Om naturrett (á la Feser)

Som den oppmerksomme leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg.

Naturrett á la Feser, kort oppsummert

Utgangspunktet for Fesers avvisning av likekjønnet samliv er det samme som for katolsk og ortodoks naturrettstenkning ellers, nemlig at det ligger visse finale årsaker (med dertil hørende teloi, altså mål) innebygd i det skapte, og at disse er allment tilgjengelige ved observasjon av stofflig form og årsakssammenhenger i naturen.

På seksualetikkens område utmyntes dette gjennom en konstatering av at seksualiteten «sikter mot» forplantning og videreføring av slekten/arten. Av dette leser man så at all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot dette er «mot naturen» – her er det kanskje noen som hører ekkoet av Paulus – og derfor også mot de finale årsaker som Gud har lagt inn i sitt skaperverk og dermed umoralsk.

Feser (for å bli hos ham) skriver derfor om hvordan naturen selv lærer oss (det som underforstått er Guds vilje) at sex alltid må sikte mot muligheten for å få barn. Han skriver helt eksplisitt – og her må jeg advare deg, kjære leser, om at dette er pute-filosofi in excelsis – at sex derfor alltid må ende opp med «the ejaculation of semen from the penis into the vagina» og at all sex som ikke ender opp slik ikke er «real sex». Punktum.

Fra dette utledes alle de klassiske konservative seksualmoralske posisjonene: Prevensjon er mot naturen, sterilisering er mot naturen (og en ganske alvorlig synd!) og mange barn er både naturlig og flott. Siden mange barn nødvendigvis leder til at mor må bruke mye tid på pass og stell av barn, ender vi opp med et tradisjonelt kjønnsrollemønster og et behov for at far tar langsiktig ansvar for både mor og barn. Ergo ekteskapet. Voila!

Som tradisjonalister flest tenker Feser at ekteskap blant sterile heterofile like fullt kan kalles «ekteskap», så lenge man oppfører seg som om man ikke er sterile. Hvilket vil si: Spill av pute-sekvensen over en gang til som en forklaring på hva slags sex man kan tillate seg å ha. Åpenbart sterile relasjoner som samkjønnede «ekteskap», derimot… Som sagt, dere vil ikke lese hva han skriver.

Det som er interessant med dette resonnementet er hvordan tanken på forplantning helt overstyrer alt annet i Fesers versjon av naturretten («skaperordningene»). Han skriver blant annet at fenomener som seksuell nytelse er der fra naturens side for å «lokke oss» til å ha sex og dermed formere oss (noe som selvsagt ikke er bare feil, biologisk sett), og at dette derfor er en underordnet sak som man strengt tatt ikke behøver bygge noen etisk refleksjon rundt (her vil sikkert flere enn meg heve et øyenbryn eller to). Enda mer interessant er hvordan han underlegger selve relasjonen mellom mor og far denne samme «underordningstanken»: Relasjonen er der for å tjene en større hensikt, nemlig det å ta vare på barna som blir til når man har sex. Altså: Gjennom et itimt samliv oppstår det bånd mellom to mennesker. Men dette båndet er ikke et mål i seg selv, det er tvert imot kun et «redskap» for å sikre at far og mor holder sammen for å ta vare på barna de setter til verden ved å oppføre seg i tråd med naturen.

Dekonstruksjon, mer eller mindre spontan

Det er flere åpenbare problemer med en sånn tankerekke. En sak er at det er vanskelig å se hvordan man skal kunne unngå å måtte tråkke opp stien tilbake til den gangen da ofre for voldtekt like gjerne kunne gifte seg med overgriperen, eller hvordan man skal kunne argumentere solid mot sex basert på kun den ene av de to partenes premisser (bare så lenge man sender ting til de rette steder til slutt…!). Det er også vanskelig å se hvorfor det måtte være «mot naturen» å gå fra hverandre når barna var i stand til å klare seg selv. Og dersom relasjon er noe som vokser fram over tid gjennom et naturlig intimt samliv, bør man ikke da overlate ekteskapsinngåelser til fornuftsbaserte valg og gå for en eller annen form for arrangert ekteskap? I det hele tatt: Det er noe med den mest stringente naturretten som sender selve relasjonen mellom de to voksne helt i bakgrunnen som konstituerende element i det vi kaller ekteskap. Relasjonen blir kun et redskap for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er i grunnen hvordan man kan forene et slikt syn med et kristent gudsbilde. For en kirke som bekjenner troen på en Treenig Gud som etter sitt innerste vesen – i hvert fall slik dette er gjort kjent for oss – er relasjon, hvordan kan man nedvurdere sam-livet slik uten å tape troverdighet?

Naturretstenkning får noe statisk over seg. Den har fokus på formale og finale årsaker. Men prosessen og medvandrer-aspektet blir borte, sammen med medhjelperen som er vår like, Den Andre som vi speiler oss i og finner oss selv i.

Som prest har jeg holdt en del vigselstaler etter hvert, og jeg har hørt en del kolleger gjøre det samme. Jeg har ikke systematisert min egen forkynnelse, ei heller andres, men jeg kan likevel si at den vigselsforkynnelse jeg har framført og hørt har vært svært lite orientert mot det å sette barn til verden. Derimot er det mye fokus på relasjonen mellom de to voksne partene og på hvordan denne relasjonen kan danne en god ramme for barns oppvekst. Samtidig har jeg selv sagt og jeg har hørt andre si det samme: En dag skal eventuelle barn flytte ut, og en dag skal eventuelle barn løsrive seg fra sine foreldre. Ja, målet med barnas relasjon til sine foreldre er jo nettopp løsrivelse og selvstendighet! De voksne, derimot, skal vokse sammen og holde sammen til døden skiller dem ad. Dette er en ekteskapsforståelse som setter selve relasjonen mellom de to voksne, likeverdige partene i sentrum.

Men dette er altså en ekteskapsforståelse som ikke kan leses ut av naturen som en naturlig etikk som sådan. Dersom vi skal følge Fesers naturrett til dens logiske endestasjon, kan man jo si at den dagen barna har flyttet ut og står på egne bein og de to ektefolkene ikke lenger kan få barn sammen, da kan ekteskapet like gjerne oppløses, for da har det ikke lenger noe overordnet og naturlig og gudgitt og egentlig mål å sikte mot lenger. (Teleologi er nemlig alltid framtidsrettet etter sitt vesen, ettersom den baserer seg på årsakssammenhenger i tid og rom.)

Dersom Edward Feser hadde lest det jeg skriver her, ville han sagt at det jeg her gjør er å sette vogna foran hesten og blande sammen årsak og virkning. Tar man utgangspunkt i naturretten, er hans poeng logisk og gyldig. Men en informert samtale vil også måtte ta hensyn til en videre kontekst, og ta hensyn til erfaring og opplevd, indre virkelighet.

Og da tenker jeg at vi kan konstatere at uavhengig av hva katolikkene lærer (og lever) om naturrett, forplantning og relasjon så lærer Den norske kirke allerede noe annet og noe videre enn dette. Vi har allerede en utvidet ekteskapsforståelse i vår kirke, der den selvvalgte, frivillige og jevnbyrdige relasjonen mellom de to voksne partene er det sentrale, og der seksuell utfoldelse er ett av mange elementer som styrker relasjonen mellom de to partene. Denne relasjonen kan videre være et godt grunnlag for å sette barn til verden og oppdra disse. Men vi oppfører oss og driver liturgi og preker i det store og hele som om det er relasjonen som er det primære.

Og jeg tenker altså at dette er noe som springer ut av selve det kristne bildet av Gud som treenig og som relasjon. Gudsforståelsen er en teologisk ressurs som kan hjelpe oss til å fortolke og sette våre egne relasjonen inni en større sammenheng både skapelsesteologisk og etisk. Jeg mener dette er en mer naturlig (sic!) måte å gjøre teologi for en kristen kirke enn å utlede sin etikk av observasjoner av årsak og virkning.

At en likekjønnet ekteskapsforståelse kan finne sin plass innenfor et slikt større bilde fundert i tanken om den likeverdige relasjon tenker jeg at jeg ikke engang trenger å argumentere for.

Ytterligere dekonstruksjon, med sideblikk til grunnlagsfilosofi

I min anmeldelse av Fesers bok The Last Superstition gikk jeg (noe overfladisk) inn i debatten om formale og finale årsaker og om konsekvenser for naturretten. Jeg argumenterte for en agnostisk realisme-posisjon som innebærer en viss tilbakeholdenhet med å utlede altfor bombastiske konklusjoner av det vi mener vi kan observere av formale årsaker.

Bakgrunnen for dette er dels argumenter hentet fra nominalismedebatten i senmiddelalderen, men dels også argumenter hentet fra hva den spesielle åpenbaring – altså Jesus-hendelsen – lærer oss om Gud som treenig fellesskap. Spørsmålet er hva det gjør med oss og med vår etikk når vi løfter fram bildet av Gud som Den Ubevegelige Beveger – noe jeg innrømmer gir god mening i møte med ny-ateismen, bare så det er sagt – når Bibelen viser oss et bilde av en Gud som gråter, angrer, lider og dør. Det kristne bildet av Gud innebærer også bevegelse og endring. Påskefortellingen er en fortelling om en Gud som finner seg selv og om en Far som finner ut nettopp hvilken Sønn det er han har og vil vedkjenne seg. Det er ikke så mye ubevegelig over dette.

Med andre ord: Jeg tror at den statiske naturrettstenkningen – oversatt til luthersk kontekst, vil dette handle om tale om skaperordningene – kan ha noe å levere i noen sammenhenger, men at denne plassen må underordnet refleksjon om relasjon som det innerste i kristent gudsbilde og kristen etikk. Hvis ikke, ender vi fort opp i reduksjonismer à la Feser (eller Benestad).

Inn mot den debatten som nå raser for fullt på Den norske kirkes kirkemøte vil jeg avslutningsvis si: Den som vil argumentere mot aksept av likekjønnet ekteskap med utgangspunkt i det de kaller kjønnspolaritet eller skaperordninger, må vite at de da beveger seg inn i et landskap der det er den teleologiske naturrettstenkningen som gjelder. Da må man avvise prevensjon, da må man avvise all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot å sette barn til verden og da må man regne med å måtte ta noen steg i retning relativt tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Man må også, tenker jeg, legge fram noen gode og velfunderte argumenter for hvorfor i alle dager arrangerte ekteskap er problematisk som norm, og hvorfor barnløse ekteskap eller ekteskap der barna har blitt voksne ikke like gjerne kan oppløses uten motforestillinger fra kirkelig hold. Gjør man ikke dette, må man tåle å bli beskyldt for å være inkonsekvent.

Leseren vil ha skjønt hvilken retning jeg mener vi som kirke i stedet må gå. Vi må, med utgangspunkt i gudsbildet, løfte fram at kirka er kalt til å løfte fram relasjon som noe som ikke bare er naturlig men også (rett forstått) over-naturlig. Gud er selv et kjærlighetsfylt fellesskap som kontinuerlig åpner seg mot verden. Jeg vil slå et slag for at det er dette kirka er satt til å ha som sitt høyeste mål, og at det vi har å si om relasjon noen ganger kan overgå det vi ellers kan lese ut av naturen.

Til slutt: Dersom vi nå vender oss til den praktiske empiriske virkelighet kan vi konstatere at den jevne katolikk heller ikke tenker og følger og lever i tråd med Fesers reaksjonære naturetikk. Fødselsraten i det katolske Sør-Europa er lavere enn i Skandinavia. Kom ikke her å si at dette ikke handler om tilgangen på og bruk av prevensjon.

For øvrig mener jeg at Den norske kirke nå må åpne for vigsel av likekjønnede. Takk.