Om tro og legevitenskap

Den oppmerksomme bloggleser vil ikke ha ungått å få meg seg at en viss Trine Grung skapte bloggorkan i forrige uke. Bakgrunnen var at Grung valgte å publisere et innlegg av en gjesteskribent som helt uten reservasjoner framsatte påstander av type:

Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin.

Blant protestantene var Den Tvilsomme Humanist (som kommenterte saken i to bloggomganger pluss på Twitter) og den alltid like treffsikre Virrvarr.

Diskusjonen dreide seg om to tema, som gjerne kan holdes fra hverandre selv om de var flettet sammen på Grungs blogg. Det første tema var innholdet i selve gjestebloggposten, som best kan karakteriseres som et klassisk angrep på skolemedisin fra en med fotfeste i alternativbevegelsen. Tema to var hvorvidt Grung hadde opptrådt uansvarlig som bloggredaktør ved å publisere gjestebloggerens tekst uten å ta forbehold. Jeg tenker ikke å skrive mye om saken her, jeg henviser bare igjen til Den Tvilsomme og til Virrvarr som har min fulle støtte, både hva argumentasjon og valg av toneart angår.

Det å lese seg igjennom den påfølgende debatten i diverse kommentarfelt var en reise i surrealisme. Her står virkelig virkeligheter mot hverandre! Det er fornuft og følelser, vitenskaplig metode og konspiranoia, objektiv distanse og grenseløs subjektivitet. Om midt oppi alt dette får jeg en hel røys med assosiasjoner til nettsamtaler jeg har deltatt i på diverse kristenblogger og -debattfora.

Jeg har diskutert med noen syvendedagsadventister på nett, for eksempel. Det har jeg sluttet med. Det gikk ikke, vi snakket ikke samme språk. Vi forsøkte å lese den samme boka (Bibelen) og diskutere den, men det gikk ikke. Jeg ville lese den med kritiske briller og arbeide på tekstene med et stort utvalg av historisk-kritiske verktøy, mens motparten bare hadde én eneste tolkningsnøkkel på alle slags tekster, nemlig den som sier at Den katolske kirke er det gjenreiste Romerriket og at paven er Antikrist. Det var håpløst, og etter noen minutter var det ikke morsomt lenger heller.

Rent bortsett fra dette med kommunikasjonsutfordringer fikk jeg under debattlesningen også diverse flashbacks til møter med velmenende men akk så overivrike karismatikere som – i likhet med alternativbevegelsen – mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie. Det er ikke å anbefale. Når man slutter med medisiner uten å ha fått legen til å konstatere at forbønnen faktisk har fjernet den kroniske sykdommen, da ber man om trøbbel. Jeg har sett tragiske konsekvenser av slik forkynnelse i min omgangskrets.

Mitt spørsmål nå er: Hvor kommer den egentlig fra, denne tanken om at det er et tegn på sterk tro (og stor religiøs eller livssynsmessig integritet) å forkaste legevitenskapen?

For det er i hvert fall ikke en kristen tanke. Kristen tro er grunnfestet i troen på Gud som skaper av alle ting, alt synlig og usynlig. Når universet framstår som ordnet og forutsigbart og lovmessig, da vil en kristen si at dette har sin grunn i at det er skapt av en personlig og god Gud som har ryddet og ordnet det skapte til lovmessighet. Vi kan forutsi hendelser basert på årsak og virkning, eller vi kan teste hvilken virkning en viss årsak får, nettopp fordi universet ikke består av en serie tilfeldigheter men tvert imot av ganske forutsigbare hendelsesmønstre. Dette er hele grunnlaget for vitenskaplig metode.

Med andre ord: En kristen bør omfavne naturvitenskapen med hele seg, tro og følelser og hele pakka, fordi den vitenskaplige metoden langt på vei forutsetter den typen lovmessighet som et kristent gudsbilde legger opp til.

Da blir den naturlige konklusjonen at for en kristen er det et uttrykk for tro (eller tillit) til Gud, himmelens og jordens skaper, når man lener seg til legevitenskapen. Den er tross alt basert på eksperimentering, prøving og feiling ved hjelp av vitenskaplig metode.

Det betyr ikke at en kristen ikke regner med at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis. Mange kan vitne om at sykdomsforløp har tatt en helt uventet helbredende retning etter større eller mindre doser forbønn. Men i disse tilfellene griper Gud i så fall inn på tross av den lovmessigheten som Gud har utstyrt universet med. I et ordnet univers kan ikke Gud gjøre dette for ofte; det er unntakene som bekrefter regelen, ikke omvendt.

Som kristne bør vi rett og slett be om at vitenskaplig metode med alle dens konsekvenser får en mer framskutt plass i grunnutdannelsen. Enkelte tegn i bloggsfæren kan nemlig tyde på at behovet er nokså akutt.