Om å vente på julenatt

Dersom noen mener å ha registrert lavere strøtankefrekvens enn vanlig denne høsten, har de registrert riktig. Jeg har (blant annet) vært involvert i et CD-prosjekt i regi av Røros Barneospel, og det har vært like tidkrevende som det har vært moro. Nå er CD’en sendt i trykken, og Røros Barnegospel er stolte over å kunne presentere utgivelsen “Venter på julenatt” som kommer i salg 12. desember. Plata koster 150 blanke kroner (pluss porto) og kan bestilles på harald[krøllalfa]roroskirke.no eller fruhauge[krøllalfa]hotmail.com.

Plateprosjektet begynte som et “minnebokprosjekt” internt i Barnegospelgruppa, og selv om prosjektet har vokst underveis har vi ikke kommet så langt som til å lansere plata gjennom distributør utenfor eget lokalsamfunn. Den kommer heller ikke på iTunes eller andre fiffige nedlastingstjenester, så vidt vi vet. Men vi sender den gjerne både hit og dit. Og det er jo litt moro å kunne reklamere med “som annonsert i Dagbladet 26.11. og 1.12.” - takket være SpareBank1 SMN!

Haralds strøtanker anbefaler også releasekonserten i Storstuggu 12.12.

Om Guds navn – og våre

Preken i Bergstadens Ziir, 22. søndag etter pinse (13.11.) 2011.

Det står skrevet i Andre Mosebok, i det 3. kapittel:

Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.

Slik lyder Herrens ord.

Om når man skal feire gudstjeneste

Dagens leseanbefaling: Audun “Borisoglebskij” Oplands bloggpost Helgefri.

Om Salme 73

Følgende preken er bare(?) for en tekstmeditasjon å regne. Men sånn ble det altså, 19. søndag etter pinse 2011, i Glåmos kirke, på TV-aksjonssøndagen.

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 73:

Jeg blir alltid hos deg, Herre,
du har grepet min høyre hånd.
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.
Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.
Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg tar min tilflukt til Herren.
Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.

Slik lyder Herrens ord.

Om troll og gudstro

En måned er en hel evighet i våre Facebookdager. Men teologer er som kjent vant til å omgås gamle tekster. Jeg drister meg derfor til å kommentere et avisintervju som allerede har rukket å bli over en måned gammelt, nemlig Vårt Lands intervju med Richard Dawkins i spalten Min tro (sic!) lørdag 3 september 2011.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

- Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. “Troll” er et ord vi bruker for “store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden”, mens “Gud” er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om “et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens” – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å “tro på troll” med det å “tro på Gud” er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are “Dekodet” Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

Om det gode, det onde og det smakløse

Lars von Trier liker å være kontroversiell. Hans siste utspill virker mest av alt som et forsøk på å demonstrere at det er sant som Dostojevskij skriver, at når Gud er død er alt tillat:

- Jeg kan da sagtens forstå alle Hitlers overvejelser og hans irritation over, at det hele gik ad helvede til. Og så skulle jøderne slås ihjel. Jeg kan også sagtens forestille mig, at så snart du får magt, bliver du nødt til at udvise handlekraft. Og jeg har et problem med den der meget klare opdeling mellem ’godt’ og ’ondt’, jeg er bare en tvivler.

[...]

Von Trier forteller at han ikke tror på begrepene ondt og godt.

- Det er rigtigt, jeg er meget biologisk minded. Der er en årsag og en virkning. At noget er ondt eller godt, det tror jeg ikke på.

(Kilde: Rushblogg)

Rent filosofisk er argumentet i og for seg klart og tydelig nok: Uten Gud som referanse blir verdidommer av typen godt/ondt meningsløse. Vi sitter kun igjen med hva vi erfarer som smerte eller nytelse, eventuelt det behagelige kontra det smakløse. I et slikt univers kan mye – for ikke si alt – finne sin legitimitet, dersom man besitter makt og midler:

- Det er mot min natur å si unnskyld for noe jeg har uttalt, sier den frittalende regissøren som mener det ikke bør være noen grenser for hva man kan uttale offentlig:

- Det finnes ikke noe riktig eller galt å si. Jeg mener alt kan bli sagt. Sånn er jeg. Å si unnskyld for noe jeg sa, er det samme som å unnskylde hvem jeg er, og at jeg unnskylder det jeg står for moralsk. Det ville ødelagt meg som person. (Kilde: VG)

De fleste av oss vil nok mene at von Triers utsagn er dypt antihumanistisk. I tillegg er mannen åpenbart smakløs. Men, gitt at Gud ikke eksisterer, hvor er det denne mannen (med det han “står for moralsk”) trår feil, sånn rent filosofisk, for ikke å si moralfilosofisk?

Det kunne det vært interessant å få til en samtale om, for eksempel i kommentarfeltet like under her.

Om et åpent liv

Preken under høymessen (med dåp og konfirmantpresentasjon) i Bergstadens Ziir 11. september 2011, 13. søndag etter pinse:

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 7. kapittel:

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.

Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.

Om et flammende engasjement

Temperaturen i kirkevalgkampen er stigende. Det liker jeg.

Følgende annonse har stått på trykk i en del publikasjoner de siste dagene:

Det er nettverket www.morfarbarn.no som står bak annonsen. Den brennende kirken på bildet er Våler kirke som ble flammenes rov i mai ’09. Annonsen nevner “farløshet” og “morløshet”. Jeg vet ikke hvordan andre reagerer på virkemidlene, men for min del er det et annet løshet-ord som popper opp i bevisstheten når jeg ser annonsen. Det begynner på “smak”.

Men, som sagt, temperatur i valgkampen er ikke dumt. De som ikke synes nevnte nettsted frister til besøk, kan jo legge veien innom rausfolkekirke.no eller (kanskje aller helst) kirkevalg.no i stedet.

Uansett ståsted oppfordres du med dette til å bruke stemmeretten din, både i sivilsamfunnet og i kirka. Demokrati er viktige saker, og i år kjennes det viktigere enn på lenge.

Om avlyst avkristning

Det er valgår i år, og det betyr at ordet “avkristning” har det med å dukke opp enda oftere i aviser og debattfora enn ellers. Det er mye en kunne sagt om dette, og det tror jeg sannelig at jeg skal gjøre også, men akkurat i dag tenkte jeg heller å la en annen slippe til. En dag ikke så lenge etter 22. juli sakset jeg følgende lille innlegg fra Vårt Land – datoen kom dessverre ikke med på utklippet, men så fryktelig nøye kan det da ikke være med så presise referanser:

Noreg avkristna?

Ville samfunnet vårt reagera slik vi har opplevd no siste veka viss det var avkristna? Har vi sett eit heilt folk gje uttrykk for dei kristne grunnverdiane tydelegare enn no? Ein er ofte redd for å kalla seg kristen. Det er så mykje i kristendommen ein kjenner motstand til, så mange personlegeopplevingar somskapar [sic!] avstand. Men kva er det å vera kristen? Kanskje ein kan sjå på nytt, kva som var utgangspunktet i Jesus si lære. Det ser ut til at det er viktig for oss.

Kari Bye (Voss)

Jeg sier Amen! og Takk.

Medblogger Teo&Tao har skrevet en fin tekst om det samme: Jeg tror på Jesus og Jens.

Om å synge “Til ungdommen”

Sommerferien synger på siste verset. Dermed våkner bloggeren i meg igjen. Det første jeg vil synge ut om er ”Til ungdommen”. For nå går debatten både i kirka og andre steder: Skal sangen få plass i Den norske kirkes nye salmebok som skal tas i bruk en gang om forhåpentligvis ikke så altfor lenge?

Bakgrunnen for debatten er sikkert kjent for mange, men for ordens skyld: ”Til ungdommen” var med i høringsutgaven Salmer 2008, men kom ikke med i den salmebokutgaven som ble vedtatt på Kirkemøtet i 2011. Sangen har allerede levd sitt liv i kirkelig sammenheng en stund, blant annet på 1. mai-gudstjenester og i enkelte begravelser, men i og med at den ikke inneholder noen direkte Gudstiltale eller-omtale har de kirkelige komiteer som har ledet salmebokarbeidet kommet til at den ikke oppfyller de krav man bør stille til en salme.

Så kom 22/7, og med det ble mye endret. Søndag 24/7 ble ”Til ungdommen” sunget under den TV-overførte Høymessen i Oslo Domkirke. Som vil alle nå vet har sangen spilt en viktig rolle i mange ulike rom i tiden etter attentatfredagen. Dermed har spørsmålet også meldt seg: Bør vi ikke nå gå en runde til med spørsmålet om hvorvidt sangen skal få plass i salmeboka eller ikke?