Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Noen markerte kanskje vaffeldagen nå på fredag. Navnet på den dagen kommer visstnok av «Vår frues dag», som 25. mars kalles i Sverige, et navn som gjennom utydelig uttale skal ha blitt til Våffeldagen/Vaffeldagen. Dagen var jo en festdag, som ble feiret med gode kaker eller vafler, og så på et tidspunkt overtok vaflene dagen helt, så å si.   

Koblingen mellom vafler og Vår Fruke er ikke nødvendigvis åpenbar. Vi spiser vafler på vaffeldagen uten å vite at det er Maria vi skal takke for dette, eller at akkurat disse vaflene egentlig er en slags julekaker ni måneder på forskudd. Men slik er det: Tradisjoner kan leve videre, og bære mening i seg, også om vi ikke er bevisste på hva meningsinnholdet er.

II

Vi har ellers hørt mye om Maria de siste dagene og ukene. For i nyhetssendingene hører vi stadig om byen Mariupol i Ukraina. Denne viktige havnebyen er nå så godt som bombet fullstendig sønder og sammen. Denne byen har altså navn etter Maria – Maria-polis – og den har fått sitt navn på grunn av kultus rundt et berømt ikon av Theotokos – gødefødersken – som sto høyt blant gresk-ortodokse beboere i området. Nå legges byen i grus. Lidelsene er enorme. Marias smerte skal visst ingen ende ta. Ikke Ukrainas langfredag heller.

III

Hva huskes Maria for? Hun var Theotokos, Guds mor, Gødefødersken. Hun husker først og fremst for at hun var mor, og for at hun bar fram og fødte Jesus.

Nå skal jeg absolutt ikke snakke ned det å føde barn. Det er et enormt arbeid, og naturligvis helt avgjørende for slektens overlevelse. Men jeg tenker vi godt kan utvide CV’en til Maria noe. For det var ikke bare det at hun fødte Jesus, med all den smerte det innebar både da og siden. Hun var der jo for ham etterpå også. Hun bar ham, hun stelte ham, hun ammet ham, hun lærte ham å snakke og å synge, sikkert også å be, og hun trøstet ham, og hun var det trygge fanget han stadig kunne vende tilbake til når han begynte å stabbe rundt og utforske verden på egen hånd. Jeg tror også hun irettesatte ham, og at hun oppmuntret ham, og at hun snakket med ham om empati og medfølelse, og at hun formet ham på ulike måter. Sønnen hennes ble den han ble på grunn av henne – det er jo slik mødre (og fedre) er.

Hver eneste søndag bekjenner vi i kirker over hele verden at Jesus «ble unnfanget ved den hellige Ånd, født av jomfru Maria». Og det er verdig og rett, og Marias navn nevnes altså ukentlig, for ikke å si daglig. Og hun påkalles som Guds mor. Men hun gjorde mer enn å føde ham, la oss bare være enige om det.

Jeg husker noe min pappa sa da min farmor, hans mamma, døde. I begravelsen hennes sa han om farmor at «Hun bar oss under hjertet i ni måneder, og deretter bar hun oss i sitt hjerte resten av livet.» Det er en beskrivelse som passer mange mødre, tenker jeg. Og jeg tror den passer for Maria også. Maria bar Jesus under sitt hjerte i ni måneder, og deretter bar hun ham i hjertet resten av livet.

Maria bar en drøm inni seg. Hun bar på en visjon og på et håp om en bedre verden. I dag har vi lest fra Lukas-evangeliet om hvordan barnet hennes påvirket omgivelsene sine allerede før han ble født. Og like etter den fortellingen vi leste, finner vi Marias lovsang som også er et uttrykk for hva dette barnet skulle bety. Det er en protestsang og en revolusjonær visjon om at maktstrukturer skal rase sammen og rettferdighet skal vokse fram. Det er en visjon vi trenger også i 2022.

I dag bærer millioner, milliarder av mennesker den samme visjonen inne i seg. Jesus lever i oss, og vi i ham. I dette er vi som Maria. Og vi er omsluttet av den samme omsorgen som hun bar Jesus fram med.

IV

Det lille barnet blir et tegn for alle mennesker til alle tider. Vi kalles til å være som Maria: Ta imot det lille barnet med håp og tro, og overøse det med kjærlighet.

Dåpen vi har feiret i dag, for Adrian og Ane, er uttrykk for akkurat dette. De er båret av kjærlighet, på jorda slik som i himmelen.  

Det eksempel vi samler oss rundt i dag, er det motsatte av det som får folk til å bombe hverandre. Menneskeforakten i krig er anti-kristen og anti-menneskelig. I dag må vi håpe på, be om og arbeide for at verdens ledere blir mer som Maria. Vi begynner her og nå, med oss selv, med sang, bønn og arbeid, lys og vann, brød og vin, og med barna på armen  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: