Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Det er jo gjerne slik det er, når noe lander i et godt resultat: Det er en kombinasjon av hardt arbeid og en dose flaks. Jeg nevnte Champions League-finalen innledningsvis, og da går det jo an å minne om det som både Drillo og flere andre fotballfilosofer av betydning har sagt, nemlig at de beste lagene også gjerne har mest stang inn. Vi kan, om vi kan si det på en litt annen måte, aktivt legge til rette for at de gode tingene skal skje. Det betyr ikke at konklusjonen alltid blir god, men mulighetene øker, oddsene blir bedre.

I dag har vi lest noen bibeltekster [dagens lesetekster er 5. Mosebok 8:1-11 og 1. Korinterbrev 4:7] som sier til oss at mange av de gode ting vi har i livet vårt slett ikke er kommet dit som er resultat av vår egen fortjeneste. Den som har det godt har også vært heldig, rett og slett. Og det er jo ikke til å komme ifra at det er noe i det. Vi som er født her i Norge, for eksempel, har på mange måter trukket vinnerloddet blant verdens mennesker. Vi lever i et vakkert land, fredelig, med solid økonomi, høy grad av likestilling og solid tillit landets innbyggere imellom. Er du frisk, er du ekstra heldig.

Og samtidig er det viktig å si (minst) en ting til, nemlig at samfunnet rundt oss ikke bare er et resultat av flaks eller blindt hell. Jeg nevnte Første mai også innledningsvis i dag. På Første mai hørte jeg et par appeller som på ulikt vis tematiserte dette. Den første var det Hanne, kona mi, som holdt, og når hun snakker prøver jeg alltid å høre ordentlig etter. Hun sa blant annet dette, at vi strengt tatt ikke er heldige som lever i et trygt samfunn. Det å kalle dette for hell eller et lykketreff, er å nedvurdere den innsatsen de har gjort som har bygd landet, enten det er gjennom fysisk arbeid eller gjennom fagforeningskamp. Og så la hun til – det var tross alt Første mai – at «ingen av avtalene som trygger arbeidslivet vårt står skrevet i stein». Om vaktene sovner på post, kan det fort gå galt.

Den andre taleren jeg hørte Første mai som jeg tenker det passer å sitere i dag, var Ida Østby. Hun holdt en appell hvor hun blant annet snakket om dette som vi av og til får høre, at Norge er et godt land å bo i bare på grunn av oljen. Men det er jo ikke sant! sa hun. For dersom olje var eneste kriterium, skulle Saudi-Arabia (eller Russland for den del) vært verdens lykkeligste land. Livskvaliteten vår handler slett ikke bare om det vi pumper opp av Nordsjøen. Det handler også om hvordan vi forvalter og fordeler våre verdier, og om likestilling og om demokrati og om organisasjonsfrihet (og sånt som fagforeninger) og om tillit og inkludering på alle nivå i samfunnet. 

Jeg mener, i Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil med mindre det skjer under oppsyn av deres ektemann eller mannlig verge. All verdens olje klarer ikke å smøre et slikt maskineri.

Hva er det så som gjør Norge til et så godt land å bo i? Jeg tenker at det er en kombinasjon av at vi har blitt tildelt et godt utgangspunkt – vi har fått mye godt i gave, for å si det med dagens bibeltekster – og at vi har forvalta utgangspunktet på en god måte. Vi lever i et land med vakker natur, et (relativt) godt klima – jo, vi må si det – og rike naturressurser, med gode muligheter for energiproduksjon, og (som nevn) med olje under våre havområder. Alt dette har tjent oss vel. Men dette er jo ikke alt. De viktigste verdiene vi har, er vel tross alt de som blir synlige i måten vi møter hverandre på og lever sammen på.

Vi lever i et samfunn der vi er opptatte av å jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og sørge for at så mange som mulig har det bra. Vi viser omsorg for hverandre, rett og slett. Med teologiens språk, så lever vi som om alle mennesker bærer Guds bilde.

Vi lever også i et samfunn der vi legger vekt på at sykdom eller ulykke ikke skal få legge et menneskes privatøkonomi eller livssituasjon i ruiner. Teologisk uttrykt så forsøker vi å sette fortellingen om den barmhjertige samaritan ut i livet.

Så lever vi i et samfunn der idealet er at kvinner og menn skal ha like rettigheter. I kirkene har vi lest Paulus sine ord om at i fellesskapet av døpte er det ikke mann og kvinne, slave eller fri, landsmann eller fremmed utlending: Alle er ett, alle er like. Her hvor vi bor, blir dette i større og større grad virkelighet, og det for flere og flere grupper. Det er ikke sånn alle steder i verden, men det er slik hos oss.

Og vi lever i et samfunn hvor vi har frihet til å si og tro og mene og ytre det vi vil. Og vi lever i et samfunn hvor det å ta imot og lære av fremmede blir sett på som en rikdom, ikke som en trussel. I bunnen av dette ligger tanken om at i alt ukjent kan vi møte Kristus, som kommer til oss som en fremmed, som en sårbar Andre, som de minste små.

Ja, vi lever til og med i et samfunn som feirer nasjonaldagen sin med barnetog i stedet for militærparader, og som slik holder fast ordene til Jesus fra Nasaret, han som sa «La de små barna komme til meg!», han som holdt fra, at barna er størst i Guds rike, og at uten at vi blir som barn skal vi slett ikke se paradiset.

Alt dette skal vi holde fast på, dere! Vi skal tørre å si: Joda, vi har vært heldige med utgangspunktet, men vi har også vært flinke til å holde fast på det beste i den arven vi har fått. Vi har fortsatt å fortelle fortellinger om frihet og likhet og brorskap, og vi har fortsatt å lese og synge om tro og håp og kjærlighet. Vi har hentet fram det beste fra kristen tradisjon, og vi har stått samlet om en dyp og rotfestet humanisme. Det bør vi fortsette med.

Men midt i alt, gjør det heller ikke noe at vi vender oss til kilden, til giveren av alt godt, til skaperen av alle ting, og sier, om så bare med ett ord, eller med et lite nikk: Takk. Takk for livet du har gitt oss, og takk for landet vi får bo i, og takk for arven vi har fått fra de som har gått foran oss. Takk for slike bygg som dette, takk for sangen, takk for tonene, takk for flagg og nasjon og grunnlov. Og så må vi ta godt vare på det vi har fått. Det er et privilegium, en gave og en oppgave. Og arbeidet for framtida begynner i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: