Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om kirka og klimastreik

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 4.4.2019

I uka som gikk, fra 27. mars til 1. april, ble Kirkemøtet 2019 avholdt i Trondheim. En av sakene som ble vedtatt der var en uttalelse (sak KM 16/19) til støtte for klimastreikende ungdom. Jeg var med på å utforme og vedta uttalelsen, og jeg er stolt over både den og kirka som uttaler seg gjennom den. Her er uttalelsen i sin helhet:

Kirka støtter klimastreikende ungdom

«Jeg vil at dere skal få panikk. Og så vil jeg at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som dere ville gjort i en krise. Jeg vil at dere skal handle som om huset deres står i brann. For det gjør det.» (Greta Thunberg, Davos, januar 2019)

I mars streiket 40.000 norske skoleelever fordi jorda de skal arve, er truet.

Nå brenner det! Men det er fortsatt tid til å begrense klimaendringenes katastrofale følger. Om alle gode krefter slår seg sammen, klarer vi det. En jord i balanse gir framtidshåp.

Klimaendringer trenger politiske og teknologiske løsninger – men dypest sett er det et moralsk spørsmål. Det handler om vårt forhold til Skaperen, skaperverket og vår neste. Overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig; det ødelegger naturen og utarmer livsgrunnlaget for våre medmennesker. Kampen mot klimaendringer er derfor en kamp for solidaritet og rettferdighet. Dette er en sentral del av kirkas oppdrag. Vi utfordres til personlig livsstilsendring og samfunnsengasjement. Kirka vil gjennom «Grønne menigheter» og interne klimatiltak gjøre sitt til for å bidra tilet bærekraftig samfunn.

Kirkemøtet 2019 utfordrer regjeringen, Stortinget og lokale folkevalgte til å spille på lag med gode krefter i befolkningen, se sitt ansvar og handle før det er for seint. Vi forventer at:

  • Norge innfrir alle sine forpliktelser i Paris-avtalen og kutter nasjonale utslipp i henhold til våre mål innen 2030.
  • Norge omstilles raskt til et grønt og bærekraftig samfunn.
  • Norge intensiverer arbeidet med overgang til lavutslippssamfunnet.
  • Regjeringen tar initiativ, sammen med partene i arbeidslivet, til å skape nye grønne arbeidsplasser.
  • Norge øker sine bidrag til internasjonalt samarbeid og klimatilpasningen i fattige land.
  • Norge er et foregangsland for bevaring av biologisk mangfold.
  • De som rammes hardest av klimaendringene, er med på å utforme løsningene.

Kirkemøtet oppfordrer til å bruke stemmeretten ved høstens kommune- og fylkestingsvalg til å prioritere klima. De streikende ungdommene er med rette opprørte. Sammen med ungdom, miljøbevegelsen, næringslivet, andre tros- og livssynssamfunn og frivillige organisasjoner, vil Den norske kirke bidra til å omforme vårt samfunn i en bærekraftig retning. Sammen har vi bygd velferdssamfunnet. Sammen skal vi skape framtida.

Om at hvert barn er en mulighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

Om en domsavsigelse i Stavanger

Den som har fulgt denne bloggen en stund vet noe om min bakgrunn. At jeg er misjonærbarn. At jeg er internatbarn, og at det er en sår undertone som synger med når jeg kommer inn på akkurat den delen av min personlige historie.

Jeg regner derfor med at det ikke akkurat kommer som noen overraskelse at jeg har vært over gjennomsnittet interessent i en tvistesak som har vært oppe i Stavanger tingrett nylig: En kvinne gikk til sak mot Frikirken og Misjonssambandet, som var blant eierne av den norske internatskolen på Taiwan, for å få avklart om misjonsorganisasjonene kan holdes juridisk og økonomisk ansvarlig for det hun opplevde av omsorgssvikt, seksuelle overgrep og manglende oppfølging etter dette.

Nå har dommen falt. Konklusjonen er egentlig ikke overraskende. Men den er like fullt skuffende. Innmari skuffende.

Jeg merker at jeg famler etter ordene når jeg skal forsøke å skrive noe innsiktsfullt om dette. Min barndomsvenn Magne Tørring har, sammen med bror Håvard Tørring og venn Harald Eraker, skrevet noen linjer jeg kunne skrevet under på selv.  Teksten ligger ute på Verdidebatt, og den bør leses i sin helhet. Av alle. Ja, det inkluderer DEG.

Blant de mer innsiktsfulle kommentarene – det er ikke alle som hører hjemme i den kategorien, dessverre – er følgende verdt å sitere:

Fortsett å lese «Om en domsavsigelse i Stavanger»

Om urett

Det har gått et homoliberalt skred på MF de siste ti årene, etter at Jan-Olav Henriksen som første MF-professor gikk ut offentlig med støtte til homofilt samliv.

For de av oss som studerte ved nevnte institusjon på den tiden da Henriksen-saken rullet og gikk, kommer ikke dette akkurat som noen overraskelse. Men at dette nå blir offentlig kjent gjør jo at jeg med enda større stolthet kan bekrefte at jeg har mine eksamenspapirer fra Englefabrikken.

Jeg havnet i en interessant samtale om temaet på Facebook her om dagen, på profilen til en bekjent av meg som er uenig med meg i homosaken. Han nevnte de aktuelle VL-artiklene om MFs teologiske utvikling, og jeg postet følgende kommentar:

Det har vært interessant lesning. Og oppmuntrende. Ting har gått raskere enn jeg turde å håpe på. 😉

Hvorpå en tredje kar ganske raskt var frampå med følgende replikk:

Kjærligheten gleder seg ikke over uretten. (1. Kor 13, 6)

Jeg ble sittende og tenke litt over denne replikkvekslingen. Men ikke lenge. Så skrev jeg:

Så du mener «urett» er en passende betegnelse på livslangt, trofast samliv mellom to voksne, frivillige mennesker. Det er i beste fall interessant. Andre vil nok heller mene at det er krenkende mot de menneskene det gjelder. Jeg for min del synes at du, med slik lettvint bibelteksting, gjør dine medmennesker urett.

Eksempelet er illustrerende for hvor lett bibelsitater kan brukes til å stemple mennesker. For meg er det også en viktig påminnelse om hvordan min egen horisont har flyttet seg de siste ti-femten årene. Det var en gang da jeg ikke ville hevet et øyebryn over slik argumentasjon. Nå kaller jeg det «urett». Det er en slags stempling, det også, men jeg gjemmer meg i hvert fall ikke bare bak løsrevne bibelvers. Ting kjennes både ærligere og bedre på den måten.

Om IRIS-rapporten (IV)

Mest for min egen skyld – med tanke på enkelt å kunne finne dette igjen senere – legger jeg nå ut lenker til de viktigste dokumentene relatert til lørdagens seanse i Folkets hus:

Lenkene er til dokumentene slik de er lagt ut på NLMs nettsider.

—–

For øvrig mener jeg Dnk’s erkebispesete bør legges til Trondheim

Om IRIS-rapporten (II)

Kjetil Aano ble ikke biskop i Stavanger. I stedet står han nå virkelig fram i rollen som generalsekretær i NMS. Følgende innlegg, som står på trykk i dagens utgave av Vårt Land, inneholder linjer som jeg har ventet i flere år på å lese. Selv om min misjonærbarnbakgrunn er NLM og ikke NMS, så drev disse organisasjonene Den norske skolen i Japan (DNSJ) sammen.

Oppgjør med systemet

Misjonsorganisasjonene NMS og NLM har over lang tid vært opptatt av oppvekstvilkåra for barna av våre tilsatte. Det gjelder særlig bruk av internat og ordninger for skolegang. Det siste året har vi hatt et prosjekt hvor dette er satt i fokus på en særskilt måte.

Håkon Tørring forventer i et innlegg i Vårt land fredag 10. desember at misjonsorganisasjonene NMS og NLM nå må ta et oppgjør med systemet. Det er etter vår mening det vi gjorde på et møte lørdag i Folkets hus i Oslo. Der la vi fram resultatene av den store undersøkelsen som vi har bestilt av International Research Institute in Stavanger, IRIS. Deretter presenterte vi organisasjonenes uttalelse som ble til på bakgrunn av den. Og til slutt framførte generalsekretærene for de to organisasjonene en beklagelse for at vi har forvaltet et system som ikke var på barnas premisser og som påførte svært mange store belastninger og betydelig smerte.

Vi vil gjøre det vi kan for at alle interesserte kan bli gjort kjent med dette. Alt nå er alle dokumentene som jeg viste til over, IRIS-rapporten, organisasjonenes uttalelse og generalsekretærenes beklagelse, tilgjengelige på nettsidene våre: www.nms.no og www.nlm.no.

Samtidig vil jeg gjerne uttrykke at dette sier og gjør vi ikke for å komme Tørring eller andre i møte. Vi gjør det fordi vi mener at det er det rette å si og det rette å gjøre. Likevel vil det selvsagt glede oss stort om Tørring og andre kan oppleve at vi gjennom dette imøtekommer de ønsker og forventninger de har til misjonsorganisasjonenes oppgjør med fortidens ordninger.

I vår uttalelse tar vi også tak i sider ved kallsforståelsen og -forkynnelsen. Jeg siterer:

«På bakgrunn av den kunnskapen vi nå sitter med, må vi være villige til å stille kritiske spørsmål til hvordan kallet til misjonærtjeneste har vært formidlet i våre organisasjoner, og ta et oppgjør med den kallsforståelsen som satte misjonærkallet foran foreldrekallet!»

Dette vil skje blant annet ved at vi retter et kritisk blikk på vår egen historie, også med henblikk på hvordan misjonærkallet er forstått og formidlet. Arbeidet er alt i gang, blant annet gjennom et forskningsprosjekt ved Misjonshøgskolen i Stavanger.

I samband med gjennomføringen av vårt prosjekt er det fra flere hold blitt rettet kritikk mot organisasjonene fordi vi valgte å gjennomføre en spørreundersøkelse. Tørring slutter seg til denne kritikken.

Vi mener at det beror på en misforståelse. Gjennom denne undersøkelsen har vi fått en kunnskapsbase og statistiske opplysninger som avdekker mønster og sammenhenger. Selv om vi fra før hadde betydelig kunnskap gjennom enkelthistorier fra enkeltpersoner, kan ikke de på samme måte kunne være dokumentarisk grunnlagsmateriale for en organisatorisk prosess. For det andre ser vi ikke noen annen måte vi kunne hente så mye kunnskap fra en så stor gruppe – det dreier seg om ca. 2500 personer. At dette i tillegg vil være et materiale som vil synliggjøre barnas plass og rolle i misjonshistorien, og vil dokumentere den prisen de har betalt, ser vi også som svært viktig.

Undersøkelsen vil nå følges opp med muligheter til både gruppevise møter og individuelle møter med misjonens ledelse.

Når Tørring hevder at slik han oppfatter det, er det andre interesser som har styrt prosjektet, avslører det av vi ikke i tilstrekkelig grad har maktet å få fram hva som har vært og er vår egentlige drivkraft her. Det beklager vi. For NMS og NLM er det barna av våre misjonærer som – sammen med de andre som har gått på våre skoler i utlandet – er i fokus gjennom dette prosjektet. Vi håper at den viktige første runde, hvor vi framførte vår beklagelse, vil vise at vi mener dette på alvor. Og vi håper at det arbeidet vi nå har startet på, vil stadfeste det.

Kjetil Aano, generalsekretær NMS

Om IRIS-rapporten

Det er desember, og jobben infiltrerer til og med lørdagene mine. Jeg er derfor bundet til Røros i dag. Hadde jeg ikke vært det skulle jeg gjerne vært i Oslo. I dag legges den nemlig fram, rapporten fra IRIS med analysene fra den store spørreundersøkelsen som NLM og NMS fikk satt i gang om misjonærbarn og internatskoler.

Etter et lukket møte (som jeg altså gjerne ville vært tilstede på) hvor rapporten blir presentert for dem som har deltatt i undersøkelsen blir det pressekonferanse 14:45-15:15. Etter det jeg har forstått vil rapporten da bli tilgjengelig på www.iris.no, www.nlm.no og www.nms.no.

Jeg skal lese.