Om bibelsyn

Mitt innlegg om homofilisaken har, ikke uventet, avstedkommet en del kommentarer. Noen av de friskeste tilbakemeldingene har jeg ikke sluppet gjennom kommentarfilteret men heller slettet av hensyn til eventuelt mindreårige lesere. I tillegg til de sparsomme kommentarene som har stått på trykk her på bloggen har jeg også fått en del tilbakemeldinger via andre kanaler, så som epost eller telefon. At innlegget engasjerer er dermed hevet over enhver tvil. Bloggen min har også fått markant flere lesere de siste dagene etter at nevnte innlegg ble publisert.

Mange av reaksjonene på innlegget mitt (som var et forsøke på å navigere i det kompliserte landskapet innimellom empati og eksegese) tar opp temaet bibelsyn. Min gamle studiekamerat Torsteins kommentar kan i så måte stå som representativ:

Du mener trolig at homofilispørsmålet ikke burde være kirkesplittende. Greit nok. Men like etter innrømmer du at det handler om skriftsyn/bibelsyn. Da begynner det virkelig å bli utfordrende for noen å stå sammen likevel. Kan du forstå det?

Skriv gjerne flere mailer om hva Gud har villet si oss gjennom Bibelen, men som det 20. århundre endelig har åpenbart som uforsvarlig!

Siden mange spør om nettopp dette, tenkte jeg at det kunne være på sin plass med en positiv framstilling av det bibelsynet jeg faktisk besitter. Positiv framstilling, i motsetning til å bare avgrense meg fra hva jeg ikke mener altså.

Utgangspunktet: Åpenbaringsforståelsen

Jeg skiller mellom skriftsyn og åpenbaringsforståelse. Mange vil sette likhetstegn mellom disse to uttrykkene, men for meg (og mange andre) går det et viktig skille mellom disse to begrepene.

Mitt utgangspunkt er en tro på at Gud har åpenbart seg gjennom sine handlinger i historien.[1] Det har Gud gjort på mange måter, men han har på en særskilt måte handlet i og med ett spesielt folk: Abrahams etterkommere gjennom sønnen Isak, det folket vi i dag kaller jødene eller israelsfolket. Høydepunktet i Guds selvåpenbaring skjedde i og med inkarnasjonen, den gangen Gud ble menneske i Jesus fra Nasaret, han som viser oss hvem Gud er (Joh 1:18 – dette er og blir et nøkkelvers for meg personlig), han som gjennom sitt liv, sin død og ikke minst sin oppstandelse viste oss Guds innerste vesen og Guds forløsningsplan for sitt skaperverk. Disse historiske hendelsene (for det holder jeg dem for å være!) er bevitnet av Jesu nærmeste omgangskrets, hans disipler, og da på en særskilt måte gjennom dem han valgte ut som sine representanter (apostler), det vil si de som bare er kjent som «de tolv» og, gjennom en særskilt kallsepisode, Paulus fra Tarsos. Deres vitnesbyrd om og fortolkning av Kristushendelsen holder jeg, sammen med resten av den kristne kirke, for å være troverdig.

Bibelen som åpenbaringsvitnesbyrd

På dette punktet kommer så skillet mellom åpenbarings- og skriftforståelse til anvendelse. Åpenbaringen er selve hendelsene, mens Bibelen (Skriften) er vitnesbyrdet – det troverdige vitnesbyrdet – om åpenbaringen. Dette vitnesbyrdet var først muntlig, senere ble det mer «formalisert» i form av liturgiske uttrykk, sanger, hymner, ulike trosbekjennelser, og ganske raskt også ulike litterære framstillinger, altså Det nye testamentes bøker og brevlitteratur. Først var altså de historiske hendelsene, så erfaringen av disse, refleksjonen rundt disse erfaringene og til slutt det litterære sluttproduktet.

Dette leder til en foreløpig konklusjon som faktisk er ganske viktig, nemlig at kirken var før Bibelen. Det var kirken som produserte Det nye testamente. Dette er ikke bare et «moot point» som det heter på godt norsk, det sier faktisk noe om hva Bibelen er og ikke er, og om hvordan kirken stiller seg i forhold til Bibelen. Bibelen er kirkens grunnlagsdokument, den fortolkningen av vitnesbyrdet om Guds åpenbaring i historien som kirken har stått og står samlet om. Men det betyr ikke at Bibelen kan forstås som en størrelse som har eksistert og eksisterer helt «på siden» av kirkefellesskapet, så å si. Bibelen er først og fremst kirkens bok. Det er i kirken den har blitt «frembrakt» (ved Den hellige ånd), det er i kirken den leses og fortolkes, og det er i kirken at den avgrenses. Dette siste er for øvrig ikke nødvendigvis en avsluttet prosess, noe jeg skal komme tilbake til nedenfor.

Kirken lever med Bibelen og av Bibelen. En kirke som slutter å lese Bibelen og reflektere over denne boksamlingen i nnenfor fellesskapets rammer slutter snart å være kirke. Kirken er, og vil alltid måtte være, «dyppet i» Bibelen. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det er de historiske hendelsene bak Bibelen som utgjør Guds selvåpenbaring i særskilt forstand. Gud har på en særlig måte åpenbart seg igjennom inkarnasjonen. Inkarnasjonen er forresten ikke noe endelig avsluttt kapittel; i en luthersk kirke er det naturlig å knytte inkarnasjonen sammen med sakramentforståelsen og læren om kirken og Ånden – Kristus er fortsatt levende og konkret til stede i sin kirke, gjennom sitt legeme på jorden, altså i nattverden og i det fellesskapet som samles om denne, de som er døpt til hans navn.

Dette blir fort mange store ord. Poenget er å få fram at kirken og Skriften og Guds selvåpenbaring er knyttet sammen med uløselige bånd. Kanskje det holder i denne omgang.

Samtidig: Ettersom Gud først og fremst åpenbarer seg gjennom sine handlinger i historien, ikke gjennom skrevne ord(!), er følgende konklusjon ikke til å unngå: Ikke alt i Bibelen er like viktig. Det er en gradsforskjell mellom Jesu ord i Bergprekenen (Matt 5-7) og kong Lemuels mors ord i Ordspråkene 31. Vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse fra de døde er viktigere enn vitneopptegnelsene om Paulus’ reiser, og spørsmålet om Jesus oppstod fra de døde er atskillig mer sentralt enn spørsmålet om hvorvidt Paulus noen gang besøkte Spania eller ikke (jf. diskusjoner knyttet til forbindelsen mellom Apostlenes gjerninger og Pastoralbrevene). De ulike temaene i Bibelen kan tenkes plassert som punkter spredt utover en sirkel (eller som konsentriske sirkler med ulik radius) med det sentrale i midten og det mer perifere lenger ute fra sentrum. I en slik modell vil betydningen av Jesu liv, død og oppstandelse befinne seg «smack right in the middle», dogmer som inkarnasjonen og treenigheten i det sentrale sammen med tema som skapelse og forløsning, kirkefellesskapets kjennetegn (dåpen, nattverden, skriftemålet med absolusjonen) vil ligge svært nær sentrum, mens andre tema som kirkeordning, hva som er sømmelig klesdrakt og hårlengde eller spørsmålet om når man egentlig skal feire påske vil plassere seg i større avstand fra sentrum. Her må vi sortere, og dette sorteringsarbeidet er det kirken som må stå for, under Åndens kontinuerlige veiledning.

Et lite á propos her: Selv vil jeg mene at spørsmålet om samlivsformer for heterofile er nærmere sentrum enn spørsmålet om homofilt samliv, ettersom heterofili er og blir «normalordningen». Slik sett synes jeg nok at spørsmålet om skilsmisse og gjengifte er et mer «splittende» spørsmål enn det temaet som truer med å sprenge kirken i dag.[2] Kanskje er det nettopp noe av dette sorteringsarbeidet (hvor nært sentrum er dette temaet?) homofilidebatten egentlig handler om mer enn bibelsyn i snever forstand.

Kritisk holdning til Skriften

Det jeg har sagt så langt leder til et syn på Skriften som i prinsippet gir rom også for kritikk av Skriften. Å kritisere kommer av et gresk ord som betyr å skjelne, sortere eller bedømme, og det er i denne betydningen at jeg mener at man skal kunne «kritisere» Skriften. Martin Luther drev som kjent med denne formen for skriftkritikk. For ham var det prinsippet om «hva som drev noen til Kristus» som var bærende, han satte altså Kristushendelsen i sentrum for sin skriftforståelse og orienterte alt annet i Skriften i forhold til dette sentrum. Med dette utgangspunktet gikk Luther langt i å kritisere skrifter som Jakobs brev og Johannes’ Åpenbaring, idet han mente at disse skriftene ikke nødvendigvis ledet til et fokus på evangeliet om frelse ved Kristus alene. For Luther handlet dette om det vi kan kalle «kanonkritikk», altså en diskusjon om hvorvidt disse skriftene egentlig hadde et fokus som gjorde det naturlig å beholde dem i den skriftsamlingen vi kaller Det nye testamente. Det er forholdsvis radikalt!

Skriften kritiserer oss, og vi kritiserer den, både på et personlig og på et kollektivt (kirkelig) plan. Dette korresponderer til det vi i hermeneutikken kaller den hermeneutiske sirkel, altså den kontinuerlige sirkelbevegelsen som finner sted mellom leser og tekst i all lesning: Den som leser påvirkes av sin egen horisont i lesningen av teksten, og lesningen av teksten påvirker leserens horisont. Fordi vi alle er ulike og leser alle tekster, inkludert Bibelen, med de begrensninger vår egen horisont innebærer, er det viktig å løfte lesningen av Skriften opp på fellesskapets nivå, altså kirkens fellesskap. Da vil våre ulike perspektiver kunne samles i en større helhetsforståelse.

Dette er grunnen til at en reell kanonkritikk ikke lar seg gjennomføre i praksis. Vi har ikke lenger tilgang på økumeniske kirkemøter á la dem i de første århundrene av kirkens historie, og kirken som helhet kan derfor ikke ta stilling til hvilke bøker som eventuelt skulle tas ut eller legges til(!) i Bibelen. Men det sorteringsarbeidet jeg omtalte over må like fullt gjøres, og da fortrinnsvis i de enkelte kirkesamfunn, selv om slike spørsmål heller ikke er irrelevante i samtaler de ulike kirkesamfunn imellom.

Spenninger i Skriften

Hvorfor må man på død og liv sortere slik mellom sentralt og perifert i Skriften, da? Svaret på det er, etter mitt skjønn, ganske enkelt: Det er tildels svært store spenninger innenfor den skriftsamlingen vi kaller Bibelen. Noen enkle eksempler: I det Gamle testamente leser vi om folkemord i Guds navn, om steining av ulydige barn og om dødsstraff for å plukke ved på sabbaten. I Det nye testamente leser vi at Paulus forsvarer (eller i det minste forutsetter som gyldig ordning) slaveriet, og vi opplever også at Paulus og Peter oppfordrer oss til å være lydige mot styresmaktene, uten noen kritisk refleksjon rundt hva en tyrann (eksepmel: Hitler) kan gjøre under dekke av slik «aksept» for sine handlinger. På den annen side hører vi at «man skal lyde Gud mer enn mennesker», vi hører om en Gud som lar sin sol gå opp over gode og onde og lar regnet falle over rettferdige og urettferdige, vi leser at i Kristus er det ikke fri eller slave, mann eller kvinne, og vi får høre at vi skal elske våre fiender, vende det andre kinnet til og at den som løfter sverd selv skal falle for sverd.

Dette går ikke opp. Jeg for min del sier det rett og slett slik: Bibelen inneholder sprikende utsagn. Det betyr ikke at vi ikke kan finne de riktige svarene i Bibelen, men det betyr at vi ikke kommer utenom et visst sorteringsarbeid. I noen tilfeller må vi rett og slett legge eksplisitte utsagn til side fordi de kommer i direkte konflikt med andre helt sentrale vitnesbyrd om Guds selvåpenbaring – tekstene om hellig krig i GT er bare ett konkret eksempel. Vi klipper ikke slike tekster ut av Bibelen, men vi kan ikke lese dem uten samtidig å kritisere dem – og da i betydningen avvise deres budskap.

Skriften alene?

En slik holdning til Skriften som jeg har gjort rede for så langt kan muligens virke noe fremmed for, for eksempel, tradisjonell norsk lavkirkelig evangelisk-luthersk kristendom. Like fullt er det ikke noe prinsipielt i veien for å tenke slik om Skriften innenfor rammen av en evangelisk-luthersk kirke. Det står ikke noe om skriftsyn i noen av bekjennelsesskriftene for Den norske kirke, og det er ikke noe som pålegger verken prester eller andre i kirken å fastholde et syn som for eksempel stiller alle utsagn i Skriften på lik linje, postulerer at ethvert utsagn i Bibelen er ufeilbarlig eller lignende. Det er riktignok mange som vil forfekte en eller variant av en slik lære, men dette er som sagt ikke et særskilt kjennetegn på hva det vil si å være luthersk – eller kristen for den del.

Som prest lover man på ordinasjonsdagen å «forkynne Guds ord klart og rent, slik det er gitt oss i Den hellige skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse» samt å selv «av hjertet legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn trenger dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter.» Men heller ikke her bindes man til et definert syn på hva Skriften er eller hvordan forholdet mellom uttrykket «Skriften» og «Guds ord» er å forstå, ei heller settes det likhetstegn mellom uttrykkene «de hellige skrifter» og «den kristne tros sannheter». Ingen vil selvsagt bestride at disse uttrykkene står i et forhold til hverandre. Poenget i denne sammenhengen er at de ikke nødvendigvis er synonymt å forstå, tvert imot antydes det jo at bekjennelsesskriftene skal fungere som en «tolkningsnøkkel» til Den hellige skrift og være med på å definere hva som er sentrum og periferi i kristen tro

Et spørsmål melder seg likevel: Hvordan skal denne måten å tenke rundt Skriften på integreres med styringsredskapet «Skriften alene»? Dette var som kjent ett av de store slagordene i den lutherske reformasjon («Nåden alene, Kristus alene, troen alene, Skriften alene»). Betyr ikke dette at Skriften må forstås som enhetlig, klar, entydig og ufeilbarlig i ett og alt? Jeg for min del tror ikke det ene nødvendigvis følger av det andre.

Reformasjonen handlet ikke så mye om skriftsyn som om synet på forholdet mellom Skriften og de til dels frie og kreative kirkelige tradisjoner som dominerte datidens spiritualitet. Luthers reformatoriske kamp handlet om kampen mot avlat, helgener og helgendager, sjelemesser, pavedømme samt diverse forbud som sølibat for prester og den slags. Luther avviste at slikt var en nødvendig del av en frelsende tro, fordi slike ting ikke var påbudt i Bibelen. Samtidig vet vi at Luther var svært tilbakeholden med å forby ulike skikker og tradisjoner fordi de ikke var omtalt i Bibelen. Problemet, for Luther som for mange andre, oppstod når man gjorde frelsen avhengig av slike ikke-bibelske påbud. Her brukte Luther evangeliet som tolkningsnøkkel, og med utgangpunkt i de fire alene-ene (troen, nåden, Kristus, Skriften) forkynte han frihet fra det han anså for å være menneskeskapte lovpåbud. På denne måten løftet Luther fram Skriftens funksjon som «filter» eller rettesnor.

Samtidig har jeg jo allerede nevnt at Luther drev kanonkritikk, og at han også var opptatt av at det var forskjell på Skriftens sentrum og periferi. Luthers bruk av uttrykket «Skriften alene» er altså ikke ment å stille alle enkeltutsagn i Skriften på lik linje. Jeg tror heller ikke det kan brukes som en brekkstang for å fjerne alle former for kritiske perspektiv på ulike deler av Skriften. Den typen «flat» skriftforståelse har nok bedre rammevilkår innenfor kalvinistiske/reformerte kristendomstradisjoner (hvor man ikke på samme måte vektlegger sondringen mellom lov og evangelium, for eksempel).

Hvem kritiserer?

Jeg mener altså at et luthersk skriftsyn godt kan innebære både en vilje til å sondre mellom sentrum og periferi, mellom viktig og uviktig, mellom gyldig og ugyldig, og samtidig innta en åpenhet mot å åpent kritisere enkeltutsagn i den boksamlingen vi kjenner som Bibelen eller Skriften. I forlengelsen av dette er det imidlertid et spørsmål melder seg med styrke: Hvem er det i så fall som skal kunne drive med den slags kritikk? Er det et rent individuelt prosjekt? Eller…

Jeg har vel allerede antydet et svar: Det er kirkens oppgave å legge til rette for og etter hvert konsolidere slike kritiske refleksjonsprosesser. Det er derfor viktig for kirken at nye (og også kontroversielle!) måter å lese eller sortere eller forstå Skriften på gis rom for utprøving. Kirken tåler derfor uenighet om tolkninger av Sktriften. Ja, mer enn det, vi kan til og med si at kirken trenger slik uenighet for å vokse og lære hva som er evangeliets utfordring i vår tid, på dette stedet, i denne settingen.

En helt annen sak er hva som skal til for at kirken som helhet skal slutte seg til et «nytt» syn (slik som for eksempel er tilfelle i den etter hvert så mye omtalte homofilisaken). Det er sannelig ikke så lett å avgjøre. I vår kirke har vi ikke noe klart definert embete eller gruppe som er satt til å ta den slags læreavgjørelser. Det vil si, vi har vel (minst) tre grupper som ikke har et helt avklart forhold seg i mellom. Vi snakker om Bispemøtet, Lærenemda og Kirkemøtet

Biskopene har et særskilt ansvar for å ivareta enheten i kirken. Derfor tilstrebes det konsensusavgjørelser i Bispemøtet. For å relatere til homofilispørsmålet: Hva gjør vi når biskoper ikke bare er uenige i sak men også opptrer på vidt forskjellige måter i måten de skjøtter sin bispegjerning på? Er det et ideal med solo-biskoper á la Gunnar Stålsett? Kan et flertall alltid binde et mindretall? Hvor stort må flertallet være for et «tilnærmet» konsensus?

Eller, ta Lærenemda. I homofilispørsmålet er lærenemda delt 50-50. Betyr det automatisk at kirka skal legge til rette for to praksiser? Eller kan det bare være ett syn i kirka? Kan et nytt syn vedtas ved simpelt flertall?

Kirkemøtet vedtar liturgier, og har dermed stor innflytelse på hva som er gangbar kirkerett. Kan en kontroversiell liturgi vedtas med knappest mulig flertall?

Og, som om ikke situasjonen allerede var komplisert nok: Hvordan skal disse tre størrelsene forholde seg til hverandre? Hva skjer når de når diametralt motsatte konklusjoner?

Disse korte betraktningene viser at det kirkelige læreembetet er rimelig(!) fragmentert i Den norske kirke. Da er det sannelig ikke lett å lande på noen som helst konklusjon i betente saker.

Det er ikke bare i vår kirke at vi strever med denne typen problematikk. Kanskje hadde vi av og til vært tjent med å ta oss bedre tid, etterstrebe flere konsensusvedtak og slå litt hardere ned på «småkongetendenser».

Man kan jo bli skap-katolikk av mindre…

Skriftsynets betydning

Men nå roter jeg meg bort. Det er mine tanker rundt skriftsynet jeg skal gjøre rede for her, ikke legge en strategi for løsning av fastlåste konflikter i kirka vår. Det får andre ta seg av…

Kanskje det er på sin plass med noen linjer om hvilken betydning jeg tillegger dette med skriftsyn. For å si det kort og enkelt: Synet på Skriften er ikke på langt nær så sentralt i kristen tro som i for eksempel islam. For muslimer er Koranen selve Guds åpenbaring, avskrift av en himmelsk original, hellig ned til hver minste strek. Det er fristende å tenke at Bibelen burde ha samme posisjon i kristen tro, men det har den ikke. I kristen teologi er det først og fremst Jesus som er åpenbaringen av Gud. Så kalles da også Jesus for Ordet i prologen til Johannesevangeliet.

«Ditt forhold til Jesus er nøyaktig likt ditt forhold til Bibelen» hørte jeg noen si en gang. Det er, med respekt for den som sa det, ikke et utsagn jeg kan stå inne for. Jesus er en person. Bibelen er en bok. Det er ikke samme sak.

Hvis jeg skal forsøke meg med en konklusjon på dette med skriftsynets plass i kristen teologi, så må det derfor nesten bli som så: Vi kan leve med mange ulike skriftsyn. Jeg sier dette fordi jeg mener at det ikke er mulig å oppnå en fullstendig objektiv tilnærming til Skriften. Vi er alle subjekter, og vårt forhold til Skriften vil alltid til en viss grad være av subjektivistisk karakter.

Jeg vet at mange som leser dette vil være grunnleggende uenig i en slik påstand. Det å være bibeltro er og blir en honnørbetegnelse for mange. «Bibeltro» – det er en vakker betegnelse. Det burde vi alle strebe etter å være! Men jeg ønsker meg samtidig rom for å tenke videre og bredere om hva det vil si å være bibeltro enn det som mer tradisjonelt har vært hevdet. Jeg ønsker nemlig også å være tro mot Bibelen, i betydningen ha et sant og troverdig forhold til den. Men, som det jeg har skrevet over tydeliggjør, «bibeltro» i «klassisk» betydning er jeg nok ikke. Jeg tror ikke det er et nødvendig kjennetegn ved det å være kristen.

Jeg har stor respekt for og er dypt fascinert over alle dem som fastholder at de «tror på en hel bibel». Det er en inderlighet der, et ønske om en integrert og helhetlig tilnærming til Skriften som jeg ikke kan annet enn beundre. Men jeg klarer ikke å følge de bibeltro i den betydningen i deres resonnement. Det paradoksale er jo også at «bibeltro» mennesker framviser et stort mangfold av standpunkter og fromhetsretninger, både kirkeordningsmessig, i sakramentforståelse, i syn på eskatologi og så videre. Jeg vet sannelig ikke om det å tro på en hel og uforfalsket bibel løser alle problemer…

Jeg har allerede sagt dette, men gjentar det likevel: Jeg tror ikke et «rett» skriftsyn er et kjennetegn på hva det vil si å være luthersk. Evangelisk-luthersk kristendom handler om synet på rettferdiggjørelse og på helliggjørelse samt disses innbyrdes forhold, på synet på forholdet mellom lov og evangelium, samt på en til dels sterkt inkarnasjonsteologisk preget sakramentteologi som ligger svært nært opp til en katolsk/ortodoks forståelse. Jeg føler meg hjemme i denne tradisjonen, selv om jeg nok ikke kan regnes med blant de mest bibeltro.

Hvordan lese Skriften?

Hvis jeg skal trekke ut essensen av det jeg har forsøkt å si så langt så må det bli omtrent sånn: Det å lese Skriften er kompliserte saker.

Når vi (som lutheranere) leser Skriften skal det skje med et sideblikk til de oldkirkelige trosbekjennelsene, til de reformatoriske bekjennelsesskriftene og til skjelningen mellom lov og evangelium. Vi skal ta hensyn til relevant erfaring (personlig og kollektiv), vi skal lytte til våre følelser (som nok er relative men ikke dermed irrelevante), vi skal bruke vår fornuft, vi skal ha med oss tradisjonen og den liturgiske rammen Skriftene leses innenfor, vi skal lytte til historien og være oppmerksomme på den samtiden tekstene ble til i (her kommer ulike former for historisk-kritisk innsikt inn), og vi skal veie alle disse ulike faktorene mot hverandre når vi forsøker å forstå ikke bare hva denne teksten har betydd en gang for 2-3000 år siden, men også hva den betyr for oss i dag.

…og likevel kan vi aldri vite sikkert at vi har kommet i mål. Det vil si, vi kan vite sikkert at vi ikke har det. For målet er ikke her og nå, er det vel? Det er en floskel, men det må sies likevel: Vi er alltid underveis.

Det er godt vi kan lese Skriften sammen, tenker jeg. Det er et fryktelig komplisert prosjekt å skulle gjøre det alene.

Guds ord?

Et siste spørsmål, kort, men uendelig svært, sånn på veien ut døra: Er Bibelen Guds ord?

Ja. Jeg sier det gjerne slik. Hver søndag leser jeg fra Skriften og sier: Slik lyder Herrens ord.

Sier et slikt utsagn nødvendigvis noe om hvilke kvaliteter Skriften innehar? Ikke nødvendigvis. Først og fremst sier det noe om Skriftens formale funksjon: Skriften er den boken vi alltid leser fra i kirken, den stemmen som alltid lyder, den teksten som alt annet kretser rundt, den boken som sørger for at det er Guds virkelighet og Herrens vilje som forblir i fokus for det vi holder på med. Med det er det ikke sagt at alle utdrag fra Skriften har vetorett – uansett.

Det siste handler om Skriftens materiale funksjon, om alt i Skriften har samme funksjon og tyngde. Jeg har vel allerede sagt klart hva jeg mener om akkurat det.

En god venn av meg, som er riktig flink til å formulere seg, sa det en gang slik: «Dersom du får en bok i handa og blir fortalt at dette er en hellig bok, da kan du gjøre to ting. Du kan se på den og si til deg selv: Det betyr at den er uten feil, at Gud har skrevet den, at den ikke motsier seg selv, at alle detaljer er like viktige… Eller så kan du si til deg selv: Dette er en hellig bok. Så spennende! La oss åpne den og se hvordan en hellig bok ser ut.»

Bibelen er Guds ord fordi den formidler evangeliets ord til oss, det ord som vi blir frelst ved. Det ordet som sier «Dine synder er tilgitt!» og som reiser oss opp til et liv i tro, håp og kjærlighet. Mange andre bøker gjør det samme, slik mange predikanter gjør det, men ingen på samme måte som Bibelen. Den var, er og blir alltid den første og den største. Våre kritiske blikk på Boka forandrer ikke på akkurat det.

«Slik lyder Herrens ord!» «Slik lyder Herrens evangelium!» slik avsluttes tekstlesninger i alle de «klassiske» kirker verden over. Og de aller fleste steder (men ikke i vår kirke, merkelig nok) responderer menigheten med «Gud, vi takker deg!» og «Lovet være du, Kristus!». Det er nettopp en slik respons vår bruk av Skriften skal sikte mot: Takknemlighet, lovprisning, tillit og tro.

Uansett syn på Skriften ellers: Jeg håper og tror at vi kan enes om nettopp det.

Noter/referanser

1. Den som er interessert i å sette seg inn i ulike nyanser av hva et slikt syn kan innebære i praksis kan for eksempel gjøre seg kjent med forfatterskapet til Wolfhart Pannenberg.

2. Selv vier jeg fraskilte. Det skyldes ikke at jeg mener at skilsmisse er en fin ting, men er en slags «nødsituasjon» motivert i følgende motiver: 1) Det nye testamente viser selv en bevegelse fra svært restriktive utsagn til større åpning mot ulike «unntaksbestemmelser» i forbindelse med skilsmissediskusjoner, dette gir oss et handlingsrom i forhold til den typen problemstillinger; 2) Mange av dem som gifter seg i kirken har allerede fire-fem samboerforhold bak seg. Jeg kan ikke devaluere disse forholdenes betydning gjennom å akseptere å vie folk med flere brutte samboerforhold bak seg mens jeg avviser en person som har vært gift én gang før. Det ville være å oppfordre folk til å være tilbakeholdne med å binde seg, det motsatte av det signalet kirken ønsker å sende.

24 svar til “Om bibelsyn”

  1. PS: Les gjerne følgende (og andre tilsvarende) spissformulering jeg hadde om bibelsynstematikk i «Om homofili»-posten i lys av det denne posten her handler om:

    Selvsagt handler dette om bibelsyn. Jeg aksepterer ikke at man må velge mellom enten å sluke alt i en tekst ord for ord eller forkaste alt og beholde ingenting. Det første er det ingen som gjør, det andre er uforenelig med kristen tro. Det er heldigvis ikke bare disse to strategiene som er mulige alternativer når man leser Bibelen. Jeg ønsker å være ærlig i møte med Bibelen, lese den kritisk og la den kritisere meg. Men jeg kan ikke svelge alt som står der. Såpass mange motsetninger finnes det i den bibelske boksamlingen at akkurat det er et umulig prosjekt.

    Det finnes for øvrig minst to ulike måter å være kritisk til Bibelen på. Den ene er å lese den uten å slutte å tenke. Den andre er å slutte å lese Bibelen. Jeg planlegger å fortsette med den første strategien. Dersom noen mener at det gjør meg til en bibeloppløsende liberal vranglærer så får de heller det. Selvsagt skal vi være tro mot det vi opplever er Bibelens budskap, men det er ikke så interessant å erklære at man er tro mot Bibelen dersom man ikke samtidig er tro mot livet og mot Kristus. Heldigvis er det fullt mulig å være alt på en gang uten å nødvendigvis måtte være biblisist av den grunn.

  2. Mitt problem med det «nye» bibelsynet er at oppgjørene oftest passer inn i vår kultur. Det gjør meg mistenksom.

    Du skriver om motstridende bibelvers. Tenker du at ordene mot homofilt samliv motstrides av andre bibelsteder? Eller at det blir en konflikt med det sentrale i Bibelen (evangeliet, nestekjærlighet, tilgivelse..)?

    Jesus er en person. Bibelen er en bok. Dette skriver du. Jeg tror Bibelen er mer enn en bok. Den er inspirert av Gud. Da er den ikke lenger bare en bok, men et levende budskap som har frelsende kraft. Jesus er likevel ikke Bibelen, fordi Bibelen inneholder flere feil. (Det var ingen feil på Jesus.) Men det er god grunn til å være «biblist» uansett, når Gud så tydelig har vist at den er inspirert av ham selv. Gud har villet Bibelen nettopp for at vi skal følge den.

    For meg er det ikke fruktbart å spekulere i likhetene og forskjellene mellom Jesus og Hans Ord. Gud har gitt meg begge deler slik at jeg kan vandre i lyset.

  3. Torstein: Det er ikke tvil om at det er store nyanseforskjeller i måten vi ser på Bibelen på. Det er nok også forskjell i måten vi faktisk leser den på – selv om det ene ikke nødvendigvis trenger å følge av det andre.

    Spørsmålet er likevel: Hvor viktig er dette? Går dette på kirkefellesskapet løs? Jeg synes du går langt i å antyde det (jf. sitatet jeg innleder posten med), men du kan gjerne bekrefte/avkrefte min «hunch».

  4. For meg er «motsetningene» noe jeg sjelden ser på som motsetninger, heller som utfylninger. Særlig i eksemplet du tar opp: Mennesket skal ikke adlyde myndigheter som gjør det onde, se 1.Pet 2:13-14.

    Ellers: Takk for god lesning.

  5. Jeg er enig med deg, Ingar, i at ikke alt som ser ut som motsetninger nødvendigvis er det. Jeg har nok likevel landet på at en del utsagn i Bibelen er, dersom de leses enkeltvis, å forstå som motsetninger. Derfor må vi veie og vekte og stille opp i forhold til hverandre. Nyansene i bibelsyn går nok på hvor store «vektavvik» vi mener det er ulike bibelsteder imellom.

    Jeg forventer ikke at absolutt alle skal være enig med meg i det jeg har skrevet i denne posten. Men det er nå engang slik at på min egen blogg har jeg det privilegium å kunne gi en dominerende plass til mitt eget syn på ting. 🙂

    Dette med bibelsyn er et tema som det er fryktelig vanskelig å få til gode samtaler om. Men vi må prøve likevel.

  6. Jesus er en person. Bibelen er en bok. Dette skriver du. Jeg tror Bibelen er mer enn en bok. Den er inspirert av Gud. Da er den ikke lenger bare en bok, men et levende budskap som har frelsende kraft.

    (Torstein, kommentar 2 over)

    Jeg er enig med det du skriver her, bare at jeg vil spisse utsagnet enda litt mer: Evangeliet er et levende budskap som har frelsende kraft.

    Bibelen er en noe mer mangfoldig størrelse. Den inneholder for eksempel både lov og evangelium.

  7. Spennende å være enig med deg i det meste du skriver om bibelsyn, men uenig med i synet på h-saken (atsjo).

    Du skriver at «[e]vangelisk-luthersk kristendom handler om (…) en til dels sterkt inkarnasjonsteologisk preget sakramentteologi som ligger svært nært opp til en katolsk/ortodoks forståelse.» Har du her avskrevet en god del norsk lavkirkelighet fra å være evangelisk-lutherske? Pass deg for hardtsusende utgaver av Sangboken (for ikke å si Melodiboken) som blir kastet i din vei 🙂

  8. Kjetil: Det er mulig jeg burde sondret litt mer mellom luthersk, evangelisk-luthersk, evangelikal/bitte-litte-granne reformert og så videre.

    Jeg skal se opp for sangbøkene, men dersom den leses med velvilje så sier vel min påstand muligens mer om hvilket tolkningsrom som finnes mht nattverdforståelsen enn den sier om hva som er eneste mulige lutherske forståelse – eller kanskje jeg var mer bastant enn som så. Sukk. Men men, det jeg skrev, det skrev jeg. Og det korresponderer nå med mitt eget sakramentsyn i alle fall.

    Med «svært nær» nente jeg for øvrig noe sånt som «atskillig nærmere enn for eksempel pentekostal eller reformert teologi.» Dette til orientering. 😉

  9. Her var mye bra, men på et par punkt blir du noe reduksjonistisk eller kortslutter litegrann:
    1. Luthers «skriften alene» innebærer vel noe mer enn det du tillegger ham? Han sier selv: «Det som ikke fastsettes av den guddommelige Skrift, er det ikke nødvendig å holde for å være en trosartikkel», og i de Schmalkaldiske artikler skriver han: «Skriften alene skal oppstille trossetninger, og ellers ingen, ikke engang en engel». Dette ligger svært nær Konkordieformelens ord: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente».
    2. Det går utmerket godt an å fastholde at hele Skriften er Guds ord (i betydningen: villet og innåndet av Gud) og samtidig skjelne mellom sentrum og periferi, vesentlig og uvesentlig, ord talt av Gud og ord talt av Satan, ord som primært gjelder Israels folk og bare indirekte kirken osv. Bibelen selv lærer oss at vi må skjelne slik, og alle tenkende bibellesere gjør det. Så her tror jeg du er kommet i skade for å stille opp noen motdebattanter som ikke finnes.
    3. Mitt siste punkt går på forholdet mellom åpenbaring og Skrift, eller om og på hvilken måte Bibelen er selve åpenbaringen. Du skiller disse to, men Bibelen selv gjør ikke det i samme grad. Jeg ønsker ikke «å slå folk i hodet med bibelord», som det så treffende heter, men siterer et par steder likevel. Det er vers som identifiserer disiplenes/apostlenes talte (og skrevne) ord med Jesu (Guds) egne ord: «Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (Paulus til tessalonikerne); «Den som hører dere, hører meg» (Jesus til apostlene).

  10. Pappa: Takk for gode ord innledningsvis. Jeg kommenterer kort de tre punktene dine, i motsatt rekkefølge:

    3. Skillet mellom åpenbaring og Skrift er for meg fundamentalt. For meg er det dette punktet som skiller synet på Skriften innen kristendom fra et tilsvarende syn innen for eksempel islam.

    Diskusjonen om hva apostelmyndigheten innebærer er selvsagt en viktig del av enhver bibelsynsdiskusjon. Jeg tenker meg at det kanskje er en gradsforskjell på hva av apostlenes ord som kan regnes som likestilte med den inkarnerte Guds egne ord og handlinger; en mulig tilnærming er jo for eksempel å si at det primært er evangeliets ord Jesus og Paulus snakker om i de versene du siteter, og at sann apostolisitet handler om å ta vare på evangeliets ord rent og uforfalsket. Men her vil det være selvsagt være nyanser og uenigheter ute og går.

    2. Jeg er selvsagt klar over at en skjelning/sortering fint lar seg kombinere med en mer rendyrket inspirasjonslære enn den jeg forfekter. Det var ikke meningen å stille opp en stråmann. Samtidig møter jeg ofte synspunkter i diskusjoner rundt dette som gjør meg rimelig sikker på at det er en sammenheng mellom synet på Skriften som «ufeilbarlig» og problemer med å (for eksempel) omtale «feil» i Bibelen, omtale GTs helligkrigstekster som uttrykk for det motsatte av Guds egentlige vilje etc. jf. debatten rundt ordet «tukt» i Bibelen nylig.

    Det er mulig at jeg overdriver nyanseforskjellene her, men jeg vil fortsatt tro at mange med et mer «bibeltro» utgangspunkt vil vegre seg for å gå like langt bort fra «Skriftens klare tale» som det enkelte av oss andre gjør i konkrete spørsmål; homofilisaken er bare ett eksempel. Uansett: Jeg vet at folk med et mer «biblisistisk» syn også vil kunne si «Ja og Amen!» til mye av det jeg skrev i denne bloggposten. Det er eventuelt kombinasjonen av alle avsnittene som kanskje for noen kan bli noe kontroversielt.

    1. Jeg skal ikke påstå å ha avdekket den hele og fulle sannhet om hva Luther mente og ikke mente. Jeg prøvde først og fremst å si noe om hva Den norske kirkes bekjennelsesskrifter binder oss kirkeansatte til og ikke. Det kan godt hende at enkelte av påstandene mine er kontroversielle lest i lys av andre tekster fra reformasjonstiden (for eksempel de delene av Konkordieboken som ikke har bekjennelsesstatus). Jeg kan love deg at jeg kommer til å fortsette å fundere over dette også framover. 😉

  11. Hei!

    Jeg er nok en pragmatiker – Hvis jeg får gjort noe verdifullt, så deler jeg prekestol med mange forskjellige. Det er nettopp det jeg gjør i år! Men det er ikke fritt for at jeg ser på meg selv mest som «misjonær», istedet for «menighetspedagog» som stillingen kalles.

    I tillegg tenker jeg ikke at institusjonen DNK er Guds menighet på jord – men heller enkeltmennesker som lever i samfunn med Herren verden over(og som forvalter sakr. o.s.v.). Derfor er det ingen dramatikk for meg at DNK blir «splittet».

    torst

  12. Torstein: Jeg er ikke direkte uenig med deg i det du skriver om hvem som «egentlig» er kirken – det er jo i tråd med kirkeforståelsen i CA VII, for eksempel. At jeg har fått en helt annen forståelse for hvem som kan komme inn under en slik kirkeforståelse av å jobbe et par år i folkekirken er en annen sak.

    Jeg tenker imidlertid at kirkens «synlige» side også er av ganske stor betydning. For denne egentlig åndelige størrelsen (kirken, altså), vil alltid tre fram som organiserte fellesskap, altså kirkesamfunn, av ulike slag. Smerte, uenighet og splittelse i en slik organisasjon er derfor ikke uvedkommende for Guds sanne kirke på jord. Jeg tror nok heller ikke det er så enkelt at alle «egentlige kristne» vil falle ned på samme side etter en eventuell splittelse. Dessverre – eller heldigvis?

  13. Dessverre – eller heldigvis? Jeg er enig. Heldigvis finnes det sanne kristne i mange forskjellige leirer! Vi kan ikke granske hjerter – og vi vet ikke helt hvordan Gud selv vil dømme sine. Det skal vi hvertfall være forsiktige med å gjøre.

    Likevel er det et mål at vi kan si fra når samvittigheten gnager i oss ved enkelte spørsmål – uten å hele tiden bli tatt for å dømme andre. Vi fremmer tross alt et synspunkt som til er godt akseptert i den verdensvide kirke. Om vår kamp om å bli tatt seriøse fører til kirkesplittelse kan vi fremdeles ha en god samvittighet. Det betyr kanskje mer enn de organisatoriske problemene (som alltid vil eksistere uansett).

    Jeg tror du er enig i at det finnes visse grenser en kristen ikke kan overskride, for samvittighetens skyld. Og at det noen ganger kan være det beste å «lage bråk» for å prøve å påvirke kirka i den retningen man ønsker, (f.eks. som Luther gjorde).

    Det er vel selve saken, homofilispørsmålet, vi ikke enes om.

    Jeg skjønner ikke helt hvorfor du blir provosert over at jeg står for et syn som etterhvert kan føre til kirkesplittelse. Og: Hvem i denne konflikten er det egentlig som har ansvaret for en eventuell splittelse – utbryterne (de konservative) eller reformatorene?

    Torstein

  14. Jeg vet ikke om provosert beskriver den følelsen som er mest dominerende hos meg. Først og fremst kjenner jeg på smerte. Jeg ønsker ikke at kirken skal sprenges i stykker på en slik måte at det blir enda vanskeligere å stå sammen om det vi tross alt har felles.

    Det du skriver om samvittigheten gjelder akkurat like mye for begge/alle sider i den pågående debatten. Jeg er helt enig med deg i at det nok finnes grenser en kirke ikke kan overskride dersom den vil forbli kirke, men mener altså at dette handler om de tingene som befinner seg i sentrum av det bibelske vitnesbyrdet; de punktene vi skal og må orientere vår selvforståelse ut fra. Treenighetsdogme og oppstandelsestro er slike tema, men jeg strever med å se at det temaet vi debatterer akkurat nå er like sentralt. Og det er jo etter hvert ganske mange andre som tenker det samme som meg…

    Vi er altså uenige i sak, og vi er uenige om hvor viktig den aktuelle saken er. Det er vel det siste som eventuelt fører til en splittelse?

    Dersom «de konservative» mener at saken er så viktig at de ikke kan tolerere et avvikende syn fra «reformatorne» mens reformatorne er villige til å gi rom for de konservatives syn innen kirka – riktignok uten selv å la seg binde av dette synet – da er det jammen ikke bare «reformatorene» som må bære ansvar for et skisma. Dette er sammensatt – derfor må vi, også i fortsettelsen, legge vekt på å skynde oss langsomt. Tror jeg.

  15. Fikk et relevant sitat, et interessant á propos, pr SMS fra Kjetil her om dagen:

    A good sermon could be preached on the problems of bibliolatry, a worship or overly high reverence of the Bible itself, rather than the God of the Bible.

    – Ben Witherington i kommentar til Johannes 5

  16. Hei, Runar. Takk for en fin kommentar, akkurat idet jeg forsvant ut i sommerferie! Jeg satte veldig pris på den, selv om jeg ikke svarte på den. Alt godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s