salt 🙂
Det er selvsagt problematisk å basere seg på taushetsargumenatsjon, og å gå inn på noen lagdeling i Q virker på meg litt søkt. Likevel virker det ikke ulogisk på meg at oppstandelsen slik vi kjenner den bare er en myte nå hverken Q, Paulus eller Markus nevner noen legemlig oppstandelse (og den – skulle man tro – betydelige hendelsen «Jesus drar opp i himmelen» er jo bare beskrevet av Lukas)
Dette er spennende. Jeg tror kanskje jeg må skrive mer om Q og Tomas og denslags senere. En serie poster til høsten (etter sommerferien), kanskje?
Argumentene du lister opp er i og for seg velkjente, i hvert fall for meg. Som mange andre teorier om den tidlig-kristne bevegelsens framvekst er de i og for seg interessante, men det hefter flere problemer med den framstillingen du gir (uten at jeg vet om det er du eller Sheehan som er upresis).
For det første: Vi vet ikke noe om hvorvidt Q nevnte Jesu død og oppstandelse eller ikke. All den tid vi ikke har noen «utskrift» av Q vet vi ikke hva det ikke inneholdt. For alt vi vet kan alt særstoffet ho Matteus og Lukas (VS Markus) være hentet fra Q, i så fall inneholdt Q en pasjonsberetning. Vi vet ganske enkelt ikke. Det er godt mulig at Q var en «sitatsamling» (en slags «Absolute Jesus – The Sayings»), men det kan vi altså ikke si noe sikkert om, og dersom vi postulerer at Q var nettopp det kan vi likevel ikke nødvendigvis dra noen slutninger på grunnlag av dette om hva «Q-folket» (som ikke nødvendigvis var én liten, isolert gruppe…) mente og ikke mente om Jesu liv og død og eventuelle oppstandelse. Vi vet heller ikke om Q opprinnelig var knyttet til Galilea eller til Jerusalem-menigheten (eller Alexandria eller Antiokia eller…). Det vi imidlertid vet er at Jakob, Jesu bror, var leder i Jerusalem-menigheten, og at han, som Jesus, var galileer. Jeg tror ikke vi skal overdrive avstandene i tid, rom og ideologi her. Det er fristende å systematisere ved skrivebordet for å få enkle og ryddige kategorier, men virkeligheten var sannsynligvis mer sammensatt. Folk og ideer forflyttet seg raskt, den gang som nå. Dette har blant annet Richard Bauckham m.fl. beskrevet godt i The Gospels for all Christians, en bok som allerede har rukket å oppnå klassikerstatus.
For det andre: Det stemmer ikke at Paulus ikke nevner Jesu oppstandelse. Tvert imot er det ingen av de tidlige kristne forfatterne som vektlegger dette punktet så sterkt som ham. 1 Kor 15 er i høyeste grad opptatt av oppstandelsens legemlige side. Siden Paulusbrevene sannsynligvis er de tidligste kristne skriftene vi har bevart (muligens bare Jakobs brev som er eldre), Galaterbrevet kanskje forfattet så tidlig som på slutten av 40-tallet, de fleste brevene fra 50-tallet, så er det vanskelig å bygge en god case for at oppstandelsesdogmet er veldig sent. I tillegg bør jeg nesten nevne at Paulus også gjengir mange detaljer fra Jesu liv og lære, men at disse er spredt utover i brevene og derfor må «klippes og limes» for at man skal se dette tydelig. Men det er ikke hold i den påstanden som av og til framsettes at Paulus ikke kjenner til beretningene om Jesu liv. Paulus er i grunnen forbausende «komplett» allerede på 50-tallet.
For det tredje: Markus nevner oppstandelsen, også i den eldste sikre og korthogde versjonen. Men han bryter altså av framstillingen tvert ved den tomme graven. Leseren «kastes» på dette punktet tilbake til Galilea (jf. engelens ord). Jeg tror dette betyr at Markus vil at leseren skal lese evangeliet på nytt, men denne gangen i lys av nettopp oppstandelsen. Dette er en av de «hotteste» nyere narrative fortolkningene av Markusevangeliets struktur. Men her vil ulike eksegeter lese noe ulikt.
Nå begynner kommentarene mine å bli så lange at jeg heller sparer kruttet til noen skikkelige poster senere. Men dersom du har noen flere gode innvendinger eller spørsmål som kan udtypes så kom gjerne med dem her – skal love å ta mer tak i det senere! Jeg synes dette er kjempespennende saker og trenger bare en unnskyldning for å skrive mer!
Jeg tar innvendingene kjapt, med forbehold om at jeg har misforstått kildene mine (aldri et godt utgangspunkt… vel vel).
1. Angående oppstandelsen er kanskje den viktigste innsigelsen mot at den ble omhandlet i Q at historiene i Lukas og Matteus spriker sånn. Matteus har en ekstremt knapp beskrivelse: Jesus viser seg for kvinnene, prestene konspirerer og Jesus viser seg for disiplene i galilea og gir dem en slags dåpsbefaling. Lukas skriver at Peter dobbeltsjekker graven, Jesus viser seg for to disipler en hel dag og spiser med dem, Jesus åpenbarer seg for disiplene og spiser mer mat, Jesus forklarer hvorfor han døde, og stiger så opp i himmelen. Uten å ha lest de opprinnelige tekstene kan man vel fastslå at det er nær sagt ingen overlapp mellom disse to beretningene, bortsett fra at de for første gang beskriver en legemlig oppstandelse?
2. Paulus argumenterer for en ikke-legemlig oppstandelse i 1. korinterbrev, og det begrunnes visstok slik. Ordet for «stod opp» er egeiró (som bedre betyr oppvåkne). Paulus nevner heller ingen tom grav, og «den tredje dagen» betyr visstnok bare «når han er virkelig død» (dette har jeg ikke kunnet bekrefte). Ordet Paulus bruker for «viste seg» ophthe som Sheehan oversetter med «was made manifest» som kanskje best oversettes med å få forståelse eller innsikt(?) (ophthe er det samme ordet som ble brukt i Septuaginten da Abraham fikk beskjeder fra Gud). Og ikke minst, i Galaterbrevet er den eneste selvbiografiske beskrivelsen vi har fra noen som hevder de så Jesus, skriver Paulus at Gud åpenbarte Jesus i ham (apokalypsis en emoi, gal 1:16), altså en psykologisk forståelse, innsikt i Jesu budskap. Og bemerkelsesverdig nok sier Paulus i Kor 1:15 at hans egen åpenbaring av Jesus var lik den alle de andre hadde, og dette på et tidspunkt hvor vi enda ikke vet hva slags åpenbaring alle de andre hadde.
3. Vi må selvsagt tolke Markus, og det kan vel være liten tvil om at forfatteren mente vi skulle gjøre det. Jeg forstår Markus annerledes (merk at en del av det som står her er tatt ut av hukommelsen min…) . Kvinnenes tur opp til graven er neppe historisk: når de har «glemt» at noen må rulle vekk steinen viser det at Markus mener de er dumme fordi de ikke har skjønt Jesu budskap. Markus plasserer engelen i graven for å fortelle at Jesus ikke er der (han er i himmelen), men at de må dra tilbake til galilea for å se hva som var poenget med Jesu budskap (noe de dumme kvinnene selvsagt ikke skjønner; de blir jo redde og forteller det ikke til noen). Slik jeg har forstått det kommer Markus’ forfatters menighet med et spark til Peters menighet som ikke har skjønt budskapet (de fikk jo aldri beskjeden fra engelen). Dersom myten om den tomme graven hadde vært utbredt på Markus tid virker det veldig underlig å skrive at kvinnene ikke fortalte det til noen uten at det hadde en betydning.
Men – det er kanskje et poeng å laste ned Sheehans forelesninger (gratis) fra Stanfords iTunes-side og høre ham forklare det selv 🙂 (sporet hvor han forklarer ovennevnte er Apocalypse To Come, men de henger ganske tett sammen alle sammen slik at man nok vil misforstå en del om man bare hører enkelte spor).
(Norske bibelord er fra Bibelselskapets online bibel, greske ord er fra Strong’s Concordance Dictionnary og King James Version. Sheehan er kilden her, men jeg har altså slått opp alle ordene selv i tillegg.)
«“den tredje dagen” betyr visstnok bare “når han er virkelig død»» skulle vært «med uttrykket “den tredje dagen” mener Paulus bare “når han er virkelig død” og ikke noe mer enn det»
Jeg sier aldri nei takk til en god NT-foeslesning, kritisk eller ikke, så jeg skal love å se igjennom Sheehan ved en passende anledning.
Ellers kommer du med mange interessante kommentarer som fortjener å bli møtt med seriøse innvendinger og supplerende perspektiver. Det er tydelig at du har valgt en litt annen hovedgate enn den jeg kjører på, for å si det sånn, men det betyr ikke at det ikke er mange interessante sideveier mellom de stedene vi befinner oss. Jeg ser av det du skriver at Sheehan forsvarer en rendyrket «indre opplysning»-tolkning av den tomme graven hos Markus og Paulus og altså mener at historien har «ballet på seg» etter hvert. Dette høres for meg ut som en ganske klassisk liberal fortolkning; med «liberal» mener jeg da den tradisjonen som var dominerende i teologisk forskning fra slutten av 19. århundre. Det har skjedd mye på forskningssiden siden det, selvsagt; en del av argumentene du framsetter høres litt passé ut i mine ører, og kan imøtegås med ganske så vektige motargumenter (uten at oppstandelsen må kunne sies å være bevist av den grunn). Jeg lover å komme tilbake til dette med mer seriøsitet og tyngde senere. Jeg er på reisefot om dagen, så den mer grundige oppfølgingen kommer nok dessverre først om noen uker, er jeg redd.
Da venter jeg spent på motargumentene 🙂 Dette blir jo historievitenskap, og derfor er det vel nær sagt umulig å bevise noenting som helst.
Uavhengig av historiekritikken hadde det vært interessant å få høre hvorfor en legemlig oppstandelse er så viktig for kristendommen, rent teologisk altså. Jeg er ikke spesielt belest på dette, men ut fra mitt utenforkirkelige ståsted burde det ikke by på uoverkommelige problemer.
Det blir nok en serie bloggposter mer enn bare en samling motargumenter. Om Q, om Tomasevangeliet, kanskje en egen post om ulike forståelser av oppstandelsen (jf. Sheehan m.fl.).
Ang. legemlig oppstandelse: Dette «konseptet» henger nært sammen med den jødiske skapelsestanken. Poenget er at alt det skapte skal omfattes av frelsen, ikke bare menneskets «sjel» eller «ånd». En kristendomsform som fornekter legemets oppstandelse vil fort ende opp i en eller annen form for gnostisisme med fokus på indre opplysning, (innvidd) kunnskap og «åndelige» opplevelser mer enn på den ytre virkelighet. Jeg vil tro at du som biolog/naturvitenskapsmann vil kunne se det sympatiske i et lærepunkt som sier at hele skaperverket skal frelses sammen med mennesket?
For øvrig vil jeg ønske alle lesere en riktig god sommer.
Ein kort kommentar.
Det Hebraiske ordet som til tider blir omsett med «sjel,» næfæsj kan jo også omsetjast med «kropp.» Ein kamerat av meg, som akkurat er ferdig med studier i Hebraisk, meinte at ordet best kan omsetjast med «meg sjølv,» utan noko polaritet mellom kropp og sjel. Vi kan sjølvsagt setje ein distinksjon mellom kropp og sjel, dei er ikkje identiske, men dei er knytt saman.
Aquinas meinte t.d. at sjela var kroppens form.
Eg har lese «jesus feilsitert ?» for nokre år sidan, og vart som «Hobbyateist» veldig begeistra for boka.
Når det er sagt, må det også frå mi side seiast at meiningsutvekslingane ovanfor var veldig interessane å lese. Eg er lite bevandra i den teologiske terminologien, og eg må få spørje: Kva er ein/ei glosse og kva er Q ?
Hei, Inge Lavoll! Unnskyld at kommentaren din har blitt liggende ubesvart hele 2013 så langt! Nå skal du endelig få svar:
Glosse: En teknisk term i tekstkritikken som viser til ord – enkeldord eller kortere fraser – som har kommet inn som et fast men samtidig helt tydelig senere tillegg i manuskripttradisjonen. (Dersom man studerer de eldste pålitelige håndskriftene vil man se at disse ordene mangler i teksten.) En vanlig antagelse er at mange av disse utvidelsene har kommet inn teksten via margen: En avskriver har notert et eller flere forklarende stikkord eller noen egne refleksjoner i margen på et manuskript han har lest eller holdt på å kopiere, og så har neste avskriver som arbeidet med manuskriptet trodd at randbemerkningene hørte med i selve teksten. Kanskje kan man kalle dette «ubevisste eller utilsiktede tilføyelser». I de tilfeller der man faktisk kan se slike margnotater i manuskripter kaller man også gjerne disse for «glosse», mener jeg å huske.
Q: Et hypotetisk kildeskrift som spiller en sentral rolle i den teorien om evangelienes tilblivelse som har sterkest støtte i de teologiske fagmiljøene. Der er det vanlig å anta an Markusevangeliet er det eldste av de kanoniske evangeliene, og at både Matteus og Lukas har benyttet dette dokumentet som kilde i arbeidene med sine evangelier. Når man sammenligner disse tre tekstene, ser man at Matteus og Lukas har en del fellesstoff som man ikke finner hos Markus, men som en nærmest ordrett likt gjengitt hos de to. Det er vanlig å anta at Matteus og Lukas her har forholdt seg til samme kilde, men at denne kilden – dersom den noen gang har eksistert skriftlig – har gått tapt. Denne kilden kalles gjerne bare Q, etter tysk quelle (kilde).
Mange har forsøkt seg på rekonstruksjoner av Q, men dette er i praksis umulig, ettersom vi ikke har noen idé om hva som evt. kan ha stått i dette skriftet og som Matteus og Lukas ikke har tatt med. Ser man på det stoffet som gjerne gjerne sorteres til Q, er dette imidlertid i først og fremst stoff som er formet som Jesus-utsagn og ikke som fortellinger, og mange forskere antar derfor at Q rett og slett har bestått av sentenser, fyndord og kortere og lengre taler fra Jesu munn. Noen kaller den derfor bare for «talekilden».