Stiklestad er stedet om dagen. Jeg er på etterutdanningskurs; temaet er gudstjenestereformen. Hva passer vel da bedre enn å sette fokus på nettopp reform av Den norske kirkes gudstjenesteliv?
Det følgende er et brev som jeg sendte inn til Kirkerådet i forbindelse med høringsrunden knyttet til gudstjenestereformen. Uttalelsen skraper i grunnen mest på overflaten; den fokuserer mer på prosess og på rammevilkår enn på enkeltleddenes teologiske innhold og tendens, men dette siste er det heldigvis mange andre som tar seg av. Denne gangen var det det følgende som ble mitt kall: Et rop fra kjerkegølvet. Med dette gjøres uttalelsen offentlig tilgjengelig.
Til Kirkerådet
v/prosjektleder for gudstjenestereform
Fra Harald Hauge
(Soknepresten i Brekken og Glåmos)
Vedrørende gudstjenestereformen
Innledende bemerkninger
Mitt arbeidssted er menighetene i Rørosområdet; tjenestedistrikt er Gauldal prosti, særskilt tjenesteområde er Brekken, Glåmos, Hitterdal og Røros sokn. Våre menigheter har ikke vært forsøksmenigheter, og med unntak av én enkelt Ung Messe hvor jeg testet ut en av de nye eukaristibønnene under nattverden har jeg ikke prøvd ut liturgiforslaget i praksis. Jeg kan derfor ikke påberope meg noen grundigere kjennskap til liturgiforslaget enn det jeg har tilegnet meg ved å lese igjennom forslaget, og selv om jeg har gjort dette så samvittighetsfullt og grundig som jeg kan innser jeg at grunnlaget mitt for å mene all verden om reformforslaget er noe begrenset. Jeg ønsker likevel å bidra med noen bemerkninger til reformforslaget, i tillegg til å uttale meg noe om prosessen rundt reformarbeidet. Så får dere ta dette for det som det faktisk er: Noen strøtanker fra en bergstadprest som liker å ha meninger om det meste, også om ting han kanskje ikke fullt ut er kompetent til å uttale seg om.
Litt om alle de parallelle reformprosessene
Først av alt ønsker jeg å komme med noen bemerkninger til prosessen kirka står oppi for tida, altså selve reformarbeidet. Jeg er klar over at jeg ikke er den første som sier dette, men jeg kjenner på et behov for å si det likevel: Det skjer altfor mye på reformområdet for tida. Liturgi, gudstjenestebøker og salmebok, diakoni- og kirkemusikk, trosopplæring og kulturarbeid… det er snart ikke et eneste sted man kan sette foten ned(!) uten å kjenne at grunnen er i bevegelse. Det kjennes ikke bra. Det siste nå har vært demokratireformen, med alle sine frister, lister, rapporteringer og krav. (Og sannelig: Da valget endelig var unnagjort kom det e-post fra KiFo(?) med forespørsel om å fylle ut enda et skjema med svar på enda flere spørsmål om valget. Den resignerte latteren som spredte seg i kontorlandskapet vårt var ikke akkurat et tegn på begeistring.)
Alle disse endringsprosessene er krevende nok hver for seg. Når alle legges oppå hverandre blir det for mye, rett og slett. Vi får nesten ikke tid til det vi egentlig skulle ha gjort lenger: Ta imot og behandle henvendelser fra publikum på en skikkelig måte, lage gode prekener og arbeide fram gode gudstjenester, coache frivillige, bygge gode fellesskap for barn og unge og voksne og eldre, ja, i det hele tatt, møte mennesker og legge til rette for vekst og modning – for ikke å snakke om be, lese og drive med teologisk fordypning. Når vi her i vår del av landet også merker prestekrisen på kroppen, en bemanningsmessig situasjon som gir flere timer i bil og mer fokus på kasualia både her og der som konsekvens, er det bare å konstatere at slitasjen begynner å bli relativt stor i det arbeidsmiljøet jeg tilhører. For å si det som det er: Vi var underbemannet før reformarbeidet tok til. Nå opplever vi at vi står i en kontinuerlig pågående kollisjon mellom visjon og virkelighet.
Jeg skal ikke underslå at dette er slitsomt. Enda verre er det at mange av de prosessene som nå foregår kjennes som kamuflerte mistillitserklæringer mot det arbeidet som har vært drevet og drives rundt omkring i lokalmenighetene. Har det virkelig stått så ille til at det nå var tvingende nødvendig å reformere absolutt alt på en gang?
En annen side ved reformarbeidet som ikke akkurat har vært til inspirasjon har vært enkelte av medieoppslagene som har kommet i forbindelse med gudstjenestereformen. Jeg melder dette tilbake til dere fordi jeg har lest mange av de samme formuleringene i mange ulike aviser, både lokale og riksdekkende, og at denne samstemmigheten tyder på en felles kilde i en eller flere pressemeldinger fra reformsekretariatet. Toppen var kanskje da avisene en tid tilbake kunne melde følgende: En modernisering av språket er blant forslagene. Prekenen skal inneholde mer kjønnsnøytrale ord. Presten skal ikke snakke om “brødre”, men “søsken”. Det frarådes dessuten å bruke ord som “Far”, “Herre” og “Konge” i gudstjenestene. Dette er håpløst upresist; her blandes beskrivelser av arbeidet med liturgiske tekster i hop med kommentarer om presters prekenarbeid på en slik måte at prestestanden stilles i et rent ut sagt idiotisk lys; vi fremstår både som dårlige teologer og som om vi er uten både pedagogisk og sosial teft.
Her er altså min opplevelse: Vi pålegges stadig nye visjoner fra sentralleddet, stadig mer å gjøre, stadig mer vidløftige planer og stadig større ord, men vi får ikke midler til stillinger eller nødvendig tid og rom til faktisk implementering. I en ideell verden skulle vi snart gi et systematisk oppfølgingstilbud til alle (OK, kanskje 80 %, da) døpte barn mellom 0 og 18, vi skulle ha en diakonirevolusjon på gang, vi skulle gå fremst i miljøtoget og stå midt i et vilt begeistrende kontinuerlig gudstjenesteverksted som engasjerte store deler av lokalbefolkningen. I den virkelige verden rekker vi mange steder ikke så mye mer enn å døpe, begrave og vie. Jeg får bare si det som det er: Jeg begynner å bli lei. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det.
Jeg skulle ønske vi kunne ta en reform om gangen. Eventuelt to. Trosopplæringsreformen er kjempeviktig – den skulle ha kommet i 1969! Gudstjenestereformen er også viktig på sitt vis. Nå har jeg riktignok ganske mange motforestillinger til den siste, noe jeg skal komme tilbake til om litt; først og fremst er jeg noe bekymret for hvor hele denne ideen om lokalt forankrede gudstjenesteordninger kommer til å ta oss. Blir det mulig å kjenne igjen messen fra en menighet til den neste? Men la det også være sagt: Det tilsendte reformforslaget inneholder mye bra, det kan bli gode gudstjenester av det, men jammen kan det bli dårlige gudstjenester av det også! – omtrent som dagens ordning, med andre ord…
Jeg synes i grunnen denne reformflommen som sentralleddet opprettholder er en nokså underlig personalbehandlingsstrategi. Greit nok at samfunnet ellers krever at man tåler omstilling fra tid til annen, men i kirka, der vi tar mål av oss å arbeide under evighetens synsvinkel…? Og må vi virkelig ta alt på en gang?
Skal jeg smøre litt tjukt på, frykter jeg at hele ansatteleddet i Dnk skal kollapse med kollektivt burnout-syndrom en gang rundt 1. søndag i advent 2011. Kanskje er det symptomatisk at det planlagte kurset (MF/Musikkhøyskolen) om gudstjenestereformen, et kurs undertegnede for øvrig meldte seg opp til, måtte avlyses på grunn av manglende påmelding.
Om mangfoldet
Nå skal ikke dette bare være klagesang. Hovedmålet er å forsøke å komme med en vurdering av i hvert fall deler av det utsendte forslaget til ny liturgi for hovedgudstjenesten i Den norske kirke.
Det foreslås som kjent mange ulike endringer parallelt. Salmebok, tekstrekker, flytting av syndsbekjennelse, nyorienteringer i kirkerommet… endringsforslagene er såpass mange at det som nok egentlig er den største endringen av dem alle kanskje forsvinner litt oppi alle de andre sakene.
For dersom jeg har forstått dette rett så er det slik at det som nå foreslås er at den liturgiske beslutningsmyndigheten som tidligere lå til kongen i statsråd og som ved delegasjon har ligget til biskopene, det vil si myndigheten til å fastsette ordningen for den gudstjenesten som skal feires lokalt, denne myndigheten delegeres eller flyttes nå til lokalplanet, til det lokale gudstjenesteutvalg og til menighetsrådene. Riktignok presiseres det at prester og kantorer skal ha en sentral plass i arbeidet med å fastsette de lokale ordningene, men likevel: Der man tidligere i det minste kunne skyve lokale uenigheter oppover i systemet eller skylde på at ordningene bare er som de er og det må man forholde seg til, blir man nå i større grad tvunget til å ta uenigheter på alvor head-to-head i den lokale kirke. Jeg tror man kan gå turbulente tider i møte en del steder – uten at det nødvendigvis er noe galt ved det.
Den andre relativt store forandringen som jeg registrerer er at det innenfor en overordnet gudstjenestestruktur (ordo) foreslås mange flere valgmuligheter for hvert enkelt ledd i gudstjenesten. Skjønt, endring og endring, det er vel kanskje mer snakk om å oppdatere kartet i forhold til det faktiske terrenget. For er det ikke slik man allerede har feiret gudstjeneste mange steder, at man utnytter de muligheter som eksisterer for å tilpasse den enkelte gudstjeneste til den enkelte situasjon? Jeg har i hvert fall gjort det selv i mitt arbeid med å snekre Ung Messe, Familiegudstjeneste, Pilegrimsmesse, Setermesse, Falkbergetmesse og så videre som en del av det lokale gudstjenestearbeidet: Bladd i Bønneboka, salme- og sangbøker og andre bøker og tilpasset der det har kjentes både riktig og nødvendig å gjøre det. At man nå bekrefter at den slags gudstjenestearbeid ikke er på tross av-arbeid men like mye i samsvar med-arbeid er etter mitt skjønn et gode.
Samtidig er det dette med balansen mellom det kjente og det ukjente, mellom det gamle og det nye, mellom det velprøvde og det eksperimentelle, mellom det forutsigbare og det uforutsigbare – dette er ikke enkelt i noen sammenhenger, og i hvert fall ikke i en kirkelig sammenheng hvor vi nettopp lever av gjentakelsen, av det kjente, av å kunne hvile i det trygge.
For som kirke graviterer vi mot å hvile i det trygge. Nettopp derfor er det så krevende med så mange endringsprosesser gående på én og samme gang. Det tar tid å forankre slike endringsprosesser i det lokale, særlig i typiske folkekirkelige distrikter hvor det kan gå en stund mellom de ulike møtepunktene mellom kirka og enkeltmedlemmene. Jeg er glad for at man på sentralt hold etter hvert tok disse bekymringsmeldingene på alvor, slik at høringsfristen på liturgi- og salmebokforslaget ble noe utvidet i forholdt til de opprinnelige foreslåtte fire-fem månedene. Jeg trenger vel ikke minne om at forslagene til ny liturgisk musikk ikke engang forelå da høringsperioden ble igangsatt, og at heller ikke dåpsliturgien var på plass på det tidspunktet. Egentlig synes jeg nok at man burde tatt seg mye bedre tid. Jeg synes i grunnen det sier ganske mye om mangler i den underliggende liturgiske refleksjonen når man ikke engang får muligheten til å teste ut den nye liturgien igjennom et helt kirkeår (eller kanskje to?); det er jo først gjennom alle de ulike kirkeårsvekslingene at man får testet forslagets fleksibilitet for det dette egentlig er verdt.
Positive sider ved forslaget
Selv om det altså er mange sider ved prosessen og ikke minst fremdriftsplanen rundt gudstjenestereformen som gjør meg frustrert, er jeg faktisk også begeistret over sider av det foreliggende liturgiforslaget.
Det legges nå opp til en enda større form for fortettethet eller minimalisme i tilknytning til inngangsordene. Det liker jeg. Ingenting dreper framdriften i inngangsdeles slik som altfor volumiøse intimasjoner.
Flyttingen av syndsbekjennelsen er jeg for. Den nåværende syndsbekjennelsen har et moralistisk fokus mer enn et ontologisk, og da kan dette leddet like gjerne omplasseres til førbønnsdelen. Alternativet hadde vært en helt ny syndsbekjennelse som tok det paulinske ordparet synd/død og syndens ontologiske dimensjon på alvor på en helt annen måte, men dette synes (basert på de ulike forslag jeg har sett rundt omkring) å være vanskelig å få til, både poetisk og liturgisk-rytmisk. Å åpne gudstjenesten enten med en dogmatikkforelesning eller med moralistisk ordgyteri (”talkshow”) blir feil okkesom. Da er det bedre å gjøre slik forslaget legger opp til: Les en pregnant formulert inngansbønn, etterfulgt av Kyrie og Gloria.
Så må jeg få uttrykke takknemlighet over at forslaget legger opp til at bibelsk salme nå skal bli fast post på programmet. Dette blir nok mange steder en både pedagogisk og kanskje også ressursmessig utfordring, men jeg er like fullt begeistret for ideen og ønsker å gjøre mitt for å implementere dette.
I forbindelse med tekstlesningene opplever jeg det som positivt av evangelielesningen løftes fram ved at denne rammes inn av et Halleluja og også får en alternativ konklusjon i forhold til de to andre lesningene (Slik lyder det hellige evangeliet). Om det er riktig å gå bort fra betegnelsen Herrens ord i forbindelse med tekstlesning ellers har jeg ingen veldig sterke meninger om. Here ends the lesson har alltid fungert greit for meg i England, og jeg har ikke oppfattet dette som mindre pietetsfullt vis-à-vis Skriften på noen som helst måte.
La meg også få berømme utvalget for forslaget om å plassere Credo som et tilsvar til lesningen og forkynnelsen av evangeliet. For å si det sånn: Dette var på tide.
Jeg er også storfornøyd med at eukaristibønnene nå blir strammere i formen. Der våre to eksisterende varianter har hatt ulik adresse skal vi nå konsekvent få henvende oss til Gud Fader (og ja, jeg mener det er helt uproblematisk å kalle Første person i treenigheten for nettopp det, og jeg ville sette pris på om vi kunne følge økumenisk praksis akkurat der). For meg går dette godt sammen med hvordan jeg ellers tenker rundt prestens rolle i nattverdfeiringen: Liturgen skal peke videre til (eller, som katolikkene liker å si det, representere) Kristus selv, han som bærer(!) fram sitt fullbrakte offer for Faderen. Jeg har lenge kjent at denne rolletenkningen går dårlig i hop med først å rette nattverdbønnen til Kristus for deretter å gå videre til å bære fram innstiftelsesordene på Kristi vegne. De nye formuleringene er atskillig bedre i så måte. Retningen blir tydeligere, rett og slett, og med det trer Kristus selv tydeligere fram – tror jeg.
Jeg liker også at vi nå får epiklese og anamnese med i alle eukaristibønnene.
Så må jeg også få legge til at den nye tekstboka med tre rekker og fortelling til hver søndag i det store og hele framstår som en genial sak, det samme er de foreslåtte tilpasningene av kirkeårsrytmen (med justering av navn på kirkeårsdager og -tider, tilpasninger av liturgisk fargebruk m.m.).
Sider jeg er mer kritiske til
Så har jeg også varslet noen mer kritiske kommentarer, ikke bare til prosessen men også til selve liturgiforslaget. De kommer her.
Det første jeg spør meg i forbindelse med den nye plasseringen av beslutningsnivå for liturgisk ordning er dette: I hvor stort område skal den lokale ordningen gjelde? Skal man tenke noe som helst samkjøring innenfor prosti, eller innenfor gamle prestegjeld? Jeg spør slik fordi jeg arbeider i et nokså stort prosti hvor det er ganske lav prestetetthet. I gamle Røros prestegjeld er vi to prester på fire sokn, og det hender også at vi gjør vikartjeneste i andre menigheter utenfor vårt særskilte arbeidssted. Det kan bli mange til dels ganske ulike ordninger å forholde seg til innenfor ett og samme arbeidsdistrikt. Det er så jeg begynner å synes synd på prostiprestene, for ikke å snakke om kantorene… – For meg virker det som om NGF med underutvalg (altså de som står bak liturgiforslaget) i altfor stor grad har tenkt bymenigheter med store personalressurser og, ikke minst, flere prester pr. sokn som den nye gudstjenestens ”sted”. La meg da få minne om at dette slett ikke er hele virkeligheten i Den norske kirke, kanskje ikke engang den viktigste. Balansen mellom mikro- og makronivå, altså lokalmenighet og den verdensvide kirke, er forsøkt ivaretatt i liturgiforslaget, men hva skjedde egentlig med meso-nivået, altså nasjonalkirken? Jeg kommer til å savne den dersom den forvinner fra vår liturgiske praksis; jeg er ikke overbevist om at en mer eller mindre abstrahert ordo vil være et sterkt nok lim til å holde Den norske kirke sammen som gudstjenestefeirende fellesskap.
Dette leder meg videre til følgende kanskje noe vage men like fullt ektefølte undring: Hvor mange steder har egentlig ressursene til å implementere liturgiforslaget fullt ut? Hvor mange prester har tid og krefter til å lede gudstjenesteplanleggingen på det nivået det legges opp til? Forslaget ser hele tiden ut til å forutsette én menighet, én kirke, flere prester, kateket og diakon i tillegg til en røys med frivillige, for ikke å forglemme en arbeidssituasjon med maks én gudstjeneste pr. prest pr. søndag. Det er bare å vise til følgende sitat fra det utsendte høringsmateriellet:
Når menigheten har laget en lokal grunnordning, er bare halve jobben gjort. Hver enkelt gudstjeneste krever også grundige forberedelser. Den som har ansvar for dette, er tjenestegjørende prest (det vil si den presten som skal lede den aktuelle gudstjenesten) i samråd med kantor/organist. Disse to vil alltid være involvert i forberedelsene, men ellers kan det være store variasjoner. Som regel vil det også være en større eller mindre gruppe av andre involverte, slik det er skissert i forrige avsnitt. Så sant det lar seg gjøre, er det en fordel at alle som har spesielle oppgaver, møtes i løpet av uken før gudstjenesten for å planlegge og gjennomgå de ulike oppgavene. Hvor omfattende en slik samling skal være, vil variere fra sted til sted og fra søndag til søndag. Av oppgaver som kan løses på en slik samling, kan nevnes å bestemme salmer og annen musikk, se på tekstlesningene for søndagen, samtale om / gi innspill til prekenen, gi innspill til forbønner, eventuelt utforme dem under samlingen.
Ikke alle gudstjenester kan planlegges fra uke til uke. Noen gudstjenester trenger lengre tid til planlegging enn andre. Det er viktig å blinke ut disse gudstjenestene når gudstjenesteplanen legges, slik at gudstjenestegruppene kan komme i gang i god nok tid til at alle involverte får tid til å planlegge og øve på det de skal bidra med i gudstjenesten.
En del menigheter vil i større eller mindre grad gi gudstjenesteforberedende samlinger preg av et gudstjenesteverksted. Det vil være gudstjenesteutvalget i samråd med de tjenestegjørende prestene som legger opp hvordan forberedende samlinger i forkant av hver gudstjeneste skal foregå. Dersom personer som ikke er fortrolig med gangen i gudstjenesten, for eksempel dåpsfolk, skal ha bestemte oppgaver, bør de få grundig innføring i dette, eventuelt på en egen samling.
Det som også er nødvendig foran hver eneste gudstjeneste, er tilstrekkelig med øvelse. Alle som har spesielle oppgaver, må øve på forhånd, enten på samlingen tidligere i uken eller søndag morgen før gudstjenesten eller begge deler. Gode øvelser på forhånd gjør alle som har oppgaver, sikrere og dermed mer nærværende i det som skjer, noe som skaper en bedre gudstjeneste for alle som er til stede. Tjenestegjørende prest / gudstjenesteleder er vanligvis ansvarlig for øvelsene, men de kan også delegeres til andre, for eksempel klokker. Gudstjenesteleder har uansett et spesielt ansvar for både å ha oversikt over hva som skal skje, og å øve på sine egne oppgaver. Det er viktig at han eller hun til enhver tid vet hva som skal skje, og hva som er hans eller hennes oppgave. Det er svært vanskelig å lede gudstjenesten på en god og nærværende måte dersom en sitter – eller står – og lurer på hva som skal skje nå, eller må sitte og bla i programmet eller andre papirer. (s.24f)
Det er i hvert fall ingenting i veien med ambisjonsnivået her! Men alvorlig talt: Hva med oss som gjerne feirer to ulike gudstjenester på to ulike steder samme søndag? Ettermiddager og kveldene er allerede fylt opp med konfirmanter og kor, menighetsråd, utvalg- og gruppemøter. Jeg tror ikke kona mi var den eneste presteektefellen som rynket på nesa ved lesning av sitatet over. Enda flere møter? Enda tidligere i kirka? – Det trasige – for det kjenner jeg jo at det er! – er at jeg, når jeg skriver disse linjene, høres ut som om jeg ikke liker gudstjenestearbeid og ikke vil bruke tid på dette. Tvert imot: Jeg er en glad liturg, og vil gjerne bruke mer tid på dette! Men tid er ikke noe vi har ubegrenset av. Skal vi kunne leve opp til de forventningene som reformforslaget legger opp til trenger vi dobbelt så mange prester, pluss diakoner og kateketer i hver menighet, for ikke å snakke om klokker… Jeg sier: Gjerne for meg, men det er et stykke unna dagens virkelighet. – Jeg bruker en del plass på dette for å få fram et poeng som jeg allerede har understreket, nemlig at en del av reformmateriellet som på papiret nok framstår som ganske inspirerende får en nokså annen effekt når det møter den faktiske virkeligheten vi som kirkeansatte står i. En god dose dårlig samvittighet er én slik effekt, selv om dette vel gjerne er utilsiktet.
Det snakkes ellers mye om liturgisk kompetanse i reformforslaget. Det forutsettes hele tiden at dette er noe som er knyttet til ansatte og til andre menneskelige ressurser. Jeg savner imidlertid en større bevissthet rundt dette at liturgisk kompetanse også ligger innebygd i det liturgiske materiellet vi har å arbeide med. Sagt med andre ord: Overleverte faste liturgiske tekster og ordninger er også bærere av kompetanse, nemlig den kompetanse som tidligere generasjoner kristne – i siste ledd apostlene! – har vært bærere av. Jeg stiller meg spørsmålet hvorvidt alt trenger å være så dagsferskt som deler av forslaget legger opp til. Det er noe med å sage over den greina man sitter på… – Gudstjenesten er den viktigste trosopplæringsarena vi har. Det viktigste vi kan lære døpte mennesker, barn som voksne, er å “gjøre de kristne tingene”: La dem komme på innsiden av liturgien, lære dem trosbekjennelsen og Fadervår, gjøre dem fortrolige med salmeboka og sin egen stemme, ta dem med inn i samtalen rundt bibeltekstene, lære dem å gjøre korsets tegn, dele nattverden sammen, lære dem å knytte troslivet til konkrete ting (selv bruker jeg Kristuskransen)… sånn sett synes jeg at trosopplæringsreformen (for å ta et sideblikk til den) gjerne må fokusere på fellesskapslæring og læring gjennom praksis, dersom det er gudstjenesten man lærer. Men – og her kommer poenget – det er vanskelig å drive slik grunnleggende trosopplæring dersom gudstjenesten ikke oppleves som gjentakelse og gjenkjennelse. Et altfor sprikende gudstjenesteliv kan paradoksalt nok redusere den liturgiske kompetansen mer enn å heve den.
Et punkt til må med her: Jeg savner den åpne posten som kunngjøringene har utgjort til nå. Hvor i gudstjenesten ser NFG for seg at 4-åringene skal få 4-årsboka? Når skal konfirmantene presenteres? Lista kan gjøres lenger. For oss som opplever at disse møtepunktene er viktige, virker det noe underlig at det ikke er tatt høyde for slike møtepunkter i den nye gudstjenesten. Jeg sitter i grunnen igjen med en følelse av avstand mellom reformarbeidet og den faktiske menighetsvirkeligheten.
Når det gjelder den liturgiske musikken spør jeg: Trenger vi virkelig ti-tolv ulike ordinarieleddrekkevarianter? Trenger vi så mye variasjon? Kommer vi til å kjenne oss igjen hos hverandre? Behovet for gode agender blir i hvert fall ikke akkurat mindre… Informasjonsmengden/-behovet øker i takt med mangfoldet og valgmulighetene. Særlig gjelder dette for de blant oss som leser noter og som liker å utstyre agender med notebilder, slik at mest mulig informasjon er tilgjengelig. (Dette med noter er for øvrig et viktig moment også i samtalen om hvorvidt salmeboka egentlig er nødvendig, eller om denne ikke like gjerne kan erstattes av prosjektorer. Noter på storskjerm fungerer dårlig, og da blir mulighetene for innsynging av nye/ukjente salmer tilsvarende redusert. Så ja, salmeboka og andre trykksaker med notebilder er i aller høyeste grad nødvendig!) – Hos oss tror jeg nok at vi uansett kommer til å legge oss så nær opp til dagens ordinarieserier som mulig hva gjelder de faste variantene. Men det er klart: Det kan bli fint å ha materiale tilgjengelig den dagen vi vil arrangere en jazz- eller folkemusikkmesse.
Jeg er noe usikker på i hvor stor grad forslaget til ny liturgi oppfattes som et konstruktivt innlegg i de økumeniske samtaler Dnk deltar i. Deler av den trinitariske teologien som presenteres i forslaget opplever jeg som noe rotete og uferdig, ikke minst gjelder dette når utvalget gir uttrykk for usikkerhet knyttet til hvordan eukaristibønnenes adressat skal tituleres, det vil si en viss mangel på fortrolighet med det klassiske trinitariske Gudsnavnet Fader, Sønn og Hellig Ånd. Akkurat på dette området mener jeg vel at man skal trå svært varsomt hva endringer angår, selv om jeg absolutt støtter tanken om mer inkluderende språk. Så var det også sagt.
Så til noe jeg mener er et viktig punkt: Jeg synes forslaget til ny liturgi lider under at det mangler retning – også fysisk i rommet! En ting er hvordan man nå ser for seg at kirkerommene skal se ut, ettersom man nå nærmest vil tre versus populum-ordningen nedover rom som slett ikke er tilpasset en slik bruk. (Her burde forresten kirkevergene vært inkludert i arbeidet på en helt annen måte enn det som faktisk har vært gjort, det er tross alt de som må ta ansvar for evt. ombygginger av kirkene våre.) En annen og kanskje viktigere sak er den nærmest systematiske nedgraderingen av det gamle høyalteret som referansepunkt i gudstjenesten. Ta nå for eksempel innledningsdelen: Kyrie og Gloria forutsettes ikke lenger orientert ut fra (eller i retning) alteret. Hva slags retning får den gudstjenestelige samtalen da? Ledes fra lesepulten… hva i alle dager er nå det? Som liturg tenker jeg at en av mine viktigste roller i gudstjenestens innledningsdel er å sette en retning i rommet, peke ut felles fokuspunkt for den gudstjenestefeirende menighet. Jeg ser ikke helt for meg hvordan dette skal kunne skje dersom jeg sitter på en stol i koret. – Et annet eksempel: I ett av forslagene til sursum corda leser vi følgende replikkveksling: L: Søstre og brødre, la oss lovprise Gud! M: For takk og pris tilhører deg! Her forutsettes det altså at liturgen står vendt mot menigheten og hilser menigheten og får som tilsvar at takk og pris tilhører deg! Jo, takk, men det var noe med retningen på det som sies og gjøres som kanskje ikke var helt på plass her. – Det gjenstår i det hele tatt mye arbeid i forhold til rom og retning og liturgiens dramatiske forløp. Dette må selvsagt løses lokalt, men jeg er svært usikker på om en konsekvent innføring av versus populum i det hele tatt er mulig lokalt her hvor jeg arbeider. Og jeg savner en mer bevisst og helhetlig tenkning rundt hva som skjer med et kirkerom når høyalteret står tomt tilbake.
Spørsmålet om den ”nye” gudstjenesten vil skape trygghet og med det formidle nåde og evangelium kan jeg ikke svare på. Svaret på det kan kun tilegnes gjennom regelmessig bruk. Men jeg vil formulere spørsmålet slik likevel, fordi dette for meg er essensen av all god liturgi: Trygghet. Hvile er et annet viktig stikkord. Jeg håper at også slike ord, ikke bare ord som mangfold og fleksibilitet, kan få være med og påvirke det videre arbeidet med vår nye hovedgudstjeneste.
Forsøk på å konkludere
For å samle noen tråder tenkte jeg å avslutte med å knytte an til noe av det som biskop em. Andreas Aarflot skrev i sine fortsatt nokså nylig presenterte refleksjoner i Luthersk Kirketidende (8/09). Han peker på en konsekvens av at NFG har hatt ulike underutvalg for hver del av gudstjenesten som har arbeidet nokså isolert: Resultatet er at hele prosjektet Ny gudstjenesteordning har fått et noe fragmentert preg, uten spor av en overgripende liturgisk-teologisk programprofil. Stedegenhet, fleksibilitet og involvering er fine ord, men det er samtidig ord som kan tolkes i et mylder av ulike retninger og som kan gis en drøss med ulike aksentueringer. Disse ”slagordene” kunne nok med fordel også vært forankret i et større teologisk program, i en form for grunnleggende retningsgivende fortolkning. Når dette mangler… prosjektet kan ennå ta mange ulike retninger, jf. det jeg skrev om mangel på retning også fysisk like over her.
Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at dersom det nye liturgiforslaget skal fungere, så må også det etter hvert må settes ut i praksis av mennesker med evne til å holde det fragmenterte sammen. Mer enn noen gang tror jeg det er nettopp det som vil kreves av oss som arbeider i kirka: Evnen til å holde sammen det som så mange ulike krefter vil rive fra hverandre. Det kan bli både spennende og krevende prosesser. Trøsten får være at det neppe blir kjedelig.
Til slutt en randbemerkning til salmebokarbeidet. Jeg er enig med mange av dem som mener at Norsk Salmebok fortsatt ikke er innsunget – eller var det utsunget? Men når det er sagt: Jeg synes det er en god del bra i forslaget til ny salmebok. Likevel er det også her mye å under seg over. Jeg synes for eksempel det er underlig at man i S08s gjengivelse av Du er evig, du er nær meg velger å avvike fra den allerede godt innarbeidede oversettelsen Du er lys og jeg er din i siste frase. Undertegnede har allerede brukt denne salmen sammen med øvrig Kristuskransen-materiell både i konfirmantarbeid og annen kateketisk virksomhet i flere år, og den er godt innarbeidet hos oss. Men nå vil vi altså få oppleve at selv ikke nyere stoff skal få skape gjenkjennelse når det nye liturgiske materialet foreligger. Aner vi en trend her? Kanskje dette får bli konklusjonen i denne omgang: Man må ikke forandre alt.
