Om påske med Harry

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 31.3.2016

Dersom jeg sier «julefilm» regner jeg med at det dukker opp noen bilder i hodet ditt med en gang. Donald og vennene hans, kanskje, eller en scene fra «Tre nøtter til Askepott» eller «Reisen til Julestjernen». Eller kanskje er det hele «Love, Actually» som spilles av på netthinna di?

Påskefilm, da? Finnes det noe sånt? Påskekrim på TV skal det jo være. (Det er for så vidt det samme hvilken serie det er, bare så lenge Poirot er med!) Men hva langfilmene angår er det kanskje mindre konsensus i påsken enn i jula.

Jeg har noen filmer jeg stadig vender tilbake til rundt påskehøytiden. Den første Narnia-filmen «Løven, heksa og klesskapet» er og blir en såpass treffsikker gjenfortelling av både Lewis’ roman og den underliggende kristne påskefortellingen at jeg gjerne ser den om igjen. «The Passion of the Christ» har det også med å havne på hjemmekinoen fra tid til annen. Joda, den er fæl og alt det der, men den er samtidig representant for en type korsvandringsfromhet som jeg innrømmer å ha en viss svakhet for som Langfredagsmeditasjon. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg vil anbefale alle å se den.

Harry Potter-universet, derimot, har jeg ingen betenkeligheter med å pushe på andre, enten det nå er bøkene eller filmene vi snakker om. Det vil si, selvsagt skal du lese bøkene først. Det er en generell regel. Men filmene er altså riktig gode de også. Og i år var det nettopp Harry Potter jeg satte meg ned med og gikk inn i påskemeditasjonsmodus sammen med.

Hvilket betyr at denne teksten nå må utstyres med en SPOILER ALERT: Dersom du ikke vet hva som skjer i den siste Harry Potter-boka og de to siste Harry Potter-filmene må du slutte å lese nå. Plukk heller opp neste prestepreik-bidrag i Ljomen om to uker. Sånn. Du er advart.

Det har seg nemlig slik at når J.K. Rowling skal samle trådene i sitt syvbindsepos om den unge trollmannen, da tyr hun til en type symbolspråk som har sin tydelige forankring i religiøse forestillinger generelt og eksplisitt kristne forestillinger spesielt. For Harry er ikke bare «Gutten som overlevde», han er også Den Utvalgte som må dø – for så å stå opp igjen. Og nettopp ved å dø vinner han sin største seier og bryter Mørkets Fyrstes makt. Gjennom alt løper kjærligheten som en rød tråd, både Lilly Potters kjærlighet til sin sønn og – ikke minst – en annen nøkkelfigurs kjærlighet til nettopp Lilly. Den som har lest Harry Potter-bøkene trenger ikke lenger være i tvil: Kjærligheten ER sterkere enn døden.

Alt blir forklart i en scene i siste del. Harry har blitt slått av Voldemort. Han er etter alle solemerker død. Eller er han det? Humlesnurr kommer ham i møte, og de to vandrer rundt i samtale. Så spør den gamle: «Hvor vil du si at vi er?» Og Harry svarer: «Det ser ut som King’s Cross Station – bare renere!» – hvorpå de to spør hverandre hvor reisen eventuelt kan fortsette, eller om Harry kanskje også har mulighet til å vende tilbake.

For en som har vokst opp med troen på at det nettopp var Kongenes Konge som ble korsfestet og at The King’s Cross var DET avgjørende veivalget for hele menneskeheten blir nesten symbolspråket for talende her. Kristen tro påstår nå i hvert fall at det var slik det var: Korset var åsted for et veivalg av kosmiske dimensjoner. En mann lot seg drepe, uskyldig dømt. Han fortsatte helt til det siste å be for sine fiender, til og med for sine bødler. Han var kjærlighet helt inn i døden. Og så, når det var opp til Gud å velge vei videre, valgte Gud å si at det var sant: Denne mannen var Sønnen, han som viste oss hvem Gud er. Hvilket altså betyr at kjærligheten er sterkere enn døden. Slik er Gud. Og så kom oppstandelsen som bekreftelsen på det hele og til inspirasjon for fortsatt kamp for kjærligheten.

Vi feirer allerede mange ulike slags gudstjenester i Bergstadens Ziir: Falkbergetmesse, Forbondemesse og en og annen folkemusikkmesse. Kanskje skulle vi hatt en Harry Potter-messe også. Det ville i hvert fall vært et fin ramme rundt en spennende samtale om påskens evangelium.