Så er det altså avgjort – det begynner faktisk å bli noen dager siden nå: Det norske KRL-faget er dømt i Strasbourg. Med 9 mot 8 stemmer har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at faget, i hvert fall slik det var i 1997, strider mot menneskerettighetene. Domstolen anerkjenner i og for seg tanken bak faget som god, men mener det oppstår problemer når faget kobles sammen med skolens formålsparagraf og når det prinsipielt ikke gis fritak fra faget.
Nå har det allerede blitt gjort vesentlige endringer i faget i forhold til 1997-utgaven, og skolens formålsparagraf er i endring. Men dommen stiller likevel opp noen utfordringer for norsk skole. Spørsmålet er om man kan «slippe unna» med å gjeninnføre full fritaksrett fra KRL-faget, eller om man faktisk må gjøre dramatiske forandringer i selve faget.
Som prest interesserer saken meg dessuten fra et litt annet perspektiv: Hvilke muligheter finnes det for et samarbeid mellom skole og kirke framover? Denne posten skal handle om nettopp det spørsmålet.
Bakgrunn om skole/kirke-samarbeidet
Da folkeskoleordningen ble innført i Norge var det en direkte konsekvens av at konfirmasjonen var innført i 1736; skolens oppgave var primært at den skulle gi barna de nødvendige forkunnskaper til at de kunne bli konfirmert (de måtte lære å lese og skrive, lære salmer, lære bibelfortellingene etc.). Skolen var derfor ikke bare en allmennutdannende institusjon, men også den viktigste dåpsopplæringsinstitusjonen i landet. Siden har utviklingen (naturlig nok) gått i retning av en stadig sterkere sekularisering av skoleverket (som med samfunnet ellers). Allerede i 1969 ble det faktisk slått fast ved lov at kristendomsundervisningen i skolen ikke lenger skulle forstås som kirkens dåpsopplæring. Med innføringen av KRL-faget ble dette understreket enda tydeligere: Skolen skal være en felles arena for alle barn, uansett religiøs eller livssynsmessig tilhørighet, og skolen skal tilstrebe en mest mulig objektiv og nøytral innføring i ulike religiøse og livssynsmessige tradisjoner. Dette forhindrer selvsagt ikke at mange ulike metoder kan benyttes i undervisningssammenheng, men skolen skal ikke opptre forkynnende. Det pågående reformarbeidet rundt skolens formålsparagraf kommer som en naturlig konsekvens av denne utviklingsprosessen.
Nå har nok ikke kirken alltid vært like flink til å ta konsekvensene av dette inn over seg. Noen prester (eller andre kirkelige ansatte) har kanskje også gått for langt i forkynnende retning de gangene de har fått innpass i klasserommene rundt omkring. Med innføringen av den store trosopplæringsreformen er kirken imidlertid i større grad enn før i ferd med å ta det selvstendige ansvaret for trosopplæring som kirken skulle ha tatt allerede i 1969. Forhåpentligvis kan denne reformen hjelpe kirke og skole til å fordele rollene som oppdragende institusjoner i lokalsamfunnet enda tydeligere mellom seg i framtiden.
Skole/kirke-samarbeidets muligheter: Et forsøk på kategorisering
Nå er det fortsatt slik at kirken er en viktig institusjon i lokalsamfunnet, en institusjon det er viktig for alle skolebarn å ha en viss kunnskap om og kjennskap til. Kirken representerer dessuten fortsatt en «kompetansebank» på spørsmål knyttet til emner som religionsfilosofi og religionshistorie, samt tema som Bibelen som historisk og litterær dokumentsamling. Jeg ser derfor ingen grunn til at skole og kirke ikke lenger skal snakke sammen og utveksle kompetanse, men det må skje innenfor et tydelig rammeverk slik at ikke kirken opptrer på en måte den ikke skal i forhold til skolen (det er mye makt knyttet til den påvirkningsmuligheten skoleverket representerer).
Et samarbeid mellom skole og kirke kan slik jeg ser det bevege seg langs flere linjer. Vi kan snakke om to slags ideologiske «rom» og to slags fysiske rom eller lokaler, som kan kombineres på følgende måter:
| Skolens lokaler | Kirkens lokaler |
|
|
Skolens |
A Undervisende tiltak på skolen |
B Undervisende tiltak i kirken |
|
Kirkens |
C Forkynnende tiltak på skolen |
D Forkynnende tiltak i kirken |
Kirken kan tilby skolen en hel del innenfor disse alternativene:
A: Undervisende tiltak på skolen: Kirkens ansatte besitter en stor kompetanse på områder som for eksempel (i) Bibelens tilblivelse og brukshistorie ut fra et historisk-kritisk perspektiv, (ii) sorgarbeid og gravferdstradisjoner, (iii) kirkehistorie lokalt og globalt, (iv) andre religiøse tradisjoner i et religionsvitenskapelig perspektiv (undertegnede har for eksempel en god del kompetanse om religionene buddhisme og shintoisme etter å ha bodd 14 år i Japan) samt (v) kirkemusikkens plass i den europeiske kunstmusikkens historie – bare for å nevne noe. Dette er tema som også presten (eller kateketen/diskonen/organisten) kan forholde seg til på en objektiv måte, her kan kirken være en ressurs i forhold til skolens KRL- og samfunnsfagsundervisning.
B: Undervisende tiltak i kirken: Kirkerommet og kirkegården er viktige institusjoner i lokalsamfunnet, institusjoner det er viktig for skolens elever å ha kunnskap om. Kirken kan organisere skolebesøk i kirkene, forklare om kirkebyggets arkitektur og symbolbruk, gi omvisninger på kirkegården og fortelle om gravferdstradisjoner og gravferdsskikker, for å nevne noen muligheter. Et slikt besøk vil selvsagt være et sted for objektiv informasjon og kunnskap, ikke for forkynnende elementer. Ulike presentasjoner fra skolens side (for eksempel konserter i kirkerommet eller lignende) vil det også være naturlig å plassere i denne kategorien.
C: Forkynnende tiltak på skolen: Dette er den eneste kombinasjonen som er fullstendig utelukket i følge skolens og KRL-fagets verdiplattform. Dette skal kirken selvsagt respektere. Den tiden da presten kom inn i klasserommet og holdt andakt for elevene er (heldigvis!) forbi. I den grad man finner rom for et samarbeid under kategori A er det et særlig ansvar for kirken å sørge for at grensene mellom A og C ikke overskrides.
D: Forkynnende tiltak i kirken: De tradisjonelle skolegudstjenestene med bønn, felles salmesang og andakt hører hjemme i denne kategorien. Det er, tenker jeg, fortsatt fullt mulig å videreføres et samarbeid om slike gudstjenester, men da må det understrekes tydelig at det er kirken som inviterer til slike samlinger. Dette forhindrer selvsagt ikke at skolen kan bidra aktivt med innhold til samlingene dersom man ønsker det. Ivaretakelse av fritaksretten for de som av ulike grunner ikke ønsker å være til stede vil være et viktig element her – ingen skal måtte utsettes for forkynnelse mot sin vilje.
Veien videre
Det viktigste skole og kirke kan gjøre framover er å snakke sammen. Hva slags tiltak som er mulige å gjennomføre vil variere fra sted til sted, det er derfor viktig å få på plass lokale avtaler. Slike avtaler må selvsagt også reforhandles eller evalueres med jevne mellomrom.
Skolene bør også arbeide for å inkludere representanter for andre religioner og livssyn i sin undervisning. Men de avtalene må da gjøres med hver enkelt kirke/organisasjon lokalt. Den norske kirke kan selvsagt bare gjøre avtaler på vegne av seg selv. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at Statskirken skal fryses ut eller holdes spesielt på avstand. Det ville dessuten være uklokt: Vi besitter mye verdifull kompetanse som skolene bør gjøre seg bruk av.
Haralds strøtanker 
En samarbeidende og symbiotisk forhold mellom norsk skole og kirke kan, som du helt klart påpeker, være svært givende for begge parter. Og selv om Norge bærer seg i en retning av å bli en sekulær stat, betyr ikke det at undervisningen om religiøse elementer i Norge skal falle bort. Hvordan skal man ellers få kunnskap og innsikt i andre menneskers tro?
Det kunne være interessant å høre om du mener dette bør vedvare og isåfall hvorfor. Jeg lurer på om du ikke enig i at det er noe bakvendt når man må spørre om tillatelse for å ikke gå i kirken? Eller at det er lett for å føle seg og å bli sett på som «annerledes» med en slik ordning?
Hva som gjøres utenom skolen blir jo opp til hver og en enkelt og deres familie, men jeg synes ikke at gudstjenester med bønn, felles salmesang og andakt hører hjemme i skoletid.
Hei, Øyvind. Ad spørsmålet om skolegudstjenester så tenker jeg slik: Kirken inviterer, skolen tar stilling. Kanskje denne tilnærmingen bare er å skyve problemet fra seg (evt. er å sette skolen i en unødvendig klemme), men slik tenker altså jeg at kirken skal forholde seg til spørsmålet. Dersom foreldregruppa finner det uproblematisk har jeg ingen betenkeligheter med å ta imot en gruppe fra en skole som svarer ja til en slik invitasjon. Dette fordrer god dialog mellom skole og foreldre, men det er altså skolens domene, ikke kirkens.
Dersom fraværsretten praktiseres på en ryddig måte er det ikke snakk om å «spørre om tillatelse for ikke å gå i kirken». Vil man ikke så skal man ikke, det er en bestemmelse som ikke skal kunne overprøves. Altså: Man søker ikke om fritak, man benytter seg av retten til fritak. Slik mener i hvert fall jeg at skolen skal praktisere fritaksordningen. Hvorvidt det er slik det faktisk blir gjort er en annen sak.
Det er aldri behagelig å bli sett på som annerledes. Men noen ganger er det faktisk ikke til å unngå – vi ER forskjellige. Det er vel også en av de tingene skolen skal lære elevene: Å akseptere annerledeshet.
Interessant artikkel. Jeg er enig i mye av det du skriver, men det forutsetter en oppegående prest. Jeg kjenner flere av den typen, men tror også at det finnes mennesker både i presteyrket og i læreryrket som ikke klarer å la være å forkynne hvis de skal fortelle om kristendommen. Jeg er ikke religiøs, og holdt lenge en lav profil på min skole om mitt syn. Helt til en lærer i forbindelse med antikkens Hellas uttalte at «de trodde på mange guder, ikke på en – slik som oss». Da begynte jeg å fortelle elevene at jeg ikke trodde på noen gud, når de spurte. (man driver da ikke misjon…)
Da ledergruppen på skolen min diskuterte hvilken dag før jul det passet best å gå i kirken, la jeg frem synet på søndag som en fin dag for gudstjeneste… Det falt ikke i smak, men prinsipielt mener jeg at kirkens forkynnende virksomhet bør foregå utenom skoletiden. Kanskje foreldrene bør søke barna fri fra skolen for å delta i gudstjenester i skoletiden, slik som korpsmedlemmer eller fotballspillere må (om de skulle delta i frivillige interesseaktiviteter i skoletiden). Hvis ikke synes jeg det kan arrangeres «barnegudstjenester» en søndag i stedet.
Det er jeg ubetinget enig med deg i! 😀