Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke påskedag 31.3.2024
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er reist opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
(Matteus 28:1-10)
Slik lyder det hellige evangelium.
*
Kjære alle sammen: Det øyeblikket vi akkurat har lest om, er et helt avgjørende øyeblikk i historien. Hadde det ikke vært for denne hendelsen, ville fortellingen om Jesus fra Nasaret sannsynligvis vært glemt, helt borte fra menneskenes felles hukommelse. Men der og da, eller her og nå, ved den tomme graven, er han udødelig.
Og det er altså to vitner vi kan takke for at det er slik, om vi skal lytte til Matteus, som er årets påskedagsevangelist. Det er Maria Magdalena og den andre Maria. Maria og Maria, to kvinner, som gikk til graven for å «se til den», som det står. Altså å stelle den, se til at alt så ordentlig ut, at den ikke var utsatt for hærverk eller skjending av noe slag. De ville hedre minnet hans. Så fikk de oppleve at det var ikke bare slik at minnet levde videre. Alt var snudd på hodet: Døden selv var lagt i graven, og den døde var lys levende.
John Bell og Graham Maule sier det slik i det tredje verset av den salmen som står på nummer 214 i Norsk salmebok:
Han sto opp, hans venner fryktet
jordens mørke, dødens natt.
Han sto opp da troen sviktet,
da de trodde seg forlatt.
Fylt av mismot var vi alle
til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve,
det er døden som er død!
Kirkas historie begynner der. Kirka er det fellesskapet som ikke slutter å spørre: Hva betyr det at graven var tom? Hva betyr det at Jesus ble reist opp fra de døde? Hvem var han? Hvem er vi?
Noen ganger tenker jeg at det er en smule underkommunisert, dette: Hvis det var slik at kirkas historie begynte der, da var det faktisk slik at ei lita stund, om så bare i noen minutter eller timer, så besto kirka egentlig bare av to personer, og de het begge Maria. Maria Magdalena og den andre Maria, som det står, de var kirkas første prester og forkynnere, de var apostler for apostlene.
I natt var noen av oss samlet her i kirka, rundt påskelyset. Vi feiret påskenattsmesse. Der forsøkte vi å samle noen tråder fra de siste døgnene, fra skjærtorsdagen og langfredagen, inn i påskenatten. Jeg sa noe om hvordan Jesus hadde uttrykt sin siste vilje gjennom sine handlinger og sine ord de siste timene av sitt liv. Da han visste at hans siste time var kommet, og at han bare hadde timer igjen med disiplene sine, da valgte han ikke å opprette en filosofiskole, men heller å innstifte et måltidsfellesskap hvor både Peter og Judas fikk sitte til bords sammen med ham. Og når han hang på korset i et smertehelvete vi knapt kan forestille oss, da valgte han ikke å forbanne sine fiender eller å be om Guds straff over de som hadde hengt ham der. I stedet ba han for bødlene sine, og han trøstet en røver og morder. Så sa han noen flere ting også, som kan tjene som eksempel også for oss. Han fortsatte å be med ord han hadde lært utenat fra de gamle skriftene. Han trøstet sin mor som sto ved korset, og han minnet disippelen Johannes om at han nå hadde et moralsk ansvar for å ta vare på mor Maria. Og så snakket han sant om livet, at han hadde det vondt, at han tørstet; det er også forbilledlig. Og så ba han en aftenbønn han måtte ha lært som barn, og så overgav han hele sitt liv i Guds hender.
Og gjennom alt dette, sa vi, uttrykte Jesus sin siste vilje. Det var hans testamente, om vi skal si det slik. Han hadde snakket om noe han kalte for Guds rike. Nå viste han oss at Guds rike er et sted hvor Judas og Jesus spiser sammen, og at det er et sted hvor til og med de som korsfester Jesus’er kan håpe på tilgivelse og oppgjør og en ny start.
Hva er det som skjer påskedag? Det som skjer her, er at Gud selv attesterer på dette testamentet. Gud sier: Dette som Jesus sa var hans siste vilje, det er også min vilje. Gud identifiserer seg helt og fullt med Jesus og hans livsprosjekt. Derfor, sier kirka, kaller vi ham Guds Sønn. Og derfor leser vi Det nye testamente og spør: Hva ville Jesus? For hans vilje skal også være vår vilje, og hans eksempel vårt liv.
I dag står altså to kvinner ved graven. Maria Magdalena og den andre Maria. Det er de som må åpne testamentet og lese det opp, om vi skal bli i bildet. Det er de som nå må fortelle det videre: Gud har reist Jesus opp fra de døde. Prosjektet hans er udødelig. Og så møter de en engel som sier: Gå og fortell! Dekk bordet overalt hvor det finnes Judas’er. Vis omsorg for alle som lider. Be for alle som gjør ondt mot andre. Gå med livets ord i dødens verden, akkurat slik Jesus gjorde.
Det var og er altså kirkas misjon. I dag fortsetter den. Derfor synger vi om livet som seirer over døden, og vi dekker bordet for alle.
Fylt av mismot var vi alle
til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve,
det er døden som er død!
Jeg innledet med å si noe om at dette øyeblikket, oppstandelsens morgen, er et helt avgjørende øyeblikk i historien. Men jeg har ikke sagt noe om hvorfor det er så avgjørende, annet enn å peke på at det er begynnelsen på fortellingen om kirka. Men hva så? Kirka favner ikke alle, den rommer ikke alle, og det vil den heller ikke noen gang gjøre. Nei vei, men døden angår alle. Dette vet vi: Vi skal alle dø. Det er ikke nødvendigvis slik at alt det andre jeg har nevnt, er like relevant for alle. Det er ikke sikkert vi føler oss som Judas, for eksempel. Det er ikke alle som faktisk blir satt i en situasjon hvor de må ta ansvar for andres liv heller. Det er ikke alle som er i stand til å sitere gamle tekster utenat. Det er ikke alle som finner trøst i aftenbønn. Vi er ulike, og livene våre kan ta mange ulike retninger, sosialt og religiøst.
Men det som evangeliets ord sier til oss i dag, er at ingen av oss er alene i døden, uansett hvordan livet vårt måtte arte seg. Dette nye testamentet, som vi har snakket om, det som nå er erklært gyldig av himmelen selv, det sier at i Guds rike, i himmelen og i evigheten, der er det plass til både Maria og Maria og Judas og romerske soldater. Og det er faktisk et ord til alle mennesker, alle steder, alltid. Og det er verdt å synge lovsanger å juble for. Derfor synger vi. Og vi sier:
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.