Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

III

Det første jeg vil minne dere om da, det er at vi har pekt på Jesus. Det har vi gjort fordi vi tror at Jesus sitt eksempel er helt avgjørende annerledes. I kirka pleier vi å si det slik: Jesus viste oss hvem Gud er.

Og samtidig som Jesus viste oss Gud, så var Jesus også et menneske. Han hadde en kropp, vandret rundt på jorda og levde et menneskeliv.

Derfor sier vi: Kropp er viktig, og jorda vi vandrer rundt på er viktig. Dere som har vært friluftskonfirmanter har fått jord under neglene, og dere som har vært Kristuskransen-konfirmanter har holdt fast med fingrene deres i den fysiske kransen med de atten perlene.

Så vi har prøvd å si det til dere: Naturvitenskap er viktig. Det vi kan måle og veie og regne på og forutsi er viktig. Kroppene våre er viktige. Grenser for hva vi og verden tåler er viktig. Bærekraftsmålene er viktige. Menneskerettighetene er viktige. Følelser vi har, og erfaringer vi gjør, er helt absolutt avgjørende viktige.

IV

Videre, og like viktig, så har vi ikke bare vist til at Jesus levde som et menneske, vi har også pekt på det Jesus sa og på det han gjorde.

I dag har vi gjentatt noe av det han sa. I evangelieteksten jeg leste for litt siden, sa Jesus at det viktigste han egentlig hadde å si, det var at vi skulle elske Gud og at vi skulle elske våre medmennesker.

Det viktige her er å se og forstå at de to budene faktisk er like viktige. De er like store, og de henger sammen. Du kan ikke si at du elsker Gud eller tror på Gud og samtidig ikke bry deg om menneskene. Og dersom du elsker menneskene, da elsker du også det som Gud elsker, og da er livet ditt forbundet med Gud. Det sier i hvert fall Jesus.

Så det er i grunnen det vi har forsøkt å lære dere om virkeligheten: Virkeligheten består av en jord og av mennesker og dyr og annet liv som trenger deg, trenger din omsorg og trenger din kjærlighet. Og rundt deg står det et fellesskap som vil gi deg kjærlighet tilbake. Jeg håper at dere kjenner det i dag: Dere er elsket. Vi er glade i dere!

V

Til slutt: Hva er virkelighet? Det viktigste å huske, er at det ikke er du som er elefanten i rommet, om en kan si det slik. Bildet av elefanten og de blinde tiggerne er et godt bilde for det vi kaller epistemologi (altså læren om hvordan vi forstår eller erkjenner ting på), men det er kanskje ikke like bra når du skal forsøke å kjenne eller forstå deg selv.

Men fortellingen begynte med en rik mann som hadde et barn. I fortellingen er du det elskede barnet. Og hvem er så den rike mannen? Det kan være et bilde på dine foreldre, kanskje. Men kongen er like gjerne et bilde på Gud selv, og det store huset der du hører hjemme og der du kan stille alle de spørsmål som fins, det kan godt være kirka.

For du er elsket, akkurat slik du er, uansett hva du ser og forstår eller ikke ser og ikke kan forstå. Jesus sa ikke bare at du skal elske din neste. Han sa også at du skal elske deg selv. «Du skal elske din neste som deg selv», sa han. Derfor må vi si det igjen: Du er elsket slik du er. Du er verdifull. Du passer inn i virkeligheten, og ingen er som deg.

Vi skal straks framføre en sang for dere: «Du vet vel om at du er verdifull» heter den. Om du etterpå husker bare den sangen fra det som skjer i kirka i dag, så har du faktisk husket det viktigste. Du er uendelig verdifull. Du er elsket. Det er det denne dagen handler om. Med det utgangspunktet skal du utforske og leve resten av livet.

Kjære konfirmanter: Gratulerer med dagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: