Etter ett år og en dags taushet har Audun begynt å blogge igjen. Det var ikke én dag for tidlig. Pausen hadde blitt så lang at jeg var like ved å slette ham fra lenkelista. Men det er det altså ingen grunn til å gjøre. For Borisoglebskij-innleggene er som alltid av høy kvalitet.
På under en uke har Audun skrevet både en nydelig hyllest til nylig avgåtte kirkerådsleder Nils Tore Andersen og en presis oppsummering av hva Einar Gelius-saken egentlig handler om:
Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig enkel; på den ene siden har man «kirken», «makta», «Oslos nåværende biskop», «de konservative»; på den andre siden har man: Gelius selv. Førstnevnte ønsker fortielse, taushet, konformitet og de «dømmer folk ned». Gelius ønsker en «åpen og raus folkekirke», og han ønsker å være åpen og ærlig også om sine egne feil. Når hans kolleger i presteskapet ikke har sagt noe, kan det bare være fordi de er redde for å miste jobben. Heldigvis har han «en enorm folkelig grasrotbevegelse» og «folket på Vålerenga» med seg. Når han likevel trekker seg er det fordi det er blitt så mye medieoppmerksomhet [insert lazy joke here].
Når jeg aldri har klart å sette særlig stor pris på Gelius’ medieutspill er det fordi de alltid har hatt akkurat denne forståelsesrammen: Det er han selv mot «maktkirken». Det eneste som står mellom «folket» og kristenkonservativ undertrykkelse er Akkurat Han, Einar Gelius. Dermed er det ikke rart at alle de i og for seg viktige debattene han initierer ender opp med bare å handle om hamselv.
Auduns gode ord om kirkerådsleder Andersen handler på den annen side om hvordan Andersen i ord og handling viser kjærlighet til kirken og understreker at kirken er så uendelig mye større enn ham selv og hans egne meninger:
Om sin egen drivkraft for å virke i Den norske kirkes svar på erkebispekallet i Canterbury (d.v.s. jobben hvor alle hater deg og du ikke har noen makt) sier han:
Drivkraften for meg er den kjærlighet jeg har møtt hos Jesus og den kjærlighet jeg har til den kirken som har båret troen til meg. Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig. Det går en grense for når jeg ikke kan være leder lenger, men jeg vil aldri forlate den.
De to personlighetene settes i og for seg ikke direkte opp imot hverandre, men holdningene kontrastereslike fullt på effektivt vis, som i det følgende:
Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at [Gelius] nevner sine 40 000 tilhengere på facebook, men ikke har noe å si til de 3 500 som sier de vil melde seg ut av Den norske kirke dersom Gelius slutter. Kirken trenger kritikk, både innenfra og utenfra. Men iallfall for meg blir en kritikk som ikke er grunnet i kjærlighet bare uinteressant og irrelevant – særlig hvis det er kritikk innenfra. Det går an å være nådeløst kritisk mot så å si alt i kirken, og likevel formidle at man har bevart en grunnleggende kjærlighet til den.
Les! Les! Les!
Haralds strøtanker 
Nå må du ikke overdrive, da 😎 Jeg så faktisk ikke at det hadde gått nøyaktig ett år før etterpå, men sånn kan det altså gå. Neppe tilfeldig. Og så viser det seg jo, når man først setter igang, at det er ganske artig å skrive. Henger den plutselige skrivekløen sammen med at jeg tilfeldigvis befinner meg i desperat masterinnspurt, mon tro? Man kunne tro at en underbevisst del av meg faktisk ikke ønsker å bli ferdig. Det er jo alltid skummelt å gå videre i livet, men det er likevel litt rart, for den bevisste siden av meg har UTROLIG lyst til å få levert den oppgaven nå… Konklusjon: Vær forsiktig med skryten; i verste fall blir jeg oppmuntret til å skrive mer på bloggen enn hva oppgaven min har godt av 😉
Kva er det du skriv oppgåve om?
«Ikke overdriv», sier Audun. 😀 OK, så da velger jeg å legge ut min siste bloggpostanbefaling her i kommentarfeltet i stedet for som egen post. Denne er altfor velskrevet og viktig til ikke å få en egen lenke:
Skriver om Boris og Gleb da vøttø. (Oppgaveemnet kom forut for bloggnavnet). Nærmere bestemt om hellighetsforestillinger i den liturgiske hymnografien.
Nice. (Som i det engelske ordet, ikkje den franske byen.)
Den må eg få lest når den er innlevert og ‘utgjeve.’
Gelius-saken kan oppfattes som en Guds gave. Den tvinger Kirken til å ta et oppgjør med sin moral. Den tvinger Kirken til å stille spørsmål ved hvordan Kirken for tiden utlegger budet om at vi ikke skal drive hor.
Men jeg har i dag et annet anliggende: Jeg håper man vil ha glede av å se Treenigheten forklart, på http://www.vaksinius.com/fra-bibelen/treenigheten.
God jul!