Preken under høymesse i Røros kirke 16. juni 2024 (4. søndag i treenighetstiden):
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Jesus sa til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.
(Matteus 16:24-27)
Slik lyder det hellige evangelium.
*
Kjære alle sammen. I dag har vi hørt Jesus snakke om hva som er meningen med livet. Da bør vi naturligvis lytte godt etter. For, som vi sier i kirka, Jesus viser oss Gud. Når vi hører ham tale, kommer himmelen selv til orde.
I dag sier Jesus at den som vil følge ham, må ta opp korset og følge ham. Slik skal mennesket finne livet og vinne sin sjel, sier han.
Jesus snakket hebraisk. (Det vil si, han snakket arameisk, som er en dialekt av det samme språket.) På hebraisk finnes det et ord, næfæsj, som er et ord for det bevisste ved et levende vesen, det som gjør at det er i stand til å relatere seg til omgivelsene sine på en bevisst måte. I det gamle testamente brukes ordet både om dyr og om mennesker. Om Adam, altså mennesket, står det i skapelsesmyten at Gud pustet livspust inn i ham, og da ble Adam til en levende næfæsj. Dette ordet oversettes på gresk med psyche og på latin med anima, og på norsk med ordet sjel. Så i hebraisk kosmologi er sjelen et aspekt ved Guds Ånd, ved Guds ånde, Guds pust, som gir dyr og mennesker bevisst liv.
For noen uker siden feiret vi pinse. Da snakket vi om at Guds Ånd også er den kjærligheten som holder Gud sammen. Da Sønnen Jesus døde, dro Gud Fader ham tilbake til livet ved Åndens veldige kraft. Denne kraften er kjærligheten. Kjærligheten er sterkere enn døden. Ånden skaper fellesskap og opprettholder fellesskap gjennom den sterkeste kraften vi kjenner til, nemlig kjærligheten. Derfor fins kirka.
Så la oss si noe om kirka. Vi har feiret dåp i dag. Vi tegnet lille Mathilde med korsets tegn. Så nå bærer hun korset, slik alle døpte er kalt til å gjøre. Så ble hun døpt, til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og så sa vi til henne: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige Ånd.
Da hun ble døpt, var dere mange som sto rundt døpefonten sammen med henne. For den som er døpt er ikke alene. Hun er for det første knyttet til Gud, som i seg selv er et fellesskap, og som har lovet å være med henne alle dager inntil verdens ende. Videre er hun en del av en familie, et familiefellesskap, av mennesker som er knyttet sammen med slektsbånd. Og så, sist men ikke minst, har hun blitt en del av det fellesskapet vi kaller kirka, det som består av mennesker over hele verden, med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Kjærligheten er båndet som binder sammen, og kjærligheten skal også en dag fullende alt.
Når Jesus sier at vi skal bære korset, at vi skal følge ham, at vi skal gi avkall på vårt eget, og at det vi gjør her i livet er av avgjørende verdi, da tror jeg at det er nettopp fellesskapet og kjærligheten han tenker på. Vi lever ikke for oss selv. Vi skal leve for hverandre. Ingen av oss klarer oss alene. Dersom ingen bærer oss det første året, går vi til grunne. Og vi er avhengige av andres omsorg i mange faser av livet.
Med andre ord: Vi er kalt til å ta vare på hverandre. Det er noe annet enn et kall til selvrealisering. En klok mann (Inge Lønning, het han) sa det en gang slik i et avisintervju: «Jeg liker ikke ordet selvrealisering. Vi er allerede realisert.» Han hadde rett. Gud har gitt oss livet i gave. Gud har blåst næfæsj inn i oss fra fødselen av. Og Gud har, i Jesus, gjennom hans kors og hans død og hans oppstandelse, vist oss at vi heller ikke trenger å frykte forfall, avmakt og død.
Derfor skal vi ikke tenke at meningen med livet er å vokse forbi alle andre eller å tråkke andre ned for selv å komme høyere. Meningen med livet er å høre til, det er å godta svakhet og begrensninger, og det er å ta vare på det sårbare livet. For Jesus selv betydde dette å dø for menneskene. For oss kan det handle om å leve for hverandre. Vi lever ikke for oss selv. Vi hører til. I alt dette kan vi kjenne igjen den Gud som gir oss livet, og som selv er fellesskap.
Derfor kan vi tenke at de ordene som var sagt til dere foreldre og faddere ved døpefonten i dag, også er ord til oss alle. Vi skal vise omsorg for hverandre. Vi skal be for hverandre, og lære hverandre selv å be. Vi skal hjelpe hverandre til å bruke Guds ord, og vi skal delta i den hellige nattverd. Det er en beskrivelse av hva fellesskap er, ifølge kirkas tro. Det er et liv fylt av mening og av Guds hellige Ånd.
Ja, det er et liv som til og med vil stå seg inn i evigheten, sier Jesus. La oss følge ham.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 