Lørdag 11. mai feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der prekte jeg over Matteus 22:34-40, altså om det dobbelte kjærlighetsbudet. Prekenmanus kan du lese her.
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Slik lyder det hellige evangelium.
*
Kjære konfirmanter: Gratulerer med dagen!
Konfirmasjonsdagen er en dag for gode historier. Her er en historie.
For lenge siden, i et land langt borte, bodde det en gammel vismann alene i en hule oppe i et fjell. Hver dag klatret folk opp stien på fjellet for å møte vismannen, og for å søke råd fra hans visdom. Det het seg at ingen gikk derfra uten å ha fått svar på det de spurte om.
En dag var det en mann fra landsbyen like nedenfor fjellet som bestemte seg for at han skulle sette vismannen fast. Han la en slu plan: Han skulle ha med seg en liten fugl i et bur opp på fjellet. Så skulle han gå inn i hula til vismannen, og holde fuglen inne i hendene sine. Så skulle han spørre vismannen: «Den fuglen som jeg holder i hendene mine, lever den, eller er den død?» Dersom vismannen sa at den levde, ville han klemme den så den døde. Og dersom han sa at den var død, ville han slippe den løs så begge kunne se at den fløy sin vei.
Som tenkt, så gjort: Mannen gikk opp på fjellet, og bar med seg den lille fuglen i fugleburet. Vel framme ved vismannens hule, tok han fuglen ut av buret, og lukket hendene rundt den, og bar den med seg inn til vismannen. Han bukket for den vise, og så holdt han fram hendene sine og sa: «O, du viden kjente vismann, jeg har et spørsmål til deg. Jeg holder i hendene mine en liten fugl. Kan du si meg, i din store visdom: Lever fuglen, eller er den død?»
Vismannen så opp, møtte blikket til mannen fra landsbyen, og svarte: «Det kommer an på deg!»
Det kommer an på deg! Vi begynner der i dag, på denne konfirmasjonsdagen. Jeg tror denne fortellingen har noe å si til oss alle, og til dere som er konfirmanter. Ja, på flere nivåer egentlig. Så jeg skal forsøke å «pakke ut» fortellingen på litt ulike måter, sammen med de bibeltekstene som vi har hørt lest og delt med hverandre i dag.
Konfirmasjonstida er ei tid for å bekrefte dere som er konfirmanter. Det er også ei tid for å utfordre. Bekrefte og utfordre. Vi gjør begge deler. I dag begynner jeg med utfordringen. Og utfordringen ligger i de ordene dere akkurat hørte: Det kommer an på deg!
Det vil si: Alt kommer ikke an på deg. Det er ikke alt du kan gjøre noe med. Vi skal komme tilbake til det. Men det du kan gjøre, er å forsøke å gjøre verden til et litt bedre sted. Mange ganger får du et valg: Hva gjør jeg med det jeg holder i hendene mine, akkurat nå? Valgene du tar, får noe å si for andre mennesker. Velger du å slenge med leppa, eller velger du å si gode og oppmuntrende ord? Velger du å gjøre en innsats, eller velger du å bare være gratispassasjer? Velger du å bli i det som krever noe av deg, eller velger du å bare gjemme deg unna? Eller, for å bli i fortellingen vi akkurat hørte: Velger du å klemme livet ut av noe, eller velger du å sette andre fri?
For sånn er det: Noen ganger holder vi andres liv i våre hender. Vi er avhengig av hverandre. I dag minner jeg dere på dette: Dere er moralske ansvarlige. Vi ønsker for dere, at dere blir myndige mennesker som tar gode valg for dere selv og for alle rundt dere.
I stad leste vi: Du skal elske din neste som deg selv! Dette har vi snakket om i konfirmasjonstida. Hva betyr det at vi har ansvar for hverandre? Nå er det dere som skal svare på det, i eget liv.
Jeg vil dele en annen fortelling med dere også. Den er nok minst like gammel som den jeg fortalte i stad, men den er fra en annen del av verden, fra Cherokee-folket i Nord-Amerika. Denne historien handler også om en gammel mann, en vismann, som sier til sitt barnebarn:
Inni alle menneskers hjerter bor det to ulver. Den ene ulven står for sinne, misunnelse, grådighet, arroganse og tristhet. Den andre ulven står for godhet, glede, kjærlighet, håp, medfølelse og fred. Og hver dag, sier den gamle, hver dag slåss disse to ulvene inne i oss. Det er en kamp på liv og død. Barnebarnet spør: Men hvem vinner kampen? Og den gamle svarer: Den du velger å mate, blir sterkest og vinner.
Sagt på en annen måte: Om vi vil at kjærligheten skal vinne, da må vi mate den. Men hvordan kan vi gjøre det?
Det har vi snakka mye om det siste året. Og det vi sier, her i kirka, det er at kjærligheten og trua og håpet hører sammen. Derfor tror vi at når vi øver oss i troen, vil også håp og kjærlighet vokse fram. Derfor har vi lært dere å tegne korsets tegn. Vi har lært dere å be Fadervår, og å be Kristuskransen. Vi har lært dere å delta i messen, tenne lys, huske på dåpen, synge med på salmer, høre fortellingene om Jesus, delta i nattverden. Det har vi gjort, fordi vi tror at det faktisk er mat til troen og håpet og kjærligheten. Vi har gjort alt dette, fordi vi tror at det vil gjøre dere bedre i stand til å gjøre godt mot andre. Vi tror at det å elske Gud og det å elske menneskene faktisk er to sider av samme sak. Du kan ikke si at du elsker Gud uten å elske menneskene. Og dersom du elsker menneskene, vil du også kunne se Gud i alle ting.
Jeg håper, både for dere og for oss alle, at det ikke har vært bortkasta tid. At dere tar utfordringen. At dere vil gjøre alt dere kan for at verden skal bli et sted hvor kjærlighet bor. Det er som en av dere sa under samtalegudstjenesten på torsdag: «Kjærlighet er også hardt arbeid.»
Så langt utfordringen. Men vi kan ikke bare snakke om utfordring. Vi skal også bekrefte dere. Og ja, det både håper og tror jeg at dere vil få høre mye om i dag: At noen er glad i dere. At dere er vakre og gode og fine akkurat som dere er. At noen tenker at dere er det viktigste i verden. For det er dere! Det er jo derfor vi feirer denne gudstjenesten sammen med dere, for å bekrefte de dere er. Vi har arbeidet med tunge tema et helt år. I dag skal vi først og fremst feire.
Så nå kan vi vende tilbake til fortellingen om han som bar den lille fuglen i hendene sine. I kirka sier vi: Det fins en som holder dere i hendene sine. Og denne Ene, som vi i kirka kaller Gud, er selv kjærlighet. Når Gud sier at vi skal elske hverandre, er det fordi Gud elsker oss gjennom alt, uansett. Når Gud holder deg i hendene sine, er det ikke for å knuse deg eller ødelegge deg. Det vil aldri skje! Nei, Gud vil bære deg, og Gud vil la deg strekke vingene og fly dit du vil. Og så kan du vite: Du kan komme tilbake akkurat når du vil, og vite at Gud elsker deg, og at Gud aldri vil ødelegge deg eller gjøre deg vondt.
Og akkurat det, det kommer ikke an på deg. Det kommer bare an på Gud. Og Gud er kjærlighet. Derfor skal vi be for deg og velsigne deg i dag, og si: Gud elsker deg, og Gud vil velsigne deg. Vi vet ikke om noen finere å gi deg med videre på veien enn akkurat det.
Og til slutt sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 