Om arbeidet med ny vigselsliturgi

Som noen av leserne av denne blogg allerede vil ha fått med seg, ble jeg valgt inn i Nidaros bispedømmeråd i forbindelse med kirkevalget 14. september. Det betyr at jeg også er medlem av Kirkemøtet 2016-2019, hvilket igjen betyr at jeg får være i salen og avgi stemme når ny og inkluderende vigselsliturgi endelig vedtas i 2016. For ja, etter årets kirkevalg kan vi – selv før den indirekte valgomgangen i november/desember er unnagjort – slå fast at det nå er flertall i Kirkemøtet for en endring. Det blir ny vigselsliturgi!

Jeg er glad for det. Veldig glad. Så glad at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle omtale det på bloggen. Ordene kjennes for små. Jeg har delt så mange poster om saken tidligere, om underskriftsaksjoner og leserinnlegg og diskusjoner og om Åpen folkekirkes lister ved kirkevalget. Jeg har også forsøkt å sette ord på hvor frustrerende det har vært å være en del av et mindretall hvis standpunkt har vært tålt i teorien men ikke fått rom i praksis.

Og nå trenger jeg altså ikke skrive om alt dette lenger. I hvert fall ikke på samme måte. Nå kan jeg i stedet skrive, lettet og glad: Dørene skal åpnes!

Kilde: www.apenfolkekirke.org
Kilde: http://www.apenfolkekirke.org

Biskopene har også sett hvilken vei dette bærer. Derfor har de signalisert at de vil fremme sak om ny vigselsliturgi for Kirkemøtet 2016 slik at saken kommer på sakskartet allerede denne våren. Det er godt. Dette kan ikke utsettes eller treneres lenger. Saksframleggene ligger så å si klare allerede. Kirkemøtet 2014 behandlet knapt Samlivsutvalgets betenkning eller bispemøtets uttalelse, og daværende kirkemøte klarte heller ikke å samle seg om noe flertallsvedtak om saken.

Bispemøtet er samlet denne uka. I den anledning uttaler biskop Halvor i Bjørgvin til avisen Dagen:

– Det alle biskopene er enige om er at vi må sørge for at færrest mulig finner det nødvendig å forlate kirken. Det tradisjonelle synet på ekteskap skal derfor ikke være unntaket, sier biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug.

Han er visepreses i arbeidsutvalget i Bispemøtet, som denne uken samler seg i Oslo. Selv argumenterer han tydelig for to liturgier, hvor den nye likekjønnede skal være en tilleggsliturgi.

Hva er det som skjer her? Vinden har snudd. De mest konservative, Carissimi-kretsen og Levende folkekirke og deres våpendragere, har brukt Dagens og Vårt Lands spalter aktivt. De har mumlet om reservasjonsrett og valgfrihet for menigheter og funnet fram igjen sine gamle krav om alternativt tilsyn. Noen frykter tydeligvis at de samme mekanismer nå skal vendes mot dem som de selv har brukt mot andre, nemlig at deres standpunkt kun skal tåles i teori men ikke i praksis. Det kan se ut som om biskop Halvor tenker å tilby dem et slags tilfluktsrom i den gamle liturgien.

Selv om jeg har forståelse for ønsket om å holde kirka samlet, er jeg der at jeg tenker at dette med to liturgier er en dårlig idé. Dette av flere grunner.

  1. To liturgier vil være et signal om at kirka fortsatt ikke anerkjenner ulike varianter av ekteskap som nettopp varianter av samme fenomen. Mange – meg selv inkludert – vil oppleve dette som fortsatt diskriminering. Det vil ikke skape ro.
  2. Det er vanligvis menighetsrådet som tar stilling til hvilken liturgisk variant som skal benyttes i en menighet. To liturgier vil kunne utløse stadige diskusjoner mellom menighet, prest og kanskje også brudefolk om hvilken liturgi som skal benyttes. Slike lokale kirkekamper må for alt i verden unngås.
  3. Dagens vigselsliturgi er heller ikke særlig verneverdig. Den mangler en god inngangsbønn. Den insisterer på at ordene om å «være fruktbare og bli mange» skal leses uavhengig av brudefolkenes alder. Den kunne med fordel hatt flere alternativer til tekstlesninger. Og så videre. Det vi trenger en en ny liturgi med så mange flere valgvarianter at den kan brukes av enda flere enn i dag uten å kjennes forsert. (Spørsmål om hvilke valgvarianter som skal benyttes ved den enkelte anledning vil da være noe som brudefolkene må finne ut av sammen med forrettende prest. Det er en helt annen type liturgisk gruppearbeid enn de diskusjonene jeg skisserte i punktet over.)
  4. Når det er sagt, er det faktisk ingenting ved dagens liturgi som gjør at den ikke kan brukes også i møte med en inkluderende ekteskapsforståelse. Om man bare tåler(!) å høre ordene om at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne» og om fruktbarheten, så er selve de påfølgende ekteskapsløftene utformet kjønnsnøytralt allerede; der finner vi bare det kjønnsnøytrale «ektefelle»/»ektefolk» og ikke kjønnede varianter som «ektemann»/»hustru» eller lignende. At denne liturgien skulle være en fullgod tilbaketrekningsarena er derfor vanskelig å forstå.
  5. Kanskje er det også på tide å erkjenne at uansett valgvarianter er det noen som ikke vil tåle at noen som helst i kirka velger annerledes enn dem. Rolf Kjøde i Levende folkekirke er for eksempel tydelig på at to liturgier ikke vil løse noe som helst.
  6. Det er også på tide at samtlige biskoper tar inn over seg at Åpen folkekirke stiller med et svært tydelig mandat fra velgerne i det nye Kirkemøtet. Vi – ja, jeg skriver vi, for jeg er medlem i Åpen folkekirke og var tydelig på dette da jeg gikk til valg som geistlig kandidat – har flertall blant velgerne i alle de direkte valgrundene hvor det ble stilt flere lister, selv i et såpas konservativt bispedømme som Møre. Blant prestenes kandidater er 7 av 11 representanter (mener jeg det var) uttalt progressive. Levende folkekirke fikk riktignok (innmari!) god uttelling for sin konsetrasjon av stemmekryss på nominasjonskomiteenes lister og fikk inn en del delegater, men trenden er likevel tydelig. Det er ikke snakk om en 50/50-situasjon der alle hensyn kan vektes like tungt mot hverandre. Det avgjørende akkurat nå er faktisk å ta signalet fra kirkas medlemmer på alvor og sikre en ny og inkluderende vigselsliturgi for alle.

Her er hva vi bør gjøre: a) Børste støvet av Samlivsutvalgets betenkning «Sammen». b) Innføre en ny, vakker vigselsliturgi med tilstrekkelig valgvarianter til å ivareta bredden i kirkas vigselsarbeid. c) Bekrefte at gjeldende fritaksrett for prester står ved lag. d) Lage gode rutiner lokalt og regionalt for å sikre presteressurs ved alle slags vigsler. e) Gi tydelig støtte og backing til prester som ikke vil utføre vigsler av likekjønnede. f) Gi like tydelig støtte og backing til prester som utfører vigsler av alle slag. g) Gjennom behersket, lyttende og respektfull samtale gi rom for flere syn også i andre kirkelige rom så som undervisning og sjelesorg. h) Være kirke.

Verre er det faktisk ikke.

5 svar til “Om arbeidet med ny vigselsliturgi”

  1. Jo mer jeg tenker over (og sover på) saken, jo mindre sans får jeg for tanken om to liturgier.

    Situasjonen har altså lenge vært slik at noen av oss (mange, nå er vi flertallet) mener at det ikke er noen etisk relevant forskjell på ekteskap mellom ulikekjønnede og likekjønnede. Andre har ment at det er en slik forskjell. De sistnevnte har blokkert for de førstnevnte. Vi har ikke fått noen forbønnsliturgi og vi har bare kunnet glemme vigsel. De restriktive har med andre ord definert handlingsrommet for de progressive. – Nå er styrkeforholdet endret. Men de restriktive insisterer på fortsatt å definere handlingsrommet for de progressive! OM vi nå på død og liv skal vie, så skal vi i hvert fall gjøre det med en liturgi i handa som ivaretar DERES behov for å markere at dette er noe annerledes, noe som egentlig ikke er et ekteskap.

    Jeg foreslår at vi øver oss i å tenke motsatt. De progressive får det handlingsrommet de ber om, mens de restriktive får full frihet til å pålegge SEG SELV de restriksjoner de trenger. Det løser vi enkelt og greit med en felles liturgi som benyttes av de som vil og kan i de situasjoner hvor de har samvittighet til det. Ferdig arbeid.

  2. Jeg må også understreke alvoret som ligger implisitt i punkt 2 i argumentlista mi. Kirkelovens §11 slår fast at det er menighetsmøtet som er beslutningsmyndighet når nye liturgier skal innføres, jf. prosessen rundt lokale grunnordninger for gudstjenesteliv og innføring av nye salmebøker de senere år. Dersom vi nå får to vigselsliturgier, kan vi da risikere at det blir opp til menighetsrådene å bestemme om begge (det vil si, den nye tilleggsliturgien) skal innføres? I så fall har vi plutselig fått en reservasjonsrett for menigheter, ikke bare for prester (hvis rett på dette området er forankret i gjeldende tjenesteordning). Da har vi en verre situasjon enn noen gang.

  3. Jeg har ikke mye å føye til. Debatten får gå sin gang fram mot Kirkemøtet. Jeg vil gjerne søke gode kompromisser, slik også biskopene vil. Jeg vil gjerne lytte til biskopene, særlig når de er samstemte. Og jeg er glad for at de lukker døra for at kampen om liturgien skal tas lokalt på hvert enkelt menighetsmøte. Det siste er helt i tråd med hva jeg også skrev i bloggposten her.

    Det jeg ikke helt klarer å lande, er det som har med to liturgier å gjøre. Om det blir to liturgier man kan bevege seg fritt imellom kan dette være en salomonisk løsning. (Men dette vil vel være vanskelig å gå inn på for flere av biskopene og mange andre.) Om de to liturgiene først og fremst skal tjene som grensemarkører mellom «rent» og «urent» blir situasjonen mye vanskeligere på mange måter.

    Halvor Moxnes’ reaksjon er klagjørende i så måte:
    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11610220/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s