Om bot og bønn (2015)

I anledning Bots- og bønnedag søndag 25. oktober holdt jeg følgende preken i Bergstadens Ziir:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

(Lukas 18:9-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I går, lørdag 24. oktober, hadde Hiorts stiftelses sin årlige utdeling av milde gaver til verdige trengende. Som dere vil kjenne til er Hiorts stiftelse en av Norges eldste operative diakonale stiftelser, beskrevet i og organisert i tråd med føringene i Peder Hiorts testamente. Gavene som deles ut er ullsokker, som i sin tur igjen ble strikket av Bergstadens kvinner som fikk mulighet for lønnet arbeid gjennom stiftelsen. Dagens praksis er mer å forstå som en opprettholdelse av en historisk arv, en tradisjon. Men sokkene er fortsatt varme og gode.

Mange av Bergstadens innbyggere var innom Raukassa de to timene utdelingen varte. «Milde gaver til verdige trengende», som sagt, og mange av de som kom for å sikre seg et sokkepar kjenner denne formuleringen godt. Så vi fikk høre det, flere ganger, av folk som kom inn gjennom døra og bøyde hodet litt: «He dåkk et hussupar te en trengende?»

Ikke verdige trengende, altså, men kun trengende.

For det er sånn vi er oppdratt til å omtale oss selv, er det ikke? Vi strever med å ta ordet verdig i vår munn når det gjelder oss selv. Det bibelske budskapet om at Guds nåde ikke er myntet på de verdige men på de uverdige, det har nådd inn til oss. Det at vi samtidig sier at menneskelivet har en egen verdighet over seg, at det er stort og edelt å være menneske, endrer ikke på dette.

Spørsmålet i møte med Gud blir kanskje ikke så mye vår verdighet, men heller om vi trenger noe av Gud – eller om vi klarer oss selv.

II

Og med det er vi klare til å ta spranget fra gårsdagens utdeling av milde gaver til verdige trengende og over til dagens evangelietekst, til fortellingen om fariseeren og tolleren.

Teksten er i og for seg en utfordrende tekst. Ikke nødvendigvis fordi den er vanskelig å forstå; jeg tror at vi griper poenget – eller flere poeng – i teksten, hver og en av oss, nokså umiddelbart. Men det er en utfordrende tekst fordi det er en kjent tekst. Og det er en utfordrende tekst fordi det er vanskelig å vite hvor vi skal finne oss selv igjen i teksten.

Det er nemlig ganske raskt å komme dit hen at rollene i teksten snus på hodet. Vi vil ikke være som fariseeren. Dermed er det fort gjort å lese teksten og livet sånn at en tenker om en selv at en ikke skal ha noen selvbevissthet rundt ens eget religiøse liv. At Gud anerkjenner oss selv om – eller kanskje nettopp fordi – vi ikke går altfor ofte i kirka, ikke ber så andre ser eller hører, ikke snakker så mye om hva vi tror og ikke tror, ikke plager andre med pågående religiøsitet. Men dermed har vi plutselig havnet i fariseerens rolle likevel, selv om vi står ved siden av tolleren nederst ved døra: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som alle de andre som…»

Og er ikke det i grunnen ganske typisk Jesus? Han har det med å snu opp-ned på ting. Akkurat idet vi tror vi har grepet noe, rister han det om så det minste blir størst og det siste blir først.

Spørsmålet er kanskje ikke hva vi har grepet, men om vi selv har blitt grepet.

III

Dagens evangelietekst kan leses på mange nivåer. Men i sin ytterste konsekvens handler den om hva som skjer dersom vi lar Gud være Gud og menneske være menneske.

Som mennesker streber vi etter ulike former for kontroll på alle livets områder. Det gjelder også på det religiøse området.

Fariseeren i Jesu fortelling er en eksempelfigur hentet fra et religiøst miljø som var velkjent for Jesu tilhørere. Menneskene som tilhørte fariseerpartiet var fromme mennesker, lovobservante jøder, som hadde høy status blant folk flest. De var gavmilde, aktive og konsekvente i tråd med alt loven foreskrev. Om man skal sette det på en formel, kan man si at de forsøkte å tilegne seg kontroll over alle sider av hele livet.

Alternativet var – og er – å vise svakhet.

Her er det kanskje noe å kjenne seg igjen i, enten vi snakker religiøst liv eller bare livet i vid forstand. Ordparet kontroll/svakhet er fortsatt relevant, uansett hvilket parti eller sosialt sjikt vi tilhører.

Som et sidepoeng kan vi nevne at Jesus av samtiden nok ble oppfattet å være veldig lik fariseerne i måten han levde og opptrådte på. Han sto dem nær sosiologisk, i klesdrakt, i religiøs praksis og i hvilke spørsmål han var opptatt av. Evangeliene er fulle av diskusjoner mellom Jesus og fariseerne, noe som tolkes som at de sto så nær hverandre at det i hvert fall var naturlig å snakke sammen rett som det var. Tolleren representerte et helt annet sosiologisk sjikt. Men blant Jesu tolv apostler var det minst en tidligere toller, nemlig Levi som Jesus kalte fra tollboden til å være hans følgesvenn.

Men tilbake til teksten: Det fariseeren i Jesu fortelling glemte, var at overfor Gud er vi alle like, i den forstand at vi alle er mennesker. Det gjelder uansett hvilken vei den moralske pendelen svinger. I stedet for å sette opp grenser og hierarkier inviterer Gud oss til å se hverandre som søsken.

Altså ikke: «Som han derre der…!», men «Det er min bror. Det er min søster.» Jesus oppmuntrer ikke til den kontroll som er opptatt av grenser mellom mennesker. Han oppmuntrer til å finne oss selv igjen i hverandre, i hverandres menneskelighet, i hverandres svakhet.

IV

Vi kan spørre: På hvilke områder forsøker vi å fastholde kontroll i dag? Finnes det noen områder i livet vårt hvor vi fortrenger vår egen svakhet, hvor vi dekker over feil og mangler for alt i verden? Områder som andre ikke skal se, områder som andre ikke skal vite om? Og hvilke konsekvenser får dette for måten vi snakker om hverandre på, snakker til hverandre på, tar imot eller avviser hverandre på?

V

Det er bots- og bønnedag i dag. I dag er dette en fast kirkeårsdag, men i eldre tider var dette en «ambulerende» dag, så å si, en dag man annonserte i møte med større kriser og katastrofer.

I år kjennes dette perspektivet mer relevant enn på lenge. For avisene er fulle av ordene krise og katastrofe, i sammenstillinger med ordet flyktning. Og vår tids flyktningkrise handler i stor grad også om kontroll: Om grensekontroll, om identitetskontroll, om å tilrane seg kontroll over hvilke motiver som er verdige for å søke et nytt liv.

Og i avisenes kommentarfelt flommer det over av kommentarer om hvor annerledes de andre er, hvor langt unna oss de står, hvor mye de kommer til å ødelegge om vi slipper dem inn – mens andre av oss distanserer oss fra dem som skriver. Noen tyr til vold for å holde dører stengt. Det er ikke så lett i praksis, dette, å være søsken i kraft av å være mennesker.

I møte med Guds absolutte annerledeshet, den sanne evighet, er det fortsatt tydelig at vi er trengende, og at alle våre standarder av verdighet blir relativisert. Derfor skal vi, også i dag, gjøre det som er kirkas kall: Vi skal vende oss til Gud i bønn, og vite at det gjør vi på vegne av en samlet menneskehet. Så er det nettopp dette vi må be om: At Gud må samle oss som sine barn og føre oss sammen som sine søsken.

Da kan vi sammen si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Ett svar til “Om bot og bønn (2015)”

  1. Bededagsbønn 2015:

    Hellige Gud, evige, barmhjertige Gud.
    Sammen med hele vår kirke kommer vi fram for deg i bønn og bot.
    Du har velsignet oss rikelig med alt vi trenger for livet i denne verden,
    og du har gitt oss din store nåde i Jesus Kristus, vår Frelser.
    Men døden og alle dødens venner herjer fortsatt blant oss,
    og vi har latt frykten få overhånd.
    Vi har syndet mot deg, Herre, og mot våre søsken,
    og våre synder hviler tungt på oss.

    Gud, vår Far.
    Du har ryddet et kosmos i kaos, og hver dag rekker du oss livet i gave.
    Men vi har søkt kontroll over livsrommet vårt.
    Vi har satt opp gjerder, og vi har samlet til oss selv i stedet for å dele.
    Når vi glemmer vår egen menneskelighet, Gud:
    Tilgi oss.
    Lær oss hva dette betyr:
    Det er barmhjertighet du vil ha, ikke offer.

    Gud, vår Skaper.
    Din verden er en vakker hage, med nok for alt som lever.
    Du kaller oss til å dyrke og vokte hagen.
    Men vi har feilet. Vi har presset det som ikke skulle presses,
    og vi har hugd ned det som ikke vokser opp igjen.
    Når vi glemmer vår egen menneskelighet, Gud:
    Tilgi oss.
    Lær oss hva dette betyr:
    At vi er skapt i ditt bilde.

    Gud, vår Frelser.
    Du har vist oss at veien til sann Gudstjeneste er å ta imot hverandre.
    Men vi lar fortsatt frykten råde blant oss.
    Vi møter hverandre med skepsis, på en armlengdes avstand,
    og vi setter stadig opp nye gjerder og grenser og murer.
    Når vi glemmer vår egen menneskelighet, Gud:
    Tilgi oss.
    Lær oss hva dette betyr:
    Det vi gjorde mot en av disse våre minste, det har vi gjort mot deg.

    Gud, vår Livgiver.
    Du har grunnfestet din kirke blant oss.
    Du samler oss rundt evangeliets ord og rundt sakramentenes liv.
    Du viser oss kjærlighetens vei, gang på gang.
    Men hvor mye av Åndens frukter finner du i livene våre?
    Våre fellesskap skjemmes fortsatt av avvisning og utestenging,
    harde ord og uforsonlighet.
    Og vi strever med å ta imot det vi tenker på som annerledes.
    Når vi glemmer vår egen menneskelighet, Gud:
    Tilgi oss.
    Lær oss hva dette betyr:
    At du i Jesus samler oss som én familie av søsken.

    Hellige Gud, evige, barmhjertige Gud.
    Lær oss igjen hva dette betyr:
    At menneskelivet bærer i seg en uendelig verdighet,
    at edelt er mennesket og jorden er rik.
    Lær oss samtidig å si:
    Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak.
    Men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.
    Med tolleren i dagens tekst og med hele den kristne kirke sier vi:
    Gud, vær meg synder nådig.
    Miskunne deg over oss.
    Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s