Om kirkemøtets Sak 14/14

Kjære leser, jeg må advare deg: Denne bloggposten har hashtag #Nofilter.

Jeg har, som mange sikkert har fått meg seg, vært noen dager i Kristiansand i forbindelse med årets kirkemøte. Jeg har sittet på publikumsbenken under plenumssamlingene og vært aktiv i lobbyen i pausene. Hvorfor? For å passe på at delegatene ikke glemmer dette – blant annet.

Nå er jeg hjemme igjen. Det er flott å være hjemme igjen, men samtidig kjennes ting både tomt og tungt akkurat nå. For resultatet ble som kjent nedslående for de av oss som ville ha forandring.

Jeg er sliten og trøtt også, og skal ikke skrive altfor mange ordene. Men jeg har behov for å blogge noen kirkemøtereaksjoner.

I

Jeg ble overrasket over nivået på debatten rundt ekteskapsforståelsen. Negativt overrasket. Det siste året har Samlivsutvalget lagt fram betenkningen Sammen og bispekollegiet har avgitt en uttalelse om saken. Begge disse uttalelsene leverer velfunderte teologiske argumenter for og konkluderer med at kirka bør åpne opp sin ekteskapsforståelse. Disse to dokumentene var saksframlegg til kirkemøtets behandling av saken, og man skulle tro at disse ville bli tillagt en viss vekt, ikke minst siden 2/3 av biskopene stilte seg bak den progressive delen av biskopenes uttalelse.

Basert på det jeg hørte under debatten lørdagskvelden må jeg si: Det var umulig å vite om noen fra den konsevative fløyen i det hele tatt hadde lest disse dokumentene. Det ble knapt vist til dem en eneste gang fra tradisjonalist-siden. Argumentene derfra ble ikke tatt opp, ble ikke turnert, ble ikke forsøkt gjendrevet. De ble bare skjøvet til siden med ord som «Jeg har ikke hørt noen gode argumenter for å forandre syn» eller lignende klisjeer.

Ingen gode argumenter? Hallo! To tredjedeler av bispemøtet er for å endre ekteskapssyn og -praksis. Selvsagt foreligger det gode argumenter! Man må selvsagt ikke si seg enig i disse argumentene, men når det foreligger et så solid teologisk forarbeide synes jeg faktisk man skylder å vise hvorfor man ikke blir overbevist. Hvor ligger svakheten i de progressives argumentasjon? Hvilke argumenter er bedre, og hvorfor er de bedre? Sagt med andre ord: Hva er dine gode grunner?

Jeg burde kanskje ha visst at det er sånn det er, men for meg ble det faktisk et sjokk: Kirkemøtet framsto som et forum uten interesse for teologisk debatt. En stor del av delegatene ved synoden vår virker blottet for interesse for å ta på alvor refleksjoner som springer ut av de fagteologiske miljøene. Det gjelder ikke alle, men jeg opplevde det som en trend. Den progressive siden argumenterte med hermeneutiske utfordringer og det teologiske menneskesynet og trinitarisk teologi og lov/evangelium-dialektikk og sakramentforståelse og kirkesyn som ressurser. De konservative sa «Kjønnspolaritet!» og «Jeg har ikke registrert at det finnes noen gode grunner til å endre syn.»

Ja, jeg vet jeg karrikerer nå. De som er uenige med meg sa litt mer enn det. Men jeg hørte ingen gjenklang av Sammen eller biskopenes argumentasjon. Hva skal man med teologiske forarbeider når disse ikke brukes til noe? Hva slags synode er blir egentlig det?

II

Jeg ble også overrasket over hvor lett det tilsynelatende var og er å skyve biskopene til side i vår kirke. Et to tredjedels flertall i bispemøtet skulle da bety noe, og det at flertallsbiskopene i tur og orden gikk fram og anbefalte kirkemøtet å stemme for vigsel… jeg ble grepet av det lederskapet de viste, og med hvilken tyngde og autoritet de pekte ut veien videre. Men det gjorde visst ikke like sterkt inntrykk på alle.

Når dette sees i sammenheng med den debatten som ble ført i kirkemøtet om forretningsorden og om hvordan forholdet mellom kirkemøtet og bispemøtet skal forstås og tilrettelegges når lærespørsmål skal behandles, da blir jeg ikke akkurat lett til sinns. Hva slags kirke- og embetssyn er det vi holder oss med, egentlig?

III

Selve avstemningen og resultatet er en sak for seg. Kort oppsummert endte saken med følgende ikke-vedtak:

  • 1. Forslag D – kirka åpner for utvidet ekteskapsforståelse og starter arbeidet med ny vigselsliturgi – falt med 51 av 116 stemmer. Dette forslaget manglet altså 7 stemmer på å bli vedtatt. (I den forberedende komiteen hadde dette forslaget 4 av 19 stemmer.)
  • 2. Forslag C – kirka åpner for utvider ekteskapsforståelse og starter arbeidet med ny forbønnsliturgi – falt med 54 av 116 stemmer. Det er 46,6 % av stemmene. Ikke nok, men et stort mindretall. (I den forberedende komiteen hadde også dette forslaget 4 av 19 stemmer.)
  • 3. Forslag B – kirka vedtar å fastholde en tradisjonell ekteskapsforståelse (mindretallsbiskopenes forståelse) men åpner samtidig for ny forbønnsliturgi – falt med 13(!) av 116 stemmer. Dette forslaget ble fremmet som et benkeforslag – det kom ikke fra komiteens opprinnelige innstilling – og var ment som et forsøk på kompromiss. Det klarte ikke å samle mange. Og hvorfor skulle det det? En av delegatene på Nidarosbenken kommenterte kjølig at forslaget best kunne oppsummeres som «Forbønn for borgerlig inngått u-ekteskap»: Vi skulle få be for noe vi ikke hadde noe teologisk språk for og egentlig ikke kunne anerkjenne.

Det triste er at det nok lekket en del stemmer fra forslag C til forslag B. For:

  • 4. Forslag A – kirka vedtar en tradisjonell ekteskapsforståelse som kirkas eneste syn, og stenger for videre utvidelser av dagens forbønns- og velsignelsespraksis – falt også! Det fikk «bare» 54 av 116 stemmer, altså nøyaktig det samme som forslag C (forbønn).

Med andre ord: Det var ikke flertall for noen av forslagene på kirkemøtet. Kirkemøtet 2014 vedtok ingen ting hva angår saken om ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthertsk perspektiv. Den norske kirke mener dermed ikke noe mer enn det den gjorde for en uke siden, ei heller noe mindre. Vi har fortsatt en akkurat like uavklart situasjon med to (minst) syn på ekteskapet og der det progressive synet frontes av ikke mindre enn 8 biskoper.

Så hvor er ståa? Hva er status for menighetene og for prestene? La meg sitere en kommentar jeg la ut på Facebook tidligere i kveld:

Vi skal forholde oss til den ordning som gjelder – vigselsliturgien og forbønnsliturgien – og til det biskopene og samlivsutvalget har sagt, samt til det faktum at kirkemøtet ikke har vedtatt å holde fast på et stramt ekteskapssyn. Vi har minst like mye handlingsrom som før KM. Og biskopene ble ikke midre engasjerte for forandring i dag, det kan jeg love deg!

IV

Men er det ikke noe nytt å melde da? Jo, noe er nytt.

Se nøye på stemmetallene en gang til. Forslag D, C og B var alle relativt radikale forslag, eller forslag til endring om du vil. Forslag A, derimot, var det eneste forslaget som markerte «ingen forandring» og status quo.

Det betyr: Når stemmer av ulike grunner fordelte seg litt er og der på de tre første forslagene, var det en gruppe som stemte konsekvent hele veien. Det var de 54 som stemte for forslag A.

Hvilket igjen betyr: Det er ikke flertall for en strengt tradisjonalistisk linje i kirkemøtet.

En gang til, med litt andre ord: De strengeste konservative har ikke flertall på kirkemøtet.

Tallenes tale er klar: Det var faktisk flertall for forbønn i salen! Bare 54 sa konsekvent nei til forbønn, og det betyr at 62 sa ja til C eller B! Dette er faktisk viktig å få meg seg. Når det føles som om folkekirka males i stykker, må vi ikke glemme dette: Vi har faktisk nå avdekket en situasjon der de konservative ikke lenger kan blokkere saken for all framtid. Og nå vet også de konservative dette!

Vinden har snudd. På grunn av de mange ulike løsningsmodellene ble det ikke noe vedtak av noen art denne gangen, men det er ikke en situasjon som kommer til å bestå.

Jeg tror rett og slett vi skal tørre å si det: Den norske kirke har nå faktisk tatt et langt steg i progressiv retning. A-blokken har tapt terreng. Og da håper og tror jeg at det ikke er noen vei tilbake. Vi må tenke strategisk ved kirkevalgene, ja, men målet er faktisk helt innen rekkevidde.

Hvis noen hadde sagt til meg på onsdagen før kirkemøtet at 51 skulle stemme for vigsel tirsdagen etter, da ville jeg ikke trodd dem. Så mye bevegelse har det vært allerede.

Men hvordan kommer vi videre? Vel, nå går saken tilbake til de som fremmet den for kirkemøtet, nemlig biskopene. Sammen med saksbehandlingen følger en protokolltilførsel med rundt 40 underskrifter:

Kirkemøtet har avvist vigselsliturgi og forbønn for borgelige inngåtte ekteskap for likekjønnede. Forslagene ble avvist med et knapt flertall, der 44 % gikk inn for vigsel, og 46,6 % gikk inn for forbønn. Avstemmingen synliggjør tydelig de to ulike synene, og vi som skriver under her håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.

Det kan se ut som om det er disse biskopene som synoden ikke vil lytte til som må vise oss veien likevel. Oh, the irony!

V

Til slutt: Under avstemningen i dag satt jeg ikke alene på tilhørerbenken. Jeg satt der sammen med tre prestestudenter, to homofile og en lesbisk. Under debatten lørdag satt jeg sammen med en kirkemøteveteran, også han homofil.

Det var beintøft. Jeg skalv og svettet under deler av debatten. Hva må ikke de ha følt? Og når livet deres ble votert over…?

Og da avstemningen var over og resultatet ble lest opp, kom tårene og fortvilelsen. Det var forferdelig å oppleve og ta imot.

Der og da var jeg bare enda mer sikker i min sak: Jeg vet hvilket lag jeg vil være på. Jeg synes vi skal behandle mennesker mer anstendig enn som så. Dette er ikke Kristi kirke verdig.

Jeg vil fortsette å be, med all den inderligheten jeg kan oppvise, denne vakre Løgstrupsk klingende inngangsbønnen fra den danske Folkekirkens vigselsliturgi.

Kære Gud,
himmelske Far.
Vores liv er i din hånd.
Du følger os gennem dage og nætter.
Vi takker dig for de mennesker, vi deler livet med.
For hvert kærligt blik, i hvis lys vi er modnet,
og for hvert møde, der har åbnet verden.
Vi beder dig,
udspænd din kærligheds himmel over os
og styrk os ved din nåde,
så vi aldrig tøver med
at lægge vores liv i hinandens hænder.
Amen.

 

4 svar til “Om kirkemøtets Sak 14/14”

  1. Eg er djupt usamd med deg i denne saka, men eg trur det finst ein måte dette kan ordnast som både garanterer at begge sider ‘får viljen sin,’ og som hindrar full splitt. Og det er å innføre alternative tilsynsstrukturar, slik Carissimi har etterlyst sidan 2007, med utropet “For enhetens skyld” og basisdokumentet “Carissimi” (som begge vart offentleggjort 19. september 2007, nesten to månadar før kyrkjemøtet i 2007). Eg vil hevda at Carissimi sitt forslag no er det einaste alternative tilsynsstrukturarativet som kan opne opp for begge sider, med integritet.

    Splitten er der allereie, de facto, i lære (gjennom LN 2006 og gjennom det faktum at biskopane er fristilt frå kvarandre i lærespørsmål), dels i ordningar (gjennom KM 2007), og vil nok etterkvart komme i liturgi også. For å hindre full splitt, på alle nivå (med anten massive utmeldingar på ei eller begge sider, eller eventuell full resignasjon innad), så bør ein innføre alternative tilsynsstrukturar. Dersom ein skal kunna spegle begge syn innanfor Den norske kyrkja må dette gjennomførast på alle plan – ikkje berre liturgisk, men også i tilsynsordninga, slik ein gjorde i Church of England på 90-talet med såkalla ‘flying bishops.’

    Carissimi har konsekvent sagt at ein ikkje kan setje hinder for utviklinga, og har heller ikkje hatt det som noko mål. Målet har vore å sikra eit ‘rom’ for klassisk kristendom i Den norske kyrkja, ved sidan av alle andre ‘rom’. Men det kan berre gjerast gjennom alternative tilsynsstrukturar (med mindre ein ynskjer at folk melder seg ut eller blir, for så å resignere totalt).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s