Om den sakramentale virkeligheten

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke skjærtorsdag 9. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Matteus 26:17-30

Noen ganger blir ting helt annerledes enn vi hadde sett for oss. På palmesøndag snakka jeg om hvordan påsken er en fortelling om det som ikke ble. Det er en fortelling om forventninger som ikke ble innfridd, om en påske som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg.

Samtidig er påskefortellingen også en fortelling om nye muligheter, og om en enda eldre fortelling som kommer til liv på nye og overraskende måter. Det gjelder ikke minst i dag, på skjærtorsdag.

I dag, om kvelden skjærtorsdag, spiser Jesus og disiplene hans påskemåltid etter jødisk tradisjon. Midt under måltidet tar Jesus brød og vin, ber en takkebønn, deler det ut og sier: Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Mitt liv. Meg. Gitt for dere.

Han tar den gamle fortellingen, om utgangen fra Egypt, om flukten fra slaveriet og om døden som går forbi. Og så tar han sin egen fortelling, fortellingen om hans eget liv, og så knar han denne fortellingen inn i brødet og kryster den opp i vinen. Plutselig hører de to fortellingene organisk sammen. Og vi kan spise og drikke fortellingen, og vite at vi, med våre kropper, også er en del av den.

Siden den gang har kirka fortsatt å ta brød og vin, be takkebønnen og dele ut til alle som vil ha. På den måten fortsetter vi å fortelle fortellingen. Vi insisterer på at ting hele tiden kan bli nye, at ting kan forandres, at ting kan forvandles. Og så bekjenner kirka, kort og enkelt, at Jesus er sammen med oss når vi gjør dette. Og siden vi også sier at Jesus viser oss Gud, blir dette et guddommelig måltid. Et hellig måltid. Det blir det vi kaller et sakrament.

Akkurat nå kan vi ikke spise sammen. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Vi kan ikke møtes. Vi kan ikke dele brød og vin. Vi kan ikke gjøre det Jesus sa at vi skulle gjøre. Vi kan ikke feire sakramentet.

Jeg lengter etter den dagen da vi igjen kan gjøre det. Jeg innrømmer det. Men i mellomtida, hva skal vi gjøre da? Jeg tror at nå er tida inne for å minne hverandre på hva det kan bety at Gud, i Jesus, viser seg for oss gjennom brødet og vinen. Det betyr at det materielle kan romme det guddommelige, at det timelige kan romme det evige. Hvis det er sant – og det bekjenner altså kirka, ikke minst på skjærtorsdag – da kan hele virkeligheten, slik vi kjenner den, bære i seg noe guddommelig. Sakramentet som vi har feira ilag tidligere, minner oss i dag om at hele virkeligheten er sakramental. Det ene hellige måltidet har hele tida pekt videre til hverdagen vår og til livet vi skal leve der. Nå minner det oss om at alle måltider er hellige, og det minner oss om at kropp er viktig.

Akkurat nå er det kroppslige og konkrete viktigere enn noen gang. Hvert eneste måltid hjemme er et spørsmål om overlevelse. De av oss som bor sammen med noen, kan se hverandre i øynene over bordet og kjenne at det finnes fellesskap selv i ei tid med isolasjon. Og, minst like viktig, så skal vi ta vare på kroppene våre. Vi skal vaske hendene. Vi skal holde avstand. Det er noe hellig over dette.

For skjærtorsdagsfortellingen handler ikke bare om at Jesus innstifter nattverden. Han gjør en ting til, ifølge evangelisten Johannes: Han vasker disiplenes føtter. Alterbildet her i Røros kirke viser en scene fra skjærtorsdag. Hvis du ser godt etter, ser du at nederst i venstre hjørne er det malt et vaskevannsfat og ei mugge. Før de satte seg til bords, vaska Jesus føttene til disiplene, og så sa han at de skulle gjøre det samme for hverandre, at de skulle følge hans eksempel.

alterbildet

Akkurat nå er det dette vi er kalt til. Vi skal vaske hendene, vi skal tjene hverandre. Renhet og smittevern er et konkret uttrykk for nestekjærlighet. Derfor skal vi i dag sende noen gode tanker til alle dem som arbeider med og for kroppene våre akkurat nå: Leger, sykepleiere, helsearbeidere, forskere, rengjøringspersonale… det er gudstjeneste, det de gjør.

Og så skal vi sammen lengte etter den dagen da vi igjen kan samles rundt bordet, uten forbehold.

 

Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.

Om et fortettet yeblikk

Preken under sportsgudstjeneste på Fjellkirka Skjærtorsdag 2017 (13. april):

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.

Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

(Matt 26:17-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Dette er et av historiens mest fortettede øyeblikk. Her, i denne scenen, møtes fortid, nåtid og fremtid.

Fortsett å lese «Om et fortettet yeblikk»

Om nattverden

Preken under Ung Messe (Soul Church) med Røros Soul Children i Bergstadens Ziir 4. søndag i fastetiden 6. mars 2016:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Folk gikk i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter Jesus. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»

Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.

(Joh 6:24-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Røros er et bra sted å leve og bo på mange måter. En av tingene som er bra med Røros er at rørosingen er god på mat.

Det kommer mange tusen turister til Røros hvert eneste år. Og de senere årene har lokalsamfunnet vårt vært flinke til å markedsføre seg som mat-destinasjon. Kommer du hit kan du glede deg over et stort utvalg i kortreist mat – mye av den er økologisk også – som tilberedes og presenteres på spennende måter på de mange kjøkkenene rundt om i gata og cirkumferensen. Et besøk på Røros betyr at du kan spise deg igjennom den lokale historien. Fortellingen om Røros og smaken av Røros går opp i en større helhet.

Fortsett å lese «Om nattverden»

Om oppstandelsens lys (Påskedag)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus.

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I natt.
I natt skjedde det.

Hva som skjedde der, i gravhulens mørke, det fikk ingen se.
Men vi forstår det likevel:
At Åndens flamme blusset opp,
og fylte mørket med lys.

Fortsett å lese «Om oppstandelsens lys (Påskedag)»

Om mysteriet

Preken i Bergstadens Ziir Skjærtorsdag (2. april) 2015:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Luk 22:14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Påsken er mysteriets høytid – i mer enn en betydning av ordet. For mange er fridagene i påsken uløselig knyttet sammen med kriminalmysterier. Men enda viktigere er det at påsken i seg selv bygger på en gåte og et rettsdrama, og at Jesus innvier sine disipler i selve mysteriet.

Fortsett å lese «Om mysteriet»

Om å synge Ordet inn i verden

Jeg hadde prekefri i går. Men ettersom noen har etterlyst prekenen fra forrige søndag (Maria budskapsdag), legger jeg den ut her.

Det står skrevet hos evangelisten Lukas:

Da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, 27 til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» 29 Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» 35 Engelen svarte:

«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn.

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

(Luk 1:26-38)

Slik lyder det hellige evangelium.

Fortsett å lese «Om å synge Ordet inn i verden»

Om renselse

I min forrige post delte jeg prekenen jeg holdt på Frelsesarmeen på Kyndelsmesse-Bibeldagen søndag 2.2.2014. Nå hadde det seg sånn at jeg feiret to gudstjenester denne dagen. Jeg hadde også gleden av å forrette en dåpshandling i Ziiren før jeg gikk ned på Armeen. Under dåpsgudstjenesten holdt jeg følgende preken, der avsnitt I (og II) var sterkt beslektet med dagens «hovedtale», mens avsnitt III er noe annet. Noe helt annet.

I

Dagen i dag, 2. februar, har et gammelt navn. Missa candelarum kalte man dagen på latin, det betyr Lysmesse. På norsk ble missa candelarum til Kyndelsmesse.

Hva var det så man markerte på denne dagen? Hvis vi teller dagene fra 24. desember, der 25. desember er Første juledag og så videre utiver, finner vi at det er 7 juledager i desember og 31 juledager i januar. Det blir til sammen 38 dager. Det betyr at 2. februar er den 40. dagen etter julaften, eller Førtiende dag jul om man vil. På denne dagen har det gått 40 dager siden Maria fødte Jesus, om man følger den liturgiske festkalenderens kronologi. Og etter førti dager var det visse riter som skulle utføres, i følge den jødiske Moseloven. Da var renselsestiden kommet for nybakte mødre.

Mange av bestemmelsene i Moseloven kan virke fremmede i dag, og vi følger jo heller ikke denne loven. Men: Jeg synes i grunnen at det er noe fint med dette, at en satte rammer rundt barseltida og at kvinner var fritatt fra sosiale og religiøse plikter i den tida. Jeg har ikke født noen barn selv, men jeg vet noe om hvor sårt og vondt ting kan være for mor etter fødselen, og hvor tungt alt er den første tida, og hvor mye det er som skal på plass rundt den nye lille verdensborgeren, hvordan døgnet snus på hodet og bekymringene raser inn mens nattesøvnen forsvinner et helt annet sted. En 40 dagers ”karantenetid” der man bare skulle passe på seg selv og barnet høres i grunnen ikke så dumt ut. Heller det enn et press om å legge ut bilder av sin egen veltrente kropp på Instagram tre dager etter fødsel, tenker jeg.

Fortsett å lese «Om renselse»

Om at hele jorden er full av Herrens herlighet

Jeg befinner med i Mo i Rana denne helga, som deltaker på Samiske kirkedager. Her feires det gudstjenester både tidlig og seint, men jeg har ikke vært predikant på noen av dem. Dermed har jeg ingen ny prekenskisse å publisere i dag. I stedet publiserer jeg med dette prekenen fra forrige søndags Setergudstjeneste på Ljøsnåvollen (4.8.2013).

Konteksten var utendørsgudstjeneste med barnedåp, og prekenen ble holdt over dagens fortellingstekst med noen allusjoner til evangeliet (Joh 8:31-36) som også ble lest i gudstjenesten. Jeg synes prekenen klinger godt sammen med det som har vært tema på kirkedagene jeg har fulgt de siste dagene: Aejlies eatneme! Aejlies baakoe. (Hellig jord! Hellig Ord.)

20130814-201750.jpg
Ildstedet sentralt i storlavvoen under Samiske kirkedager

 

Det står skrevet hos profeten Jesaja.

I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre:

«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.
Hele jorden er full av hans herlighet.»

Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. Da sa jeg:

«Ve meg! Det er ute med meg.
For jeg er en mann med urene lepper,
og jeg bor i et folk med urene lepper,
og mine øyne har sett kongen,
Herren over hærskarene.»

Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved munnen min og sa:

Se, denne har rørt ved leppene dine.
Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»

Da hørte jeg Herrens røst. Han sa:

«Hvem skal jeg sende,
og hvem vil gå for oss?»

Jeg sa: «Jeg! Send meg!»

(Jes 6:1-8)

Slik lyder Herrens ord.

Fortsett å lese «Om at hele jorden er full av Herrens herlighet»