Om tro og legevitenskap

Den oppmerksomme bloggleser vil ikke ha ungått å få meg seg at en viss Trine Grung skapte bloggorkan i forrige uke. Bakgrunnen var at Grung valgte å publisere et innlegg av en gjesteskribent som helt uten reservasjoner framsatte påstander av type:

Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin.

Blant protestantene var Den Tvilsomme Humanist (som kommenterte saken i to bloggomganger pluss på Twitter) og den alltid like treffsikre Virrvarr.

Diskusjonen dreide seg om to tema, som gjerne kan holdes fra hverandre selv om de var flettet sammen på Grungs blogg. Det første tema var innholdet i selve gjestebloggposten, som best kan karakteriseres som et klassisk angrep på skolemedisin fra en med fotfeste i alternativbevegelsen. Tema to var hvorvidt Grung hadde opptrådt uansvarlig som bloggredaktør ved å publisere gjestebloggerens tekst uten å ta forbehold. Jeg tenker ikke å skrive mye om saken her, jeg henviser bare igjen til Den Tvilsomme og til Virrvarr som har min fulle støtte, både hva argumentasjon og valg av toneart angår.

Det å lese seg igjennom den påfølgende debatten i diverse kommentarfelt var en reise i surrealisme. Her står virkelig virkeligheter mot hverandre! Det er fornuft og følelser, vitenskaplig metode og konspiranoia, objektiv distanse og grenseløs subjektivitet. Om midt oppi alt dette får jeg en hel røys med assosiasjoner til nettsamtaler jeg har deltatt i på diverse kristenblogger og -debattfora.

Jeg har diskutert med noen syvendedagsadventister på nett, for eksempel. Det har jeg sluttet med. Det gikk ikke, vi snakket ikke samme språk. Vi forsøkte å lese den samme boka (Bibelen) og diskutere den, men det gikk ikke. Jeg ville lese den med kritiske briller og arbeide på tekstene med et stort utvalg av historisk-kritiske verktøy, mens motparten bare hadde én eneste tolkningsnøkkel på alle slags tekster, nemlig den som sier at Den katolske kirke er det gjenreiste Romerriket og at paven er Antikrist. Det var håpløst, og etter noen minutter var det ikke morsomt lenger heller.

Rent bortsett fra dette med kommunikasjonsutfordringer fikk jeg under debattlesningen også diverse flashbacks til møter med velmenende men akk så overivrike karismatikere som – i likhet med alternativbevegelsen – mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie. Det er ikke å anbefale. Når man slutter med medisiner uten å ha fått legen til å konstatere at forbønnen faktisk har fjernet den kroniske sykdommen, da ber man om trøbbel. Jeg har sett tragiske konsekvenser av slik forkynnelse i min omgangskrets.

Mitt spørsmål nå er: Hvor kommer den egentlig fra, denne tanken om at det er et tegn på sterk tro (og stor religiøs eller livssynsmessig integritet) å forkaste legevitenskapen?

For det er i hvert fall ikke en kristen tanke. Kristen tro er grunnfestet i troen på Gud som skaper av alle ting, alt synlig og usynlig. Når universet framstår som ordnet og forutsigbart og lovmessig, da vil en kristen si at dette har sin grunn i at det er skapt av en personlig og god Gud som har ryddet og ordnet det skapte til lovmessighet. Vi kan forutsi hendelser basert på årsak og virkning, eller vi kan teste hvilken virkning en viss årsak får, nettopp fordi universet ikke består av en serie tilfeldigheter men tvert imot av ganske forutsigbare hendelsesmønstre. Dette er hele grunnlaget for vitenskaplig metode.

Med andre ord: En kristen bør omfavne naturvitenskapen med hele seg, tro og følelser og hele pakka, fordi den vitenskaplige metoden langt på vei forutsetter den typen lovmessighet som et kristent gudsbilde legger opp til.

Da blir den naturlige konklusjonen at for en kristen er det et uttrykk for tro (eller tillit) til Gud, himmelens og jordens skaper, når man lener seg til legevitenskapen. Den er tross alt basert på eksperimentering, prøving og feiling ved hjelp av vitenskaplig metode.

Det betyr ikke at en kristen ikke regner med at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis. Mange kan vitne om at sykdomsforløp har tatt en helt uventet helbredende retning etter større eller mindre doser forbønn. Men i disse tilfellene griper Gud i så fall inn på tross av den lovmessigheten som Gud har utstyrt universet med. I et ordnet univers kan ikke Gud gjøre dette for ofte; det er unntakene som bekrefter regelen, ikke omvendt.

Som kristne bør vi rett og slett be om at vitenskaplig metode med alle dens konsekvenser får en mer framskutt plass i grunnutdannelsen. Enkelte tegn i bloggsfæren kan nemlig tyde på at behovet er nokså akutt.

9 svar til “Om tro og legevitenskap”

  1. Å forkaste legevitenskapen og ha den oppfatning at troen skal helbrede deg er sjelden en vei til tro. Tvert imot tror jeg heller det i større grad er en vei bort fra troen, ikke minst for de pårørende som ser en religiøs fanatisme som ikke fører noen annen vei enn til den sikre død. Her er James Hetfield kroneksemplet i mine øyne (noe sangen The God That Failed er et sterkt vitnesbyrd om).

  2. Vi burde haldt fast på dei deuterokanoniske bøkene.

    Sirak 38,1-4 (les gjerne til og med v. 15):

    “Gi en lege den ære han fortjener, for også ham har Herren skapt. Legekunsten kommer fra Den Høyeste, og kongen gir legen belønning. Legens viten gir ham anseelse, stormenn beundrer ham. Herren frembringer legemidler av jorden, og en forstandig mann forkaster dem ikke.”

  3. Kjetil K: Word! «Gode og nyttige å lese!» 😀

    En ettertanke: Jeg kan føle mye sympati for det restaurasjonsteologiske prosjektet som en del mer karismatisk anlagte kristne søsken går inn i. De ønsker jo å stå midt i Apostlenes gjerninger og agerer deretter.

    Det er bare det at selv om forfatteren av Acta selv var lege så er det ikke til å komme fra at datiden var noe mer preget av demoner og månefaser som årsaksforklaringer hva sykdom angår. Bakterier og virus var det jo ingen som hadde sett, og CT-scanning var det ingen som profeterte om.

    I en slik setting var det god evangelieforkynnelse å proklamere Kristus som sterkere enn all verdens demoner og månefaspåvirkninger. Problemet oppstår når man hopper glatt over alle medisinske framskritt de siste to millennier og ukritisk forkynner mirakuløs og spektakulær helbredelse i Jesu navn som svaret på alle livets utfordringer. (Kjetils Siraksitat demonstrerer at man selv i antikken hadde et mer nyansert forhold til sykdom enn å gi det demonologisk fortolkning.)

    Hvor mye bedre er det ikke å si med Sirak: Legekunsten kommer fra Gud! Medisinsk behandling spiller på lag med Guds omsorg og pålitelighet. Selvsagt kan vi be en bønn eller flere i Jesu navn – hele livet skal jo være rammet inn av bønn! – og vi kan godt proklamere at Jesus i et evighetsperspektiv er sterkere enn kreft, all den tid vi tror at Jesus er sterkere enn døden. Men å forkynne at Jesus befinner seg i en slags kosmisk kamp mot legestanden blir litt selvmotsigende. Synes nå jeg.

  4. Apropos 7.dagsadventister, Harald: Vinjar Fønnebø er lege og adventist og forsker på alternativ medisin. Det ligger et program på nrk nett-tv (Åpen himmel høsten 2010 om Alternativ medisin) der han forteller. Det mest interessante kommer helt til slutt der han blir spurt om han selv ville benyttet seg av alternativ medisin. Til det svarer han ja, men bare som lindrende behandling – ikke for å bli frisk. For å bli frisk ville han benyttet seg av legevitenskapens behandling.
    Se den og smil til en adventist!! 🙂

  5. Ellen: Takk! Det han sier om bruksområdet for alternativ medisin minner faktisk mye om de holdningene jeg møtte til temaet under oppveksten i Japan. Asiatene bruker alternativ medisin omtrent slik vi bruker kosttilskudd og diverse velværeprodukter. Men alternativmarkedet er ikke noe gjensidig ekskluderende alternativ til skolemedisinen, kun et supplement; sykehusene i Japan er virkelig helt i verdenstoppen. (Jeg har førstehåndserfaring!)

    Jeg smiler til alle, jeg. 😀

  6. Det med lindring vs helbredelse forundrer det meg mye over at ikke mange skeptikere ser ut til å plukke opp. Jeg trodde i alle fall det var slik at man helst grep til alternativ medisin fordi man hadde forsøkt skolemedisin uten hell for mer eller mindre kroniske lidelser eller for ting skolemedisinen ikke bryr seg stort med.

    Nå har jeg skjønt at for en del er det snakk om alternativ medisin i stedet for skolemedisin, men det er da vel ikke det som er det vanligste?

Legg igjen en kommentar