Jeg har vært usikker på om jeg skulle blogge dette, og hvordan jeg eventuelt skulle gjøre det. Men jeg har kommet til at jeg ikke vil la være, selv om det er med en anelse ubehag jeg skriver disse linjene.
Arnfinn Nordbø (24) var noe så annerledes som sangstjerne i konservativt bedehusland. Han og broren spilte inn tre plater med bedehusslagere gjort på den klassiske måten. (Jeg har selv hørt dem framføre materialet, og selv om det ikke akkurat er min «cup of tea» så må jeg innrømme at de behersket sjangeren til fingerspissene.) Han ble kalt som forkynner i Stavanger krets av NLM, for dere ikke-insidere kjent som den absolutt mest konservative av NLMs 16 kretser.
Samtidig bar Arnfinn på en hemmelighet som han ikke turde dele med noen. Han var homofil. Til slutt valgte han å komme ut av skapet som det heter: Han skrev et 17(!) sider langt brev til sine foreldre og fortalte hvordan han oppfattet seg selv og hvordan han hadde det. Da hadde han kommet til at han ikke lenger ville innta den samme avvisende holdningen til sin identitet som han tidligere hadde gjort, men han var fortsatt ikke i noe som lignet noe homofilt parforhold.
For de av oss som kjenner bedehusland godt er det ikke så vanskelig å forstå at dette ble komplisert for alle parter. Det visste Arnfinn at det ville bli også. Men han ble overrasket likevel:
Et par måneder senere visste «alle» det. Jeg forventet ikke applaus, og jeg regnet med at de ville mene at homofilt samliv var synd. Men jeg hadde ikke forventet så mange harde ord, sier den tidligere Misjonssambandsgutten fra Stavanger til Vårt Land.
Hva slags harde ord var det han ble møtt med? Vårt Land gjengir ikke eksempler på de verste meldingene Arnfinn fikk, men det gjør Stavanger Aftenblad:
«Der er mange som ønske deg død, og du skal brenne i helvete. Vet kem så støtte deg? Satan, som også vil at du skal brenne i helvete.»
«Du burde skamma deg, din notoriske homopuler. NN [aftenbladet har fjernet navnet. red.anm.] og NN pluss familien skulle helst sett deg død, vi skjemmes over din eksistens.»
«Din forpulte homokuk. Nå he eg sletta alle sangane på x-boxen, der du synge. Mamma har kvitta seg med cd-ane. Brenn, din rævpuler.»
Hva skal en si? «At det går an…» er vel ikke å ta for hardt i. Når ble egentlig ord som «homopuler», «homokuk» og «rævpuler» en del av bedehusjargongen?
Nei, selvsagt er ikke dette representativt for bedehusland. Ja, selvsagt er Aftenbladet i overkant brutale når de går så hardt løs på familien til Arnfinn i avisa og viser så liten forståelse og sensitivitet for den smerten som ligger bak Arnfinns fars utsagn. Ja, selvsagt skal det fortsatt være lov til å mene at homofili ikke er «greit». Selvsagt skal en konservativ bedehusfamilie som blir kastet ut i et slikt etisk dilemma (for det er det de oppfatter det som) få bruke tid til å finne ut hvordan de på en skikkelig måte kan balansere kjærlighet til en sønn med trofasthet mot det de står for teologisk. Det skal til og med (i hvert fall i generelle vendinger) være lov å snakke om muligheten for at det kan finnes et helvete og at det kan befolkes, selv om vi befinner oss i Norge i 2008 og mange tror at Schjelderup strøk helvete ut av Bibelen og bekjennelsen på 50-tallet.
Men når alt dette er sagt og alle disse forbeholdene er tatt står fortsatt dette igjen: Hva skal man si til sånt utilslørt hat som det som kommer fram i de gjengitte sitatene?
Slike hatefulle utsagn er selvsagt ikke god Sambandsteologi. Selvsagt ikke! Men jeg, som (sikkert) mange andre, tenker at her har det konservative lavkirkelige bedehusnorge (hvilken pleonasme!) likevel et problem. Dette miljøets kultur og ideologi fungerer tydeligvis på en slik måte at det i ekstreme tilfeller kan gi ly til en type holdningsmessig grums på individ-plan som en seriøs organisasjon som NLM ikke kan være bekjent av å bli assosiert med. Det er fristende å ty til et klisjéaktig motspørsmål: Hvor blir det av nestekjærligheten oppi alt dette? Var det ikke den som skulle være størst av alt – også i møte med dem man er uenig med?
Jeg håper at de miljøene det gjelder tar et oppgjør med den slags holdninger som kommer til uttrykk i de sitatene jeg har gjengitt over. Det får ikke hjelpe om det skulle medføre at man ble nødt til å snakke litt penere om homofile enn det man har hatt for vane å gjøre.
Haralds strøtanker 
Takk for at du blogget om dette!
Espen Ottosen har en leder på utsyn.no (html-koding er ikke veldig utbredt blant bedemenn) hvor han tar avstand fra sjikane og hets Nordbø har vært gjenstand for. Men jeg lurer på hvorfor Espen bruker mer energi på å forsvare bedehusene mot Aftenbladets tabloidisering enn å støtte Nordbø.
Trist at kristne kommer med slike utsagn. Selv om de føler at det Arnfinn gjør er feil i følge Bibelen, så har de ingen rett til å si noe slikt. Tror det er viktig at vi kjemper mot slik oppførsel blant kristne, og det er bra NLM setter fokus på dette, selv om måten det blir fremlagt i media kanskje ikke er beste måten å gjøre det på.
> Hvor blir det av nestekjærligheten oppi alt dette? Var det ikke den som skulle være størst av alt?
Nå får vel jeg ta meg friheten å si at nei, det var ikke nestekjærligheten som skulle være størst. Det var agape, kjærligheten mellom Gud og oss, ikke eros eller filia, de menneskelige kjærlighetene.
Etter min mening er det mange som misbruker Kor 13 til at alt kan gjøres i kjærlighetens navn. Spesielt når de ikke vet hvilken kjærlighet det er snakk om.
Og noen av oss er ikke overraket i det hele tatt. Gjør man Bibelen til lov, ender man i et menneskelig helvete.
Kjetil: Jeg er ingen html-kode-konge jeg heller, men eventuelle interesserte finner Ottosens leder her. Den er vel verdt å lese. Jeg synes det er flott at han er så tydelig på vegne av lederskapet i NLM.
Jeg er ikke enig med ham, men jeg synes i hvert fall ikke at han framstår som fordømmende eller hatefull. Ikke at jeg hadde ventet det av Espen heller, han er en skikkelig fyr. Et godt ansikt utad for Sambandet, rett og slett.
Ett avsnitt i lederen vil jeg likevel kommentere:
For det første tror jeg vel ikke lenger at det er fullt så enkelt å skille mellom identitet og praksis som det det tradisjonelle legning/praksis-skillet legger opp til. Det er nå så, men det er en diskusjon vi ikke trenger å ta her. Men for det andre: Arnfinn var ikke i noe forhold da han kom ut av skapet. Det var ikke praksisen hans som var et problem for de rundt ham, strengt tatt. Det var identiteten hans. I det «virkelige livet» er det visst ikke like enkelt å skille disse tingene som det er på papiret. Eller…?
Det kan selvsagt hende at det er ting her jeg ikke har fått med meg eller noe jeg har misforstått. Det er det i grunnen rett som det er.
Kjetil B: Takk for innspill!
Til det med kjærlighet: Det stemmer at gresk har (minst) tre ord for kjærlighet: Eros, fileo og agape. Gud er agape, sier Johannes (1 Joh 4:8), og det stemmer (som du sier) at det er agape, den kjærligheten som elsker på tross av og ikke bare på grunn av, som er den guddommelige kjærligheten.
Men denne kjærligheten er da ikke bare guddommelig! Den skal i høyeste grad også finne menneskelige uttrykk. Når Paulus oppsummerer loven i Rom 13:9 med ordene «hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv», så er det nettopp verbformen av ordet agape som ligger til grunn («agapæseis ton plæsion sou hås seavton»). Det samme gjelder Jesu ord i Matt 22:39 par (som er de ordene Paulus siterer), jf. Gal 5:14 og Jak 2:8.
Nestekjærlighetsbudet handler altså om agape: Vi (som mennesker) skal vise agape mot hverandre. Menneskelig kjærlighet kan (og skal!) være filios, eros og agape, og vi trenger ikke sette disse tingene opp mot hverandre. 1 Korinterbrev 13 (med det berømte «Størst av alt er kjærligheten» ) handler om menneskers kjærlighet, om kjærligheten som den største blant nådens gaver, og stilles sammen med tro og håp (som jo i høyeste grad er «menneskelige» termer).
Jeg er selvsagt ikke uenig i at Guds kjærlighet er aller størst av alt, men det er ikke (bare!) den Paulus skriver om i 1 Kor 13:13.
Jeg kan med andre ord virkelig ikke se at nestekjærlighetsbudet ikke er relevant i den sammenhengen vi snakker om her, ei heller at det budet ikke har noe med den guddommelige kjærligheten å gjøre.
Bjørn Are Davidsens perspektiver er som alltid berikende. Les!
http://dekodet.blogspot.com/2008/05/bigotri-og-bedehus.html
Takk for hyggelige ord, Harald.
En kort kommentar til brevet fra Arnfinn på 17 sider: Det er riktig at han ikke var i et homofilt forhold da brevet ble skrevet, men brevet inneholder et veldig sterkt forsvar for homofilt samliv. For meg er det faktisk hovedsaken. En kristen må måles ut fra både ord og gjerning, eller forkynnelse og livsstil. Og jeg ønsker ikke å spille noe av dette ut mot hverandre.
For å understreke poenget: Jeg tror også heterofile mennesker, som skrev et brev til sine kristne foreldre og fortalte at de ikke lenger mente homofilt samliv var galt, kunne blitt møtt med stor skuffelse. Det vel akkurat det du har opplevd, Harald, gjennom denne bloggen.
Så håper jeg inderlig at så få som mulig blir møtt med slike ufyselige kommentarer som Arnfinn møtte. Men det forundrer meg ikke om også heterofile prester har møtt en skuffelse som er blitt så sterkt formidlet at nestekjærligheten har vært ganske usynlig …
– Jeg blir fryktelig trist av å høre at han har vært utsatt for helt uakseptable reaksjoner. Å møte et menneske med forakt, utskjelling og hets, er en alvorlig synd. Det er ille hvis folk får inntrykk av at dette er noe vi ikke tar på alvor, og at vi bare er opptatt av synder som går på sex, sier informasjonsleder Espen Ottosen i NLM til Vårt Land. (Utdrag hentet fra denne VL-artikkelen.).
Ottosen taler min mening i dette utdraget. Flere av de konservative bevegelsene i Norge (ikke minst oss i NLM) har en tendens til å rangere seksuelle synder til verre enn andre synder, hvilket er både uheldig og ubibelsk.
Takker ellers Bjørn Are for et innlegg jeg bare kan nikke vedkjennende til. At homohets fremdeles er vanlig i idretts- og underholdningsbransjen pleier sjelden å bli tatt opp som et problem i det offentlige rom, virker det som…
Espen: Velkommen hit! Hyggelig omtale skulle da bare mangle, all den tid den er fortjent. Du har ikke akkurat den enkleste jobben i verden, og selv om jeg (som nevnt) stadig vekk er uenig med deg så tenker jeg at du i hvert fall ofte profilerer de konservatives synspunkter på en måte som man kan forstå og oppfatte som respektfull – tross alt.
Jeg burde visst at jeg ikke skulle sagt noe om det 17-siders-brevet som jeg aldri hadde lest. Det er bare å notere seg det – nok en gang – at noen ganger gjelder det at holde kjeft.
For min del oppleves skillet mellom legning og praksis, eller mellom identitet og levd liv som jeg foretrekker å kalle det, som stadig mer problematisk. Seksualitet er tross alt innvevd i svært mye av det vi gjør, også utenfor soverommet. Begrepet «paksis» i denne sammenhengen er vel heller ikke helt enkelt å definere. Er det «homofil praksis» å «te seg homofilt» á la homsepatruljen, for eksempel? Eller er det «bare» sex-biten som er over grensa? Det siste leder oss fort inne i en diskusjon av samme type som «hvor langt kan kjærester egentlig gå før de gifter seg», diskusjoner som fort ender opp i generaliseringer som jeg synes er både pinlige og ganske meningsløse.
Du er inne på noe i det du skriver om denne bloggen og reaksjoner jeg har møtt på det jeg har skrevet om homofili. Jeg har da også (som jeg har antydet i innledningen til denne posten) skånet leserne for noen av de tøffeste tilbakemeldingene jeg har mottatt. Men ingen av disse meldingene har vært fra mennesker jeg kjenner, og ingen av dem har vært like grove i språkbruken som det Arnfinn har fått servert. Det kan nok skyldes flere ting. For det første har jeg en dannet omgangskrets og kommer fra en god familie. 😉 For det andre, og sikkert like viktig, så er jeg selv i et heterofilt forhold og har et barn, noe som gjør at folk ikke trenger å få altfor rare bilder i hodet sitt. Jeg «bare» (i noens øyne, altså) forsvarer andres synd uten å leve i den selv, og det er fortsatt en slags distinksjon i denne debatten, tross alt.
Noen mener selvsagt at det jeg gjør er å forføre andre slik at de lever i synd og dermed går fortapt. Altså leder jeg andre i fortapelsen. Det er om mulig en enda grovere synd enn å selv leve som homofil. Det har jeg da også fått høre/lese, og det i svært klare ordelag. Men de meldingene jeg har fått om slike ting har da kommet fra mennesker som for meg framstår som både ukjente og til dels anonyme, og jeg har aldri oppfattet disse meldingene som truende, «bare» som triste og leie å lese. [edit 25.5.08:] Slik jeg har oppfattet det, blant annet basert på noen nøkkelord i språkbruken, var avsenderne av disse meldingene slett ikke sambanditter, men heller mennesker med tilknytning til et eller annet mer karismatisk miljø på kristen-Norges «ytterste høyre»
Mange mennesker jeg har kjent lenge, også familie, har på ulik måte uttrykt skuffelse over det jeg står for. Men det var som forventet, og det har skjedd i langt mer forsiktige tonearter enn det Aftenbladets oppslag skulle tyde på var mulig. Jeg er som sagt forankret i en god familiesammenheng, og jeg har ikke opplevd Sambandet fra en slik vrangside som Arnfinn beskriver.
Ingar: Det som har skjedd (eller er i ferd med å skje) er at synet på homofili har blitt en identitetsmarkør. Kirka som helhet og organisasjoner som NLM er enige om at fråtseri og materialisme og underslag og utroskap og utnyttelse og slavehold og narkotikalanging og hallikvirksomhet er galt. Da blir det heller ikke så mye diskusjon om disse spørsmålene, og det blir ikke så om å gjør å profilere disse sakene like sterkt. Men akkurat homofili er vi uenige om, derfor er det det vi diskuterer. Da blir det fort slik at den ene siden blir «nei til homofili!»-siden, enten man ønsker å profilere seg slik eller ikke. Da er det kanskje heller ikke så rart at utenforstående fort oppfatter denne gruppen som mer eller mindre sykelig sexfikserte. Jeg tar sjansen på å sitere meg selv på noe jeg skrev i den store homofili-posten:
> 1 Korinterbrev 13 (med det berømte “Størst av alt er kjærligheten” ) handler om menneskers kjærlighet, om kjærligheten som den største blant nådens gaver, og stilles sammen med tro og håp (som jo i høyeste grad er “menneskelige” termer).
Det er menneskelig termer på noe vi har mot det guddommelig. Tro, håp og kjærlighet til Gud. Så selv om jeg kan gi deg rett i Paulus’ bruk av agape, så vil jeg fortsatt holde fast på at han i Kor 13 bruker det om vårt forhold til Gud, og ikke om den menneskelige kjærlighet.
Kjetil B: Da er det vel kanskje på sin plass å kontre med sammenstillingen i Matt 22:37-39, pluss å minne om et annet Jesus-sitat: «Det Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille». 😉
Nå blir det fort at vi snakker om to forskjellige ting her. Altså skille mellom nestekjærlighet og kjærlighet. Og hva vi legger i det.
Jeg vet ikke om du føler for å ta denne debatten her. Jeg er åpen for andre arenaer 🙂
Ang. Kor 13, så mener jeg den snakker om kjærlighet mellom menneske og Gud. Når det kommer til Matt 22, så skal jeg være forsiktig å bevege meg ut på tynn is her, men betydning av «din neste» gir meg inntrykk av at her er det snakk om en vennlig kjærlighet til alle mennesker, og ikke spesielt «din utkårede».
Selvsagt er det kjærligheten som er størst, og med alle henvisningene vi kan finne til oppmuntringer om kjærlighet, så er budskapet klart. Men hvis vi sporer inn på det vi egentlig diskuterer(hvis jeg har tyder rett), men som vi ikke nevner, homofili, så er det vel får venn Paulus som både snakker om kjærligheten som størst av alt, og samtidig sier hva slags handlinger som ikke er godtatt.
Kjetil B: Du misforstår meg nok litt her. Min kommentar var rettet mot det skillet du setter opp mellom kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, all den tid du postulerer at 1 Kor 13 kun handler om vår Guds-kjærlighet.
Matt 22:37-39 sier at kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste er to sider av samme sak. Jesus, Guds inkarnerte Logos, holder disse to tingene sammen, og da kan ikke vi sette opp skiller mellom dem.
Når jeg elsker min neste (og ja, med det mener jeg en vennlig kjærlighet til alle mennesker) da viser jeg at jeg elsker Gud. Og dersom jeg elsker Gud da drives jeg til å elske min neste. Så enkelt og så vanskelig er det.
Takk for oppklaringen, Harald. Blir mange definisjoner og en del synsing fra min side når jeg skal begynne å snakke om ting jeg verken har studert eller brukt tid på 🙂
Mitt poeng med hele kommentaren(les:kveruleringen) var å påpeke den varierte bruk av ordet kjærlighet, som da spesielt skjer i media og i forbindelse med saker som dette. Og når kjærlighet kan ha ulike betydninger, så føler jeg at ord settes i feil sammenheng. Nå var jeg ikke klar over din bruk av ordet, og jeg hadde heller ikke nok kunnskap om emnet, så legger meg flat der.
Setter pris avklaringen du kom med. Får fordype meg ned i dette ved en annen anledning. 🙂
Kjetil B: Du trenger ikke legge deg flat for noe som helst. En blogg skal være et sted hvor man kan være uenige om herje litt med hverandre, synes nå jeg. 😉 Så la oss gjerne diskutere videre…
Jeg er for øvrig enig med deg i at ikke alle former for «kjærlighet» (les: Diverse seksuelle utskeielser) kommer inn under agape-begrepet. Men det er ikke vanntette skott mellom eros/fileo/agape heller, og absolutt ikke mellom kjærligheten «oppover» og kjærligheten «utover».
Jeg skal fordype meg mer i dette senere, jeg også, for dette handler om grunnlagsetikk. Men det får bli nettopp senere.
Alt godt!
Hei
Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke deler begeistringen for Espen Ottosens reaksjon. Tvert imot, jeg vil innvende at han overhodet ikke tar inn over seg at han selv, organisasjonen og miljøet gjennom sin teologi og profil gir legitimitet til homofobi og direkte hat. Det er bare ytringenes form som påkaller Ottosens kritikk, ikke den underliggende ideologien som driver ytringene fram. Tror han virkelig at dette oppstår av intet?
Ottosen mangler simpelthen troverdighet. Jeg har ennå til gode å se at det er mulig å bli utstøtt, ekskludert eller alvorlig irettesatt for homohets i kristenkonservative miljøer. Derimot skal man ikke gå langt den andre veien før det ropes på boikottaksjoner, eksklusjoner, alternativt tilsyn eller hva det nå er man finner på.
Jeg spør: Hva skal egentlig til av uttalt hat og sjikane før en sambanditt eller et bedehusmiljø får trøbbel med organisasjonstilknytningen sin? Må man gå vesentlig lenger enn å uttrykke ønsker om navngitte personers snarlige død?
Teo&Tao: Hermeneutikk er en kompleks øvelse. Min lesning av Ottosens leder (og min fortolkning av hans øvrige utspill til mediene) er, naturlig nok, preget av minst to forhold i min horisont: 1) At jeg har en oppvekst i NLM og kjenner «dialekten» godt, og dermed kanskje oppfatter nyanser i uttalelsen hans noe annerledes enn man ville gjort uten denne bakgrunnen, og 2) at jeg kjenner Espen litt fra før, har truffet ham en del ganger og vet noe om hvem han er som person.
Jeg har ingen problemer med å akseptere at en som møter utspillene hans med en annen horisont kan komme til å vektlegge helt andre ting og oppfatte budskapet annerledes.
Jeg har vel ikke akkurat uttrykt begeistring over det han har skrevet, men har kommentert at det er verdt å lese, at jeg ikke oppfatter noen sider av det han skriver som hatefullt eller direkte fordømmende, og at jeg synes at han er et godt ansikt utad for NLM – det siste er en observasjon som må holdes sammen med at jeg kan komme på et par andre kandidater som ikke ville vært like gode…
Så til noe langt viktigere, nemlig det du skriver om sammenhengen mellom ideologisk overbygg og utilbørlige ytringer på grasrotplan. Jeg deler
langtet godt stykke på vei frustrasjonen din og ser at det er noen sammenhenger her som ikke er helt enkle å forholde seg til.For å si det rett fram og brutralt: Det er trist at det er slik i bedehusland at det virker som om veien er kortere til direkte sjikanøs omtale av homofile enn den er til det å kunne inkludere den homofiles egne livserfaringer.
Som du er inne på: Man møter minst like sterke «sanksjoner» dersom man stiller seg forståelsesfull og inkluderende til en sønn á la Arnfinn som dersom man velger å omtale livsvalget hans i svært krasse, ja, direkte nedsettende ordelag (jf. det andre avsnittet hos deg).
Det kan med andre ord virke som om veien heller mer mot den ene sida enn mot den andre.
For min egen del var det nettopp frustrasjonen over akkurat dette (at det var så vanskelig å kunne snakke vel om homofile uten å hele tiden måtte ta forbehold) som ledet meg ut på den vandringen som kulminerte i bekjentgjøringen av et «liberalt» syn på homofili. Jeg klarte rett og slett ikke å finne en balanse mellom det å fastholde det klassiske synet i samlivsetikken og det å strebe etter å opptre med (det jeg selv oppfattet som) uforbeholden empati og innlevelse i forhold til mennesker med en komplisert livssituasjon. Da var det i grunnen bare én utvei som gjensto, nemlig å la empatien og kjærligheten sette agendaen, selv om det innebar en nokså voldsom teologisk rekonstruksjon.
Det er mulig (det virker i hvert fall slik!) at andre klarer å finne et balansepunkt de kan leve med i slike spørsmål, men det greide altså ikke jeg. Og jeg skjems på ingen måte over oppbruddet det førte meg til.
Jeg så forresten Arnfinn på Fredag på TV2 i går (etter tips fra min TV2-ansatte lillebror) og syntes saken fikk en verdig behandling der. Finn Scjøll var også i studio, og han fikk meg virkelig til å være stolt over å kalle meg kristen. Ingen dårlig bedrift i disse dager!
Uten å starte på en ny h-debatt, synes jeg det er et tankevekkende sammendrag når du skriver at «[d]a var det i grunnen bare én utvei som gjensto, nemlig å la empatien og kjærligheten sette agendaen, selv om det innebar en nokså voldsom teologisk rekonstruksjon.»
Nå har jeg noe å gruble på når jeg skal spille «Pomp and circumstance» på gitar i konfirmasjon i morgen…
Kjetil: Jeg er jo subjektiv så det holder, selvsagt, men noen ganger skal man vel tørre å være det også.
Ellers tror jeg at jeg må ønske deg lykke til med det som høres ut som et annet nærmest umulig balanseringsprosjekt.
Harald:
Du valgte å la hensynet til mennesket og hensynet til erfaring danne utgangspunkt for teologien.
Etter mitt skjønn er dette et langt sunnere alternativ enn det motsatte.
Og det er i dette skjæringspunktet frontene møtes, i hvert fall i den rent teologiske delen av debatten.
Ivar
Jeg ser i dag, ved ny gjennomlesning, at kommentar #9, slik den sto, var en anelse for tvetydig. Jeg har ikke noe ønske om å antyde at folk i min egen nære omgangskrets eller familie har hetset meg eller truet meg med groteske ting. Siden svaret mitt, lest sammen med Espens formuleringer i #7, kanskje kunne tilkes dithen har jeg valgt å legge til et par små (forholdsvis presiserende) tillegg.
MItt tilsvar (#19) til Teo&Taos kommentar #18 inneholder noen henvisninger til den horisont jeg møter Arnfinns historie med. Jeg tror kanskje tiden er inne for å klargjøre en smule hva denne horisonten egentlig innebærer, siden den likevel «tyter ut» en del steder i det jeg skriver.
Jeg har, som tidligere nevnt andre steder, vokst opp i Misjonssambandet. I perioden fram til 1996 oppholdt jeg meg for det meste i Japan. I den tiden opplevde jeg Sambandet som et romslig, trygt og godt sted å være – med hele meg. De menneskene som profilerte Sambandet overfor meg var trygge, gode og varme mennesker. Dette gjaldt (og gjelder!) ikke minst mine foreldre.
Vi vendte «hjem» til Norge i 1996. I årene mellom 1996 og 2001 utforsket jeg det norske Sambandsmiljøet «on my own». Jeg studerte blant annet på NLMs skolesenter Fjellhaug. Jeg fikk lagt et svært godt grunnlag for videre teologi- og musikkstudier der, gjennom bibelskolens musikklinje og to år på Fjellhaug Misjonshøgskole. Jeg må skrive mer om hvor mye jeg skylder den tiden en annen gang.
Fjellhaugtiden viste meg likevel også noen andre avskygninger av Sambandsmiljøene som jeg ikke minnes med like stor varme. Da jeg gikk på Haugen samtalte jeg med en del mennesker som nærte en enorm skepsis til alle ”utenfor”. I slike samtaler kunne det falle en del harde karakteristikker om «de andre», og det fra folk jeg oppfattet som innbarkede NLM’ere. Mange av de tøffeste tingene jeg hørte kom opp under samtaler om homofilisaken. Det skyldes sikkert at i den vi snakker om her så var dette en ikonisk sak i norsk kirkedebatt og en viktig identitetsmarkør for NLM som organisasjon; NLM profilerte et tydelig nei-ståsted. Jeg hadde (og har fortsatt) inntrykk av at det var/er viktig for unge mennesker som vil ha en tilhørighet til NLM å gjøre et poeng av at de har et klart stanspunkt i homofilisaken. Noen ganger kan dette få ubehagelige utslag. Det blir så veldig vanskelig å si noe som helst fint om noen som er liberale i den saken, eller om noen som er homofile. Jeg har derfor med mine egne ører hørt ting som var nesten like grove som disse Arnfinn-meldingene, om enn med en noe mer behersket ordlyd. Jeg fikk også høre, da jeg gav uttrykk for usikkerhet i den aktuelle saken, at det å være homoliberal var jevngodt med å være en morder, siden man ”drepte mennesker for evigheten”. Praktiserende homofile og deres «tilhengere» var, i det hele tatt, selve «hovedfienden».
Selvsagt var det ikke lærere eller andre voksne, avbalanserte mennesker som sa disse verste tingene jeg toucher innom her, og det var fullstendig «off the record» og alt det der. Alle kan si dumme ting, og jeg har hørt langt grovere ting i idrettsgarderober enn jeg noen gang hørte på Haugen. Men jeg oppfattet det likevel slik at det var ganske god grobunn for slike holdninger i det samtaleklimaet som eksisterte i Sambandsmiljøene på slutten av 90-tallet med hensyn til homofilisaken. Sånn sett bekrefter det Arnfinn har opplevd noe jeg dessverre hadde håpt ikke var sant, men til en viss grad fryktet.
Dersom man tenker på homoliberalere eller praktiserende homofile (på grunn av det (u)moralske eksempel livet deres er) som «mordere med hensyn til evigheten» så trenger ikke veien være så lang til å tenke at det hadde vært bedre for alle parter om slike mennesker ikke fantes – i hvert fall dersom man føler seg hardt presset eller opplever adrenalinet rushe av andre grunner. Da kan man, dersom man mangler empati eller sosiale antenner, ende opp med å si svært ubehagelige ting.
Jeg mener ikke med dette å si at Sambandet består av en gjeng homofober. Jeg vet bedre. Men det er noen av disse minnene jeg har i bakhodet når jeg delvis ukontrollert øser ut min frustrasjon i bloggposten over her, eller når jeg skriver om «slagsiden» i det lavkirkelige samtaleklimaet i kommentar #18.
Jeg tror – nei, jeg er sikker på! – at det er fullt mulig å fronte det klassiske kirkelige synet på homofilt samliv på en real måte. Men jeg har altså sett en del eksempler også på det motsatte. Og jeg klarte ikke selv å finne ut hvordan jeg skulle forholde meg til det gamle synet på det jeg opplevde var en balansert måte.
Uansett: Selv om jeg foretrakk Vårt Lands framstilling av Arnfinns historie (blant annet fordi behandlingen av familien hans framsto som noe uverdig i Aftenbladet) tror jeg det finnes mer fruktbare innsteg til saken enn å insistere på å diskutere form framfor innhold.
Arnfinn har vært nettgjest hos Vårt Land. Det var en bra seanse. Les mer her.
Harald, i bloggpost nr. 18 skriver du om balansen mellom å fastholde etikken – og å vise empati. I praksis kan dette være vanskelig, men han der Jesus, han traff noen engang, og sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer».
Hva gjorde han, egentlig?
Jeg er sikker på at denne formen for kjærlighet fra Jesu side er forbilledlig.
Kanskje ligger det et poeng å hente her for oss som strever..
Dette er ikke et innlegg i homofilidebatten. Hva som er en etisk handling, og ikke – varierer. Det er kun ment som en bibelsk veiledning til å «balansere» slik du er opptatt av.
Jeg tror, Torstein, at du er inne på noe helt vesentlig her.
Takk for påminnelsen. Jeg skal meditere over den teksten resten av dagen.
Det er mulig at mange kristne i dag ikke hadde opplevd disse Jesu ord som kjærlighet. Han formaner jo, selv om han sier at han ikke vil fordømme..
Jeg forholder meg likevel til disse ord: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer». Verset forteller oss noe om Jesus. Det viktigste for meg er hvem Jesus er – ikke om hvem vi vil han skal være.
Et slikt bibelutsagn kan vi ta til inntekt for at vi har lov å formane hverandre. På tross av inkarnasjonen, er vi tross alt ikke Jesus. Vi kan ikke forløse noen fra sine synder av egen maskin, men vi har makt til å gå hans ærend. «Misjonsbefalingen» sier vi skal lære bort det han har befalt (inkl. budene, men også sakramentene, om nåden o.s.v.).
Vi kan kanskje bruke ordet grensesetting om våre innspill ovenfor andre. Det er et helt normalt uttrykk for kjærlighet.
Satt på spissen; Vi er ikke nødt til å være politisk korrekte (evt. følge verden) hvis dette går på akkord med Guds vilje. Så får vi tåle kritikk. Jesus ble forfulgt da han irettesatte fariseerne – men han tålte det.
Kampen mellom det gode i oss, og det vonde i oss – kjenner vi. Det kan gjøre vondt. Kanskje går en gjennom den samme kampen på det mer kollektive plan også? I samfunnet vi er så opptatte av? I dette perspektivet (det gode – det vonde) blir konsensus noe merkelig i enkelte saker.
Det gode må vinne! Gjerne gjennom empati, slik jeg opplever at Jesus hadde. Men òg med formaning. Om noen likevel skulle misoppfatte mine intensjoner – er det faktisk ikke jeg som skal klandres.
Slik er det til en viss grad å være forkynner også. En skal si sannheten, om korset, om oppstandelsen ++ Noen griper det, mens andre flirer av det. Forkynneren har likevel sagt det som skulle sies.
Torstein: Man kan sikkert ende opp med å overbetone både første og andre del av Jesu utsagn på bekostning av balansen i utsagnet. Snillisme er en grøft det også, og jeg er ikke uenig med deg i at vi også skal gi råd og formane og sette grenser – selv om vi ikke er Jesus, og derfor alltid må ha en solid porsjon ydmykhet med i regnestykket.
Mitt problem var nok heller at jeg sleit med å kunne si eller tenke «Heller ikke jeg fordømmer deg!» til de homofile jeg ble kjent med, så lenge jeg insisterte på å prøve å ha minst en fot i det klassiske homofilisynet. Det var på en måte alltid et ekko av et «men» som lød eller en «dette er egentlig ikke riktig!»-varsellampe som blinket inni meg når jeg forsøkte å møte «de skeive» og livene deres slik de nå engang var (og er). Dette ble slitsom og distraherende i lengden – det var jo ikke slik jeg ønsket å møte disse menneskene.
Men dette har jeg skrevet mer enn nok om andre steder.
Torstein, du har helt rett i at vi skal se etter hvem Jesus er – og følge ham. Og du har rett i at det er lov å formane når vi ser uretten utspille seg i fri dressur.
Derfor skal vi formane vår tids homofobe kristenkonservative, slik at de får nesa opp fra den loviske dobbeltmoralen sin og slutter å hetse grupper i samfunnet som allerede er ferdigstigmatisert.
Det er så lite stilig. Det er så lite Jesus.
Teo og Tao, Du møter meg med fordommer. «Homofobe kristenkonservative» er en dårlig måte og uttrykke seg på. Toleranse takk! Det er flere enn homofile som blir stigmatisert i samfunnet, f.eks. i media. Bildet er mer nyansert.
VET du forretsten hva det betyr å være lovisk, eller? Sånn ifølge f.eks. Romerbrevet..
Hvem har sagt at jeg sikter til deg?
Når jeg skriver homofobe kristenkonservative, så er det homofobe kristenkonservative jeg mener. Det er ikke fordomsbasert. Det er erfaringsbasert.
Om du er homofob og kristenkonservativ vet jeg ikke noe om.
Harald, Jesus ytret også et slags MEN.. Derfor våger jeg meg også ut på det, i teorien hvertfall.
Torstein skriver dessuten:
«Det viktigste for meg er hvem Jesus er – ikke om hvem vi vil han skal være.»
Hvordan kan Torstein mene at han har tilgang på den «egentlige» Jesus, ubesudlet av hans egen forståelse og preferanser, mens, åpenbart, alle andre legger «sitt eget» inn i jesusforståelsen?
Påstand: Din Jesus er like mye uttrykk for hvem DU vil at han skal være, som alle andres Jesus.
Ivar: Jeg er nok enig i din siste kommentar. Vi må tenke kritisk om vår egne Jesus-bilder alle sammen. Hvis ikke slutter Jesus å ha noen betydning for oss (dersom det er noe problem da…) Stivnede gudsforestillinger gir stivnet liv. Ikke særlig artig for hverken en selv eller våre medmennesker.
(Torstein: Jeg kommer ikke inn på bloggen din akkurat nå. Skal svare deg når teknikken gir meg mulighet!)
Det er ikke noe hemmelighet at jeg lar Bibelen selv tale i de store spørsmål. Så kan andre tenke sitt. Mitt bilde av Jesus kommer fra altså fra Guds Ord. Og DHÅ kan veilede oss.
I den åndelige verden er det mye ukjent – jeg har valg og tro at det mest naturlige stedet for å lete etter Gud, er i Bibelen. Skriften er en åpenbaring til oss. Det står der at den er inspirert av Gud selv (ikke slik ordet inspirasjon brukes i dag, da). Det tror jeg på.
At jeg påstår å kjenne Gud på en genuin måte, hinsides det andre mennesker gjør – er en drøy påstand. Men påstanden kan med litt godvilje tolkes som et innlegg i debatten om hvordan Bibelen skal leses, hvordan forholdet er mellom tro og fornuft, vitenskap. Om metode altså.. Det er en interessant sak.
Jeg prøver så godt jeg kan å ikke forfalske Gud, er bevisst på det. Det er mye i Bibelen som jeg holder for sant, selv om jeg verken forstår det eller liker det. F.eks om Guds vrede.
Dette er kanskje først og fremst et spørsmål om skriftsyn. Vi har ulike syn på Guds Ord. Jeg tror det er bedre å vinkle det slik enn å beskylde hverandre for å være bedre enn andre. Kan en ikke akseptere det?
Jeg tror Gud finnes og at han er verdt å bli kjent med. Vi kan ikke forandre Gud. Han er den han er. Derfor er jeg opptatt av hvem han er – fordi det gagner meg ingenting å leve på en selvlaget løgn.
Det er forresten liberale bibeltolkere som er mest kjent for å «blande sitt eget» inn i gudsforståelsen sin, blant annet ut fra vitenskap, logikk, menneskelig fornuft os.v. Så din påstand kan godt gå i retur..
Torstein skriver:
«Vi har ulike syn på Guds Ord. Jeg tror det er bedre å vinkle det slik enn å beskylde hverandre for å være bedre enn andre.»
Vel, nå var det akkurat det DU gjorde, i det du hevdet at du (i motsetning til andere, slik må det forstås) er opptatt av hvem Jesus er, mens andre gjør ham slik de vil han skal være.
Videre:
«Det er forresten liberale bibeltolkere som er mest kjent for å “blande sitt eget” inn i gudsforståelsen sin, blant annet ut fra vitenskap, logikk, menneskelig fornuft os.v. Så din påstand kan godt gå i retur..»
Nei, jeg vil si at såkalt liberale bibeltolkere (hvem nå det måtte være) er BEVISST at de kommer til tekstene med egne forutsetninger. Hos de konservative blir dette fornektet. De leser jo bare som det står, må vite.
Ellers er jeg fortsatt ute av stand til å forstå hvordan folk kan elske og tilbe en gud som ikke er god, men det mysteriet må jeg innse at jeg aldri klarer å løse. Folk har så mye rart for seg.
Det står ingen steder i Bibelen at Bibelen som sådan, i det hele og fulle, fra perm til perm, er inspirert av Gud. Det er i høyden snakk om referanser til utvalgte tekster. Noe annet er jo umulig siden samlingen av Bibelens tekster skjedde etter at tekstene selv ble til.
Gud er Gud. Det hender det klokeste er å ta seg en titt i speilet! 🙂
Fornuften benektes nok ikke hos de fleste konservative kristne, men vi henter først og fremst inspirasjon fra noe som er utenfor oss selv: Det vil blant annet si at Bibelen har høyere status enn menneskets egen forestillingsevne. Deretter kan fornuften støtte!
Tolker vi Bibelen kun med fornuften, får vi svært mange, ulike guder. Men det finnes bare én Gud. Derfor har hvertfall jeg valgt å ikke gå den veien. Hvor ellers kan jeg lære om min Gud? I meg selv bor det mye rart som ikke er til å stole på. Slik jeg er i meg selv, er hele tanken om Gud, Jesu korsdød og kristen etikk egentlig ganske unaturlig. Av meg selv søker jeg like mye min egen ære som å være oppriktig god.
Bibelen er meget tydelig på en del saker (hvis man tolker den som om den er Guds eget ord): Synd, nåde, korset, budene, eksistensen av godhet og vondskap os.v.
Når folk forkynner en Kristus som ikke ble ofret, frelse uten omvendelse, loven og ikke evangeliet – forstår jeg ikke hvordan man kan tolke seg bort fra det, uten at man selv har et ønske om å manipulere.
Torstein: Ingen kan løfte seg selv etter håret. Det gjør bare vondt, og man kommer ikke av flekken.
Hvis Bibelen er noe utenfor deg – hvordan har du tilgang til det som står der da???
Hermeneutikk takk!!
Torstein, for noen replikker siden forlangte du å bli møtt med toleranse. Så mener du at man ikke skal beskylde hverandre for å være bedre enn andre.
Men nå, nå sier du at mennesker som leser og forstår annerledes enn deg, har et ønske om å manipulere.
I mine ører låter det ganske stygt.
Så jeg lurer på: Er det i din atferd jeg skal finne modellen for den toleransen du etterspør?
Dagen politiske korrekte tanke om toleranse er overdreven. De som roper om toleranse i media i dag, tolererer ikke vår (f.eks. NLM`s) intoleranse..
Den kristne tro har visse preferanser, og jeg ønsker å formidle dem.
Ut fra dette valgte jeg nok feil uttrykk. Jeg skulle heller ha skrevet at vi må skrive respektfullt selv om vi er uenige om svært viktige saker.
Vi er skapt til å være forbilder for hverandre. Da må vi snakke ærlig med hverandre. Jeg står imidlertid for det jeg skrev om at et «blodfattig» evangelium er å trikse med det hellige budskap, og sikkert også en historieforfalskning helt objektivt sett.
«Trikse med det hellige budskap». «Historieforfalskning».
Du nekter deg lite, Torstein. Men sånn er det. Hva vil du ha i retur? Hvilken frukt vil du høste?
Jeg sitter med en følelse av at du har misforstått toleransebegrepet. Toleranse handler ikke om å like, å late som om man liker, eller om å være likegyldig. Det handler heller ikke om å la være å kritisere det man forstår som galt.
Toleranse handler i ytterste konsekvens om å være villig til å gi rom for det man avskyr.
Sånn sett har jeg vanskelig for å se at kristenkonservative har grunn til å klage på manglende toleranse.
Det er for øvrig ikke mulig å se noe objektivt, men det forstår du sikkert(?).
Torstein: Jeg spør igjen: Dersom Bibelen og Gud og Jesus og DHÅ er noe utenfor deg selv – hvordan har du tilgang på kunnskap om disse størrelsene da?
Dette kan snus på i det vide og det brede, med småpoenger og retorikk.
Jeg holder av den klassiske læren om DNÅ – Gud i oss. Samtidig er Gud og jeg forskjellige i vesen. Gud er Gud, og jeg er menneske. Min natur strider så altfor ofte mot det guddommelige og dets gode vilje. Og kanskje viktigst: Jeg kan ikke frelse meg selv – det er det Herren (nåden) som gjør. Herren som hyrde er et passende bilde her. Mange i dag vil nok ikke ha en slik hyrde som Jesus. De vil være sjef selv.
Profeten Jesaja skriver: ” Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.”
Dette er klassisk lære som ingen teolog behøver å sjokkeres av at finnes. Men det er lov å utfordre meg, selvsagt!
Kjære Torstein!
Dette handler ikke om retorikk og små poeng. Dette handler om ærlighet.
Du må gjerne holde fast på noe du kaller en klassisk lære, men dersom du vil være troverdig må du, slik jeg ser det, kunne si noe om på hvilken måte dine bilder av Gud og Jesus og DHÅ er dannet. Dersom du bare fastholder at alt du tror kommer fra Bibelen og DHÅ, så ender du i en svært snever sirkelargumentasjon. Og at du velger dette for din egen del, tja, det må du gjerne. Men da må du også være klar over at du stenger ute muligheten til å ta innover deg andre menneskers livserfaringer. Din mulighet for felleskap med andre mennesker blir veldig liten. Den begrenser seg til de rettroende – de som du definerer innefor din egen forståelseshosrisont.
I lengden kan man bli ensom av slikt.
Vennlig hilsen Ellen
I hovedsak er det nok Bibelen selv som gir meg bilder av Gud og Jesus. Jeg oppfatter den som meget tydelig på svært mange (spesielt sentrale) områder.
Men så er det alltids noe som er mer uforståelig – og som kan skape splid og usikkerhet. På det etiske området, for eksempel, er der klart at det er til en viss grad opp til den enkelte person å vurdere (f.eks. i forhold til alkohol, seksuelle grenser, millitærtjeneste)
Likevel er jeg akkurat som andre; miljøet spiller inn, fornuften som Gud har gitt oss o.s.v.
Derimot er jeg nok mer forsiktig enn mange andre med å blande inn vitenskapen og psykologien inn i teologien. Vitenskapen er ikke alltid like absolutt, mener jeg. Den er heller aldri helt nøytral.
Mitt bibelsyn gir meg trygghet og en forankring, det er mitt gjensvar til den «innestengingen» du nevner. Bibelen er forpliktende for meg og er den norm jeg ønsker å følge. Jeg kan benytte andre «innsikter» også, men de er altså ikke normative på samme måte.
Se gjerne: http://www.fjellhaug.no/filedb/modules/media/id_31.pdf
– hva Sverre bøe skriver om ulike bibelsyn i Norge. God, respektfull og informativ artikkel!
Den artikkelen til Sverre Bøe er informativ, ok, men konklusjonen er så mangelfull at den står til stryk. Han redegjør ikke noe sted for sine påstander, men slenger ut personlige oppfatninger uten kritikk til eget perspektiv. Og dette mener jeg er kritikkverdig i seg selv.
Dessuten mener jeg en slik mangel på kritisk tenkning om egne standpunkter ofte resulterer i en religiøs undertrykkelse både av en selv og av sine medmennesker. Det er i beste fall usunt og i verste fall farlig.
Forøvrig tror jeg ikke dette først og fremst handler om bibelsyn, men om noe mer grunnleggende, nemlig gudsbilde og ikke minst selvbilde.
Torstein: En etterlysning av hermeneutikk er ikke «bare» et subtilt retorisk poeng. Det er alvorligere enn som så. Her er noen teser, til refleksjon og ettertanke – og kanskje irritasjon og gjensvar?
For ordens skyld: Tesene er stilet til et generelt «du», ikke kun til deg personlig. 😉
1. Din identitet er unik, og den er i stadig endring. Du er faktisk ikke den samme i dag som du var i går. Du har akkumulert ny erfaring, og denne erfaringen (og din fortolkningen av denne) har gjort noe med deg. Din identitet beror på ditt oppvekstmiljø, hvilke mennesker du omgås, hvilke tradisjoner du er påvirket av, de erfaringer du har gjort deg og så videre.
2. Du kan ikke legge bort din identitet i møte med en tekst. Det å lese tekst er også en erfaring som skal fortolkes. Også når du leser en tekst vil din identitet være styrende for hvordan du leser teksten. Du kan ikke late som om du er «hvem som helst» når du leser en tekst. Du er du og kan ikke være noen annen, og dette styrer lesningen din. I tillegg gjør lesningen noe med deg, slik at du – spissformulert – ikke kan ha akkurat den samme lese- og fortolkningsopplevelsen to ganger.
3. Det finnes ikke to mennesker i verden som forstår Bibelen på akkurat samme måte. Bibelen er en uhyre komplisert bok, og vi er alle uhyre kompliserte identiteter. Hva du legger merke til i teksten, hvilke ting du vektlegger og hvilke tekster du gir prioritet er, rett og slett, styrt av hvem du er. Det betyr at all bibellesning og bibeltolkning dypest sett er helt unik.
4. Dette betyr ikke at vi ikke kan snakke sammen om bibellesningen vår. Det kan til og med hende at vi kan bli enige om ganske mye. Men vi må oppgi den tanken at vi har en slags umiddelbar tilgang til «teksten selv». All bibellesning, uansett hvor mye den er ledet av Ånden, innebærer en fortolkning, rett og slett fordi vi som leser Bibelen er mennesker. Ekstra spennende blir det når vi utsetter oss for andres erfaringer i møte med en tekst og slik lar hverandres tolkninger bli en del av fortolkningsprosessen.
5. Du er selv, i siste instans, ansvarlig for din tolkning av Bibelen. Da i betydningen et utvidet tolkningsbegrep som også innebærer anvendelsen, herunder det å påstå at en bestemt er hellig eller autorativ også for andre enn deg selv. Du kan ikke gjemme deg «bak teksten» eller si at «Jeg bare gjengir det som står!» For utvalg, lesningen og fortolkning av en teksten er til syvende og sist din egen, og det er du selv, av egen fri vilje (får vi tro!) som har gitt din tilslutning til nettopp denne lesningen. Det må du vedkjenne deg.
Et lesetips til videre studium: Henriksen, J.-O.: «Notater til en tekstleningens etikk», Ung teologi 4/07, s.85ff.
Det kan forresten hende at jeg utvider disse tankene (som jeg delvis har publisert andre steder tidligere) til en større post senere, så vi kan evt. ta opp igjen denne tråden da.
Dette er verken revolusjonerende eller nytt, Harald. Tror likevel du kan si mye, mye mer om Bibelen og bibel-lesing enn dette; Som f.eks. at enkelte bibeltekster er historisk forankrede, og at en god del av den er klar nok for dem som ønsker å forstå.
Jeg går ut fra at du ikke samtidig kaster på båt at budskapet inneholder sannheten, selv om folk tydeligvis gjør slik en vil med det.
Når det står at nåden er ufortjent, er den det for dem som tror på budskapet. Da gjengir jeg bare det som står med stor frimodighet. Hvis noen sier at nåden ikke er ufortjent, forkaster jeg det med like stor frimodighet – om så hele verden sier imot meg. Til syvende og sist forholder jeg meg ikke til verden – men til Han som kan frelse meg.