jeg har blitt tagget! Det har skjedd før, det, at noen har slengt et eller annet web-meme etter meg, men det har variert noe hvor flink jeg har vært til å følge opp (jeg skylder for eksempel KJellemann en alfabetisk adjektiv-selvbiografi). Denne gangen var imidlertid utfordringen fra Sigrun så artig at jeg hiver meg på den med en gang:
Man gør følgende:
1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.
Nærmeste bok? Det er for øyeblikket nettopp utleste Martin Lönnebos Van Goghs rom. Her er det relevante sitatet:
Hva er det da som kjennetegner den globale spiritualitetet som kan gi verden håp?
Hva er vi? Hva er vi ikke?
Mennesket er som skyggen av en drøm,
men hvis en stråle av gudesendt glans faller på vår vei
da vandrer vi i et forklaret lys
og livet blir vakkert. (Pindar)
Jeg liker Martin Lönnebo. Ja, mer enn liker, jeg ser på ham som en inspirerende og inspirert åndelig veileder. Jeg har aldri truffet ham, men jeg bruker bønnekransen hans hver eneste dag, dette vakre perlebåndet som bærer Kristi navn og som den nå gamle biskop emeritus bandt for første gang under en Hellastur midt på 90-tallet en gang. Jeg har lest de fleste boksidene biskop Martin har skrevet med utgangspunkt i Kristuskransen, og jeg for min del opplever at det er ord til å bli klokere av.
Van Goghs rom er en bok om menneskets modning, eller kanskje heller om behovet for menneskets modning i dette årtusen. Lönnebo skildrer en symbolsk dannelsesreise gjennom et skandinavisk landskap – skog, myr, fjell, hei – en reise hvor man med jevne mellomrom blir stilt overfor veivalg. Ved hvert veikryss står en veiviser, og hver veiviser korresponderer til en av perlene i Kristuskransen. Slik blir boken også en serie dype meditasjoner over de ulike perlenes budskap.
Det bærende bildet i boka er den tomme stolen som står i det lille rommet i Van Goghs hus i Auvers; denne stolen plasserer biskop Martin ved hvert veikryss og inviterer leseren til å sitte ned på den. Akkurat dette bildet synes jeg i og for seg ikke helt har den bærende kraften som forfatteren legger opp til. Men selve boka er klok nok, og de ulike personene vi får møte ved veiviserne (ulike lærere, tenkere, mystikere og helgener fra kirkens historie) øser sin visdom over oss med stor raushet. Slik er for øvrig hele Lönnebos forfatterskap, det er et flott innsteg til det å bli kjent med tankene til vise kvinner og menn fra tidligere tider.
Så følger vi biskop Martins forslag til veivalg og reiserute forbi de ulike veimerkene. Hva skal vi for eksempel velge i valget mellom «Hellig OG profant» på den ene siden og «Hellig ELLER profant» på den andre? Hva med «Handling» – «Venting»? «Dyr» – «Mikrokosmos»? «Fortjeneste» – «Tjeneste»? Målet er intet mindre enn menneskets vekst fra dagens Homo sapiens – eller Homo økonomikus, Homo consumens, Homo animalus – til Homo spiritus. Det er de store spørsmålene om livet, døden og eksistensens grunn og mening det handler om her.
Jeg fikk for øvrig boka av en annen biskop, den var julegaven fra bispedømmekontoret jula 2006, med hilsen fra biskop Finn og hans stab. Jeg har prøvd å begynne på boka flere ganger men det har stoppet opp for meg hver gang. Men nå, på fjerde eller femte forsøk, kom jeg meg igjennom den. Denne gangen var det akkurat som om hovedtanken i boka grep meg på en annen måte enn ved forrige gjennomlesningsforsøk. Jeg greide i større grad å leve meg inn i bildene og bli med på vandringen. Jeg synes det er en fin bok, dette, på mange plan. Mild og fin i formen er den også, selv om budskapet er alvorlig nok.
Sitatet over er fra biskop Martins meditasjon over dåpsperlen med utgangspunkt i valget mellom «Overgivelse» og «Selvbestemmelse». Sitatet treffer på mange måter nerven i boka: Hva slags spiritualitet vil prege Homo spiritus, en menneskehet som tar sin spiritualitet på alvor? Jo lenger ut i boka og jo lenger inn i det litterære landskapet vi kommer, desto sterkere blir de universalistiske trekkene i teksten: Det handler om det som samler oss, det vi har felles, ikke så mye det som skiller (for eksempel forskjellene mellom ulike religionene). Det handler om vårt felles opphav, vårt felles mål og vår felles identitet.
Ønsker du å gi noe til mystikeren i deg er ikke denne boka et dumt sted å begynne.
Så var det å gi utfordringen videre, da. Jaha… Skal tro hva Nissemann, Pål Asle, Bjørn Are «BAD» Davidsen, Torgeir og Ingar leser om dagen?
Haralds strøtanker 
Hmmm… Denne var snodig. Det kan skyldes at jeg ikke leser så fryktelig filosofiske bøker, men her er hva jeg fant:
«Vi har bautaene, vi har pentagrammet, men vi har ingen grav. Da vi har spist, setter Øyvind og jeg oss ned med hver vår kalde pils. En av ledetrådene i Snorres snurrige kryssord lyder øst møter nord»
I stedet for å kommendere dette (meningsløse) sitatet, spør jeg deg om du vet hvilken bok det er fra… Hint trenger du ikke, men det er fra en bok vi har snakket om, og som jeg leste etter at vi møttes sist. Akkurat side 123 handler om et historisk bygg i min hjemkommune, som vi snakket om nest siste gang vi møttes… 🙂 Nå ble det quiz!
Nissemann: Det er klart jeg vet hvilken bok det sitatet er fra! Det kan selvsagt ikke være snakk om noe annet enn Egelands Paktens voktere, og rundt side 123 befinner vel heltene seg i området ved Lysekloster?
Det var forresten nesten litt trist at jeg ikke ble tagget mens jeg leste Jo Nesbøs siste (Hodejegerne), for da hadde følgende gnistrende sitat fått pryde bloggen:
Jeg hadde nok ikke klart å dy meg fra å ta med fortsettelsen også:
OK, da var ferien over!