Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: