Om NLM og internatskoler

Vårt Land har den siste uka trykket en serie artikler om negative ettervirkninger etter internatliv på NLMs misjonærbarnskole i Nairobi på 80-tallet. Tidligere elever forteller om mangelfull bemanning, om opplevelser de i ettertid fortolker som psykiske overgrep, samt om en atmosfære preget av en form for åndeliggjøring av barnas hjemlengsel («ditt kall er å være her, slik at foreldrene dine kan følge sitt kall»).

Responsen fra NLM har vært blandet. Dels har den bestått i at man faktisk har bekreftet at ikke alt var bra på 80-tallet, dels i at man har uttrykt sympati med dem som sliter med ettervirkninger etter internattilværelsen. Samtidig har man forsvart seg med at «alle» valgte internatskoleløsningen på 80-tallet, med at man har jobbet med denne typen problemstillinger i godt over 10 år (de aller aller fleste av misjonens internatskoler er nå lagt ned) og med at Vårt Land her trykker påstander det ikke er dekning for. Misjonens ledelse (ved Ola Tulluan og Espen Ottosen) kliner virkelig til i et helsides innlegg lørdag 7.7.07; der framsetter de påstander om uredelig journalistikk, peker på at mange barn tross alt hadde det bra på misjonens skoler, spør om Vårt Land har tenkt på dem som arbeidet på de aktuelle skolene og hva de føler nå, spør om alle rektorer på skoler i Norge på 80-tallet kan garantere at alle barna hadde det bra… og så videre.

Jeg var selv elev på en av NLMs internatskoler på 80-tallet (i Kobe i Japan). Jeg hadde det i det store og hele bra. Jeg er absolutt preget av oppveksten min (hvem er ikke det?), noen ting har jeg måtte jobbe litt mer grundig med, men jeg har unngått den type traumatisering som Vårt Land nå forteller om. Jeg vet ikke om jeg er representativ for flertallet, men ser jo at flere og flere forteller en annen type historier etter hvert.

Vi som gikk på DNS i Kobe på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fikk (så langt jeg kunne oppfatte) god oppfølging og hadde det trygt, og vi så foreldrene våre relativt ofte (annen hver helg).* Ikke alle var like heldige – på flere skoler i andre deler av verden kunne barn og foreldre være atskilt i flere måneder i strekk. Når jeg tenker tilbake på det hele nå så synes jeg at dette egentlig var et skjørt byggverk. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra en stadig mer påtrengende tanke om at systemet i utgangspunktet balanserte på kanten av en ganske dyp avgrunn, og at det på et vis var litt «mot systemets forutsetninger» dersom alt gikk relativt bra. Ikke på grunn av dem som jobbet på disse skolene – de la ned en voldsom innsats for oss barna – men på grunn av de lange atskillelsesperiodene mellom foreldre og barn som systemet forutsatte.

Derfor provoserer det meg faktisk ikke så rent lite når NLM-ledelsen bruker «alle gjorde det sånn og vi trodde det var det beste» som en unnskyldning i forhold til de sakene som nå er framme i media. Ja, NLM (og andre misjonsorganisasjoner) var barn av sin tid. Ja, de trodde dette var den smidigste måten å løse en komplisert situasjon på. Ja, dette kan duge som en forklaring. Men: En forklaring er ikke det samme som en unnskyldning.

Organisasjonen sier at den har lært. Man baserer seg ikke lenger på en systematisk atskillelse av foreldre og barn. Hvorfor ikke da rette en åpen og uforbeholden beklagelse til de tidligere misjonærbarna som føler at barndommen deres ble ødelagt? Kanskje til og med tilby en symbolsk erstatning eller kompensasjon? Hvorfor velger man heller som primærstrategi å gå i forsvar?

Jeg mistenker at noe av tilbakeholdenheten her er knyttet til et lite ord med stor sprengkraft: «Kall». Misjonærene som arbeidet ute for NLM hadde et kall, et kall misjonen bekreftet og fortolket gjennom sin personalpolitikk. Fortolkningen av den enkeltes kall innebar gjerne at man ble plassert** forholdsvis langt ute i periferien på misjonsfeltet, også om man hadde barn i skolealder. Da var internatskole eller lokale skoler i de fleste tilfellene de eneste valgmulighetene man hadde.*** Hjemmeskole – den modellen som NLM satser mest på nå for tiden – ble ikke vurdert som like gunstig.**** Misjonen forvaltet og fortolket foreldres kall på en slik måte at barn i enkelte tilfeller «måtte» gå på skole opptil flere dagsreiser unna. Er det rart at noen barn opplevde det slik at deres behov for foreldrekontakt så å si ble ofret på kallstankens alter?

Jeg skulle egentlig ønsket at misjonens ledelse av i dag gikk ut i mediene og sa: «Vi ser at det kom noe veldig vondt ut av måten vi forkynte om kall på. Kanskje vi tok feil. Vi ser at prisen var fryktelig høy!» Men jeg er usikker på om man er i stand til det. Til det mistenker jeg at kallstanken (gjerne i kombinasjon med et forsakelsesmotiv) fortsatt er for sentral som drivkraft og identitetsmarkør for ytremisjonskulturen.

—–

*) Det å gå på internatskole var på mange måter som å være på leir hele tida. Det var mye moro, mye godt kameratskap og mange trygge og fine voksenpersoner. Men en ting manglet selvsagt: Våre egne foreldre. Mange andre har selvsagt opplevd det samme savnet uten å gå på internatskole, men en slik type skole setter liksom adskillelsen i system. Jeg tror alle egentlig er enige om at det ikke er noen ideell situasjon, selv om man selvsagt kan gjøre det beste ut av situasjonen. Det gjorde vi, mener jeg å huske.

**) Uttrykket «plassering» er en teknisk term i misjonsterminoligien; det innebar (og innebærer, for alt jeg vet) at misjonens ledelse hadde avgjørelsesmyndighet i forhold til hvor de ulike misjonærene skulle jobbe (både land i verden og sted i det aktuelle landet), og at denne avgjørelsen ble lagt fram som en åndelig avgjørelse – man påberopte seg altså at man handlet på vegne av Gud når en slik avgjørelse ble tatt. Det er ganske åpenbart at dette var en praksis som kunne gjøre de involverte barnas situasjon komplisert: «Dersom du gjør slik at foreldrene dine ikke kan være der Gud har bestemt at de skal være, da motarbeider du Gud.»

***) I Japan var det lokale skolesystemet et reellt (om enn et på mange måter fryktinngytende) alternativ. Slik var det neppe i Kenya…

****) En ordning med hjemmeskole isolerer barn fra det sosiale miljøet som en skole faktisk er. Dette er et av argumentene (et godt argument, etter mitt skjønn) mot hjemmeskoleløsninger.

8 svar til “Om NLM og internatskoler”

  1. Takk for tankene («Jesus, styr du mine tanker», som skipsrederne synger i festlig lag) omkring et vanskelig tema. Et blant mange spørsmål som melder seg, både etter å ha lest VL og etter dine skriverier: Hvordan forkynne misjonskall og offertanke samtidig som man forkynner familieverdiene man er så tydelige på i h-saken?

    Eller: Hvordan komme til rette med både Apg 1,8 (evt. Matt 28,18-20), Luk 14,26-27 («Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.») og med f.eks. 1 Tim 3,4-5 («[En tilsynsmann] skal kunne lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?»)? Tåler misjonens store sak at man setter familien før tjenesten? Eller er misjonærkall helst for farløse, barnløse enker?

    Kunne godt tenkt meg å også se nærmere på hvordan man i NLM forkynner Tit 1,12-13, men det får vente til en annen gang.

  2. Pusler med et lite «coda» som inneholder noen av de samme tankene som du er inne på her. Skal publisere det en eller gang i løpet av de neste 24 timene, hadde jeg tenkt.

    Tit 1:12-13 er for øvrig et av mine favoritteksempler på at Bibelen MÅ sies å inneholde klare feil. Det går jo ikke opp. Tror Paulus (eller Psevdo-Paulus eller hvem det nå var…) gikk glipp av poenget i vitsen. Eller så la han inn et paradoks med vilje. 😀

    At Bibelen dessuten inneholder en del ubehageligheter som vi helst vil overse er en annen sak, og tema for en mye større diskusjon.

  3. For meg er dette den vanskeligste debatten jeg vet om, og den bør absolutt ikke tabloidiseres. Jeg skal ikke kommentere selve saksinnholdet, til det sitter jeg i alt for mange glasshus; som NLM-misjonær og far til flere «internatbarn» på Den norske skolen i Kobe, medlem (og formann) i skolestyret på 90-tallet, medlem av NLMs feltstyre på 80- og 90-tallet, nåværende feltleder for NLM i Japan etc. etc. Jeg har bare ett enkelt spørsmål angående «plasseringer»: Kan du si litt mer om hva du legger i «åndelig» avgjørelse?

  4. Enig i at debatten er vanskelig og i at den ikke bør tabloidiseres. Dersom jeg bidrar til det med mine vinklinger så var ikke det hensikten. Det er nå langt over ti år siden jeg var en del av denne virkeligheten selv, og fortsatt er dette et uavklart tema for svært mange – det sier jo noe om hvor vanskelig temaet er, ikke sant?

    Vi har stått midt oppe i dette sammen, og jeg tror vi begge kan skrive under på at NLM og andre organisasjoner (og diplomatkorpset og det engelske kostskolesystemet og jeg vet ikke hva) var barn av sin tid og at dette fungerer som en god forklaring OG at systemet også kunne fungere ganske bra! Jeg mener ikke å demonisere noen som helst. Men jeg synes at dagens ledelses forsvarsøvelser er feil måte å møte et så sårt tema på, uavhengig av om VL har vært for tabloide eller ikke.

    Det at noen hadde det vondt på misjonens internatskoler betyr ikke at ikke andre har rett til å ha gode minner fra de samme skolene. Men det er ikke de gode minnene som er problemet. Problemet er at noen har fryktelig vonde opplevelser, vonde ting som ikke veies opp av at andre hadde det bra. De som hadde det vondt får ikke hjelp av å høre at «Andre klarte seg ganske bra.» Det hjelper dem ikke engang å høre at «Det var leit at du hadde det vondt.» Det de trenger å høre er: «Vi innser nå at det var vår organisasjons systemer som påførte deg denne smerten, og det beklager vi og tar det moralske ansvaret for.»

    Jeg tror nemlig at det ærligste og sanneste er å si at det vonde skyldtes en systemfeil. Da er det de som konstruerte systemet som sitter med det moralske ansvaret. I denne omgang tenker jeg da først og fremst på misjonens øverste ledelse (selv om vi var mange som var en del av systemet på et eller annet nivå).

    Angående uttrykket «åndelig» knyttet til det med plasseringer, så… vel, det kan hende jeg har misforstått, men jeg har i hvert fall tidligere oppfattet det slik at Hovedstyret gjerne ba om Guds ledelse i forbindelse med plassering av misjonærene (ikke noe galt i det) og at de brukte dette som et moment for å gi avgjørelsen ekstra tyngde (dette har jeg mer problemer med). For et barn kunne dette lett misforstås. Man kunne åndeliggjøre hele bostedssituasjonen, ikke sant: «Det er Gud som vil av vi skal være AKKURAT her og bare her, og det har han sagt til Hovedstyret». Så lenge alt fungerer fint så kan dette virke bekreftende, men når ting ikke blir så bra lenger så blir plutselig Gud en sentral del av problemet. Det er det som er problemet med åndeliggjøring av personalpolitikk, tror jeg. Men dette ble kanskje også litt for tabloid?

  5. Jeg har vært på en lengre misjonsreise uten særlig tilgang til PC og internett, så jeg er kommet i bakleksa. La meg bare få si to ting:
    1. Dine innlegg om dette sakskomplekset har ikke vært tabloide, absolutt ikke!
    2. Jeg tror Hovedstyret (HS) har for vane å be til Gud i forbindelse med plasseringssaker. Det er jeg glad for. For øvrig tenker jeg at plasseringen er en prosaisk prosess og et samarbeid mellom flere instanser, der misjonæren selv er den viktigste. NLM har ikke noe beordringssystem, men det er HS som plasserer til misjonsfelt. Den aktuelle misjonær har da først søkt om å bli antatt som misjonær (=få et ansettelsesforhold i firmaet NLM). Misjonæren er klar over at NLM driver arbeid i 10-12 land (avdelinger?) og innforstått med at det kan kan bli aktuelt å arbeide i ett eller flere av disse. Han eller hun får anledning til å sette opp en prioritert ønskeliste over land/avdelinger. HS innhenter sakkyndige uttalelser og foretar plassering til land. Det er kanskje et poeng her at en slik plassering ikke er absolutt. Om misjonæren ikke aksepterer den kan den endres. Det skjer relativt ofte.
    Plassering innad på et misjonsfelt er i de fleste tilfeller feltstyrets ansvar, og det skjer i dialog med den lokale kirka. HS plasserer til spesialstillinger (f. eks. feltleder) og stillinger med egen utlysning, men ellers svært sjelden. Feltstyret samtaler med kirka om de aktuelle behovene (=de ledige «prestestillingene»?) og kommer med forslag til de aktuelle misjonærene. Her vil det som regel være uformelle sonderinger før det kommer en offisiell henvendelse. Fremdeles har misjonæren anledning til å takke nei, og det skjer med jevne mellomrom. Da prøver styret å finne en alternativ plassering. Jeg tror vi kan konkludere med at ingen NLM-misjonær blir plassert i en stilling på feltet mot sin egen vilje. For mange vil det sikkert likevel være en styrke i tjenesten å tenke på at de er plassert i sine arbeidsoppgaver av en ekstern instans. Når de vonde dagene kommer er det godt om det indre kallet blir bekreftet av et ytre kall.

  6. Takk for oppklarende kommentar, pappa. Det var godt å få justert mine utsagn litt, ser jeg. Du skriver:

    Jeg tror vi kan konkludere med at ingen NLM-misjonær blir plassert i en stilling på feltet mot sin egen vilje. For mange vil det sikkert likevel være en styrke i tjenesten å tenke på at de er plassert i sine arbeidsoppgaver av en ekstern instans. Når de vonde dagene kommer er det godt om det indre kallet blir bekreftet av et ytre kall.

    Det er jo noe jeg kjenner igjen fra min egen arbeidsvirkelighet også – selv om jeg i kanskje noe større grad selv har valgt akkurat hvor i Norge jeg skulle jobbe, ettersom jeg søkte en helt spesifikk stilling på et helt spesifikt sted, så er det godt å vite at menighetsrådene her var med på å ansette meg og at biskopen ordinerte og gav kollas i forbindelse med at jeg begynte å arbeide akkurat her.

    Jeg er enig med deg i at det er godt å vite at den type ansettelser som et engasjement av en misjonær faktisk er er omsluttet av bønn. Jeg er skeptisk dersom dette brukes som et virkemiddel for å pushe en litt usikker misjonskandidat, det er ikke fair, men det er en annen sak. Som barn hadde jeg nok også en litt annen forståelse av hva dette med plassering innebar.

    Plasseringsprosessen kan sikkert oppleves litt ulikt alt etter øynene som ser, og har kanskje også vært omgitt av litt ulike rammer til litt ulike tider. Da jeg gikk M1 på Haugen og var vitne til prosessen rundt plasseringen av M3-studentene syntes jeg det ble gjort et par grep som kunne virke litt manipulerende – blant annet ble HS sitt plasseringsforslag «sluppet» for hele klassen i plenum – men jeg skal ikke legge altfor stor vekt på dette punktet.

    Det er i alle fall godt å høre at misjonæren alltid har en eller annen form for vetorett, det er jo også et perspektiv å ta med seg inn i den aktuelle debatten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s