Om å være i kommunion

For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

Audun skriver om kirkesplittelse borte på Borisoglebskij. Les!

Om ei åpen liste

Åpen kirkegruppe har publisert ei liste på sine nettsider med følgende overskrift: Offentlig oversikt over prester som vil velsigne homofile par.

Kanskje ikke overraskende figurerer jeg på lista.

Det er plass til flere navn.

Om å komme tuslende etter

Jeg har en facebookkonto. Den har ligget i dvale helt siden den ble opprettet da fenomenet fortsatt var helt nytt og ferskt og spennende. Av en eller annen grunn valgte jeg aldri å gjøre noe mer med den. Jeg mener å huske at jeg til og med gjorde et slags forsøk på å slette den.

I dag oppdaget jeg at kontoen fortsatt eksisterer.Og at den så forferdelig tom og kjedelig ut der den lå i cyberrommet, helt for seg selv.

Nå har jeg gjort et forsøk på gjenoppliving. Jeg kommer nok ikke til å bli den mest aggresive brukeren nettverket har sett, men jeg skal slenge innom nå og da. I mellomtiden kan du gjerne ta en tur innom The Holy Faceble.

Om en anbefalt avstikker

Audun har markert seg med spennende innspill i kommentarfeltet. Audun har en egen blogg med det klingende navnet Borisoglebskij. Der skriver han om kirke og teologi, om homogreier og slavistikk og diverse diverse. Og han skriver godt. Meget godt.

Auduns blogg er ellers et glimrende sted for den som synes samtalen i kommentarfeltet her hos meg er for pinglete; der borte går man ordentlig i dybden på emner som åpenbaring og religionstelogi, for ikke å snakke om at folkekirke-debunkingen er av det mer kontante slaget.

Anbefales.

Om jordpåkastelse

Mandag i forrige uke hadde Vårt Land en sak om Namdal og Sør-Helgeland krets av NLM som arbeider med en egen gravferdsliturgi som kan tilbys misjonsvenner ved forespørsel:

Det er ment som et tilbud, og jeg ser for meg at de fleste i våre sammenhenger fortsatt vil bli begravet med prester fra Den norske kirke. Tilbudet vil være mest aktuelt i tilfeller hvor avdøde ikke hadde teologisk tillit til presten på hjemstedet eller der personen har hatt minimal kontakt med kirken.

sier kretsleder Ove Sandvik til Vårt Land.

Saken er interessant av flere grunner. Hugin og Munin har allerede tatt tak i den pussige formuleringen om å bli begravet med prester fra Den norske kirke, så jeg skal ikke gjøre noe stort poeng utav den her – annet enn å peke på at vi her kanskje har en forklaring på den mye omtalte prestekrisen i kirka; dersom hver sambanditt tar med seg en prest i graven så…

Grunnen til at jeg nevner saken her på bloggen er følgende moment:

Om liturgien sier kretslederen at de stort sett har fulgt en tekst til gravferdsformål som er utarbeidet av Indremisjonsforbundet, men med justeringer. Jordpåkastelsen er den viktigste.

Den tradisjonsrike skikken med å kaste jord på kisten under tilsigelsesordene “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen stå opp” blir gjort valgfri.

-Vi beholder ordene, men ser ikke noen bibelsk begrunnelse for å kaste jord på kisten, sier Sandvik.

Ser man det. Mine tanker gikk med en gang til det jeg har lært om reformasjonstiden, til Calvin og Luther og til deres ulike strategier i møte med de etablerte katolske kirkeskikkene. Calvin insisterte på å kaste ut alt som ikke var påbudt i eller forordnet i eller kunne begrunnes ut fra Bibelen (og dermed forsvant jo det aller meste…), mens Luther nøyde seg med å avskaffe kun det som etter hans skjønn var i åpenbar strid med Bibelens vitnesbyrd, alle andre “mellomtilfeller” ble som hovedregel beholdt.

Skikken med at liturgen begynner å fylle igjen graven med tre skuffer jord samtidig som han sier det treleddede ordet om livet, døden og oppstandelsen kan ikke begrunnes med en eller flere bibelhenvisninger. Men jeg har samtidig vondt for å se at skikken på noen som helst måte skulle være på kollisjonskurs med Bibelen. Det er i hvert fall ingen tvil om at den er godt innarbeidet.

Så spørs det da om det ikke stemmer, som noen har ment en stund, at en god del av det som lever av teologi innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband er vel så påvirket av reformert tradisjon som av luthersk. Navnet til tross, altså.

Om Ef 2:1-10

Det siste halvåret har jeg vært med på å etablere et nytt tilskudd til ukerytmen her i prestegjeldet: Hver onsdags morgen kl. 08:30 er vi nå en gruppe som samles for å be (synge) laudes (morgenbønn) i Røros kapell. Etterpå setter vi oss ned med kaffekoppene og samtaler om kommende søndags tekst(er).

I dag morges, mens jeg sto for tekstlesningen, var det noe i epistelteksten som slo meg, noe jeg ikke kan huske å ha lagt merke til før:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Det lød da kjent, tenkte jeg. Hvor har jeg hørt Paulus bruke slike ord før? Og så: Jo, selvsagt, i Romerbrevet 6:3ff:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest (eller hørt lest) teksten fra Efeserne 2. Denne teksten, særlig vers 8, var en gjenganger i det miljøet jeg vokste opp i, som grunnlag både for taler og for friere vitnesbyrd. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hørt teksten utlagt som en dåpstekst.

Men i dag slo det meg at det er nettopp det dette er: En dåpstekst. Alle elementene er her: Frelsen, nyskapelsen, løftet, håpet – og gaven.

Det er ikke deres eget verk, men Guds gave sier Paulus. Det skal jeg jammen huske neste gang jeg kommer i samtale med en eller annen ivrig voksendåp-pusher som tviholder på tanken om at dåpen først og fremst er den døptes bekjenneseshandling. Her i Ef 2 er ikke Gud bare underforstått som det handlende subjektet i dåpen, nei.

Det ble en bra onsdagsmorgen denne gangen også.

Om å peke på andre

Jeg sitter og pusler med en St.Hans-andakt ut fra Johannes 10:40-42. Ledemotivet blir, ikke overraskende, å peke på andre. Det sentrale i Bibelens bilde av Johannes er at han peker videre fra seg selv til Jesus, han som alt handler om. Det gjør jo vi også, hver på vår måte, vi som er døpt til å tilhøre ham: Våre liv peker videre fra oss selv og til han som viser oss hvem Gud er. Vi inviteres til å si med Johannes: Han skal vokse, jeg skal avta.

Så får jeg peke litt videre, jeg også. I denne omgang ikke så mye til Jesus som til en kristen bror som har mye meningsfullt å si om både Jesus og kirka og de døpte og en hel mengde andre ting. Thor Bjarne Bore avla bloggen min en visitt i går og la igjen et visittkort. Nå legges han til blogglenkelista mi, og med det gir jeg Bore-aktuelt mine beste anbefalinger. Les for eksempel denne posten, hvor Bore vever sammen mange viktige tanketråder fra vivvrarret etter Stavangerutnevnelsen på fredag.

I tillegg legger jeg Alf Gjøsunds utmerkede blogg Vestibylen til lista mens jeg er i gang. Jeg kjenner Alf fra tiden på Fjellhaug. Selv om jeg ikke alltid ønsker å si det samme som ham så skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne skrive som ham.

Om – endelig!

Så har Harald begynt golfsesongen. Én bøtte på range’n, så de fem første hullene på hjemmebanen min i bra tempo. Fasit ble par-doublebogey-bogey-par-triplebogey, noe som (kjapt kalkulert) betyr seks over par og elleve Stablefordpoeng på fem hull. På det lange fjerdehullet nådde jeg greenen på tre og strøk hullkanten med birdieputten. Jeg er storfornøyd! Det eneste minuset var i grunnen at jeg gikk alene.

En av de tingene jeg undersøkte i forbindelse med at jeg søkte prestestillinger var avstanden til nærmeste golfbane. Det talte til Røros’ fordel at det er egen golfklubb her. For meg finnes det ikke noe annet sted hvor jeg slapper bedre av og samler mer energi enn på golfbanen. Sesongen er kort på Røros, så jeg prøver å utnytte den godt, og når vi reiser andre steder om somrene har jeg alltid golfbagen med.

Etter en noe travel forsommer og litt for mye dårlig vær i det siste var dette ettermiddagen for å innlede årets dose moro. Svingen satt som den skulle fra første slag. Det er deilig. Jeg var dessuten bedre venn med driveren nå enn jeg noen gang har vært før. Slik har det vært de siste årene, merkelig nok: Det beste jeg har kunnet gjøre for å forbedre driversvingen har vært å ta seks måneders pause…

Men er det ikke sånn det ofte er, da? At ting modnes fram over tid, kanskje aller mest når man ikke bruker så mye krefter på det?

Om bispeutnevnelser

(Eller: Harald gjør et forsøk på kirkepolitisk analyse/synsing.)

Fredag ble Erling Pettersen utnevnt til Stavangerbisp. Utnevnelsen har provosert mange, både i og utenfor Stavanger. Vårt Land går på lederplass hardt ut mot kirkeministeren, ministeriet ellers og statskirkesystemet generelt. Uavhengig av hva man ellers måtte mene: Kjetil Aano har i høyeste grad grunn til å føle seg forbigått denne gangen.

Men uansett hva kirkegrasrota og kandidatene måtte mene og føle: Realiteten er at vi har en statskirke, og statskirkesystemet er nå engang slik at det er staten som ansetter biskopene. Biskopene er embetsmenn, de opptrer på vegne av kongen, og derfor er det regjeringen – eller kirkelig statsråd, for å være helt presis – som fungerer som ansettelsesorgan. Et ansettelsesorgan har alltid mulighet til å bruke skjønn i forbindelse med en ansettelse, og det har også kirkelig statsråd mulighet til å gjøre i forbindelse med bispeutnevnelser. Noen ganger vil dette organet overprøve ønskene nedenfra i systemet slik disse har utkrystallisert seg i den forutgående avstemningen.

For å ta en analogi fra et annet nivå i kirkesystemet: Når prester skal ansettes har de angjeldende menighetsrådene rett til å uttale seg. Men selv i de tilfeller der samtlige berørte menighetsråd er samstemte i sine vurderinger kan bispedømmerådet (som altså er ansettelsesorgan) velge å ansette en annen enn den rådene ønsker. Dette er ikke i seg selv uttrykk for noen form for nedvurdering av det kirkelige demokratiet, det er rett og slett et uttrykk for at arbeidsgiver noen ganger må balansere flere hensyn enn det rådene er i stand til (eller villige til) å ta i betraktning. Ved ansettelse av prester kan det handle om slike faktorer som ansiennitet, hensynet til kjønnsbalanse, hensyn til en søker som har søkt mange stillinger uten å nå helt opp, og så videre.^[1]

Slik er det også når kirkelig statsråd utnevner biskoper. Noen ganger følger man anbefalingen fra den forutgående avstemningen, noen ganger velger man å utnevne nr. to eller tre fra avstemningen. Og noen ganger er avstemningsresultatet vanskelig å lese klart…

Så er spørsmålet: Er dette en mulighet som politikerne misbruker? Og, i den grad de misbruker denne, gjør de det med bare én sak for øyet? Jeg spør slik fordi det ser ut til å være en nærmest vedtatt sannhet blant kirkelige kommentatorer at denne overstyringsretten utelukkende virker i liberaliserende retning, altså at statsråd bruker dette som en mulighet til å “snikliberalisere” kirka i bestemte spørsmål - og med “bestemte spørsmål” mener jeg selvsagt homofilisaken. Spørsmålet er altså om systemet med statlige bispeutnevnelser virkelig fungerer slik at det leder kirka i liberal retning, og, dersom så er tilfelle, om dette skjer i snegle- eller ekspressfart.

Hvem, hva, hvor

Som et utgangspunkt for noen strøtanker rundt dette spørsmålet presenterer jeg med dette en tabell hvor dagens elleve biskoper er kategorisert etter kategoriene konservativ/liberal. I denne forbindelse er det standpunkt i homofilispørsmålet det handler om, eller, mer presist, hvorvidt biskopen vil ansette/ordinere homofilt samlevende prester. Spørsmålet om likekjønnet ekteskap holder vi i denne omgang utenfor for å forenkle bildet noe; der er det også vanskelig å vite sikkert hva samtlige av biskopene egentlig står for. Når det gjelder kategoriene “konservativt/liberalt bispedømme” siktes det her til hva forgjengeren til dagens biskop sto for. Dette er selvsagt også en forenkling, ettersom biskopens syn ikke nødvendigvis speiler bispedømmerådets syn, og det er som kjent bispedømmerådet som ansetter prester. Noen vil nok også mene at i og med at alle av dagens biskoper ordinerer kvinner til prestetjeneste er det egentlig meningsløst å snakke om “konservative” innen bispekollegiet. Men nok om de manglende nyansene. Her er tabellen:

—–

	Kons. bispedømme	Lib. bispedømme*
Kons. biskop	Olav Skjevesland Ingeborg Midttømme Halvor Nordhaug	Laila R. Dahl** Ole Christian M. Kvarme
Lib. biskop	Helga H. Byfuglien Erling Pettersen	Per Oskar Kjølaas Solveig Fiske Tor B. Jørgensen Tor Singsaas

Forklaringer
Navn i rødt: Utnevnt av Ap-kirkestatsråd.
Navn i svart: Utnevnt av Krf-kirkestatsråd.
*) Forgjengeren til dagens biskoper var alle den første (åpne) liberale biskop i sitt bispedømme.
**) Har skiftet syn etter utnevnelsen.

—–

Ut ifra tabellen er forholdstallet mellom de liberale og konservative 6-5 i de liberales favør. Merk at jeg i denne sammenhengen regner biskop Laila med blant de konservative, ettersom det var der hun hørte til da hun ble utnevnt; at hun senere har endret ståsted (slik at det faktiske forholdstallet er 7-4) er ikke statsrådens “skyld”.

De kontroversielle utnevnelsene

De navnene som er satt i kursiv utgjør de tilfellene der utnevnelsen ikke var i tråd med den kirkelige avstemningen i forkant. Av dagens elleve biskoper er det altså fire (36 %) som ikke var kirkas førstevalg; alle disse var for øvrig nr. to i den kirkelige avstemningen. Det betyr at i 64 % av de siste 11 utnevnelsene har kirkelig statsråd utnevnt den som kirka hadde satt som nr. 1 og i 100 % av tilfellene har man utnevnte en av de to som oppnådde flest stemmer i den kirkelige avstemningen.

Det er videre lett å se at det er minst én klar forskjell mellom Krf- og Ap-ledede utnevnelser: Krf har fulgt kirka i 4 av 5 tilfeller (80 %), mens Ap har valgt andrekandidaten i 3 av 6 tilfeller (50 %). Det ser med andre ord ut til å være hold i påstanden om at Ap er mer villig til å bruke “styringsretten” enn det andre partier (representert i de to Bondevik-regjeringene) har vært, i hvert fall hva gjelder de siste 10 årene.^[2]

Samtidig er det verdt å merke seg at det faktisk har forekommet at kirkelig statsråd har utnevnt en konservativ biskop til en bispestol hvor forgjengeren var uttalt liberal – alle fire kategorier i tabellen inneholder minst to navn. Begge disse liberal forgjenger/konservativ etterfølger-utnevnelsene ble foretatt av Krf-statsråder; Ap har så langt ikke foretatt noen slike “tilbakesteg”. Merk likevel at den ene av disse to, biskop Laila, ikke vant den kirkelige avstemningen i forkant av utnevnelsen (det gjorde Per Arne Dahl, selv om jeg mener å huske at tallene ikke var bare enkle å tolke). Det forholder seg altså ikke slik at ”overstyring” utelukkende benyttes for å forskyve kirka i liberaliserende retning.

Det er også på sin plass å minne om at samtlige av disse “kontrovers-biskopene” hadde blitt nr. to i den forutgående kirkelige avstemningen etter først å ha blitt nominert av bispedømmerådet. Alle fire – inkludert Erling Pettersen – hadde et solid kirkelig mandat bak seg. Det blir derfor feil å framstille det som om staten i disse fire tilfellene har pådyttet kirka en fullstendig uønsket kandidat. I samtlige tilfeller har det vært snakk om andrevalget. Kan man ikke få førstevalget, så må man da kunne enes om at andrevalget slett ikke noe dårlig valg.

Bildet kompletteres av at det befinner seg en kontroversbisp til i kollegiet. Ole Christian Kvarme var i utgangspunktet ikke nominert av Oslo bispedømmeråd, men han ble lansert (av redaktørene i Luthersk kirketidende) som alternativ kandidat og samlet nok oppslutning til at han faktisk vant den kirkelige avstemningen. Utnevnelsen av ham var en spennende test på det kirkelige demokratiet. Spørsmålet om han hadde blitt utnevnt dersom det hadde vært Ap og ikke Krf som hadde kirkestatsråden blir selvsagt rent hypotetisk. Poenget i denne sammenhengen er (igjen) at statskirkemodellen slett ikke gjør det umulig for konservative kandidater å bli bispeutnevnt.

Hva om…?

Men hvordan ville tingene forholdt seg dersom staten alltid tok kirkas stemmegivning til følge og utnevnte deretter? La oss ta for oss de fire kursiverte navnene i tabellen:

• Ingeborg Midttømme: Alternativet her var Halvor Nordhaug. Det ville, så langt jeg vet, ikke betydd noe fra eller til hva homofilispørsmålet angår.
• Laila R. Dahl: Her var Per Arne Dahl motkandidat. Hva han mener om homofilt samliv vet jeg faktisk ikke, men la oss for argumentets skyld anta at han ville ha holdt seg på en konservativ linje.
• Erling Pettersen: Kjetil Aano er konservativ i homofilispørsmålet. Her ville vi fått en endring i “maktbalansen” fra 6-5 til 5-6.
• Tor B. Jørgensen: Dersom jeg ikke husker helt feil var det Bjarne Olaf Weider som vant den kirkelige avstemningen. Men bildet var noe komplisert, blant annet var Kirkerådet delt på midten og Sør-Hålogaland bispedømmeråd foretrakk (med knapt flertall) Jørgensen. Her var feltet tett. Men dersom Weider hadde blitt utnevnt ville forholdet liberal-konservativ ha blitt endret enda et “knepp”, fra 5-6 til 4-7.

Konklusjonen er med andre ord ganske klar: Den statlige overprøvningen av de kirkelige avstemningene fungerer i liberaliserende retning.

Samtidig må bildet nyanseres litt mer enn som så. For de fire liberale biskopene som uansett ville vært utnevnt (Helga Byfuglien, Per Oskar Kjølaas, Solveig Fiske og Tor Singsaas) er alle nominert og stemt fram av kirkas egne organer. Dessuten må det være lov å påpeke at dersom Halvor Nordhaug hadde blitt biskop i Møre hadde han ikke like etter blitt nominert til Bjørgvin bispestol. Nr. to i den kirkelige avstemningen i Bjørgvin var Ørnulf Elseth. Tre av de fem nominerte Bjørgvin-kandidatene (Ørnulf Elseth, Kari Veiteberg og Kjell Bertel Nyland) frontet det liberale synet. Det er med andre ord ingen umulighet at en liberaler kunne ha gjort det sterkt i en alternativ Bjørgvin-avstemning. Kanskje burde vi for ordens skyld holde Bjørgvin helt utenfor bildet, i så fall står vi igjen med forholdstallene 4-6.

Alt i alt ser det ut til at vi kan konkludere tre ting med hensyn til bispeutnevnelser:

1. Staten (ved Ap-statsråd) har forskjøvet balansen noe i liberal retning.
2. Liberaliseringen av kirka foregår likevel vel så mye igjennom kirkas egne organer som gjennom statlige beslutninger (I følge gjennomgangen over har “kirken selv” har utnevnt fire liberale biskoper, mens staten har lagt til to).
3. Statlige overprøvinger av kirkelige avstemninger fungerer ikke utelukkende liberaliserende.^[3]

Utnevnelsen av biskop Erling

Med utnevnelsen av Erling Pettersen til biskop i Stavanger fikk vi nok et eksempel på at ansettelsesorganet valgte annerledes enn den forutgående kirkelige avstemningen la opp til. Det kirkelige kommentatorkorpset er mer eller mindre samstemte i sin dom: Her var det homofilisaken som avgjorde!

Jeg har over prøvd å vise at bildet er noe mer sammensatt enn som så, og at det er flere hensyn enn bare standpunkt i homofilisaken som spiller inn når en biskop skal utnevnes. Selvsagt har det, i Trond Giskes øyne, talt til Pettersens fordel at han er uttalt homoliberal. Men jeg tror det kan være verdt å overveie om det ikke har vært flere andre faktorer som har spilt inn denne gangen:

• Erling Pettersen har lang erfaring fra kirkepolitikken. Han kjenner med andre ord mange personer i det politiske miljøet personlig.
• Erling Pettersen var involvert både i utformingen av KRL-faget og i igangsettingen av trosopplæringsreformen. Begge disse sakene har vært tungt profilerte i de politiske miljøene.
• Erling Pettersen har sin politiske tilhørighet på venstresiden.
• Erling Pettersen kommer til Stavanger utenfra. Når man tenker på hvor turbulent det siste året med biskop Ernst har blitt, er et slikt utenfraperspektiv sannsynligvis en fordel.
• Erling Pettersen er opptatt av misjon og menighetsbygging, og passer derfor godt både til Stavanger bispedømme og som biskop Ernsts etterfølger hva hjertesaker angår.
• Kanskje har også Alf Gjøsund noe rett i sine spekulasjoner når han tolker utnevnelsen som et forsøk på å tømme kirka for “treg og tyngende” ballast. Jeg vil ikke selv gjøre meg til talsmann for denslags mistankehermeneutikk, men det er i hvert fall ingen tvil om at diskusjonen på årets GF rundt et mulig NLM-kirkesamfunn vil bli påvirket av denne bispeutnevnelsen.
• Sist men ikke minst: Erling Pettersen har vært framme i forbindelse med flere tidligere bispeutnevnelser. I Oslo nådde han nesten opp. Det ville faktisk ikke være urimelig å tenke at det var hans tur denne gangen.

Det siste året har Trond Giske hatt gleden av å utnevne fire biskoper. I to av tilfellene har han fulgt den kirkelige avstemningen, og i det tredje tilfellet (Møre) hadde han nok allerede sett muligheten for at den da forbigåtte Halvor Nordhaug kunne få revansj ved neste korsvei. Denne gangen brukte han det handlingsrommet han faktisk hadde da han prioriterte kirkas andrevalg. Vi kan diskutere hvor klokt det var, men noen skandale er det så definitivt ikke.

Til slutt…

Hva mener så Harald selv?

Jeg er på prinsipielt grunnlag tilhenger av å skille stat å kirke. Det betyr at jeg på sikt ønsker at kirka selv skal få utnevne sine biskoper. Det betyr videre at jeg ønsker meg et noe annet system enn det vi har i dag.

Likevel klarer jeg ikke helt å hisse meg opp over fredagens utnevnelse. Som jeg nå har gjentatt til det kjedsommelige: Erling Pettersen var kirkas andrevalg. Han er ikke uønsket som biskop, verken i kirka som helhet eller i Stavanger bispedømme.

Dersom kirka en dag skal foreta denne typen utnevnelser selv, vil vi trenge et eller annet arbeidsgiverorgan som foretar selve utnevnelsen, slik kirkelig statsråd gjør i dag. Diskusjonen om dette organet i så fall skal kunne ha rom for å utøve skjønn vil helst sikkert komme. Kan hende kan det anføres gode grunner for at skjønn fortsatt skal være en del av bildet. Hvor annerledes blir situasjonen egentlig da?

Kanskje er det aller beste en ordning á la den svenske og danske, hvor det avgis stemmer helt til en kandidat får mer enn 50 % av stemmene. Da må vi også lage et system for vekting av stemmer slik at resultatet ikke er til å misforstå. Men er vi virkelig klare for bispevalg med enda flere valgomganger og enda mer seigpining av kandidatene enn i dag?

Vi kan trygt konkludere med at diskusjonen rundt dette vil fortsette – lenge! I mellomtida, mens vi gjør oss klare for nye runder, vil i hvert fall jeg benytte anledningen til å gratulere Erling Pettersen og Stavanger bispedømme med hverandre. Det synes jeg de har fortjent.

Noter/referanser

1. Analogien er selvsagt ikke uten problemer. Den største forskjellen er at prester søker på stillinger mens biskoper kalles/utnevnes.

2. Den kanskje mest kontroversielle bispeutnevnelsen de siste årene skjedde i 1998 da Gunnar Stålsett ble Oslo-biskop. Denne utnevnelsen ble foretatt av en Krf-ledet regjering. Forhistorien var som kjent at Kjell Magne Bondevik erklærte seg inhabil i og med at hans fetter Odd Bondevik var blant kandidatene. Sp-lederen overtok statsministerens plass med tilhørende dobbeltstemme, og dermed ble stemmeforholdet internt i regjeringen endret og Stålsett ble utnevnt.

3. Her kan det være på sin plass å minne om at Ole Christian Kvarme ble Oslo-biskop etter “benkeforslag”. Den av bispedømmerådets kandidater som samlet flest stemmer var Erling Pettersen, og det ble til og med tatt dissens i hans favør i regjeringen i forbindelse med utnevnelsen. Her måtte kirkelig statsråd veie to demokratiske hensyn mot hverandre: Respekten for bispedømmerådet som demokratisk valgt organ (lokaldemokratiet) og respekten for totalbildet i stammegivningen (stemmegivningen i hele landet).

Om inspirerende lesning

Etter en intens periode med mye konfirmasjoner, andre spesielle gudstjenester, enkelte begravelser og vielser samt diverse våravslutninger, er jeg nå inne i en relativt rolig periode på jobb. Riktignok med tre begravelser på fire dager, men jeg har i det minste prekenfri denne helga og sommervigselssesongen har ikke begynt ennå. Dermed har jeg fått satt meg ned med en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese: Richard Bauckhams Jesus and the Eyewitnesses.

Jeg er jo generelt glad i teologifaget, så det skal ikke alltid så mye til for at en fagbok skal fange min interesse. Men Bauckhams bok gjør mer enn det. Den begeistrer meg. Det er en god følelse.

Under lesningen har jeg stadig tatt meg selv i å smile, til og med le høyt for meg selv. Jeg nikker og noterer gode poeng, glemmer tida, leser femti tettskrevne sider i én sitting. Konklusjonen så langt (etter å ha lest omtrent halve boka): Dette er en av de aller, aller beste fagbøker jeg har lest. Det er en klassiker, rett og slett.

Bokas tema er spørsmålet om kildegrunnlaget for de kanoniske evangeliene i Det nye testamente. I evangelieforskningen har det lenge vært en allment akseptert tese at fortellingene om Jesu ord og gjerning gjennomgikk en ganske omfattende muntlig tradisjonsoverleveringsfase før de ble nedskrevet. Særlig har formkritikken vært opptatt av dette; man har postulert en hel rekke Sitz im Leben i urmenighetenes liv hvor fortellinger om Jesus ble formet, støpt om, til og med skapt på grunnlag av behov i den aktuelle menigheten, fortellinger som så ble overlevert videre, fra forteller til forteller, før noen av disse mange fortellingene endelig ble skrevet ned av noen (anonyme) evangelister som slett ikke hadde fulgt Jesus, langt mindre kunne etterprøve sannhetsgehaltet i det overleverte materialet.

Bauckhams bok er et oppgjør med hele denne tenkningen. Hans utgangspunkt er at vi i stedet må tenke oss at evangelistene^[1] har gått så nær primærkildene som det var mulig for dem å komme, nemlig at de baserer sine beretninger på vitnesbyrd fra øyenvitner som fulgte Jesus. Disse øyenvitnene, sier Bauckham, vil i den tidligste kristne kirke ha hatt status som tradisjonsbærere, og vi må anta at de tidlig formet og gjennom hele sitt liv – det er naturlig å tenke seg at de døde på 60- og 70-tallet av vår tidsregning, men noen kan ha blitt enda eldre – fortsatte å fremføre sine vitnesbyrd om hva de hadde hørt og sett Jesus gjøre under hans levetid. Blant disse øyenvitnene har selvsagt de tolv en særstilling, sier Bauckham, men også andre vitner har hatt tilsvarende roller.

Alt dette er i og for seg ikke nye tanker. Det er vel slik man gjennom hele kirkens historie, i hvert fall i den “fromme” bibellesningen, har tenkt seg at dette må ha hengt sammen. Det nye hos Bauckham er ikke tanken om at evangeliene er basert på øyenvitneskildringer, men at han mener å kunne vise til helt konkrete spor etter disse vitnene i selve tekstene. Han postulerer at bruken av navn i evangelieskriftene har en nøkkelrolle i denne sammenhengen. Når man leser evangeliene ser man raskt at noen personer er navngitte, andre ikke. Bauckhams tese er, rett og slett, at navnene fungerer som et referansesystem, nærmest som et sett med fotnoter eller kildehenvisninger. Når evangelisten vektlegger eller identifiserer et spesielt navn i forbindelse med en spesiell beretning, signaliserer han hvem som er kilden til den aktuelle beretningen.

Tesen er fascinerende. Men det stopper ikke der. Hele boka er et vell av overbevisende argumenter for hvorfor denne tesen må være riktig. Bauckham argumenterer ut fra statistikk over hvilke navn som var mest vanlige i det jødisk-hellenistiske miljøet rundt vår tidsregnings begynnelse, han gir en fornyet og kjempespennende lesning av de såkalte Papias-fragmentene, han er en kløpper til å oppdage bortgjemte men like fullt overbevisende poeng i bibeltekstene selv. Når han i tillegg framstår med autoritet på områdene klassisk/hellenistisk litteratur og kultur må resultatet bli bra. Bauckham viser seg i det hele tatt en kjempekapasitet av en teolog, med en imponerende litteraturoversikt og et levende språk fullt av humor og understatements.

Bauckham har gjort det før. I The Gospels for all Christians gjør han noe av det samme med den like inngrodde (og, etter mitt skjønn, like lite overbevisende) tanken om at evangeliene var skrevet for lukkede kretser (skoler eller sektgrupper) innenfor urkristendommen: Bauckham (med venner) viser hvordan denne tanken leder nytestamentlere inn i flere problemer enn den løser.

Richard Bauckhams forfatterskap er med dette anbefalt på det aller, aller varmeste. For den som synes Jesus and the Eyewitnesses med sine drøyt 500 sider er litt i overkant anbefaler jeg God Crucified, en fantastisk liten sak som har bidratt vesentlig til min måte å tenke kristologi på. Mannen er poengtert, sprenglærd og bibelsprengt, kreativ og observant. Og han er aldri – jeg gjentar: Aldri! – kjedelig.

Noter/referanser

1. Primært Markus og Johannes. Markus er den første blant synoptikernes og som sådan blant de viktigste kildene til Matteus og Lukas sine evangeliefremstilliner. Johannes er som kjent eksponent for en egen tradisjon.