Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Fortsett å lese «Om begjær, sårbarhet og tro»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om besettelse

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

Om kjærlighetens lov

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 9. august 2015 (11. søndag i treenighetstiden); samme preken ble benyttet også på kveldsmesse i Ziiren samme dag men da med referanser til ett dåpsbarn i stedet for tre:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

(Mark 2:23-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag må vi begynne tekstrefleksjonen med et spørsmål. Et rent faktaspørsmål, en quiz nærmest: Hva betyr sabbat?

Ikke fordi jeg ikke tror at dere vet det allerede, altså. Vi snakker barnelærdom her, relativt grunnleggende kunnskap. Men fordi det noen ganger er fint å få bekreftet det man allerede vet.

Derfor repeterer vi her og nå at sabbaten, det er det hebraiske navnet på lørdagen, som innen jødedommen også er hviledag. Verbet shavat betyr å opphøre eller å avstå fra, og i den første skapelsesfortellingen i Første Mosebok kan vi lese at Gud selv slutter med å skape når den sjuende dagen begynner. Med det er det etablert en syvdagers syklus for arbeid og hvile. Så lyser Gud velsignelsen over sabbaten som en hellig dag. Ortodoks jødedom har temmelig strenge regler for hva slags arbeid man kan gjøre og ikke gjøre på lørdagen.

I dagens evangelietekst inviteres vi inn i en diskusjon mellom Jesus og disiplene hans på den ene siden og representanter for en streng og bokstavtro sabbats-mentalitet på den andre. Hva er det lov å gjøre, i dag og alle dager, og hva er galt? Leseteksten var fra Andre Mosebok. Den kjente dere igjen, tror jeg. Det var De ti bud vi hørte lest, i den utførlige formen som de er presentert i fortellingen om Moses og hebreerne i ørkenen, ved Sinai-fjellet, etter flukten fra Egypt.

Stikkordene for dagen er altså budene og det levde livet.

Med det befinner vi oss midt i en type samtale som har vært typisk for alle slags religiøse systemer til alle tider. For vi skal jo ikke underslå det, at religion alltid har hatt og nok alltid vil ha en moralsk side. (Ikke nødvendigvis moralistisk, men alltid moralsk!) Hvordan skal vi mennesker leve? Finnes det noen veiledning vi kan støtte oss til som alltid har vært og alltid vil være den samme, alltid, i dag og alle dager?

Jeg skal ikke holde noen lang forelesning om dette. Jeg skal ikke si så mye om søndagsåpne butikker heller, selv om evangelieteksten i og for seg inviterer til en hviledags-diskusjon; om det emnet tenker jeg at Den norske kirkes biskoper og Kirkeråd har sagt mye klokt allerede, og de som er interessert i sånt kan finne uttalelsene derfra på nettet. Jeg skal gjøre noe annet, nemlig ganske kort å peke på noen få viktige sider ved Jesu undervisning om temaet etikk og lovbud.

Fortsett å lese «Om kjærlighetens lov»

Om naturrett (á la Feser)

Som den oppmerksomme leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg. Fortsett å lese «Om naturrett (á la Feser)»

Om rapporten fra Den norske kirkes samlivsetiske utvalg

Denne bloggposten kommer en uke for sent. Mea culpa.

Den norske kirkes samlivsetiske utvalg leverte mandag endelig sin rapport, noe sånt som et år på overtid. Noen av oss har som kjent ventet utålmodig på at utvalget skulle konkludere. Ikke har vi vært helt sikre på hva konklusjonene ville bli heller.

Heldigvis viser det seg at ventetiden har båret søte frukter. Preses Helga leverte dette flotte innlegget samme dag som rapporten ble offentlig, og hun har flertallet i utvalget med seg i konklusjonen om at Den norske kirke bør vedta liturgier for formalisering av likekjønnet samliv. I dagens situasjon vil det si vigsel av likekjønnede par.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Harald Hegstad (MF og Oslo bispedømmeråd) etterlyser en tydeligere drøfting av kirkas ekteskapssyn (dersom noe slikt finnes i entall). Dag Øyvind Østereng (Carissimi) mener utvalget ikke har svart på oppgaven de ble satt til å besvare. Og Jon Kvalbein (NLM) vil melde seg ut av Den norske kirke dersom utvalgets innstilling blir tatt til følge.

Hva jeg mener er jo godt kjent for lesere av denne bloggen. Jeg ser ingen grunn til å gå nye runder med argumentene; jeg har konkludert og levert mine bidrag videre, først og fremst i form av underskrifter og tilhørende refleksjoner som ble oversendt utvalget mens dette fortsatt var in progress. Det vil sikkert bli debatt, det vil sikkert bli nye runder med gamle argumenter. Men jeg håper Kirkeråd og Kirkemøte vil følge opp de gode signalene i utvalgsrapporten.

Fortsett å lese «Om rapporten fra Den norske kirkes samlivsetiske utvalg»

Om hjerterå kristen etikk

Dersom en opplever sitt eget standpunkt som hjerterått,
bør man ikke da vurdere å lytte til hjertet?

Det pågår en nokså heftig debatt om skilsmisse og gjengifte i Vårt Lands debattspalter for tida. Bakgrunnen er at NLMs Espen Ottosen profilerte sitt (og organisasjonens) absolutte nei til gjengifte gjennom avisa nylig. Ottosen opplever selv at hans eget syn kan kjennes hjerterått – derav ordvalget i overskriften – men sier samtidig at han føler seg bundet av Jesu ord om saken. Etter presentasjonen av Ottosens ståsted har debattinnleggene strømmet på. Flere skilte har delt glimt fra sine egne livsfortellinger, glimt som har forsterket følelsen av at et konsekvent nei til gjengifte er et nettopp hjerterått standpunkt. Ottosen har skrevet et par oppfølgingsinnlegg. Hans holdning ser ut til å være at i dette spørsmålet kan vi ikke la oss styre av følelser. Vi er bundet av Jesu ord. Og Jesus (og forsåvidt også Paulus) er i følge Ottosen fullstendig avvisende til gjengifte.

God said it.
I believe it.
That settles it.

Tirsdag 26. januar fikk så Ottosen svar fra to medteologer. Og de to er ikke hvem som helst. Vi snakker om Jan-Olav Henriksen, professor ved Menighetsfakultetet, og Paul Leer-Salvesen, professor ved Universitetet i Agder. De to har en imponerende faglitterær produksjon bak seg. I mine øyne er dette to av de mest spennende teologiske tenkerne vi har her til lands. De herrer professorene er ikke nådige(!) i sin kritikk av Ottosen. Jeg siterer (og kommenterer):

Det virker som om Ottosen er mer opptatt av Bibelens bokstav enn av Bibelens anliggender og budskap. Både hos Jesus og Paulus er undervisningen om skilsmisse og gjengifte først forståelig dersom vi kjenner den historiske og sosiale sammenheng de taler inn i. Ottosens lesning innebærer i praksis ikke å ta Bibelens budskap på alvor og vitner om liten forståelse for selve poenget i Jesu undervisning – som er å verne om den svake part i et samliv.

Friske takter, altså. Og det blir friskere.

Ottosens syn kan bidra til å fastholde mennesker i konsekvensen av andres ugjerninger. Hvis det skal være slik at noen er forhindret fra å gifte seg etter at ektefellen har etablert et nytt forhold og brutt ut av ekteskapet, betyr det i realiteten at kristen etikk opprettholder bruddets konsekvenser for den forlatte part. Denne parten fratas da de ressurser for livsutfoldelse, glede, personlig utvikling, tid, krefter og økonomi som et samliv med en ny ektefelle kan muliggjøre. Hvilken verdi vil Ottosen stille opp som er viktigere enn dette? Konsekvense av hans syn vil være at mot slike livskvaliteter har kristen etikk ikke annet å stille opp enn en abstrakt verdi om bibeltroskap. Dersom Bibelen skal adlydes blindt og vilkårlig på denne måten, er det ikke til å undres over at respekten for kirkens etiske undervisning er i ferd med å forsvinne.

Du snakker. Harde ord, dette. Men jeg er altså enig med de to strenge herrer (og dette tror jeg jammen fortjener å settes i kursiv): Hva er egentlig bibeltroskap verdt dersom denne troskapen hindrer oss i å se vår neste? Spørsmålet berører forholdet mellom de to leddene i det dobbelte kjærlighetsbudet: Du skal elske Gud, og du skal elske din neste. Jeg mener at vi, for å komme til rette med denne dobbeltheten, må tenke som så at din evne og vilje til å elske Gud må prøves nettopp på din evne og vilje til å elske din neste, også dersom dette betyr at du må krysse noen grenser. (Det er ikke så lenge siden jeg skrev en lengre tekst om dette.)

Nå vil selvsagt ikke Ottosen være med på at han ikke er i stand til å se sin neste. Men jeg strever med å se på hvilket punkt Henriksen og Leer-Salvesen kan arresteres akkurat her. Legger man ikke stein til byrden dersom man binder den forlatte og forsmådde part i konsekvensen av den andres synd, også der det ville vært mulighet for å gå videre?

Ut fra dette vil den form for etikk som Ottosen gjør seg til talsmann for, først og fremst være til fordel for dem som bryter ut av et samliv og etablerer et nytt: De vil få del i de kvalitetene som vi listet opp i forrige punkt, mens ektefellen de har forlatt, ikke vil ha noen legitim rett til det samme. Kan et slikt standpunkt med noen som helst grunn forsvares som et etisk standpunkt? Misforstå oss ikke: I mange tilfeller kan det være både ufruktbart og umulig å plassere skyld og uskyld i et samlivsbrudd. Men å bruke Bibelen for å kreve at både den som går og den som blir forlatt skal nektes adgang til nytt ekteskap, verner ingen andre «verdier» enn den blinde troskap mot Bibelens bokstav.

Nå begynner det å bli klart hva som er det underforståtte i Henriksens og Leer-Salvesens argumentasjon. Joda, Jesus er sitert på at han sier nei til skilsmisse. I evangelietradisjonen er dette bevitnet i Matt 5:27-28; 19:3-10; Mark 10:2-12; Luk 16:18. Paulus henviser til Jesu ord i 1 Kor 7:10-11 som en del av sin egen diskusjon om temaet. Men Jesu utsagn retter seg i første omgang bare mot en av partene i samlivet, nemlig mannen. På Jesu tid var det mannen som kunne ta ut skilsmisse («gi sin kone skilsmissebrev»). Dette var i hvert fall situasjonen på jødisk mark, som altså er Jesu egen kontekst. Kvinnen var prisgitt mannens eventuelle valg om å «sende henne fra seg». Diskusjonen i de rabbinske miljøene gikk ikke på om mannen hadde rett til å ta ut skilsmisse, men om hvor alvorlig krenkelsen av mannens ære måtte være før skilsmisse var et sosialt akseptabelt valg: Holdt det at hun svidde maten (slik det er bevart at rabbi Hillel sa), eller måtte hun faktisk ha vært ham utro med en annen mann (slik rabbi Shammai mente)?

Uansett: Kvinnen kunne ikke selv velge å forlate sin mann. Men mannen kunne sende henne fra seg. Og en fraskilt kvinne var ikke akkurat attraktiv på ekteskapsmarkedet. En slik frastøtt kvinne mistet derfor det aller meste av sitt sosiale sikkerhetsnett.

(Et lite à prpops til dette: I Matteusevangeliet omtales Josef som en rettskaffen mann fordi han, da han fikk vite at Maria var blitt gravid uten å ha innledet noe sexliv med ham, ville skille seg fra henne i all stillhet (Matt 1:19). Med andre ord: Han ønsket ikke at hun skulle straffes (selv om dette ville vært i tråd med lovens bokstav!), og han ville heller ikke gjøre det fullstendig umulig for henne å begynne på nytt ved å skape en masse støy rundt det som hadde skjedd. Hvor enkelt dette faktisk ville være for henne å begynne på nytt med et barn født utenfor ekteskap er et annet spørsmål. Men det får vi la ligge akkurat her.)

I denne konteksten er det altså at Jesus går inn og innskjerper budet: Mannen skal ikke sende kvinnen fra seg på denne måten. Dette har tradisjonelt vært forstått dit hen at Jesus søker å verne om den svakeste part, nemlig kvinnen. Datidens fortolkning av Moseloven, kombinert med skammen knyttet til det å være bortstøtt, ville langt på vei binde en fraskilt kvinne i sin enslige stand dersom mannen skulle ta ut skilsmisse.

Henriksen og Leer-Salvesen er selvsagt oppmerksomme på at den sosiale konteksten er en annen nå enn den gang. Et ekteskap er i dag, i hvert fall i vår kultursfære, basert på likeverd som kjerneverdi. Både kvinner og menn kan bryte ut av forholdet på like vilkår. Det er heller ikke umulig for fraskilte å etablere seg på nytt, sosialt sett, fordi skammen knyttet til skilsmisse ikke er en spesielt dominerende faktor lenger. I denne sammenhengen peker Henriksen og Leer-Salvesen på at konsekvensene av Ottosens standpunkt ligner mye på konsekvensene av den skilsmissepraksisen som Jesus kritiserer. Så da blir spørsmålet: Kan dette sies å være i tråd med Jesu ønske om å verne om den svake part?

Ottosen har gått igjennom et teologisk studium der han har lært om den historiske sammenhengen som Jesu lære om skilsmisse og gjengifte er talt inn i. På Jesu tid var det utviklet en svært liberal skilsmissepraksis, på mannens premisser. Terskelen var lav for menn som ville sende sine kvinner skilsmissebrev for å kvitte seg med dem: Uteblitt graviditet, manglende lydighet eller dårlige kokekunster kunne være nok. Ut fra kunnskap om slike anerkjente skilemissegrunner, kan Jesu strenge ord om skilsmisse forstås som vern om den svake part. Det fantes skilsmissepraksiser i Jesu samtid som også vi vil se som urimelige. Men vi vil også måtte se Ottosens bastante avvisning av gjengifte etter skilsmisse som uholdbar. Ottosens etikk er på dette feltet «ubibelsk». Den tar ikke hensyn til den svake part etter et samlivsbrudd, enten det er den ene eller begge. Å lese Bibelen uten forstand og kontekst på denne måten, leder nettopp til en hjerterå etikk. Heldigvis har mange kirkesamfunn, inklusive Den norske kirke, beveget seg bort fra en slik måte å bruke Bibelen på. Denne form for bokstavtro er ikke bare blind for Bibelens budskap til mennesker som opplever at livet kan gå i stykker – den lukker seg også ute fra selve kjernen i Jesu etiske undervisning. Vi mener dette vanskelig fortjener å kalles etikk. Det må snarere kalles for uforstandens manglende evne til å møte livets problemer og utfordringer, og komme til rette med dem.

Harde ord? Javisst. Men ikke hardere enn de ordene Ottosen selv bruker om folk som mener det samme som Henriksen og Leer-Salvesen. Ord som «ubibelsk», «direkte i strid med Bibelens ordlyd og Jesu intensjon», «opprør mot Jesu bud», «ikke kristen etikk», «ikke forenelig med (klassisk) kristen tro» eller klassikeren «påvirket av tidsånden» – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest slike ord i innlegg fra den konservative kanten. Det er en besynderlig opplevelse å se den samme type formuleringer kastet tilbake mot Ottosen. Om en slik hard og uforsonlig språkbruk tjener debatten vet jeg ikke, men at det er god publikumssport er det ingen tvil om.

Hvis jeg skal legge til noen ord om den teologiske vurderingen av skilsmisse og gjengifte, så må det bli som dette: Det virker forsvarlig og i tråd med klassisk kristen etikk både å åpne for skilsmisse som en farbar vei ut av et uføre og å godta gjengifte når skilsmisse først er et faktum. Begrunnelsen for dette er todelt.

For det første viser de nytestamentlige tekstene selv en åpning og en utvikling i denne retning, fra mer absolutt avvisende utsagn til noe mer åpne utsagn hvor «unntaksklausulene» for gyldige skilsmisser er utvidet og hvor gjengifte også ser ut til å være en mulighet (Matt 19). Paulus ser på sin side ut til å vise en viss tilbakeholdenhet med å trekke konklusjoner selv om han tar utgangspunkt i en avvisende form av Jesu ord. Han er klar over at skilsmisser kan forekomme også blant kristne, og han henviser til at den enkelte selv må vurdere sin egen situasjon; han gir råd, men presiserer at dette er hans egen veiledning, ikke Jesu ord (1 Kor 7:10-15). Det ser med andre ord ut til at allerede de første kristne løsnet noe på Jesu stramme veiledning hva skilsmisse angår, og dette har kirka fortsatt med også senere i sin historie.[1]

For det andre: Når skilsmissen først er et faktum og det ikke er noen vei tilbake til det ekteskapet som en gang var, da virker det (som Henriksen og Leer-Salvesen også er inne på) fullstendig urimelig å skulle nekte et menneske å gjøre et nytt forsøk på å virkeliggjøre gode bibelske verdier i et forhold preget av gjensidig forpliktelse. Sagt på en annen måte: Også etter en skilsmisse kan nåden virkeliggjøres som den kraften som gir en mot og mulighet til å begynne på nytt. En slik måte å tenke på kan finne støtte blant annet i Paulus’ undervisning i 1 Kor 7:8-9, hvor han oppfordrer ugifte til å gifte seg dersom muligheten foreligger og dette kjennes riktig for den det gjelder. De skilte er i denne sammenhengen å regne som «ugifte». Richard B. Hays skriver:

The Gospel of Matthew clearly allows the husband whose wife is guilty of porneia the option of remarriage (Matt 5:31-32, 19:9), though Matthew does not accord this same privilege to the wife. Even the prohibitions of remarriage in Mark 10:11-12 and 1 Corinthians 7:10-11 are applied specifically only to the partner – male or female – who initiates the divorce; a reasonable case can be made that the silence of the texts concerning any restrictions on the spouse who is wrongly divorced implies the freedom for this «innocent» party to remarry. The divorced become agamoi («unmarried»), and they are therefore – I would suggest – subject to the advice that Paul gives in 1 Corinthians 7:8-9: it is good for them to remain unmarried, but if their desires are strong, it is better for then to marry than to burn with passion. […] Indeed, if one purpose of marriage is to serve as a sign of God’s love in the world (by symbolizing the relation between Christ and the church), how can we reject the possibility that a second marriage after a divorce could serve as a sign of grace and redemption from the sin and brokenness of the past? No New Testament writer entertains such a suggestion, but I offer it here as a constructive theological proposal. One dares to make such a suggestion precisely because the New Testament itself -especially 1 Corinthians 7 – invites its readers into a process of constructive reflection and discernment about the issues of divorce and remarriage.[2]

Jeg for min del vier fraskilte. Jeg synes det er vanskelig – vet heller ikke om det er tjenelig – å ta på meg rollen som den som skulle dømme om hvem som eventuelt er den uskyldige part i forbindelse med et brudd. Foreløpig har jeg ikke vurdert noen aktuelle tilfeller dithen at jeg av samvittighetsgrunner ikke skulle kunne medvirke som vigselsmann. Dessuten ønsker jeg jo å ta folks eventuelle samboerforhold på alvor som «skikkelige» samliv. Da blir det litt pussig dersom jeg, i min tilnærming til temaet, skulle vie folk som har tre-fire brutte samboerforhold bak seg, men nekte å vie en som har vært i ett eneste forhold før dersom dette forholdet var et ekteskap.

Det betyr selvsagt ikke at jeg mener at det er en fin ting at noe i nærheten av halvparten av alle inngåtte ekteskap havarerer. Aller helst hadde jeg sett at «folk flest» holdt sammen. Ikke i alle tilfeller – det finnes ekstreme case, selvsagt gjør det det – men i mange tilfeller kunne man nok funnet en vei videre dersom man i litt større grad var villig til å arbeide seg gjennom krisen(e) sammen. Men dette er ikke en vurdering jeg kan eller skal(!) gjøre for andre voksne mennesker – heldigvis. Jeg stiller gjerne opp som samtalepartner eller henviser til gode hjelpere dersom folk kommer til meg og forteller at de strever men fortsatt ikke har gitt opp. Og samtidig: Når bruddet først er et faktum og muligheten for å etablere seg på nytt er til stede, da medvirker jeg gjerne til å få det formelle og juridiske på plass.

Jeg mener: Også Jesus ser jo ut til å mene at det ikke er godt for mennesket å være alene. Man er svakere stilt da. Og det svake skal man styrke der man kan. Dessuten ser som sagt også Nytestamentet ut til åpne for slike muligheter etter skilsmisse. Ikke fordi skilsmissen er en bra ting, nødvendigvis, men fordi det heller ikke er noe mål i seg selv å bli sittende fast i all verdens elendighet.

Så jeg forsøker å forholde meg til virkeligheten slik den faktisk er, med både skilsmisser og gjengifte. Espen Ottosen har helt rett: Noe annet ville strengt tatt vært hjerterått.

Jeg siterer Ottosen selv, i et innlegg som også sto på trykk i Vårt Land 26. januar:

Mange misjonærer har opplevd i møte med polygami at dillemmaene er mange. Ulike hensyn kan spille inn. Det samme kan gjelde i en norsk kontekst. Hva skal jeg for eksempel tenke om et nyfrelst samboerpar med felles barn – hvis en av dem har vært gift tidligere? Jeg har store problemer med å fraråde dem å gifte seg. Alternativet ville jo være å splitte opp en familie.

Det er altså ikke slik at jeg synes det er enkelt, verken i teori eller praksis, å fastholde at Bibelen sier nei til gjengifte. Jeg forstår så godt protestene. Men så lenge Jesus er så tydelig som han er, ønsker jeg ikke å bruke de ulike dilemmaene og spørsmålene til å sette en strek over hans ord.

Forstår jeg Ottosen riktig, sier han altså: Ja, jeg synes mitt eget ståsted gjør vondt. Det er dessuten et standpunkt som gjør det vanskelig for meg å møte og forholde meg til erfaringen, til den faktiske virkeligheten. Men jeg fastholder ståstedet likevel. Hvorfor? Fordi det er det rette å gjøre – uansett.

God said it.
I believe it.
That settles it.

Medblogger Teo&Tao har skrevet en treffende kommentar om dette. Han kaller Ottosens holdning for underkastelse og spør: Hva er det egentlig som er så fromt med det?

Jeg for min del tenker som så: Dersom en opplever at ens eget syn gjør vondt, leder til urimelige konsekvenser og medfører at en må stenge hjertet for medmenneskers smerte, da er det kanskje på tide å begynne å lytte til hjertet. Jeg kan ikke forstå at det å ønske å gjøre det gode og handle deretter skal være mindre verdt eller være mindre kristelig enn det å opprettholde en blind lydighet til Bibelens ord – enten det nå er snakk om ett eller flere enkeltutsagn – uansett hvor vondt det gjør.

Det er tross alt gjennom Bibelen og den Jesus vi møter der at vi lærer at nestekjærligheten er den største verdi. Og sist jeg sjekket handlet kjærlighet faktisk om følelser – også.

Noter/referanser

1. Jeg har ikke plass til å gå detaljert igjennom argumentene for dette her, men dersom noen ønsker å lese en relativt lett tilgjengelig (og velskrevet!) innføring i temaet anbefaler jeg kapittelet «Divorce and Remarriage» i Richard B. Hays’ utmerkede bok The Moral Vision of the New Testament, (HarperCollins:1996), s. 347-378.

2. Ibid, s. 373.

Om gode nyheter fra øst

Mange har sikkert fått det med seg allerede, men vi gjør oppmerksom på det likevel: Svenska kyrkan har gjort vedtak om at homofile par kan få kirkelig vigsel fra og med 1. november. Vi gratulerer.

For den som vil sette seg nærmere inn i sakens detaljer anbefaler jeg en kikk på Svenska kyrkans nettsider. Ikke minst kan det sikkert være av interesse å se hvordan Läronämden har konkludert.

Protestene lar ikke vente på seg. Det var vel heller ikke annet å vente. Men jeg tror like fullt dette er et steg i riktig retning likevel.

Om Arnfinn Nordbøs bok

Jeg har lest Arnfinn Nordbøs bok Betre død enn homofil? Det begynner til og med å bli en stund siden jeg leste den. Jeg burde ha skrevet omtalen av den for flere uker siden, for det tok ikke lang tid for meg å bestemme meg for hva jeg synes om den. Det er ei god bok.

På et vis er det nesten som om Nordbø har skrevet to bøker. Boka henger godt sammen både språklig og tematisk, men den er like fullt delt i to klart adskilte deler. I den første delen forteller Arnfinn Nordbø sin historie; det vil si, han deler fortellingen om hvordan han som sangevangelist i Stavanger krets av NLM opplevde det å komme ut av skapet som homofil. Deler av fortellingen er kjent også fra før, men her fortelles er mer fullstendig historie. Nordbø begynner med å skildre bedehusmiljøet han vokste opp i og var en del av, nærmest «etablerer» miljøet for leseren, før han går videre til å fortelle om hva som skjedde da denne ytre virkeligheten kolliderte med hans egen indre verden. Det er gripende lesning.

I bokas Del II legger så Arnfinn Nordbø fram sitt eget syn på forholdet mellom homofilt samliv og kristen tro. Denne delen er bygd opp nærmest som et bibelteologisk essay med en kobinasjon av eksegese av enkeltpassasjer i Bibelen og forsøk på bibel- og systematisk-teologiske helhetskonstruksjoner. Del II (og boka som helhet) avrundes med en samtale mellom Nordbø og TF-professor Halvor Moxnes. I løpet av denne samtalen samles en del tråder. «Samle tråder» er forresten i grunnen et greit stikkord for hele denne andre delen av boka, for selv om temaet hele tiden er de bibelske tekstene og en teologisk fortolkning av fenomenet homofili er det hele tiden tydelig at Nordbø også gjennom skriveprosessen samler og knytter sammen en del tanker og refleksjoner han har gjort seg over lang tid; her møtes tro og liv, erfaring og refleksjon. Resultatet er både lesverdig og spennende.

Bokas første del har fått en del kritikk fra anmeldere i bedehusland (og forsåvid fra andre også, se PS’et under…) for å være både subjektivt og utleverende. En ting er det selvutleverende, sies det – dette slår forsåvidt bare tilbake på Nordbø selv – en annen ting er at han utleverer familien sin og miljøet rundt seg på en slik måte som han gjør. Folk siteres på tildels svært sterke utsagn. Enkelte lesere har gitt uttrykk for de sitter igjen med en opplevelse av at Nordbø er ute etter å sverte og skade sine nærmeste.

Dette er en tolkning av boka jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ble sittende og nikke mange ganger under lesningen av bokas skildringer fra bedehusland, med det var en nikking ledsaget av smil og noen ganger til og med latter. Nordbø gir etter mitt skjønn en ektefølt og varm innenfra-skilding av et miljø han var og er glad i. Han har fortsatt stor kjærlighet til bedehuset! Denne kjærligheten hans smitter også over på leseren, i hvert fall på den som kjenner tilsvarende miljøer selv. Hos meg var det noen dype strenger som begynte å vibrere under lesningen av denne boka. Jeg kjenner igjen så mye: Møtene, varmen, de gode menneskene, maten, leken, musikken, bibeltolkningen. De indre bildene fra mine barndoms bedehusopplevelser steg fram for meg, og med dem den grunnleggende gode følelsen som jeg assosierer med dette miljøet med alle de varme, gode og velmenende menneskene. Jeg opplever rett og slett ikke at Nordbø henger ut noen som helst i denne boka. Han gir ærlige, nærgående, til tider private skildringer, javel, men som leser oppfattet jeg faktisk aldri noen av skildringene som slemme eller stigmatiserende. Kanskje er det bare min egen innenforkjennskap til miljøet som gjør at jeg kan lese boka slik, men dette lille hermeneutiske vitnesbyrdet er like fullt ærlig ment.

Nå er boka også tydelig i sin skildring av en annen side bedehusmiljøet, nemlig at også velmenende og hjertevarme mennesker – og dette gjelder selvsagt uansett miljø! – kan ende opp med å såre andre, særlig når man går sterkt ut i noe man oppfatter som en forsvarskamp mot en truende fiende. Det er smertefullt å lese om de reaksjoner Nordbø møtte da han sto fram som homofil. Aller sterkest er det å lese om hvordan familien ikke har klart å forholde seg til kjæresten hans og det (sam)livet han har valgt å leve. Det er ikke vanskelig å forstå at Arnfinn Nordbø må ha opplevd dette som en avvisning av ham som person. Samtidig synes jeg han går langt i å uttrykke forståelse for de tankemønstrene som gjør at familien hans reagerer som de gjør. Man kan helt sikkert diskutere hvor klokt det er å ta slike familiære uoverenstemmelser ut i det offentlige (og litterære) rom slik Nordbø gjør med sin bok, men når han nå først har valgt å gjøre det det synes jeg i alle fall han gjør det på en skvær måte.

Dessuten er Nordbø svært tydelig på én avgjørende sak: Det som gjorde at han gikk ut offentlig med sin historie var ikke de reaksjonene han fikk fra sin familie og sine venner. Det som fikk begeret til å flyte over var de reaksjonene han møtte da han forsøkte å besøke det barnehjemmet han hadde vært med på å bygge opp i Ukraina:

Då vi kom fram, såg vi at det var heilt tomt. Ingen arbeidarar eller ungar var på staden. Vi gjekk derfor heilt bort til huset, men blei stoppa utanfor porten av ein streng vakt som eg ikkje hadde sett før. Han sa at ingen skulle sleppe inn på området i dag. Dette hadde han fått beskjed om frå leiaren på barneheimen. Om så presidenten i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, skulle kome, skulle ingen sleppe inn her i dag!

Eg forsto jo det slik at det var eg som ikkje skulle få kome inn. Eg trur det var for at særleg ungane ikkje skulle vite eg var i byen og at dei vaksne sjølv skulle sleppe å sjå meg, at ingen var på barneheimen. Eg ringte leiaren, som var arg og aggressiv og sa at dersom eg ikkje forsvann straks, skulle han ringje politiet og få dei til å kaste meg ut frå området. Han ropa i telefonen og sa at han skulle få meg utvist frå landet for fleire år slik at eg ikkje kunne setje mine bein i Ukraina på lenge. Eg undra meg over at han hørtes så hatsk ut. Eg kjente han ikkje att. Ville Jesus sagt det same som deg, spurte eg? Ja, det ville han! Akkurat slik ville Jesus òg møtt meg, sa han. Eg var ei skam for House of Mercy. Eg var ei skal for KPK-Ukraina. Ei skam for foreldrene mine. Ei skam for Jesus. Eg var ei skam i meg sjølv. […]

Laushundane spring fritt i Ukraina, også på senterområdet, men eg fekk altså ikkje gå der. (s.82f)

Det er først og fremst dette ikke-møtet, samt korrespondanse i ettertid mellom Nordbø og lederen i styret for KPK-Ukraina i Norge, som fikk Nordbø til å stå fram med sin historie. Gjennom å stå fram kom han også til å eksponere familie og vennekrets en del, men det var altså ikke ønsket om å gjøre dette som drev ham til å ta kontakt med mediene (Stavanger Aftenblad).

Resten er historie. Kirkehistorie. Arnfinn Nordbø har gitt ansikt til unge homofile som vokser opp i miljøer med en stram samlivsetikk generelt og et strengt syn på homofilt samliv spesielt. Han har ikke gitt opp sin kristne tro, og han har lett etter måter å integrere sin egen seksuelle identitet i sitt trosliv på. Dette viste seg for hans del å være et umulig prosjekt i det miljøet han følte seg hjemme i. Historien hans er viktig. Jeg er sikker på at det er en historie mange kan kjenne seg igjen i på ett eller annet plan, uavhengig av seksuell identitet. Det å får erfaring og tro til å henge sammen er et krevende prosjekt for de aller fleste av oss.

Arnfinn Nordbø har gjennom hele prosessen holdt fast på sin kristne tro. Bokas andre del er et vitnesbyrd om nettopp det. Måten han har bearbeidet og holdt sammen faglitteratur og ulike faglige perspektiver på er intet mindre enn imponerende av en ikke-fagmann. Nordbø beviser det jeg alltid har trodd, nemlig at bedehuset er den beste bakgrunnen man kan ha for teologistudier. Dersom jeg nå får spørsmål om hva man skal mene om Bibelen og homofili og sånn så vet jeg hva jeg skal gjøre: Jeg skal henvise til Nordbøs bok. Jeg hadde stort faglig utbytte av å lese den selv. Særlig spennende syntes jeg det var å få noen nye perspektiver på relasjonen mellom David og Jonatan. Jeg forventer ikke av teologisk faglitteratur at den skal virke 100 % overbevisende på meg, men at den skal stimulere min nysgjerrighet og gi meg noen nye tanketråder å spinne videre på. Nordbøs bok består denne testen med glans. Den overbeviser så å si hele veien.

Kort oppsummert: Arnfinn Nordbø har skrevet en viktig bok. Den bør leses av mange. For selv om hans gamle miljø har tatt grep for å unngå at historien gjentar seg, så er det mange miljøer, både religiøse og andre, hvor det å stå fram som homofil kan være en kjempebelastning. Noe sier meg at boka vil beholde sin aktualitet en god stund. Dessverre.

—–

PS: Selv i mengden av ulike reaksjoner på boka synes jeg Hanne Nabintu Herlands angrep på Arnfinn på kronikkplass i Stavanger Aftenblad skiller seg ut – i negativ retning.

Herland har den siste tida markert seg som en frisk og uredd samfunnsdebattant. Hun er synlig på mange debattarenaer; hun er blant annet (eller kanskje burde jeg si til og med?) fast spaltist i DagenMagazinet. Det virker som om det er et poeng for Herland å markere seg som absolutt ikke-politisk-korrekt. Det er ikke noe galt i det – tvert imot, det er til tider riktig forfriskende! – men Herlands bidrag til samtalen synes jeg likevel altfor ofte ender opp som i overkant generaliserende. Noen ganger blir hun til og med direkte ufin. Mer enn en gang  under lesning av hennes mange kronikker og innlegg rundt omkring har jeg spurt meg selv: Hvor ble det egentlig av denne religionsforskerens kritiske distanse til fenomenene hun forsker på?

Heldigvis fant Alf Gjøsund ut at han skulle sette noen kloke ord på de tankene Herland setter i gang hos sånne som ham og meg. Ta en tur innom vestibylen hans, du også.