Om The Last Superstition

Jeg kjenner mange fine mennesker. Hallvard Jørgensen er et av dem. Hallvard og jeg er uenige om mye, men vi er enige om at raushet er en kristen dyd. Hallvard er atskillig rausere enn meg. For noen måneder siden debatterte vi likekjønnet ekteskap på Verdidebatt, og Hallvard henviste flere ganger til ei bok han hadde lest og som han mente jeg også burde sette meg inn i. Ettersom jeg ikke hadde boka, sendte han meg like godt et eksemplar i gave.

På oppfordring fra Hallvard har jeg derfor lest Edward Fesers bok The Last Superstition. Da er det bare rett og rimelig at jeg skriver noen linjer om leseopplevelsen også, både for Fesers skyld og for Hallvards.

bokogbilde_0002Feser er filosof. I tillegg er han katolikk av det konservative slaget. Flere steder i boka bruker han «reaksjonær» som hedersbetegnelse. The Last Superstiton er skrevet som et tilsvar til de såkalte nyateistene med Richard Dawkins i spissen. Kortversjonen av bokomtalen blir omtrent som så: Feser sparker balle, og han treffer godt.

Det Feser gjør – og etter mitt skjønn gjør han dette svært overbevisende – er å angripe selve premissene i nyateistenes argumenter om Guds ikke-eksistens. Han argumenterer for at debatten nyateistene har reist ikke handler om gudstro eller ikke-gudstro som sådan men heller om forholdet mellom to ulike filosofiske virkelighetsanskuelser, med den mekanistiske materialismen på den ene side og den aristotelisk-thomistiske hylomorfismen på den andre. Med utgangspunkt i refleksjoner knyttet til fenomenene endring og bestandighet leder Feser leseren steg for steg gjennom filosofihistorien fra Platon via Aristoteles og videre til Thomas Aquinas og skolastikerne. Han løfter fram helheten i de filosofiske systemene han presenterer og viser hvordan disse, både under ett og på detaljnivå (eksempelvis de fem veiene hos Thomas), bærer i seg helt andre kvaliteter enn det nyateistenes karikaturer påstår. Hele tiden retter han slag og spark i retning Dawkins, Dennett, Hitchens og andre, og han sparer ikke på adrenalinet.

Feser river gang på gang bort de tepper (eller filleryer) som nyateistene står på. Han viser for eksempel at Dawkins & co taler og skriver og agerer som om de tror at verden bærer i seg finale årsaker: De tror på årsak og virkning, de tror at tanker og ideer kan bety noe også utenfor våre hoder og de er glødende engasjert av etiske problemstillinger. Ikke minst tror de at evolusjonsteorien er sann. Men alt dette, demonstrerer Feser, er posisjoner som kollapser ned i det absurde dersom man fastholder en rendyrket ateistisk-mekanistisk materialisme. (Han mener, kanskje ikke overraskende, at selve den mekanistiske materialismen er absurd, eller «insane» som synes å være hans foretrukne betegnelse.) Feser stiller seg sammen med Aristoteles og Thomas og argumenterer for at all tale om finale årsaker og all tale om årsak og virkning blir meningsløs og selvmotsigende om man ikke følger rekkene tilbake til den første årsak eller den ubevegelige beveger.

Med evolusjonsteorien som case: Feser argumenterer for at evolusjonstro ikke gir mening dersom man ikke fastholder en eller annen form for «målrettethet» – det Aristoteles kaller finale årsaker – som ligger innebygd i virkeligheten. Merk at dette ikke handler om et hypotetisk mål som vi er på vei til å utvikle oss i retning av, men om det allment aksepterte faktum(!) at livet hele tiden kjemper for å overleve. Men dermed blir det rett og slett absurd (ifølge Feser) å være evolusjonsbiolog og samtidig påberope seg å være ateist.

Jeg lurer på om Dawkins har lest Fesers bok og hva han i så fall syntes om den.

Alt i alt er min opplevelse at det Feser skriver om finale årsaker er overbevisende, og at nyateistene står mer eller mindre ribbet tilbake. Feser er bedre på å forklare alt(!): Evolusjon(!!!), epistemologi, kausalitet… ikke bare metafysikk som isolert disiplin, altså.

Feser er også opptatt av at mye av den nye ateisme-debatten er preget av kategorifeil. Når nyateistene vil avvise filosofi som «unyttig» med henvisning til at naturvitenskap kan gi totalforklaringer, glemmer de at også naturvitenskapen hviler på flere forutsetninger som er av filosofisk art og som slett ikke kan testes ved hjelp av naturvitenskaplig metode. Det gjelder spørsmål som hvorvidt årsak og virkning virkelig henger sammen, hvorvidt matematikk og logikk faktisk finnes før og utenfor oss og hvorvidt disse verktøyene gir mening, hvorvidt sansene våre er til å stole på, hvorvidt verden følger de samme naturlover i dag som i går og om vi kan vente at det samme gjelder i morgen – og så videre. Her peker Feser på den mange ganger omtalte skjelningen mellom hvordan-spørsmål og hvorfor-spørsmål, og viser at filosofi og metafysikk spiller en viktig rolle når det gjelder å legge til rette for naturvitenskap og en mengde andre viktige disipliner.

Men dersom Feser har rett i det som er hans hovedpoeng, nemlig at naturvitenskap (og i bunn og grunn all meningsutveksling og refleksjon som vi mennesker foretar oss imellom) blir umulig å forstå uten den aristoteliske tanken om finale årsaker, da har dette konsekvenser for både ateister og teister. Feser argumenterer sterkt og klart for at all tale om finale årsaker med nødvendighet leder oss til Gud. Her følger han Aristoteles og Thomas, selvsagt, så disse tankene er ikke Fesers egne, men han tilrettelegger argumentet slik at det etter mitt skjønn både virker forståelig og overbevisende.

Feser lander dermed i noe han omtaler som Aristoteles’ revansje. Dette spisser han til i sluttavsnittet i boka, som både er typisk for argumentasjonen og er såpass kostelig lesning at det er verdt å sitere:

By the time Aquinas and the other Scholastics were done refining and drawing out the implications og the Aristotelian system, it was evident that it entailed nothing less than the entire conception of God enshrined in classical monotheism, the immortality of the soul, and the natural law system of morality. To acknowledge the truth of the Aristotelian metaphysical picture of the world is thus unavoidably to open the door to everything the Scholastics built on it. In short, Aristotle’s revenge is also Aquinas’ revenge; and for that reason alone, contemporary secular intellectuals cannot allow themselves to acknowledge it. For the project of the early moderns is their project too.

But that project is built on a lie. To quote a famous Confucian proverb, “When the finger points at the moon, the idiot looks at the finger.” The modern secularist is, as it were, positively fixated on the finger – unsurprising given that, if (as he falsely assumes) there really are no fixed natures and natural ends in the world, no formal and final causes, then nothing could naturally point beyond itself to anything else. In fact, the material world points beyond itself to God; but the secularist sees only the material world. The material side of human nature points beyond itself to an immaterial and immortal soul; the secularist sees only the brain and body. The sexual act points beyond itself to marriage and family; the secularist sees only the sexual act. And so on, and so on. What else can one say? It’s the moon, stupid.

Avsnittet oppsummerer den «pakken» Feser er ute etter å selge. Her er det ikke bare snakk om Guds væren som sådan, men også om et aristotelisk syn på sjelen som menneskets form samt en meget konservativ variant av naturetikken. Parallelt med raljeringen med nyateister sparker nemlig Feser stadig i retning innføringen av kjønnsnøytrale ekteskapsforståelser i USA (og andre steder). Dette er en tanke han finner fullstendig absurd og latterlig og til og med ond(!), og han nøler ikke med å hente støtte hos Aristoteles og Thomas for denne ned-snakkingen. I denne anvendelsen av den skolastiske naturetikken er han helt på linje med offisiell katolsk lære.

Edward Feser mener at alle de problemer Vesten står overfor i dag – og da snakker han om slike fryktelige(!) ting som familieoppløsning, aksept av homoseksualitet og generell promiskuitet kombinert med liberale og/eller sosialistiske(!!!) politiske veivalg – egentlig er en uunngåelig konsekvens av de metafysiske og moralfilosofiske valg som ble tatt i overgangen mellom middelalder og renessanse og den senere opplysningstiden. Særlig Hume og Kant får så ørene flagrer. Feser mener – høyt og tydelig! – at den aristoteliske varianten av realismen er den eneste farbare vei, og at vi trenger en ny nominalismedebatt.

Akkurat det er en debatt jeg ikke kommer til å kaste meg inn her. Det er vel heller ikke noen akutt fare for at Edward Feser skal lese denne bloggen.

Men for å skrape så vidt bittelitt i overflaten: Jeg finner Fesers argumenter for grunntrekkene i hylomorfismen fascinerende. Det han skriver om finale årsaker er også tanker jeg kjøper, selv om jeg ikke klarer å trekke ut alle de filosofiske implikasjonene av dette ennå (og heller ikke ser for meg at jeg noen gang vil kunne gjøre det). Men samtidig er det andre deler av Fesers argumentasjon jeg finner mindre overbevisende. Jeg blir ikke spesielt tiltrukket av hans reaksjonære politiske standpunkter, merkelig(!) nok, og jeg ser heller ikke at disse posisjonene med nødvendighet følger av det han beskriver på filosofiens område. Jeg strever med å godta det han skriver om Aristoteles formale årsaker; mer om dette nedenfor. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at hans syn på filosofi- og politisk historie er en overforenkling. Han avviser – jeg hadde nær sagt selvsagt – alle de filosofiske kampene som hang sammen med reformasjonstiden som uinteressante. Men jeg finner altså noen av disse posisjonene langt mer interessante enn det Feser gjør. Det gjelder for eksempel dette som var grunnspørsmålet bak nominalismedebatten: Dersom det Aristoteles kaller form er det samme som Guds tanker (slik Augustin og Thomas sier), da har vi «fanget Gud i naturen», så å si, i og med at vi postulerer at Gud ikke kunne skapt verden annerledes enn det vi kan lese av naturen at Gud har gjort. Dette strider mot den teologiske grunntanken Deus semper major (Gud er alltid større), og virker i hvert fall på meg å lede til et teologisk system som forsøker å være litt for vanntett, slik den thomistiske (og romersk-katolske) teologien gjerne blir anklaget for å være. I valget mellom thomistisk realisme og den mer radikale nominalismen tror jeg for min del at løsningen må være en form for agnostisk realisme, altså en tro på at universalier/ideer/former er, men at vi ikke kan fange disse eller forstå disse til bunns. Ideene leder oss til Gud, men vi kan ikke kjenne Guds ideer fullt ut.

I tillegg har jeg noen spørsmål til det Feser skriver om formale årsaker. I en verden der evolusjonsteorien postulerer mellomformer og organer og organiske funksjoner som er på «utprøvningsstadiet», så å si, og som leter etter veier videre, virker noen av de mest stringente posisjonene rundt det med formale årsaker å være for stringente. Jeg tror vi må erkjenne at vi ikke alltid kan lese ut av en stofflig konstruksjon hva dennes form ene og alene er ment å være, at noe kan ha flere mål og er mer kompleks bakenforliggende form enn det vi umiddelbart forstår og at det vi oppfatter som «avvik» noen ganger kan treffe bedre enn det vi tror, om enn fra en litt annen retning enn den vi er vant til å se. Det kan rett og slett ligge større og mer komplekse finale årsaker bak naturfenomener enn det vi er i stand til å erkjenne «av naturen».

Dersom det jeg er inne på her er innvendinger som har noe for seg, da får dette implikasjoner også for naturetikken. Da kan vi (slik Hume også sier) ikke umiddelbart slutte fra er til bør, og vi kan ikke forutsette at alt som er å si om etikk og moralfilosofi – for så vidt heller ikke teologi – kan leses ut av naturen slik Aristoteles og langt på vei Thomas ser ut til å mene.

På ett punkt får disse spede tankene noen teologiske implikasjoner som jeg mener må være viktige for en kristen kirke. Feser skriver om det Aristoteles og Thomas kaller Den ubevegelige beveger, altså den uforanderligheten som all forandring og all endring er forankret i. Dette er tanker jeg kan følge et stykke på vei. Men før vi som kaller oss kristne hopper fra dette til å si noe om hvordan Gud er, altså at Gud er hevet over forandring (fordi Gud, slik Aristoteles og Thomas sier, kun er realitet og er forbi all potensialitet) er vi nødt til å stanse opp ved den spesielle åpenbaring som er gitt oss i Jesus Kristus; som kristen kirke kommer vi ikke utenom dette. Men kjernen i denne spesielle åpenbaringen er jo ordet om korset som innebærer at Guds Sønn faktisk dør og at Gud Fader blir stilt på valg om dette er en Sønn å elske, om dette er Sønn som Ånden kan og skal reise opp fra de døde. Kom ikke her og si at dette ikke innebærer en bevegelse fra potensialitet til realitet! Men da kan vi ikke lenger holde oss bare med Aristoteles’ og Thomas’ naturlige bilde av Gud. Det vil si: Vi må enten si at fortellingen om korset og graven og oppstandelsen handler om noe helt annet enn forandring – noe jeg for min del ikke kan, i hvert fall ikke pr. i dag – eller vi må tenke at den spesielle åpenbarings gudsbilde faktisk leder oss til et enda mer komplekst syn på Gudsvirkeligheten.

I tillegg til alle de innvendingene jeg har antydet til nå – jeg kan ikke mer enn antyde dem, for jeg har ikke tenkt disse tankene ferdig – så må jeg innrømme at jeg under lesningen av The Last Superstition tidvis ble nokså rystet av Fesers polemiske tone. Noe av det han skriver om homofili finner jeg – kanskje ikke helt uventet – svært støtende, men også om jeg ser bort fra det så strever jeg med en uttalt kristen forfatter som kalles sine ateistiske meningsmotstandere både onde og dumme, og det gjerne i samme setning. Nå skriver Feser i samme toneart som Dawkins og hans pitbullateistvenner, og jeg synes nok han tidvis er mer underholdende enn disse. Men likevel: Er ikke Feser som kristen filosof kalt til å holde et litt annet nivå enn som så? Dette er ikke ment som noe ad hominem-argument, jeg sier bare at jeg tror Fesers bok ville vært bedre om han ikke hadde vært så innmari glefsende sinna og sarkastisk på en og samme tid absolutt hele tida.

Det er mer å si om det som har med naturetikk å gjøre og om de implikasjoner dette får for synet på homoseksualitet og likekjønnet ekteskap. Men dette fordrer en egen bloggpost. Denne bokomtalen er allerede lang nok.

Summa summarum: Jeg liker Fesers bok godt, selv om jeg er litt usikker på hvor godt jeg liker Feser. Jeg har fått fornyet min interesse for Aristoteles’ filosofiske byggverk, og jeg har fått styrket min sans for den thomistisk-aristoteliske tanken om at sjelen er menneskets form. Akkurat denne posisjonen har noen mulige implikasjoner har for abortdebatten. Samtidig strever jeg også her med å godta de mest bombastiske følgeslutningene. Dette er uansett tanker jeg må grunne videre på, og som jeg kanskje må komme tilbake i en lengre post om naturetikken.

Og til deg som leser: Har du lest så langt? Gratulerer! Var det mye som ikke gav mening? Da kan jeg trygt anbefale deg å lese Fesers bok. Han er atskillig mer klartenkt og mer velformulert enn meg.

Konklusjonen blir dermed som alltid ellers: Les boka, og tenk sjæl.

2 svar til “Om The Last Superstition”

  1. Takk for det, Hallvard! 🙂 Nå har jeg lagt ut en tekst til, der jeg gjør et ærlig forsøk på å dekonstruere noe av det Feser skriver om likekjønnede ekteskap. Jeg håper du leser den også en gang du har tid. Det var tross alt samtalen om nettopp det temaet som gjorde at du satte meg på sporet av TLS.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s