Om metaforiske mordgåter

-Folk dør da på slike fordømte tidspunkt!

Teo Ist slo neven hardt i dashbordet idet Atle svingte den sivile politibilen inn på en ledig parkeringslomme. Regnet pisket hardt mot frontruta og Teo sukket. Ikke nok med at han hadde fått avbrutt påskeferien og at han nå visste han ville ble klissvåt før de nådde fram til inngangsdøra til bygården de var blitt tilkalt til – det var midt på natta, han hadde dundrende hodepine etter de siste dagenes noe premature og relativt frilynte påskefeiring, og nå hadde han sannelig vondt i høyreneven også.

-La oss gå igjennom det vi vet foreløpig enda en gang, sa Atle med en skadefro undertone. Teo klarte ikke å holde tilbake et mutt knurr. Atle avholdsmann så akkurat like spretten og frisk ut som alltid, selv om klokka hadde vist 02:14 da de forlot stasjonen for et par minutter siden.

Teo reflekterte – langt fra for første gang – over hvor ulike tvillingbrødre egentlig kunne bli. Han hadde vanskelig for å tro at det kunne finnes noe mer irriterende enn vellykkede besserwissertvillingbrødre.

-Den døde heter Ekse. Stein Ekse. Fra et eller annet sted vestpå opprinnelig, etter det vi har kunnet finne ut så langt. Ingen familie, i hvert fall ikke kjent. Bodde alene, rolig type. Jobbet som – hold deg fast – yogainstruktør.

-Hrmpf!

-Han ble etterlyst da han ikke møtte på jobb i det lille treningsstudioet eller hva man nå kaller sånne steder mandag, tirsdag og onsdag uten å gi beskjed. Vaktmesteren i bygården her låste en bekymret kamerat inn i leiligheten til Stein i kveld. Det ble da oppdaget at han lå død på stuegulvet sitt. Alt tyder på at det har skjedd søndag morgen.

-«Det»?

-Dødsfallet.

-Men dette må dere jo ha skjønt med en gang dere fikk åpnet døra! Med en gang Pato fikk tatt en liten kikk på denne Stein! Jeg skjønner ikke hvorfor i aller svarteste jeg måtte avbryte hytteferien for å komme og se at en yogainstruktør ligger død hjemme på stuegulvet sitt!

-Det skjønner du muligens bedre når jeg får vist deg stua.

Den alltid like grundige Ars Ethica har hengt seg opp i en kommentar jeg gjorde litt sånn i forbifarten borte hos Bjørn Are. Svaret hans er jammen en hel liten novelle! Såre fornøyd er han også, fordi han mener å ha tatt meg i grunnleggende logisk brist; ja, ham føler han har et såpass avgjørende overtak at han synes må gjøre folk oppmerksomme på at han ikke er drevet av et ønske om å «driter meg ut»:

«Så: har Harald rett? Er skrittet fra en til ingen så mye større enn fra fjorten til en? – Problemet med tankeeksperimentet dukker opp allerede i første setning med ordet “mordåsted”: et drap krever en morder, og ved å kalle åstedet et “mordåsted” impliserer man at det finnes en morder.» (Ars Ethica)

En lang påskeuke og en drøy uke til senere er jeg endelig klar for en oppfølger. Ars Ethica etterlater seg noen løse tråder som det kan være spennende å nøste videre på. Ikke fordi jeg har et ønske om å drite ut noen som helst, egentlig, men fordi jeg synes refleksjon og samtale er spennende ting å holde på med. Særlig når jeg samtidig kan få tatt i bruk mine litt mer kreative sider. Dette er altså mer en slags replikk enn et forsøk på konklusjon. Så får vi se hvor det tar oss hen.

La meg, før jeg går videre, hente fram igjen sitatet som hele denne lille krimgåteføljetongen springer ut av:

«Du er like mye en ateist som meg, jeg bare slumper til å tro på én gud mindre enn deg. Når du forstår hvorfor du avviser alle andre guder og religioner, vil du forstå hvorfor jeg avviser din.» (Stephen F. Robert)

Eller, som Ars Ethica gjengir det:

«Du som tror på Gud, du er ateist og skeptisk i forhold til uendelig mange guder – bortsett fra din egen. Så egentlig er du bare en ateist som tillater ett enkelt unntak. Du trenger bare ta ett steg til i ateismens retning, så er du i mål.»

For ordens skyld, her er altså «mordgåteeksempelet» slik jeg opprinnelig formulerte det:

«En mordetterforsker diskuterer et mordåsted med sine kolleger. Alle kollegene mistenker ulike personer som følge av ulike spor på åstedet og som følge hva etterforskningen ellers har bragt på bane. Men “vår” etterforsker sier: “Nei, jeg tror ingen av disse mistenkte gjorde det – og heller ingen andre! Jeg eliminerer ikke alle mistenkte utenom én. Jeg eliminerer samtlige! Ingen gjorde det!”

Spranget fra én gud til ingen er med andre ord vesentlig større enn spranget fra fjorten eller tre til én.»

Allerede her, ved innledningen, vil jeg gi Ars Ethica rett: Ordet «mordåsted» gir eksempelet en retning som «lukker» det. Men, kjære Ars Ethica, det var da ikke utilsiktet! Tvert imot er det slik vi teister ser verden, og det er nettopp det som gjør Roberts argument så hjelpeløst utilstrekkelig i møte med oss teister.

For å anskueliggjøre hva jeg mener med denne siste spissformuleringen inviterer jeg herved Ars Ethica og eventuelle andre nysgjerrige inn i bygården sammen med brødrene Ist. Velkommen til Strøtanke-Haralds annoterte kriminalgåte.

-Stein Ekse? Var det det du sa? Eller var han stein, sa du?

-Hæ?

-Overdose?

-Du er da alltid så fordomsfull. Det at han driver med yoga betyr ikke at han driver med stoff.

-Jeg er ikke fordomsfull. Jeg vet bare hva jeg sjøl tror, det er noe annet.

-Joda, du lar deg styre. Sånn som den langfredagssaken vår i fjor, med han som hadde ramla fra vinduet.

-Degosen?

-Der ser du, fordomsfull så det holder! Du burde tenke nøyere over hva du sier! Hvilke ord du bruker.

-Kjeften!

-Du var helt sikker på at det var mord. Men fant du noen morder? Skal du ikke snart innrømme at det var en ulykke? At jeg hadde rett – som vanlig? Akkurat slik jeg har rett om fordommene dine?

-Kjeften, sa jeg!

Det er bare å innse det like godt først som sist: Vi møter alle virkeligheten med et sett med fordommer. «Horisont» kalles gjerne dette for-doms-settet, i hvert fall innen den fagdisiplinen vi kaller hermeneutikk. Eksempelet vi diskuterer her («en gud mindre»-argumentet) handler til en viss grad om slike horisonter. Eller, litt mer presist: Det handler om hvilke horisonter og for-dommer vi er oss bevisste og ikke.

En for-dom som vi alle deler er eksistensen. Vi eksisterer, sammen med «alt» – kosmos – universet. Er eksistensen selvsagt? Er eksistens nødvendig? Dette er dype filosofiske spørsmål, og de er også en del av gåten vi diskuterer. Er dette en horisont vi har en bevisst refleksjon rundt? Spiller det i dette hele tatt noen rolle? Hva med våre dypeste eksistensielle forutinntagelser – er ikke de også en del av vår horisont? Har det i så fall noe å gjøre med det temaet vi samtaler om her? Jeg har en mistanke om nettopp det…

-Dersom du likevel alltid har rett, sa Teo mens han tok en pustepause på et trappetrinn mellom tredje og fjerde etasje, hvorfor er jeg her da? Hva er det du trenger at jeg ser på?

-Du vet at det ikke er sånn! svarte Atle. Jeg har stor respekt for din intuiutive evne til å analysere et åsted. Du ser ofte ting vi andre overser. At du noen ganger ser mer enn det som faktisk er å se forandrer ikke på akkurat det.

Teo beit sarkasmen i seg. Nysgjerrigheten over hva som kom til å møte ham i leiligheten i fjerde steg for hvert trinn. Hva var det Atle ønsket at han skulle se på? Hva var det som var så viktig at det ikke kunne vente til en prat over noen åstedsfotografier i neste uke en gang?

Han nådde øverste avsats i trapperommet og fulgte Atle gjennom ei åpen dør. Politimannen som sto vakt ved døra stilte ingen spørsmål. Teo ante ikke hvem han var, men Atle og alle i følge med ham kunne tydeligvis komme og gå som de ville.

Teo konsentrerte seg. Førsteinntrykket var alltid viktig når man skulle analysere et åsted. I hvert fall for ham. Andre jobbet annerledes. Det var det som var så fascinerende med yrket hans, tenkte Teo, at det var både method og madness på en gang.

Gangen i leiligheten var helt tom og hvit. Parkett på gulvene, hvite vegger. Ingen bilder, bare lukkede dører som tydeligvis førte til badet og et soverom. En dør til, like foran ham, åpen. Teo tok to skritt fram til døråpningen og frøs i steget.

Noe av problemet når teister og ateister diskuterer er tendensen på begge sider til å redusere «verktøykassa» på en slik måte at man påstår at det bare finnes ett gyldig sett med redskaper å analysere virkeligheten med. Heldigvis er det ikke slik at man må velge mellom tro og fornuft, mellom vitenskap og filosofi.

Tror jeg, da.

-Helv… Den vitruvianske mannen? Hva er dette, da Vinci-koden?

Atle hadde snudd seg.

-Den vitruvianske hva sa du?

-Mønsteret! Har du ikke sett bildet? Lest Dan Brown?

-Du vet at jeg hater sånne hyper.

-Det er Stein som ligger der, ikke sant?

-Stemmer.

-Og han har ikke blitt rørt? Flyttet på? Dandert?

-Selvsagt ikke! Fotografert, selvsagt, men…

-Mønsteret han ligger i… det er ikke bare tilfeldig. Det er noe med måten armene er strekt ut på, vinkelen mellom beina. Jeg synes i hvert fall det ligner på bildet til Leonardo, det med proporsjonene. Og så står det jo et lys på hver side, der hendene ville vært hvis armene hadde vært strukket nitti grader ut fra kroppen, og…

-Vi har sett det! Selvsagt! Men betyr det noe, Teo?

-Betyr? Jeg aner ikke! Men ja: Jeg er helt sikker på at det betyr noe!

Teo rev øynene løs fra det tilsynelatende planmessige arrangementet på gulvet og så seg om. Leiligheten var spartansk innredet. Hvite veggflater dominerte. Et lite bord med to enkle stoler, en scroll med kinesisk kaligrafi midt på den ene veggen, en enkel bokhylle med sirlig ordnede bøker. Teo studerte biblioteket.

-Alfabetisk.

-Ingenting å si på systematikken, i hvert fall.

Alle vinduer lukket og intakte. Verandadøra – låst fra innsida. Teo tok inn bildet.

-Døra var låst?

-Med nøkkel. Ingen smekklås eller noe lignende.

-Fingeravtrykk?

-Ingen spesielle så langt.

-Dødsårsak?

-Det er for tidlig å si noe helt sikkert ennå, og nye opplysninger kan jo dukke opp. Men så langt ser det ut til at dødsfallet skyldes et hardt slag mot bakhodet.

Teo holdt pusten.

Det er vel på tide å si det eksplisitt, så blir det ingen misforståelser: Det jeg holder på med her er ikke en allegori. Knapt nok en analogi. Det er en fortelling, bare det, en fortelling jeg bruker som et springbrett til noen tanker rundt noen av de virkelig store spørsmålene. Detaljene i fortellingen er altså ikke ment å skulle presses. Hva du måtte lese inn i fortellingen er dermed helt og holdent din egen tolkning, dine egne misforståelser.

Likevel: En viss parallell til vårt kosmos begynner altså å tre fram her. Vårt kosmos er ikke bare kaos, men også nettopp «kosmos», altså orden. Da tenker jeg ikke bare på hvordan materien i universet er organisert og konsentrert i stjerner/galakser og denslags, men like mye på de etter hvert så berømte kosmiske konstantene som er balansert på en slik måte at liv faktisk er en mulighet. Har dette skjedd tilfeldig, eller finnes det en «omnipotent knob-twiddler», for å låne et Dawkinsk uttrykk – har noen eller noe skapt mønsteret? For å knytte an til eksempelfortellingen: I et lukket system (et stengt rom med låste dører) ligger altså en død mann på gulvet i et tilsynelatende planmessig mønster. Er det planmessig? Kan det ikke like gjerne tenkes at kan ha falt slik helt tilfeldig? Hvor sannsynlig er i så fall dette? Kan man bruke det såkalte antropiske prinsipp som en fullgod forklaring, eller er ikke dette bare en annen måte å beskrive det at vi observerer et mønster på? (Dersom du ikke klarte å henge med i dette avsnittet foreslår jeg at du tar en kikk på min anmeldelse av The God Delusion.)

Sammenligningen er ikke helt søkt, etter mitt syn. Ingen vil vel nekte for at vår eksistens som selvbevisste reflekterende individer i seg selv gjør universet til et svært komplekst fenomen. Spørsmålet er ikke om det finnes et mønster, men om mønsteret er tilfeldig – og hvis det er for godt til å være sant at det er tilfeldig, om det står en slags kunstner eller «designer» bak. Jeg er fullstendig klar over at et slikt «ID-sprang» vil kreve at man beveger seg videre fra den rent observerende naturvitenskapen, men er det ikke nettopp dette som noen ganger kreves av en god etterforsker – eller skal vi heller si filosof?

Á propos den vitruvianske mannen: Nå vet alle som har lest mine skriverier om Dan Brown og andre konspirasjonsteoretiske kultarkeologer at jeg mener de ser mønstre på steder hvor ingen mønstre finnes. Men er enhver mønster-avkoding det samme som å se spøkelser ved høylys dag? Er enhver form for skapertro egentlig bare en avart av Browns (og andres) konspirasjonsmodeller – den ultimate konspirasjonsteori, nærmest? Eller er det å tenke slik også – paradoksalt nok – å overforenkle tingene?

Så var det dette med det lukkede rommet, da. Vårt tredimensjonale univers kan godt forstås som et lukket system, selv om det har sin kilde i én enkelt singularitet (Big Bang) og ekspanderer – noe Ars Ethica forklarer svært godt her. Det er ikke nødvendigvis noe rom «utenfor» som er tilgjengelig for noen eller noe som eventuelt kan krysse «grensen». Systemet (rommet) framstår med andre ord som lukket – i hvert fall fra vårt perspektiv. Men hvem vet egentlig hva som befinner seg «over» vårt perspektiv? Kan vi med vår begrensede horisont kategorisk utelukke noe «høyere»? Eller må vi «bare» gi oss den frie tanken og fantasien i vold for å komme videre?

-Han kan ha falt slik tilfeldig!

Atle sto med armene i kors. Teo så vantro på broren.

-Tilfeldig? Etter å ha satt fra seg to lys på gulvet? I et mønster? Jeg tror ikke det!

-Rommet er låst. Det er ingen konkrete spor etter en inntrenger. Ingen fot- eller fingeravtrykk. Ingen løse tråder. Ingenting!

-Slaget mot bakhodet da? Hvordan forklarer du det?

-Han kan ha falt. Mot noe.

-Bordet, kanskje? Helt der borte? For så å vase bort hit? Og legge seg ned i et balansert mønster?

-Jeg tviler vel egentlig også på det. Men…

-La oss ta det fra begynnelsen. Dere har sikkert allerede gjort det, men la meg også tråkke opp begynnelsen på de ulike stiene én gang før vi går videre.

-Naturlig død?

-Ikke hvis såret i bakhodet er dødsårsaken. Og det mener dere altså at det er.

-Selvmord?

-Det er vel vanskelig å forestille seg. Men mønsteret tyder i hvert fall på en slags plan.

-Ulykke?

-Jeg vet ikke… bordet, kanskje? Mønsteret blir vanskelig å forklare, men… Man skal vel aldri si aldri, men jeg har mine tvil.

-Da gjenstår?

-Drap. Planmessig handling påført utenfra. En eller annen har slått ham i hodet, dandert ham slik, låst seg ut og forlatt stedet.

-Men Stein har nøkkelen til ytterdøra på seg!

-Ekstranøkkel?

-Vi har ikke klart å finne ut at noen slik nøkkel finnes. Det er visst ikke bare å lage en kopi av nøklene i gården her, det ville i så fall eksistert dokumentasjon.

-Vaktmesteren har nøkkel?

-Selvsagt. Men vi har snakket med ham. Han har alibi.

-Alibi?

-Det er et stykke til Oppdal…

Eksistensen – hvordan forklarer vi den? Er den en ulykke? Et selvmord? Et naturlig tilfelle? Eller, for å bli i bildet, et drap?

Ulike betraktere vil vurdere saken ulikt. Uansett hvilket hovedspor man velger å følge vil det være ting som er vanskelig å forklare. Hva slags naturlige årsaker kan forklare et «creatio ex nihilo»? (Merk at en uendelig rekke med stadig ekspanderende og deretter kollapsende universer – en slags «selvmordsmodell», kanskje? – ikke løser noe som helst, da et uendelig eksisterende tid/rom-fenomen stilles overfor visse svært tricky filosofiske problemer, se for eksempel de to første kommentarene til denne posten.) Er universet rett og slett sin egen årsak, eller…? Dersom eksistensen er en «ulykke»… hva slags forutsetninger var det som gav et slikt (u)heldig resultat? Eller, dersom det var «mord», kan vi vite noe som helst om en morder som er så fordømt god til å skjule sporene sine som denne?

Det burde uansett ikke overraske noen at enkelte av oss ser spor av en planmessig bevegelse, en «første beveger», bak det vi i dag kan observere og erfare. Så lenge det ikke kan gis noen fullgod naturlig eller innenverdslig forklaring på eksistensen av «alt som er» kan dette knapt regnes som særlig sensasjonelt – ei heller korttenkt.

Spørsmålet om hva slags scenario det er vi står overfor og forsøker å analysere henger delvis sammen med i hvor stor grad vi aner et mønster i den foreliggende situasjonen. Men selv et (teoretisk, naturligvis) fullstendig kaotisk univers, uten mennesker i det til å observere det og reflektere over det, har én egenskap som det strengt tatt ikke trenger å ha: Det eksisterer. Det er i seg selv en filosofisk nøtt, all den tid eksistens ikke synes å være nødvendig. Når vårt univers i tillegg til å eksistere også har frembragt vår eksistens… vel, for noen av oss oppleves det ikke som tilfredsstillende å klassifisere det som en ulykke og dermed avvise det fascinerende ved hele «greia». For hva slags «ulykke» snakker vi i så fall om? Hva var forutsetningene? Hvilken vinduskarm var det den forulykkede balanserte på før han falt (for å knytte an til Ars Ethicas forløper-post):

Atle så på Teo:

-Det var en ulykke. Vi mangler en viktig gjenstand, selvsagt, men det finnes helt sikkert en naturlig forklaring. En isblokk, kanskje? Som har smeltet? Kanskje blodet på gulvet er fullt av smeltevann? Vi får vente og se hva de videre undersøkelsene viser. På ett eller annet tidspunkt dukker det opp en naturlig forklaring.

Samtidig løser ikke nødvendigvis en gud-hypotese alle problemer:

Atle ristet på hodet:

-Mord, sier du? Hvem skulle det være? Når ingen hadde mulighet til å låse seg ut, når Stein ikke hadde noen fiender, når ingenting i rommet synes å være fjernet eller flyttet på… Kom igjen, Teo: Hvem skulle du mistenke?

Jeg tror vi har presset mordetterforskerbildet så langt det er forsvarlig å presse det nå. Det er på tide å presentere bakgrunnen for bildet noe nærmere. For nevnte illustrasjon er egentlig slett ikke min. I sin enkleste form (før Ars Ethica og jeg har ekspandert bildet til det nærmest ugjenkjennelige) har jeg hentet illustrasjonen fra en debatt mellom to lærde herrer, Richard Dawkins og John Lennox, og det er Lennox som bruker bildet som en respons på Dawkins’ bruk av argumentet om «en Gud mindre».

Og her er vi endelig framme ved det som er mitt egentlige poeng: Mordetterforskerbildet skal ikke overanalyseres. Bildet er ikke ment å være et springbrett til en fyllestgjørende vurdering av kosmologiske argumenter for Guds eksistens og denslags, eller en debatt om hvorvidt eksistensen er en ulykke eller et selvmord heller enn overlagt drap. Bildet er ment å avsløre «en Gud mindre»-argumentets retoriske svakhet: Antagelsen om at en gudstro kan reduseres til et valg mellom en serie ekstremt utilstrekkelige guder, med «jeg velger ingen» som et fullgodt parallelt alternativ.

Argumentet ser ut til å forutsette at en kristen, for eksempel, er kristen fordi han har tatt et bevisst valg om å være ikke-muslim, ikke-åsatroende, ikke-buddhist og så videre, og har endt opp med at den kristne modellen (Den treenige Gud) er den minst utilfredsstillende av alternativene på markedet. Slik er det selvsagt ikke. En kristen er – i hvert fall i et ikke ubetydelig antall tilfeller – kristen fordi han tror på den kristne fortellingen, men dersom han skulle miste troen på Den treenige Gud fører ikke det nødvendigvis til ateisme. Selv tror jeg, for eksempel, at dersom jeg en dag skulle «falle fra» den kristne tro, ville jeg fortsatt se så mange spor av mening og planmessighet i det foreliggende scenarioet (eksistensen/Stein Ekse) at jeg ville beholde en eller annen form for gudstro. Dessuten, uansett antatt eller faktisk planmessighet: Selve scenariet, altså at den døde mannen i det hele tatt finnes, er mer en nok til at jeg sitter igjen med ubesvarte spørsmål nok i massevis. Hva slags «ulykke» kan aventuelt ligge bak, dersom det likevel ikke er noen «masterplan» bak det hele? Sagt med rene ord: Deismen ville for meg være et mer naturlig valg enn ateismen. Heller en gud som står bak alt men som strengt tatt ikke bryr seg enn ingen gud i det hele.

Tanken om at man bare kan «plukke bort den siste guden» er et fascinerende stykke retorikk, men det har fint liten kontakt med den troendes virkelighet. Det er vel heller slik at argumentet avslører ateistens horisont og manglende forståelse for hvordan svært mange religiøse mennesker tenker og føler.

Hvis vi knytter an til Atle og Teos fortelling nok en gang, kan vi kanskje si det slik: Argumentet er, med all sin retoriske spissfindighet, ubrukelig som egentlig argument, all den tid den appellerer til en følelse motparten ikke har. En ateist sier: «Kan du ikke bare innse at dette er en ulykke!», mens en teist sier «Ser du ikke at dette peker mot et mord?», men ingen av påstandene fører oss noe videre. Det er bevisbyrden og de ulike forklaringsmulighetenes potensiale vi må vurdere, og all den tid en etterforsker synes å mene at sporene peker nettopp mot en planmessig handling vil han ikke slå seg til ro med at en annen etterforsker løser den gordiske knuten ved å eliminere samtlige mistenkte – særlig når vedkommende ikke har noen fyllestgjørende hypotese å stille opp som alternativ.

«Problemet med tankeeksperimentet dukker opp allerede i første setning med ordet “mordåsted”: et drap krever en morder, og ved å kalle åstedet et “mordåsted” impliserer man at det finnes en morder. Å utelukke alle de potensielle morderne blir da selvsagt tåpelig, ettersom det må være noen som har begått drapet.» skriver Ars Ethica, og fortsetter: Teo hadde problemer med å utelukke Kristian som morder, fordi han var låst i et tankesett hvor han var fast bestemt på at et drap hadde blitt begått (og ingen bevis kunne avkrefte hypotesen hans). Rent objektivt og rasjonelt sett var det siste steget like langt som stegene før, men Teo ville selvsagt være uenig i dette fordi han allerede har bestemt seg for at det må finnes en morder. I den grad har har rett illustrerer han nok like mye hva som er problemet med «en gud mindre»-argumentet, nemlig at det er låst i den like styrende forutsetning at de foreliggende bevisene peker mot en annen mer eller mindre tilfredsstillende forklaring enn mord-hypotesen.

Uansett: Steget fra én mistenkt til ingen er likevel avgjørende annerledes enn alle andre eventuelle forutgående steg, fordi det ene steget utgjør forskjellen på to ulike hovedteorier, den som kan rubriseres med kategoriene ulykke/selvmord/naturlig død og den som må omtales som mord. Spranget fra den ene hovedteorien til den andre kan neppe foretas bare ved en retorisk finte eller ved å appellere til en ikke-eksisterende følelse.

Så, ærede Ars Ethica: Kan du framlegge gode grunner til at jeg skal tro at det foreliggende scenariet kan forklares som en «ulykke» eller et «selvmord» eller et «naturlig dødsfall»? I så fall skal jeg gjerne vurdere å se på åstedet med nye øyne. Men så lenge en slik innvending kun oppleves som et forsøk på å vri seg unna det faktisk foreliggende scenariet, vil jeg fortsatt mene at det er en avgjørende forskjell på å se etter én morder og å se etter ingen.

Avslutningsvis: Jeg synes det er noe rørende ved måten argumentet om å «føle» en gud mindre appellerer til følelseslivet på. Det inviterer oss teister inn i ateistens følelser for gudsbildene sine. Jeg kan delvis kjenne meg igjen i et slikt følelsesunivers. Hos meg kalles denne følelsen av mangelfullhet i gudsbildene «tvil». Men det er forskjell på å tvile på en gud man ønsker å ha tillit til (og dermed være i en stadig de- og rekonstruksjonsprosess rundt sine gudsbilder) og å la tvilen overta gudsbildenes plass fullt og helt. For mange – meg selv inkludert – oppleves det nok mer tilfredsstillende å fortsette å vurdere de ulike «mistenkte» ut ifra de foreliggende bevisene – med vissheten om at denne saken egentlig er altfor stor for lille meg permanent tilstede i bakhodet.