På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. mai 2024
Kjære alle sammen: La oss snakke litt om været. For denne våren, altså: Så fantastisk fin den har vært så langt! Snøen forsvant fra plenen før 1. mai, og da nasjonaldagen opprant sto bjørka allerede grønn. Akkurat det siste der kan jeg faktisk ikke huske å ha opplevd før de nitten årene jeg har bodd her på fjellet.
Våren er virkelig ei ordentlig fin tid. Det er ikke det at det ikke er ting å glede seg over om vinteren, altså, for det er det. Men der vinteren på mange måter kan sies å handle om å overleve, handler våren på en helt annen måte om å leve. Ja, våren er den tida på året da livet slippes løs igjen, blomstrer, vokser, gror, for ikke å si blir født på ny.
Slike eksplosjoner av liv fortjener å bli besunget. Det skjer blant annet i kirka. Av årstidene har våren nemlig en helt egen plass i den norske salmetradisjonen. Der svenskene er best på sommersalmer, har de norske salme-poetene vendt seg til våren når de skal forsøke å trekke himmelen ned på jorda. Slik skrev for eksempel Elias Blix i «No livnar det i lundar»:
Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,
då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår!
Noen ganger kan en høre sagt at forestillinger om evig liv og glede hos Gud kan ta bort noe av fokuset på å være til stede her og nå. Blix’ vakre vår-salme viser at det slett ikke trenger å være tilfelle. Tvert imot: Det å fryde seg over livet, lyset og varmen, og det å kaste seg ut i sangen og gleden og lengselen, alt dette handler om å være her, nå, i tida, i den intense opplevelsen som våren er. Og midt inne i dette, midt i den virkeligheten som er til, der fins altså også et håp og en forventning om at alt dette som allerede er godt skal bli enda bedre. Blix inviterer ikke til noen virkelighetsflukt. Hans budskap ser heller ut til å være at den som ikke finner glede i virkeligheten her og nå, ikke vil kunne finne glede i Guds himmel heller.
Jeg kom til å tenke noen slike tanker i pinsen i år. I pinsen minner vi hverandre på at Guds Ånd puster liv i alt som er til og gjennomstrømmer hele tilværelsen med kjærlighet og frigjøring. I det ligger også en invitasjon til å se det skjønne og det vakre i det som er her og nå, og glede seg over alle vakre øyeblikk i samspill med andre mennesker og med alt annet som er til. Verden er ikke først og fremst et ødelagt, fallent og falmende sted. Det er et sted fylt av liv, glede og lengsel, ja, et sted hvor kjærlighet bor. Og i alt dette finnes også Gud.
Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.
Haralds strøtanker 