Om homofilisaken (i Vårt Lands spalter)

Kirkerådet og Bispemøtet anbefaler Kirkemøtet 2007 å ikke videreføre homofilivedtakene fra 1995/97 om å ikke ansette homofilt samlevende i vigslede kirkelige stillinger. Reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg:

Kirkemøtet bør se bort fra Kirkerådets tilrettelegging for valgfri bekjennelse i Den norske kirke. Nils-Tore Andersen [leder i Kirkerådet] og hans meningsfeller setter godkjenningsstempel på kirkens splittelse ved å akseptere to slags lære og tilrettelegge for to slags medfølgende praksiser. Dermed legitimerer de at det kan utøves stikk motsatt sjelesorg, veiledning og forkynnelse alt etter hvor en befinner seg geografisk i kirken. Det som i ett rom av sjelesorg bekjennes som synd og gis tilgivelse, løftes opp og velsignes til både samliv og tjeneste i et annet. […] Andersen uroer seg for kirkens blødende sår og vil fjerne det ved å akseptere et amputert budskap, men ser han ikke at dette marginaliserer oss som holder fast ved den tro som kirken i 2000 år samlet har forkynt i samsvar med Guds ord? […] Kirkerådets ledelse har med dette abdisert som åndelig lederskap og nøyd seg med å orientere seg på politisk vis etter det muliges kunst. Slik kan ikke et kristent lederskap opptre. Det står en åndelig kamp om det norske folks sjel, om kirkens oppdrag og budskap og om den felles kristne lære. I en slik tid er lederskapets kall martyriets – vitnesbyrdets – vei. Vi er kalt til å vitne i troskap mot vår Herre og Mester også om det skal koste oss stalige privilegier, folkets ære og et behagelig liv.

Rolf Kjøde, generelsekretær i Normisjon, Vårt Land 20.9.2007

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbiske gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med endvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: «Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.» Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.

[…] I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke ville få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.

Ragnhild Aadland Høen, Vårt Land 20.9.2007

Calmeyergatelinja – nei til frivillig samarbeid med liberale teologar og lekfolk har vore ein farbar veg i snart hundre år. Denne vegen har vore viktig for bedehusland. I dag kan calmeyergatelinja vera like viktig for prestar og sokneråd. Spørsmålet er korleis vi kan gje hjelp og støtte til å følgja denne kursen på en tydeleg måte. Ein del prestar med høgkyrkjeleg embetssyn har vel aldri tykt om denne profilen. Men denne vegen har vore ein god måte å kombinera tydeleg teologi med omsorg for folket.

Alter- og preikestolfellesskap er det tredje momentet. Slik situasjonen nå er i kyrkja, trengst det handlingsmarkering om alvoret i det homofililiberale brotet med Guds ord. Bibeltru kristne bør ikkje delta i homofililiberale prestar sine gudstenester. La dei heller ikkje få konfirmantane våre! Det er også nødvendig å vurdera korleis prestar kan markera nei til alter- og preikestolfellesskap med liberale kollegaer.

Karl Johan Halleråker, generalsekretær Indremisjonsforbundet, Vårt Land 21.9.2007

Eg tør påstå at dei tar feil av meg. Dette er meg: Eg går i kyrkja rimeleg ofte, eg les i Bibelen med age for det som Gud seier til meg gjennom Hans Ord, eg held andaktar på skulelaget på arbeidsstaden min og snakkar om Jesus som verdas frelsar, eg trur at Jesus er einaste vegen til Gud, eg trur det finst to utgangar på dette livet, eg tar imot nattverden med stor ærefrykt og glede, eg blir provosert over Giskes sekulærfundamentalisme (sjølv om eg stemmer Ap) og er forsvarer mine meir «konservative» kameratars rett til å vere nettopp «konservative» Trua mi er det viktigaste i livet mitt, og Bibelen er grunnvollen i livet mitt.

Og eg tvilar ikkje eit sekund på at Kjøde og Aadland Høen har det likeeins. Men dei tvilar openbart på meg. På grunn av homofilispørsmålet.

Hans Marius Våga, Vårt Land, 24.9.2007

Dette [altså homofilisaken] splitter kirken. Men splittelsen er ikke ny. Den har bare kommet til overflaten i større og større grad. På 70-tallet, da jeg begynte å engasjere meg i dette spørsmålet, var splittelsen skjult. De som forsvarte homofiles rettigheter, ble sett på som bråkmakere og vranglærere.

I dag er de konservative i mindretall i mange sammenhenger, og de klager nå over å bli diskriminert og marginalisert. Noen frykter for at de ikke blir ansatt i kirkelige stillinger. Dette har vi liberale levd med i mange år. Jeg har opplevd å bli forbigått gang på gang, blitt møtt med diskriminering, uhøfligheter og nedlatenhet fra dem som var i posisjon tidligere, og som i sin maktarroganse kunne si de styggeste ting om homofile og dem som støttet deres samliv. Fordi de hadde makt i kirken. Nå er de høfligere i språkbruken. Men de sier det samme.

Per H. Andersen, sokneprest, Vårt land 25.9.2007

Alle dere som snakker så foraktelig om tidsåden og at vi kristne må stå som en motvekt mot denne, hvorfor er det kun på seksualmoralens område tidsånden er forkastelig? Er ikke det mest typiske ved tidsånden dens overdrevne vekt på materiell velstand? Denne tidsånden er i ferd med å ødelegge vår klode og skape kulde og fiendskap mellom menneskene. Finner dere ikke nok utfordringer ved å arbeide mot denne tidsånden? Hvordan kan dere bortforklare Jesu mange advarsler mot rikdom, seinest i prekenteksten for 23. september, mens hans taushet om homofili får avgjørende betydning for dere? Kan forklaringen være at å gå mot denne tidsånden krever et offer av dere selv?

Geir Wigdel, Vårt Land 25.9.2007

Jeg er redd vi har kommet i en situasjon hvor store ord sitter altfor løst. «Splittelse» er et slikt ord. Det er et meningsløst ord i en kirkevirkelighet hvor vi daglig samarbeider på tvers av meningsforskjeller. Sammen tilhører vi kirken. Sammen skal vi bygge kirken, kjempe for rettferdighet og i gudstjenester og på torget feire at Jesus er verdens frelser.

Trond Bakkevig, prost, Vårt Land 27.9.2007

Eg skjønner uroa mange har no etter Kyrkjerådet sitt vedtak, fordi det foreslår ei viss endring i kva Kyrkjemøtet gjer i homofilisaka videre. Men eg er forundra når leiarar i ulike organisasjonar, prestar og ein biskop [Odd Bondevik] no uttalar seg som om homofilisaka er eit spørsmål som avgjer om vi har fellesskap i kyrkja. På ulike vis ber dei kyrkjefolket om å ha mistillit til biskopar og prestar, og ber lekfolk trekkje seg bort frå livet i kyrkjelydane der Gud har sett dei. I staden for å gje saka proporsjonar, forsterkar dei uroa hjå mange. Det ser dessverre ut til at redaksjonen i Vårt Land ser dette som ei naturleg utvikling og nærast støtter opp under henne. Det har vore påfallande lite kritiske spørsmål til kyrkjesynet hjå dei som oppmodar til eller følgjer denne trenden.

Det er etter mitt syn ikkje truskap mot Skrift og vedkjenning å setje opp anten/eller på den måten. Kyrkja er ikkje og blir aldri bygd på det at vi er samde om homofilt samliv. Dei som har idealet om ei «rein» kyrkje, med «reine» biskopar og prestar som har rett syn på homofili, vil kunne komme til å gje eit misvisande vitnemål om kva det er å være kyrkje. Kjennemålet på sanne kyrkjelydar vert då at ein ikkje aksepterer ordna homofilt samliv. Det er eit svært sterkt signal. Ikkje berre for homofile.

Når saka vert sett på spissen slik, vert inntrykket at det er dei homofile som er sjølve problemet. Dei vert i realiteten syndebukkar for splittinga i kyrkja. Det er faktisk ein stor skilnad på å seie til homofile at dette er vi usamde om, og å seie at det er heilt avgjerande for kyrkja at dei ikkje vert aksepterte om dei lever i eit ordna samliv.

Olav Fykse Tveit, generalsekretær Mellomkyrkjeleg råd, Vårt Land 27.9.2007

Som sagt: Min prestetjeneste inneholder mange konfirmanter. Følgelig er jeg en av dem generalsekretær Halleråker i sitt leserbrev i Vårt Land fredag 21. september advarer mot: «La dei heller ikkje få konfirmantene.» «Dei» er ifølge ham «homofililiberale prester.» Og det er jo jeg. På en måte en underlig merkelapp å bli påklistret. Jeg kunne jo også vert kalt «femtenårig Japanmisjonær», «Kristushengiven prest»: Men nei, det er «homofililiberal» jeg er. «Lat dei (…) ikkje få konfirmantene våre.»

I nærmere førti år har jeg hatt det samme synet på homofile som jeg har i dag. Altså er «tidsånden» og «politisk korrekt», ord som også brukes flittig i denne debatten, uttrykk som ikke gjør det spor inntrykk på meg! Jeg ser dem som rent hersketekniske uttrykk. De er såpass uforpliktende og diffuse at de er godt egnet til å karakterisere motparten uten å ta ansvar for det inntrykk av mistenkeliggjøring som da skapes.

Halleråker, hvem skal «få konfirmantene» mine hvis ikke jeg skal undervise dem? De lærer stort sett om Bibelen, Jesus, bønn og tjeneste. Litt kjedelig og skikkelig og traust. Bare noen få ganger i løpet av alle de år jeg har hatt konfirmanter har jeg blitt spurt om homofili. Altfor få ganger, i grunnen. Men sånn er det nå engang. Jeg har imidlertid kalt inn to konfirmanter til samtale fordi de hadde puttet en liten medkonfirmant i en søppeldunk og skremt ham slik at han ikke ville konfirmeres. «Hvorfor gjorde dere det?» «Fordi han så helt homo ut!» var svaret.

Så, Halleråker, hvem skal JEG la få konfirmantene mine?

Anne Berger Jørgensen, konfirmantprest, Vårt Land 1.10.2007

Hans Marius Våga, til liks med prost Trond Bakkevig i Vårt Land 27. september, freistar å bagatellisere den splittinga som allereie er eit faktum. Statskyrkja raknar ikkje så lett som institusjon. Den er tross alt forankra i Grunnlova og stor politisk styringsvilje. Lokalt opplever vi likevel at stadig fleire ikkje finn å kunne høyre til i si lokale kyrkje, fordi ubibelsk lære mange stader har tatt over forkynninga. Dette er det mest framståande ytre trekket ved splittinga. Det djupaste alvoret i splittinga er likevel det som Bibelen lærer oss om faren for evig splitting. Vi tåler «usemje» om mange mindre spørsmål i kyrkja, men når det i følge Herrens apostel handlar om å «arve Guds rike» (1 Kor 6,9f), forstår vi at det ikkje duger med politisk språk.

[…] [S]er [Våga] ikkje at han i samlivsetikken i stor grad allierer seg med dei som forfektar ein uklar teologi om frelse og fortaping? Dersom Våga meiner at spørsmålet om homoseksuelt samliv er eit detaljspørsmål, kvifor er det då så viktig å bryte med den felles kristne trua slik ho har blitt halden fast universelti kyrkja i 2000 år?

Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon, Vårt Land 2.10.2007

Mener virkelig Kjøde at han er enig i alt kirken har fortolket og utført i samsvar med sine fortolkninger i de siste 2000 år? Jeg skal ikke her gå i detaljer om hva kirken har stått for og har ment har vært «Guds klare ord» i løpet av disse 2000 år, men svært mye av dette er saker som alle kristne samlet i dag tar avstand fra.

[…] Dette er ikke et innlegg for eller imot hva gjelder homofilisaken, men et sterkt ønske om at en del kristne ledere burde bli litt mer ydmyke i forhold til sin egen fortreffellighet når det gjelder å tolke skriften riktig. Det burde kirkehistorien ha lært oss. Dette kan meget vel gjøres uten å gå bort ifra kjernen i Guds ord og den røde tråd som går igjennom hele Bibelen: Nemlig at Jesus døde for å sone menneskenes synder. Dette siste bør man vel kunne våge å si er Guds klare ord, men forskjellige fortolkninger i ulike sammenhenger om hvordan man skal leve rett, har nok dessverre vist seg ikke å være like klart.

Bjørn Hoksnes, Vårt Land 3.10.2007

…og slik fortsetter det. En venn av meg oppsummerte debatten greit her om dagen, da han snufsende sa til meg: «Jeg har blitt allergisk!» «Mot hva?» spurte jeg. «Homofilisaken!» lød svaret

Det foregår for øvrig en kampanje for å samle prester (og andre) i kirka for å få dem til å bryte med liberale kirkeledere. Kampanjen, som ble lansert 19.9.2007 av Sverre Langeland, Dag Øivind Østereng, Knut Alfsvåg og Joachim Grün, bygger på følgende dokumenter: Oppropet «For enhetens skyld», Basisdokumentet «Carissimi» samt et følgebrev.

Selv kommer jeg ikke til å skrive under på oppropet. Det sier vel en del om hvor jeg plasserer meg i landskapet. Jeg kommer tilbake med noen personlige reaksjoner på debatten og mine refleksjoner rundt homofilisaken senere. Akkurat nå må jeg ta litt allergimedisin.