Dersom en opplever sitt eget standpunkt som hjerterått,
bør man ikke da vurdere å lytte til hjertet?
Det pågår en nokså heftig debatt om skilsmisse og gjengifte i Vårt Lands debattspalter for tida. Bakgrunnen er at NLMs Espen Ottosen profilerte sitt (og organisasjonens) absolutte nei til gjengifte gjennom avisa nylig. Ottosen opplever selv at hans eget syn kan kjennes hjerterått – derav ordvalget i overskriften – men sier samtidig at han føler seg bundet av Jesu ord om saken. Etter presentasjonen av Ottosens ståsted har debattinnleggene strømmet på. Flere skilte har delt glimt fra sine egne livsfortellinger, glimt som har forsterket følelsen av at et konsekvent nei til gjengifte er et nettopp hjerterått standpunkt. Ottosen har skrevet et par oppfølgingsinnlegg. Hans holdning ser ut til å være at i dette spørsmålet kan vi ikke la oss styre av følelser. Vi er bundet av Jesu ord. Og Jesus (og forsåvidt også Paulus) er i følge Ottosen fullstendig avvisende til gjengifte.
God said it.
I believe it.
That settles it.
Tirsdag 26. januar fikk så Ottosen svar fra to medteologer. Og de to er ikke hvem som helst. Vi snakker om Jan-Olav Henriksen, professor ved Menighetsfakultetet, og Paul Leer-Salvesen, professor ved Universitetet i Agder. De to har en imponerende faglitterær produksjon bak seg. I mine øyne er dette to av de mest spennende teologiske tenkerne vi har her til lands. De herrer professorene er ikke nådige(!) i sin kritikk av Ottosen. Jeg siterer (og kommenterer):
Det virker som om Ottosen er mer opptatt av Bibelens bokstav enn av Bibelens anliggender og budskap. Både hos Jesus og Paulus er undervisningen om skilsmisse og gjengifte først forståelig dersom vi kjenner den historiske og sosiale sammenheng de taler inn i. Ottosens lesning innebærer i praksis ikke å ta Bibelens budskap på alvor og vitner om liten forståelse for selve poenget i Jesu undervisning – som er å verne om den svake part i et samliv.
Friske takter, altså. Og det blir friskere.
Ottosens syn kan bidra til å fastholde mennesker i konsekvensen av andres ugjerninger. Hvis det skal være slik at noen er forhindret fra å gifte seg etter at ektefellen har etablert et nytt forhold og brutt ut av ekteskapet, betyr det i realiteten at kristen etikk opprettholder bruddets konsekvenser for den forlatte part. Denne parten fratas da de ressurser for livsutfoldelse, glede, personlig utvikling, tid, krefter og økonomi som et samliv med en ny ektefelle kan muliggjøre. Hvilken verdi vil Ottosen stille opp som er viktigere enn dette? Konsekvense av hans syn vil være at mot slike livskvaliteter har kristen etikk ikke annet å stille opp enn en abstrakt verdi om bibeltroskap. Dersom Bibelen skal adlydes blindt og vilkårlig på denne måten, er det ikke til å undres over at respekten for kirkens etiske undervisning er i ferd med å forsvinne.
Du snakker. Harde ord, dette. Men jeg er altså enig med de to strenge herrer (og dette tror jeg jammen fortjener å settes i kursiv): Hva er egentlig bibeltroskap verdt dersom denne troskapen hindrer oss i å se vår neste? Spørsmålet berører forholdet mellom de to leddene i det dobbelte kjærlighetsbudet: Du skal elske Gud, og du skal elske din neste. Jeg mener at vi, for å komme til rette med denne dobbeltheten, må tenke som så at din evne og vilje til å elske Gud må prøves nettopp på din evne og vilje til å elske din neste, også dersom dette betyr at du må krysse noen grenser. (Det er ikke så lenge siden jeg skrev en lengre tekst om dette.)
Nå vil selvsagt ikke Ottosen være med på at han ikke er i stand til å se sin neste. Men jeg strever med å se på hvilket punkt Henriksen og Leer-Salvesen kan arresteres akkurat her. Legger man ikke stein til byrden dersom man binder den forlatte og forsmådde part i konsekvensen av den andres synd, også der det ville vært mulighet for å gå videre?
Ut fra dette vil den form for etikk som Ottosen gjør seg til talsmann for, først og fremst være til fordel for dem som bryter ut av et samliv og etablerer et nytt: De vil få del i de kvalitetene som vi listet opp i forrige punkt, mens ektefellen de har forlatt, ikke vil ha noen legitim rett til det samme. Kan et slikt standpunkt med noen som helst grunn forsvares som et etisk standpunkt? Misforstå oss ikke: I mange tilfeller kan det være både ufruktbart og umulig å plassere skyld og uskyld i et samlivsbrudd. Men å bruke Bibelen for å kreve at både den som går og den som blir forlatt skal nektes adgang til nytt ekteskap, verner ingen andre “verdier” enn den blinde troskap mot Bibelens bokstav.
Nå begynner det å bli klart hva som er det underforståtte i Henriksens og Leer-Salvesens argumentasjon. Joda, Jesus er sitert på at han sier nei til skilsmisse. I evangelietradisjonen er dette bevitnet i Matt 5:27-28; 19:3-10; Mark 10:2-12; Luk 16:18. Paulus henviser til Jesu ord i 1 Kor 7:10-11 som en del av sin egen diskusjon om temaet. Men Jesu utsagn retter seg i første omgang bare mot en av partene i samlivet, nemlig mannen. På Jesu tid var det mannen som kunne ta ut skilsmisse (“gi sin kone skilsmissebrev”). Dette var i hvert fall situasjonen på jødisk mark, som altså er Jesu egen kontekst. Kvinnen var prisgitt mannens eventuelle valg om å “sende henne fra seg”. Diskusjonen i de rabbinske miljøene gikk ikke på om mannen hadde rett til å ta ut skilsmisse, men om hvor alvorlig krenkelsen av mannens ære måtte være før skilsmisse var et sosialt akseptabelt valg: Holdt det at hun svidde maten (slik det er bevart at rabbi Hillel sa), eller måtte hun faktisk ha vært ham utro med en annen mann (slik rabbi Shammai mente)?
Uansett: Kvinnen kunne ikke selv velge å forlate sin mann. Men mannen kunne sende henne fra seg. Og en fraskilt kvinne var ikke akkurat attraktiv på ekteskapsmarkedet. En slik frastøtt kvinne mistet derfor det aller meste av sitt sosiale sikkerhetsnett.
(Et lite à prpops til dette: I Matteusevangeliet omtales Josef som en rettskaffen mann fordi han, da han fikk vite at Maria var blitt gravid uten å ha innledet noe sexliv med ham, ville skille seg fra henne i all stillhet (Matt 1:19). Med andre ord: Han ønsket ikke at hun skulle straffes (selv om dette ville vært i tråd med lovens bokstav!), og han ville heller ikke gjøre det fullstendig umulig for henne å begynne på nytt ved å skape en masse støy rundt det som hadde skjedd. Hvor enkelt dette faktisk ville være for henne å begynne på nytt med et barn født utenfor ekteskap er et annet spørsmål. Men det får vi la ligge akkurat her.)
I denne konteksten er det altså at Jesus går inn og innskjerper budet: Mannen skal ikke sende kvinnen fra seg på denne måten. Dette har tradisjonelt vært forstått dit hen at Jesus søker å verne om den svakeste part, nemlig kvinnen. Datidens fortolkning av Moseloven, kombinert med skammen knyttet til det å være bortstøtt, ville langt på vei binde en fraskilt kvinne i sin enslige stand dersom mannen skulle ta ut skilsmisse.
Henriksen og Leer-Salvesen er selvsagt oppmerksomme på at den sosiale konteksten er en annen nå enn den gang. Et ekteskap er i dag, i hvert fall i vår kultursfære, basert på likeverd som kjerneverdi. Både kvinner og menn kan bryte ut av forholdet på like vilkår. Det er heller ikke umulig for fraskilte å etablere seg på nytt, sosialt sett, fordi skammen knyttet til skilsmisse ikke er en spesielt dominerende faktor lenger. I denne sammenhengen peker Henriksen og Leer-Salvesen på at konsekvensene av Ottosens standpunkt ligner mye på konsekvensene av den skilsmissepraksisen som Jesus kritiserer. Så da blir spørsmålet: Kan dette sies å være i tråd med Jesu ønske om å verne om den svake part?
Ottosen har gått igjennom et teologisk studium der han har lært om den historiske sammenhengen som Jesu lære om skilsmisse og gjengifte er talt inn i. På Jesu tid var det utviklet en svært liberal skilsmissepraksis, på mannens premisser. Terskelen var lav for menn som ville sende sine kvinner skilsmissebrev for å kvitte seg med dem: Uteblitt graviditet, manglende lydighet eller dårlige kokekunster kunne være nok. Ut fra kunnskap om slike anerkjente skilemissegrunner, kan Jesu strenge ord om skilsmisse forstås som vern om den svake part. Det fantes skilsmissepraksiser i Jesu samtid som også vi vil se som urimelige. Men vi vil også måtte se Ottosens bastante avvisning av gjengifte etter skilsmisse som uholdbar. Ottosens etikk er på dette feltet “ubibelsk”. Den tar ikke hensyn til den svake part etter et samlivsbrudd, enten det er den ene eller begge. Å lese Bibelen uten forstand og kontekst på denne måten, leder nettopp til en hjerterå etikk. Heldigvis har mange kirkesamfunn, inklusive Den norske kirke, beveget seg bort fra en slik måte å bruke Bibelen på. Denne form for bokstavtro er ikke bare blind for Bibelens budskap til mennesker som opplever at livet kan gå i stykker – den lukker seg også ute fra selve kjernen i Jesu etiske undervisning. Vi mener dette vanskelig fortjener å kalles etikk. Det må snarere kalles for uforstandens manglende evne til å møte livets problemer og utfordringer, og komme til rette med dem.
Harde ord? Javisst. Men ikke hardere enn de ordene Ottosen selv bruker om folk som mener det samme som Henriksen og Leer-Salvesen. Ord som “ubibelsk”, “direkte i strid med Bibelens ordlyd og Jesu intensjon”, “opprør mot Jesu bud”, “ikke kristen etikk”, “ikke forenelig med (klassisk) kristen tro” eller klassikeren “påvirket av tidsånden” – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest slike ord i innlegg fra den konservative kanten. Det er en besynderlig opplevelse å se den samme type formuleringer kastet tilbake mot Ottosen. Om en slik hard og uforsonlig språkbruk tjener debatten vet jeg ikke, men at det er god publikumssport er det ingen tvil om.
Hvis jeg skal legge til noen ord om den teologiske vurderingen av skilsmisse og gjengifte, så må det bli som dette: Det virker forsvarlig og i tråd med klassisk kristen etikk både å åpne for skilsmisse som en farbar vei ut av et uføre og å godta gjengifte når skilsmisse først er et faktum. Begrunnelsen for dette er todelt.
For det første viser de nytestamentlige tekstene selv en åpning og en utvikling i denne retning, fra mer absolutt avvisende utsagn til noe mer åpne utsagn hvor “unntaksklausulene” for gyldige skilsmisser er utvidet og hvor gjengifte også ser ut til å være en mulighet (Matt 19). Paulus ser på sin side ut til å vise en viss tilbakeholdenhet med å trekke konklusjoner selv om han tar utgangspunkt i en avvisende form av Jesu ord. Han er klar over at skilsmisser kan forekomme også blant kristne, og han henviser til at den enkelte selv må vurdere sin egen situasjon; han gir råd, men presiserer at dette er hans egen veiledning, ikke Jesu ord (1 Kor 7:10-15). Det ser med andre ord ut til at allerede de første kristne løsnet noe på Jesu stramme veiledning hva skilsmisse angår, og dette har kirka fortsatt med også senere i sin historie.[1]
For det andre: Når skilsmissen først er et faktum og det ikke er noen vei tilbake til det ekteskapet som en gang var, da virker det (som Henriksen og Leer-Salvesen også er inne på) fullstendig urimelig å skulle nekte et menneske å gjøre et nytt forsøk på å virkeliggjøre gode bibelske verdier i et forhold preget av gjensidig forpliktelse. Sagt på en annen måte: Også etter en skilsmisse kan nåden virkeliggjøres som den kraften som gir en mot og mulighet til å begynne på nytt. En slik måte å tenke på kan finne støtte blant annet i Paulus’ undervisning i 1 Kor 7:8-9, hvor han oppfordrer ugifte til å gifte seg dersom muligheten foreligger og dette kjennes riktig for den det gjelder. De skilte er i denne sammenhengen å regne som “ugifte”. Richard B. Hays skriver:
The Gospel of Matthew clearly allows the husband whose wife is guilty of porneia the option of remarriage (Matt 5:31-32, 19:9), though Matthew does not accord this same privilege to the wife. Even the prohibitions of remarriage in Mark 10:11-12 and 1 Corinthians 7:10-11 are applied specifically only to the partner – male or female – who initiates the divorce; a reasonable case can be made that the silence of the texts concerning any restrictions on the spouse who is wrongly divorced implies the freedom for this “innocent” party to remarry. The divorced become agamoi (“unmarried”), and they are therefore – I would suggest – subject to the advice that Paul gives in 1 Corinthians 7:8-9: it is good for them to remain unmarried, but if their desires are strong, it is better for then to marry than to burn with passion. [...] Indeed, if one purpose of marriage is to serve as a sign of God’s love in the world (by symbolizing the relation between Christ and the church), how can we reject the possibility that a second marriage after a divorce could serve as a sign of grace and redemption from the sin and brokenness of the past? No New Testament writer entertains such a suggestion, but I offer it here as a constructive theological proposal. One dares to make such a suggestion precisely because the New Testament itself -especially 1 Corinthians 7 – invites its readers into a process of constructive reflection and discernment about the issues of divorce and remarriage.[2]
Jeg for min del vier fraskilte. Jeg synes det er vanskelig – vet heller ikke om det er tjenelig – å ta på meg rollen som den som skulle dømme om hvem som eventuelt er den uskyldige part i forbindelse med et brudd. Foreløpig har jeg ikke vurdert noen aktuelle tilfeller dithen at jeg av samvittighetsgrunner ikke skulle kunne medvirke som vigselsmann. Dessuten ønsker jeg jo å ta folks eventuelle samboerforhold på alvor som “skikkelige” samliv. Da blir det litt pussig dersom jeg, i min tilnærming til temaet, skulle vie folk som har tre-fire brutte samboerforhold bak seg, men nekte å vie en som har vært i ett eneste forhold før dersom dette forholdet var et ekteskap.
Det betyr selvsagt ikke at jeg mener at det er en fin ting at noe i nærheten av halvparten av alle inngåtte ekteskap havarerer. Aller helst hadde jeg sett at “folk flest” holdt sammen. Ikke i alle tilfeller – det finnes ekstreme case, selvsagt gjør det det – men i mange tilfeller kunne man nok funnet en vei videre dersom man i litt større grad var villig til å arbeide seg gjennom krisen(e) sammen. Men dette er ikke en vurdering jeg kan eller skal(!) gjøre for andre voksne mennesker – heldigvis. Jeg stiller gjerne opp som samtalepartner eller henviser til gode hjelpere dersom folk kommer til meg og forteller at de strever men fortsatt ikke har gitt opp. Og samtidig: Når bruddet først er et faktum og muligheten for å etablere seg på nytt er til stede, da medvirker jeg gjerne til å få det formelle og juridiske på plass.
Jeg mener: Også Jesus ser jo ut til å mene at det ikke er godt for mennesket å være alene. Man er svakere stilt da. Og det svake skal man styrke der man kan. Dessuten ser som sagt også Nytestamentet ut til åpne for slike muligheter etter skilsmisse. Ikke fordi skilsmissen er en bra ting, nødvendigvis, men fordi det heller ikke er noe mål i seg selv å bli sittende fast i all verdens elendighet.
Så jeg forsøker å forholde meg til virkeligheten slik den faktisk er, med både skilsmisser og gjengifte. Espen Ottosen har helt rett: Noe annet ville strengt tatt vært hjerterått.
Jeg siterer Ottosen selv, i et innlegg som også sto på trykk i Vårt Land 26. januar:
Mange misjonærer har opplevd i møte med polygami at dillemmaene er mange. Ulike hensyn kan spille inn. Det samme kan gjelde i en norsk kontekst. Hva skal jeg for eksempel tenke om et nyfrelst samboerpar med felles barn – hvis en av dem har vært gift tidligere? Jeg har store problemer med å fraråde dem å gifte seg. Alternativet ville jo være å splitte opp en familie.
Det er altså ikke slik at jeg synes det er enkelt, verken i teori eller praksis, å fastholde at Bibelen sier nei til gjengifte. Jeg forstår så godt protestene. Men så lenge Jesus er så tydelig som han er, ønsker jeg ikke å bruke de ulike dilemmaene og spørsmålene til å sette en strek over hans ord.
Forstår jeg Ottosen riktig, sier han altså: Ja, jeg synes mitt eget ståsted gjør vondt. Det er dessuten et standpunkt som gjør det vanskelig for meg å møte og forholde meg til erfaringen, til den faktiske virkeligheten. Men jeg fastholder ståstedet likevel. Hvorfor? Fordi det er det rette å gjøre – uansett.
God said it.
I believe it.
That settles it.
Medblogger Teo&Tao har skrevet en treffende kommentar om dette. Han kaller Ottosens holdning for underkastelse og spør: Hva er det egentlig som er så fromt med det?
Jeg for min del tenker som så: Dersom en opplever at ens eget syn gjør vondt, leder til urimelige konsekvenser og medfører at en må stenge hjertet for medmenneskers smerte, da er det kanskje på tide å begynne å lytte til hjertet. Jeg kan ikke forstå at det å ønske å gjøre det gode og handle deretter skal være mindre verdt eller være mindre kristelig enn det å opprettholde en blind lydighet til Bibelens ord - enten det nå er snakk om ett eller flere enkeltutsagn - uansett hvor vondt det gjør.
Det er tross alt gjennom Bibelen og den Jesus vi møter der at vi lærer at nestekjærligheten er den største verdi. Og sist jeg sjekket handlet kjærlighet faktisk om følelser – også.
Noter/referanser
1. Jeg har ikke plass til å gå detaljert igjennom argumentene for dette her, men dersom noen ønsker å lese en relativt lett tilgjengelig (og velskrevet!) innføring i temaet anbefaler jeg kapittelet “Divorce and Remarriage” i Richard B. Hays’ utmerkede bok The Moral Vision of the New Testament, (HarperCollins:1996), s. 347-378.
2. Ibid, s. 373.
