Om å lukke opp kirkens dører

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.4.2016

En dag for tolv år siden satt en gjeng prestespirer i ring og snakket om livet. Vi var i gang med siste etappen av teologistudiet, det vi kalte avsluttende praktikum. Jeg skiver vi, for jeg var en av dem. En av de andre var Gard. Så tok Gard ordet. Det var noe han måtte fortelle oss. Han kunne ikke skjule det lenger, verken for seg selv eller for andre. Han var homofil.

Det ble et underlig semester. Det som skulle ha handlet om kirka og om Jesus og om Den treenige Guds plan for verden og vår rolle i den kom i stedet til å handle mye om Gard. Kunne han bli prest? Hvis han ikke kunne det, kunne han da fullføre praktikum? Kunne han være ute i menighetspraksis? Spilte det noen rolle om han hadde kjæreste eller ikke?

Jeg har bakgrunn fra et konservativt bedehusmiljø. Det å gå i klasse med Gard gjorde noe med meg, noe avgjørende viktig. Han var den første åpne homofile jeg følte jeg kjente ordentlig. Og for meg var det dette som var avgjørende: Han ble jo ikke noen annen selv om jeg plutselig fikk vite at han forelsket seg i gutter i stedet for jenter. Og jeg kunne ikke skjønne at han skulle være noe mindre egnet som prest fordi han hadde fortalt oss at det var slik han var.

Det tok litt tid før jeg turde si det høyt. Men hjertet visste det med en eneste gang.

***

Fortsett å lese «Om å lukke opp kirkens dører»

Om det historiske kirkemøtevedtaket

Mandag 11. april 2016. Det har gått åtte dager. Jeg har ikke landa ennå.

aftenposten
Undertegnede løfter stemmeseddel (nr. 55) sammen med 87 andre. Foto: Aftenposten

Vi er mange som har arbeidet for dette kirkemøtevedtaket i flere år. Selv begynte jeg å blogge progressive standpunkter i den kirkelige homodebatten i 2007, og siden har det ikke vært mye tvil om hvilken retning jeg har ønsket kirka skulle gå i. Det vil si, jeg har også tatt nye steg siden 2007. Den gang skrev jeg at jeg ikke ønsket å være noen barrikadestormer. Men så viste det seg at jeg var mer utålmodig enn som så, og i 2012 (etter at jeg hadde stilt meg positiv til ny og inkluderende ekteskapsforståelse) tok jeg og mine to kolleger Maren Ninni og Thore initiativ til en underskriftsaksjon til støtte for ny og inkluderende vigselsliturgi i Den norske kirke. Jeg var tilstede under Kirkemøtet 2014 i Kristiansand da sak om forbønn- og/eller vigselsliturgi var til behandling der. Den gangen gikk det ikke veien. Jeg var fortvila, jeg var sinna, og jeg gråt med dem hvis liv var til votering. Kort sagt: Denne saken har jeg levd med og engasjert meg for i flere år, og den har satt seg både i kroppen og i sjela. Siden 2012 har det vel knapt gått en dag uten at jeg har tenkt på temaet i en eller annen form.

Derfor er det ikke fritt for at det kom noen tårer for åtte dager siden også. Men denne gangen var det gledestårer.

image
Foto: Vårt Land

Egentlig er det ikke så mye mer å si. Men jeg kjenner at det er greit å få satt ord på noen ettertanker likevel.

Fortsett å lese «Om det historiske kirkemøtevedtaket»

Om Sak KM 17/16

km16
Under Kirkemøtet 2016, nærmere bestemt mandag 11. april, ble sak om kirkelig vigsel for likekjønnede par ferdigbehandlet. Det resulterte i følgende vedtak i Sak KM 17/16
  1. Kirkemøtet erkjenner at spørsmålet om homofilt samliv og vigsel av likekjønnede par er en sak som Den norske kirke etter lange samtaler og flere utredninger ikke har lykkes å enes om.
  2. Kirkemøtet viser til tidligere vedtak som understreker at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes. Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.
  3. Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier som inkluderer likekjønnede par og som kan brukes overfor alle par.
  4. Et mindretall i Kirkemøtet ønske r ikke kirkelig vigsel av likekjønnede par fordi det  strider mot deres forståelse av ekteskapet. De av mindretallet som støtter dette vedtaket, tar likevel til etterretning Kirkemøtets sammensetning, og at slike liturgier derfor vil bli utarbeidet og implementert.
  5. Kirkemøtet forutsetter at disse liturgiene innføres som ordinære liturgiske ordninger. De gjøres gjeldende i hele Den norske kirke slik at alle medlemmene kan inngå ekteskap i sin lokale kirke.
  6. Kirkemøtet fastslår at prester har frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede. Andre kirkelig ansatte bør også ha en tilsvarende mulighet til ikke å medvirke ved den kirkelige handlingen.

(Vedtatt med 88 av 115 stemmer)

Om årsmøtevedtaket

Lørdag 6. februar var ikke bare Samefolkets dag, det var også dagen for årsmøtet i Åpen folkekirke. Jeg deltok ikke selv – jeg var på Røros for å feire sørsamisk messe – men jeg hadde satt meg inn i sakene på forhånd og leste referat fra møtet med interesse, både i Vårt Land og i andre kanaler. Jeg deltok dessuten på samling for ÅFs kirkemøtedelegater 5. februar, og der ble enkelte av sakene diskutert en ekstra runde.

Jeg har tidligere gått ut her på bloggen i temmelig klare ordelag og argumentert for at Den norske kirke bør vedta én ny vigselsliturgi som skal gjelde for alle over alt og alle steder. Dette blogget jeg før biskopene la fram sitt forslag, der de blant annet foreslo følgende vedtakstekst for Kirkemøtet (KM):

3. Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.

Bispemøtet (BM) ville altså beholde dagens liturgi i tillegg til en ny liturgi. Det var (og er) ikke mitt primærstandpunkt, og det vil medføre noen litt kronglete grenseoppganger og praktiske avveininger rundt hvem som kan bruke hvilke ordninger hvor og når, men sånn er nå en gang verden. De av oss prester som gleder oss til å ta den nye liturgien i bruk trenger uansett ikke bruke krefter på å bekymre seg for hva vi skal reservere oss mot og når, denslags kan den progressive fløyen overlate til andre.

Men den sida av BMs vedtak som virkelig trigget debatt var ikke det om hadde med den gamle liturgien å gjøre men dette at det kunne synes som at den nye liturgien av BM ble avgrenset til kun å gjelde likekjønnede par. Åpen folkekirkes leder Sturla Stålsett argumenterte sterkt og klart for at adskilte liturgiske ordninger ikke var veien å gå. Dette var og er altså ÅFs linje: Den nye liturgien må være det dagens liturgi ikke er, nemlig åpen for alle som ønsker å ta den i bruk. Stålsetts konklusjon i innlegget lenket til over er verdt å sitere: Fortsett å lese «Om årsmøtevedtaket»

Om arbeidet med ny vigselsliturgi

Som noen av leserne av denne blogg allerede vil ha fått med seg, ble jeg valgt inn i Nidaros bispedømmeråd i forbindelse med kirkevalget 14. september. Det betyr at jeg også er medlem av Kirkemøtet 2016-2019, hvilket igjen betyr at jeg får være i salen og avgi stemme når ny og inkluderende vigselsliturgi endelig vedtas i 2016. For ja, etter årets kirkevalg kan vi – selv før den indirekte valgomgangen i november/desember er unnagjort – slå fast at det nå er flertall i Kirkemøtet for en endring. Det blir ny vigselsliturgi!

Jeg er glad for det. Veldig glad. Så glad at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle omtale det på bloggen. Ordene kjennes for små. Jeg har delt så mange poster om saken tidligere, om underskriftsaksjoner og leserinnlegg og diskusjoner og om Åpen folkekirkes lister ved kirkevalget. Jeg har også forsøkt å sette ord på hvor frustrerende det har vært å være en del av et mindretall hvis standpunkt har vært tålt i teorien men ikke fått rom i praksis.

Og nå trenger jeg altså ikke skrive om alt dette lenger. I hvert fall ikke på samme måte. Nå kan jeg i stedet skrive, lettet og glad: Dørene skal åpnes!

Kilde: www.apenfolkekirke.org
Kilde: http://www.apenfolkekirke.org

Biskopene har også sett hvilken vei dette bærer. Derfor har de signalisert at de vil fremme sak om ny vigselsliturgi for Kirkemøtet 2016 slik at saken kommer på sakskartet allerede denne våren. Det er godt. Dette kan ikke utsettes eller treneres lenger. Saksframleggene ligger så å si klare allerede. Kirkemøtet 2014 behandlet knapt Samlivsutvalgets betenkning eller bispemøtets uttalelse, og daværende kirkemøte klarte heller ikke å samle seg om noe flertallsvedtak om saken.

Bispemøtet er samlet denne uka. I den anledning uttaler biskop Halvor i Bjørgvin til avisen Dagen:

– Det alle biskopene er enige om er at vi må sørge for at færrest mulig finner det nødvendig å forlate kirken. Det tradisjonelle synet på ekteskap skal derfor ikke være unntaket, sier biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug.

Han er visepreses i arbeidsutvalget i Bispemøtet, som denne uken samler seg i Oslo. Selv argumenterer han tydelig for to liturgier, hvor den nye likekjønnede skal være en tilleggsliturgi.

Hva er det som skjer her? Vinden har snudd. De mest konservative, Carissimi-kretsen og Levende folkekirke og deres våpendragere, har brukt Dagens og Vårt Lands spalter aktivt. De har mumlet om reservasjonsrett og valgfrihet for menigheter og funnet fram igjen sine gamle krav om alternativt tilsyn. Noen frykter tydeligvis at de samme mekanismer nå skal vendes mot dem som de selv har brukt mot andre, nemlig at deres standpunkt kun skal tåles i teori men ikke i praksis. Det kan se ut som om biskop Halvor tenker å tilby dem et slags tilfluktsrom i den gamle liturgien.

Selv om jeg har forståelse for ønsket om å holde kirka samlet, er jeg der at jeg tenker at dette med to liturgier er en dårlig idé. Dette av flere grunner.

  1. To liturgier vil være et signal om at kirka fortsatt ikke anerkjenner ulike varianter av ekteskap som nettopp varianter av samme fenomen. Mange – meg selv inkludert – vil oppleve dette som fortsatt diskriminering. Det vil ikke skape ro.
  2. Det er vanligvis menighetsrådet som tar stilling til hvilken liturgisk variant som skal benyttes i en menighet. To liturgier vil kunne utløse stadige diskusjoner mellom menighet, prest og kanskje også brudefolk om hvilken liturgi som skal benyttes. Slike lokale kirkekamper må for alt i verden unngås.
  3. Dagens vigselsliturgi er heller ikke særlig verneverdig. Den mangler en god inngangsbønn. Den insisterer på at ordene om å «være fruktbare og bli mange» skal leses uavhengig av brudefolkenes alder. Den kunne med fordel hatt flere alternativer til tekstlesninger. Og så videre. Det vi trenger en en ny liturgi med så mange flere valgvarianter at den kan brukes av enda flere enn i dag uten å kjennes forsert. (Spørsmål om hvilke valgvarianter som skal benyttes ved den enkelte anledning vil da være noe som brudefolkene må finne ut av sammen med forrettende prest. Det er en helt annen type liturgisk gruppearbeid enn de diskusjonene jeg skisserte i punktet over.)
  4. Når det er sagt, er det faktisk ingenting ved dagens liturgi som gjør at den ikke kan brukes også i møte med en inkluderende ekteskapsforståelse. Om man bare tåler(!) å høre ordene om at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne» og om fruktbarheten, så er selve de påfølgende ekteskapsløftene utformet kjønnsnøytralt allerede; der finner vi bare det kjønnsnøytrale «ektefelle»/»ektefolk» og ikke kjønnede varianter som «ektemann»/»hustru» eller lignende. At denne liturgien skulle være en fullgod tilbaketrekningsarena er derfor vanskelig å forstå.
  5. Kanskje er det også på tide å erkjenne at uansett valgvarianter er det noen som ikke vil tåle at noen som helst i kirka velger annerledes enn dem. Rolf Kjøde i Levende folkekirke er for eksempel tydelig på at to liturgier ikke vil løse noe som helst.
  6. Det er også på tide at samtlige biskoper tar inn over seg at Åpen folkekirke stiller med et svært tydelig mandat fra velgerne i det nye Kirkemøtet. Vi – ja, jeg skriver vi, for jeg er medlem i Åpen folkekirke og var tydelig på dette da jeg gikk til valg som geistlig kandidat – har flertall blant velgerne i alle de direkte valgrundene hvor det ble stilt flere lister, selv i et såpas konservativt bispedømme som Møre. Blant prestenes kandidater er 7 av 11 representanter (mener jeg det var) uttalt progressive. Levende folkekirke fikk riktignok (innmari!) god uttelling for sin konsetrasjon av stemmekryss på nominasjonskomiteenes lister og fikk inn en del delegater, men trenden er likevel tydelig. Det er ikke snakk om en 50/50-situasjon der alle hensyn kan vektes like tungt mot hverandre. Det avgjørende akkurat nå er faktisk å ta signalet fra kirkas medlemmer på alvor og sikre en ny og inkluderende vigselsliturgi for alle.

Her er hva vi bør gjøre: a) Børste støvet av Samlivsutvalgets betenkning «Sammen». b) Innføre en ny, vakker vigselsliturgi med tilstrekkelig valgvarianter til å ivareta bredden i kirkas vigselsarbeid. c) Bekrefte at gjeldende fritaksrett for prester står ved lag. d) Lage gode rutiner lokalt og regionalt for å sikre presteressurs ved alle slags vigsler. e) Gi tydelig støtte og backing til prester som ikke vil utføre vigsler av likekjønnede. f) Gi like tydelig støtte og backing til prester som utfører vigsler av alle slag. g) Gjennom behersket, lyttende og respektfull samtale gi rom for flere syn også i andre kirkelige rom så som undervisning og sjelesorg. h) Være kirke.

Verre er det faktisk ikke.

Om en avlyst konsert

En del av meg vil alltid være sambanditt. Norsk Luthersk Misjonssamband er organisasjonen jeg vokste opp i, organisasjonen mine foreldre hadde i ryggen da de fulgte kallet og satte seg på flyet til Japan, organisasjonen hvis misjonærkollegium, samarbeidskirker, internatskoler og bedehusforeninger dannet rammen for oppveksten min. Det var i Sambandet jeg lærte å bli lidenskapelig opptatt av bibeltolkning, salmesang og demokratiske prosesser. Jeg skylder Sambandet mye.

Så skal det sies at jeg har forandret meg en del siden jeg studerte på Misjonssambandet skolesenter på Fjellhaug. Men det har tydeligvis ikke Sambandet gjort i samme grad.

Ved tusenårsskiftet trakk NLM seg som medarrangør fra det felleskirkelige ungdomsarrangementet 2000+. Grunnen var at Oslo Gospel Choir skulle synge på en konsert under arrangementet, og OGC hadde en manager som var homofil partner.

nlmGF15
Kilde: http://www.nlm.no

Den gangen var jeg selv en del av Sambandskulturen. I dag står jeg på utsida og må lettere hoderystende konstatere at enkelte ting faktisk ikke skifter med tider, dager og netter: Solveig Slettahjell får likevel ikke ha konsert under sommerens NLM-generalforsamling fordi hun har sagt ja til å delta på en plate- og konsertprosjekt til støtte for Åpen folkekirke.

Fellesnevneren er altså det såkalte homofilispørsmålet. Eller nær-homovennlig-stemme-opplevelser, om man vil.

Fortsett å lese «Om en avlyst konsert»

Om kirkemøtets Sak 14/14

Kjære leser, jeg må advare deg: Denne bloggposten har hashtag #Nofilter.

Jeg har, som mange sikkert har fått meg seg, vært noen dager i Kristiansand i forbindelse med årets kirkemøte. Jeg har sittet på publikumsbenken under plenumssamlingene og vært aktiv i lobbyen i pausene. Hvorfor? For å passe på at delegatene ikke glemmer dette – blant annet.

Nå er jeg hjemme igjen. Det er flott å være hjemme igjen, men samtidig kjennes ting både tomt og tungt akkurat nå. For resultatet ble som kjent nedslående for de av oss som ville ha forandring.

Jeg er sliten og trøtt også, og skal ikke skrive altfor mange ordene. Men jeg har behov for å blogge noen kirkemøtereaksjoner.

Fortsett å lese «Om kirkemøtets Sak 14/14»

Om Matteus 19 og ekteskapforståelsen

Jeg sitter på publikumsbenken under Kirkemøtet 2014. Her er det meget å se og meget å høre.

Lørdag kveld ble det avholdt en lang og intens plenumsdebatt om Den norske kirkes ekteskapsforståelse. Flere, blant andre biskop Ingeborg i Møre, gikk på talerstolen og trakk fram Jesu ord i Matteus 19 som argument for at kirka ikke kan utvide sin ekteskapsforståelse.’

Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone av en hvilken som helst grunn?» Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»

I den forbindelse skrev jeg følgende lille kommentar for meg selv; siden jeg ikke har talerett på møtet kunne jeg ikke si det høyt:

Jeg har registrert at flere bidragsytere i samlivsdebatten har pekt på Jesu ord i Matteus 19 som uoverkommelig hinder på veien mot aksept av likekjønna samliv.

Jeg vil bare kort peke på at Matteus 19 er en tekst om (eller mer presist: mot) skilsmisse. Det kan nok også argumenteres for at det er en tekst om monogami, og at Jesus her avgrenser seg tydelig mot polygamiet. Men det er ikke dermed sagt at man kan bruke teksten til å si noe om det Jesus ikke sier noe om, nemlig monogame, trofaste forhold mellom personer av samme kjønn.

For å ta en analogi: Dersom brudgommen av en eller annen grunn er foreldreløs og derfor ikke kan forlate sin far og sin mor, betyr det at han ikke kan gifte seg? Selvsagt ikke! Med fantasi og innlevelse ser vi at teksten kan danne modell for en rekke situasjoner som er like etter sitt innerste vesen, selv om de ytre rammene kan variere.

Dette handler nok noe om hvor åpent eller lukket vi leser bibeltekster. Men slik jeg ser det, er det ingenting ved Jesu ord i Matteus 19 som ikke kan leses som forpliktende også for to av samme kjønn. Som kirke skal vi kalle også dem til å bryte opp og danne nye og forpliktende enheter. Det gjør vi aller best ved å be og velsigne dem inn i ekteskapet.

Så gikk Kristin Gunleiksrud Raaum med flere på talerstolen og sa omtrent det samme med helt aldre ord. Og det var jo gledelig.

Om naturrett (á la Feser)

Som den oppmerksomme leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg. Fortsett å lese «Om naturrett (á la Feser)»

Om debatten etter det utålmodige innlegget i avisa.

Som det gikk fram av forrige post: Jeg er en utålmodig mann. Det er det mange som har blitt oppmerksomme på den siste uka, både i prestekollegiet og (ikke minst) på internett.

Dermed har det ikke vært til å unngå at det har blitt noen debattrunder.

Denne bloggposten er et forsøk på å kjapt besvare noen av de innvendingene og motargumentene som jeg har fått servert oftest i løpet av denne debattpregede uka. Både spørsmålsformuleringene og svarene kunne vært utdypet og nyansert mer, men hey! Dette er jo en blogg.

1. Dekonstruerer du ikke ekteskapet til det fullstendig ugjenkjennelige nå?

Jeg mener nei. Min erfaring – og her er det umulig å ikke bli litt personlig – er at ekteskapet handler om mye mer enn kjønnsdrift og sexliv. Det handler om vennskap, om partnerskap og om fellesskap på alle livets områder. Og ja, så handler det om sex, om forplantning og om barneoppragelse. Men den dagen barna har blitt selvstendige og har flyttet ut, skal båndet mellom ektefellene fortsatt bestå. Ektefellerelasjonen skal bli sterkere når andre bånd blir løsere.

Dette vennskaps-, partnerskaps- og fellesskapsaspektet er helt grunnleggende i en kristen forståelse av ekteskapet, og dette er aspekter som kan realiseres akkurat like godt innenfor en samkjønnet relasjon som i et heterofilt forhold.

Fortsett å lese «Om debatten etter det utålmodige innlegget i avisa.»