Om å være en levende sjel

Preken under høymesse i Røros kirke 16. juni 2024 (4. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

(Matteus 16:24-27)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

Kjære alle sammen. I dag har vi hørt Jesus snakke om hva som er meningen med livet. Da bør vi naturligvis lytte godt etter. For, som vi sier i kirka, Jesus viser oss Gud. Når vi hører ham tale, kommer himmelen selv til orde.

I dag sier Jesus at den som vil følge ham, må ta opp korset og følge ham. Slik skal mennesket finne livet og vinne sin sjel, sier han.

Jesus snakket hebraisk. (Det vil si, han snakket arameisk, som er en dialekt av det samme språket.) På hebraisk finnes det et ord, næfæsj, som er et ord for det bevisste ved et levende vesen, det som gjør at det er i stand til å relatere seg til omgivelsene sine på en bevisst måte. I det gamle testamente brukes ordet både om dyr og om mennesker. Om Adam, altså mennesket, står det i skapelsesmyten at Gud pustet livspust inn i ham, og da ble Adam til en levende næfæsj. Dette ordet oversettes på gresk med psyche og på latin med anima, og på norsk med ordet sjel. Så i hebraisk kosmologi er sjelen et aspekt ved Guds Ånd, ved Guds ånde, Guds pust, som gir dyr og mennesker bevisst liv.

For noen uker siden feiret vi pinse. Da snakket vi om at Guds Ånd også er den kjærligheten som holder Gud sammen. Da Sønnen Jesus døde, dro Gud Fader ham tilbake til livet ved Åndens veldige kraft. Denne kraften er kjærligheten. Kjærligheten er sterkere enn døden. Ånden skaper fellesskap og opprettholder fellesskap gjennom den sterkeste kraften vi kjenner til, nemlig kjærligheten. Derfor fins kirka.

Så la oss si noe om kirka. Vi har feiret dåp i dag. Vi tegnet lille Mathilde med korsets tegn. Så nå bærer hun korset, slik alle døpte er kalt til å gjøre. Så ble hun døpt, til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og så sa vi til henne: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige Ånd.   

Da hun ble døpt, var dere mange som sto rundt døpefonten sammen med henne. For den som er døpt er ikke alene. Hun er for det første knyttet til Gud, som i seg selv er et fellesskap, og som har lovet å være med henne alle dager inntil verdens ende. Videre er hun en del av en familie, et familiefellesskap, av mennesker som er knyttet sammen med slektsbånd. Og så, sist men ikke minst, har hun blitt en del av det fellesskapet vi kaller kirka, det som består av mennesker over hele verden, med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Kjærligheten er båndet som binder sammen, og kjærligheten skal også en dag fullende alt.

Når Jesus sier at vi skal bære korset, at vi skal følge ham, at vi skal gi avkall på vårt eget, og at det vi gjør her i livet er av avgjørende verdi, da tror jeg at det er nettopp fellesskapet og kjærligheten han tenker på. Vi lever ikke for oss selv. Vi skal leve for hverandre. Ingen av oss klarer oss alene. Dersom ingen bærer oss det første året, går vi til grunne. Og vi er avhengige av andres omsorg i mange faser av livet.

Med andre ord: Vi er kalt til å ta vare på hverandre. Det er noe annet enn et kall til selvrealisering. En klok mann (Inge Lønning, het han) sa det en gang slik i et avisintervju: «Jeg liker ikke ordet selvrealisering. Vi er allerede realisert.» Han hadde rett. Gud har gitt oss livet i gave. Gud har blåst næfæsj inn i oss fra fødselen av. Og Gud har, i Jesus, gjennom hans kors og hans død og hans oppstandelse, vist oss at vi heller ikke trenger å frykte forfall, avmakt og død.

Derfor skal vi ikke tenke at meningen med livet er å vokse forbi alle andre eller å tråkke andre ned for selv å komme høyere. Meningen med livet er å høre til, det er å godta svakhet og begrensninger, og det er å ta vare på det sårbare livet. For Jesus selv betydde dette å dø for menneskene. For oss kan det handle om å leve for hverandre. Vi lever ikke for oss selv. Vi hører til. I alt dette kan vi kjenne igjen den Gud som gir oss livet, og som selv er fellesskap.

Derfor kan vi tenke at de ordene som var sagt til dere foreldre og faddere ved døpefonten i dag, også er ord til oss alle. Vi skal vise omsorg for hverandre. Vi skal be for hverandre, og lære hverandre selv å be. Vi skal hjelpe hverandre til å bruke Guds ord, og vi skal delta i den hellige nattverd. Det er en beskrivelse av hva fellesskap er, ifølge kirkas tro. Det er et liv fylt av mening og av Guds hellige Ånd.

Ja, det er et liv som til og med vil stå seg inn i evigheten, sier Jesus. La oss følge ham.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å se (og høre)

Søndag 9. juni 2024, 3. søndag i treenighetstiden, feiret vi folkemusikkmesse i Røros kirke i samarbeid med Røros Folk Festival. Til den liturgiske musikken brukte vi Jo Asgeir Lies serie fra Ål i Hallingdal, og i tillegg til organist Alf Hulbækmo ble musikken besørget av Olav Luksengård Mjelva, Bendik Smedåsgjelten Qvam og Ingvild Yrke Hulbækmo. Jeg var liturg og predikant, og tok med meg følgende prekenmanus til gudstjenesten; ideen om å telle antallet ganger verbet for å se forekommer i teksten fikk jeg av kollega Arne Aspeland:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»

(Johannes 1:35-51)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I dag har vi delt en tekst som forteller om hvordan Jesus samlet en flokk av disipler rundt seg. Først hørte vi om hvordan to av disiplene til døperen Johannes overførte sitt disippelskap til Jesus. Videre hørte vi om hvordan den ene, Andreas, rekrutterte broren Simon, han som vi kjenner som Simon Peter, eller Sankt Peter om du vil. Så fulgte fortellingen om Filip, som ble fascinert av Jesus, og som også fikk kameraten sin Natanael med på laget, først motvillig, så overbevist.

I fortellingen om alle disse møtene mellom mennesker og den pågående nettverksbyggingen i den tidlige Jesus-bevegelsen, så var det noen ord som gikk igjen mange ganger. Det var sikkert ikke sånn at dere satt og telte ordene mens jeg leste – jeg håper ikke dere gjorde det, i hvert fall – men jeg har studert skriften nokså nøye i oppladningen til denne søndagen, og kan fortelle at ulike former av verbet for å se – enten så eller se – forekom ikke mindre enn tretten ganger i den teksten vi leste. Det står også om at folk sa slik og så og gikk hit og dit, men det er påfallende hvor mye i denne teksten som handler om å se og å bli sett.

Døperen Johannes så Jesus gå forbi og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene til Johannes fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så dem, og spurte: «Hva letere dere etter?» «Hvor bor du?», spurte de tilbake. «Kom og se!» sa Jesus. Så gjorde de det; de fulgte etter og så hvor han bodde, og ble en del av kretsen rundt Jesus. De må ha likt det de så. Neste dag tok Andreas med Simon til Jesus, og Jesus så på ham og så tvers igjennom ham og fortalte ham hvem han var. Så var det Filip sin tur. Han inviterte kameraten sin, Natanael, til Jesus med de samme ordene: «Kom og se!» Og da Natanael møtte Jesus, kunne Jesus fortelle at han alt hadde sett Natanael, mens han satt under fikentreet. Natanael skjønner at Jesus er en seer i en dypere forstand av ordet, for han var ikke der og kunne ikke ha sett det, han må ha sett det som i et syn. Så da gir han seg over. Og Jesus lover ham at han skal se større ting enn dette, ja, de skal se engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen, altså Jesus.

«Kom og se!» Det er dagens motto, eller dagens slagord. Slik vokste den tidligste Jesus-kretsen: Folk så hvem Jesus var og hva han gjorde, og så inviterte de folk de kjente til å komme og se det samme. Det er en fin tanke: Gjennom å se og å oppleve, kan du bli tiltrukket av Jesus.

Jeg husker fra da jeg var gutt, at det fantes et kristent barneblad en gang i tida som het «Kom og se!» Det ble utgitt av NMS, Det norske misjonsselskap. Det er et veldig fint navn på en kristen trykksak, synes jeg: «Kom og se!» Og samtidig, synet se er bare en av mange sanser som kan spille en rolle når man skal oppdage noe eller bli kjent med noe. Sånn sett burde egentlig «Se og hør!» vært et kristent magasin, det også. Det er jo litt synd at det navnet allerede er tatt, da. Men det er noe med det: Kom og se! Kom og hør! Se og hør! Det er liksom den kristne metodikken, det, og det har det vært helt fra den første Jesus-bevegelsens tid.

For du kan bli tiltrukket av det du ser, eller lokket av det du hører. Og det fine med og se og å høre, er at man kan gjøre det litt på avstand. Du kan sitte på bakerste benk i kirka, om du vil. Det er ikke så forpliktende. Men det som skjer ved alteret kan framstå sterkt og tydelig likevel. Du kan til og med ane at himmelen er åpen.

Om gjenkjennelsens glede

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. juni 2024

For noen år siden, nærmere bestemt november 2014, var jeg på studiereise i Det hellige land. Reisen, som ble gjennomført i regi av Kirkens Nødhjelp, tok meg og resten av reisefølget både til Israel og til Palestina, det vil si Vestbredden. Selv om det var spenningsfylt i området den gangen også, kunne vi gjennomføre reisen under relativt fredelige og trygge forhold. I dag, ti år senere, er det som kjent ikke slik. Det er så trist at det er til å gråte av. Men den gangen kunne vi bevege oss nokså uhindret og uanstrengt rundt i landskapet.

Ett av stedene vi besøkte, var Tabgha på nordvestsiden av Genesaret-sjøen. Dette er, ifølge tradisjonen, stedet hvor Jesus skal ha mettet fem tusen menn (foruten kvinner og barn) med to fisk og fem brød. Fortellingen om denne hendelsen finnes i alle de fire kanoniske evangeliene, noe som gjør den unik blant underfortellingene; med unntak av fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse, er det slik at alt det andre som fortelles om hva Jesus sa og gjorde maksimalt gjenfinnes hos tre av fire evangelister. Fortellingen om Jesu dele-måltid ved sjøen står slik sett i en særstilling. Det gjør naturligvis selve hendelsen også. Verken før eller siden har noen sett noe slikt.

Mange av stedene hvor Jesus skal ha sagt og gjort det ene eller det andre har fått status som hellige steder, og Tabgha er intet unntak. Her står en kirke, en romersk-katolsk sådan, som skal være den tredje kirka som er bygd på det samme stedet, etter ei første kirke reist i år 350 og ei andre kirke reist rundt år 480.

Etter besøket i denne kirka lærte jeg noe annet om Tabgha. Dette stedet blir nemlig også identifisert som stedet hvor Jesus viste seg for disiplene sine for fjerde gang etter oppstandelsen. Flere i disippelflokken var som kjent fiskere på Genesaret-sjøen før de ble kalt til kretsen rundt Jesus, og en dag tok de en tur ut i båt for å prøve fisket. Fiskelykken er dårlig, og humøret likeså. Plutselig står det en mann på stranden og roper til dem at de skal kaste noten på andre siden av båten. De så gjør, og trekker båten full av fisk. Da skjønner en av dem – evangelisten Johannes skriver at det er han selv som roper det til kameratene – at det er Jesus som står der. Peter kaster seg uti og svømmer til land, og de andre ror etter. På stranden er det en kullild, og Jesus steker fisk til dem, og han bryter brød og deler ut. Og så står det så fint: Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.

Jeg har tenkt litt på det, noen ganger, at fisk og brød på stranden må ha brakt fram gode minner fra den dagen da de delte den samme menyen med flere tusen andre på det samme stedet. Noen ganger sitter minnene i smakssansen. Ja, landskapet var jo det samme også. Og Jesus var også den samme, selv om han samtidig var helt annerledes. Alt var annerledes. Og de spiste og de hadde det fint ilag, og kjente på gjenkjennelsens glede.

Inne i kirka i Tabgha, foran alteret, kan du se en mosaikk fra det 5. århundre. Den framstiller to fisker som flankerer en kurv med fire brød i. Så spør du kanskje: Men var det ikke fem brød Jesus brøt og delte ut sammen med de to fiskene? Så treffer poenget: Det femte brødet finner du på alteret, hvor brød og vin settes fram hver gang menigheten feirer messe. Slik knyttes underet da og den hellige handling nå sammen på en elegant og effektiv måte. Nå som da er det nok til alle som vil ha. Slik kan liturgi være: Et uttrykk for gjenkjennelsens glede.

Om de sju ordene

Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke langfredag 29.3.2024, etter at kantor Alf, menighetspedagog Ingvild og jeg selv hadde messet lidelsesberetningen slik den står skrevet i Markus 14-15.

*

I går, på skjærtorsdag, sa jeg noe om hvordan Jesus brukte sine siste timer på jorda sammen med vennene sine. Når tida var i ferd med å renne ut, og han visste at det var slik det var, da brukte han ikke tida til å undervise dem i filosofi eller den rette lære. I stedet etablerte han et måltidsfellesskap. Det sier oss noe om hva kjernen i kristen tro er: Det er å spise sammen, både med Jesus’er og med Judas’er.

I dag er scenen enda mer tilspisset. Det er ikke lenger rom for noen handlinger. Nå gjenstår bare ordene, de aller siste ordene.

I de fire evangeliene i Det nye testamente har vi bevart sju ord, sju utsagn, som Jesus sier mens han henger på korset. Ingen av evangeliene har alle sju, men alle fire evangelistene forteller at Jesus sa noe før han skulle dø, og det han sa var både poengtert og viktig.

Her og nå vil jeg presentere disse sju ordene for dere, og kort si noe om hva hvert av utsagnene betyr for kirkas tro. Dere finner dem også på baksiden av agenden til denne gudstjenesten.

langfredag-24-agendeLast ned

Det første Jesus blir sitert på under korsfestelsen er det han sier idet han blir festet til korset av bødlene: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23:32-34). Slik det fortelles om det i evangeliene, har hele Jesu liv vært rammet inn av bønn. Han har bedt for alle slags mennesker som han har møtt langs livsveien. Nå ber han altså for bødlene sine, og han ber Gud tilgi dem.

Dersom dette var det eneste Jesus-sitatet vi hadde bevart, hadde vi likevel hatt nok til å forkynne evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike. For dette er de virkelig gode nyhetene: Jesus ser Guds bilde i alle mennesker, også i de verste blant de verste. Han ber for oss alle, selv når han selv lider og dør. Det er, til syvende og sist, hva hele korshendelsen handler om.

Det andre Jesus-ordet er sagt til en av de to røverne som hang korsfestet ved siden av Jesus, og som ba Jesus om å huske på ham. Til ham sa Jesus: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Lukas 23:39-43). På slutten av sitt liv trøster Jesus en forbryter. Han minner oss om at det aldri er for sent med en ny start.

Det tredje utsagnet er sagt til hans mor, Maria, og til disippelen Johannes, som sto ved korset sammen med henne: «Kvinne, dette er din sønn. Dette er din mor.» (Johannes 19:25-27). Til og med i møte med døden, har Jesus først og fremst omtanke for sin mor, og han sørger for at hun ikke skal måtte være alene når han nå skal dø, han, den ugifte sønnen som ellers kunne hatt henne boende hos seg i alderdommen. Tradisjonen forteller at Johannes gjorde som Jesus sa.

Det fjerde Jesus sier, er et sitat fra en enda eldre tekst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» betyr «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15:33-39) Det er begynnelsen på Salme 22 i Salmenes bok i den jødiske bibelen, sitert på arameisk språk, som var det språket eller den dialekten som Jesus selv snakket. (I Matteus 27:45-50 er det samme sitatet gjengitt på hebraisk.) Her ser vi altså at når Jesus er i krise og nød, så låner han ord fra en sang, en salme, som han kunne utenat og som han kunne gjøre til sine egne ord. Han ber disse ordene som en bønn. Kanskje ba han hele salmen. Vi kan også finne trøst og inspirasjon i kunsten, slik Jesus gjorde. Her lærer vi også noe om kraften som ligger i å lære ting utenat.

Så sier Jesus: «Jeg tørster.» (Johannes 19:28-30) Det er nøkternt og menneskelig: Han har det vondt, og han setter ord på det.

Det sjette ordet lyder slik: «Det er fullbrakt!» (Johannes 19:28-30) Selv de verste lidelser tar slutt en gang. Med disse ordene setter også Jesus et punktum for livsprosjektet sitt: Han har gjort det han skulle gjøre, og han er forsonet med at livet hans ble slik det ble.

Til slutt ber Jesus enda et sitat fra Salmenes bok, denne gangen fra Salme 31 i Salmenes bok: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»
(Lukas 23:44-49) Disse ordene er en del av en jødisk tidebønn som bes om kvelden. Med andre ord: Det er en aftenbønn. Den bes fortsatt som aftenbønn i kirker og klostre over hele verden. Jeg tror Jesus må ha lært denne bønnen som barn. Kanskje sang Maria og Josef den for ham ved sengekanten, omtrent slik noen av oss har bedt «Jeg folder mine hender små» eller «Kjære Gud, jeg har det godt». Nå ber han denne aftenbønnen, som sine siste ord. Jeg tror han finner trøst i den. Kanskje kjennes det også, på et eller annet vis, som å komme hjem.

Slik dør altså Jesus. Han trøster en redd forbryter og lover å passe på ham gjennom døden. Han trøster sin mor, og gir sin disippel et moralsk ansvar for henne. Vi er alle utlevert til hverandre. Så siterer han en salmetekst som han kan utenat, og ber den, i fortvilelse, i desperasjon; når hans egne ord tar slutt, overtar de hellige tekstene. Så setter han ord på at han er tørst, at han lider, at livet er vondt. Så samler han trådene i livsfortellingen sin, før han helt til slutt ber en aftenbønn og lukker øynene for siste gang.

Og før alt dette? Før alt dette ba han for bødlene sine. Han har til og med strakt hendene ut, som i det vi kaller orant-stilling, den gamle bønnestillingen i både jødisk og kristen tradisjon. Han ber for de som er fanget i voldens og torturens logikk. Han slutter ikke å be for dem.

Slik dør han. Og kirka sier: Dette er hvordan vi skal leve. Vi skal, som Jesus, trøste hverandre, og by hverandre nye sjanser. Vi skal ta vare på hverandre og vise omsorg for hverandre. Vi skal be sammen, både gamle og nye bønner, både i møte med det vi forstår og det vi ikke forstår. Vi skal snakke sant om livet. Vi skal forsone oss med livet, og vi skal søke forsoning med hverandre. Og når kvelden kommer, når vi skal møte nattens mørke for siste gang, da skal vi overgi oss selv og hverandre i Guds hender, som med en siste aftenbønn.

Jesus går enda lenger. Han ber til og med for dem vi ikke kan tåle. Han elsker sine fiender. Slik viser han oss Gud. Det er mye trøst og håp i det, selv om vi ikke skulle klare å gjøre det samme. I dag ber vi:

Kom dem til hjelp som er i nød og fare.
Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss.
Miskunn deg over alle mennesker.

Om å elske Gud og sin neste (som seg selv)

Tirsdag 6. februar 2024 var Samefolkets dag. Røros menighet feiret kveldsmesse med sørsamisk liturgi i Røros kirke klokka 20. Biskop Herborg deltok med en hilsen, og jeg prekte. Manuset mitt kan du lese her.

Naemhtie Meehten vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse fariseladtjh govlin guktie Jeesuse saddukeladtjide magkaldahteme, dellie dah tjåanghkenin. Akte dejstie tjaaleh-åahpetjijstie sæjhta Jeesusem gïehtjelidh: «Ööhpehtæjja, mij båvrojde stööremes?» Jeesuse vaestede: «Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem, abpe jïjtjedh vaajmojne, abpe jïjtjedh sealojne jïh abpe jïjtjedh jiermine!. Daate stööremes jïh voestes båvroe. Mubpie båvroe seamma stoere: Iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah! Abpe båvroegærja jïh profeeth dejstie göökte båvrojste guadtalgieh.»

Naemhtie aejlies vaentjele.

(Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»)

(Matteus 22:34-40)

Den teksten vi akkurat har lest, denne lille Jesus-fortellingen, er en av kirkas kjernetekster. En katekisme-tekst, rett og slett. Konfirmantene, for eksempel, skal lære denne teksten å kjenne så godt at de aller helst kan den utenat. Det aller beste er om vi klarer å skrive den i hjertet.

For det er jo der den hører hjemme, denne teksten: Det er en hjerte-tekst, en kjærlighets-tekst. Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem! Du skal elske Herren, din Gud! Jïh iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah! Og du skal elske din neste som deg selv! Iehtsieh! Elsk!

Når jeg går igjennom denne teksten sammen med konfirmantene, snakker vi om hvordan de to budene, at vi skal elske Gud og elske våre medmennesker, at disse budene speiler den rekken av bud som vi kaller De ti bud. Disse budene er delt i to hovedgrupper – noen ganger snakker vi om lovens første tavle og lovens andre tavle, etter forbilde av fortellingen om Moses som hadde med seg to steintavler med budene på – og de første tre av disse budene handler om forholdet vårt til Gud, og de sju siste handler om forholdet vårt til menneskene rundt oss. Og så sier vi: Elsk Gud, og elsk menneskene. Det er hele loven. Og den er ikke skrevet i stein. Den er skrevet i hjertet.

Jesus plasserte kjærligheten i sentrum i måten han sa og gjorde etikk på. Og fordi denne teksten oppsummerer det på en så god måte, minner vi hverandre på disse ordene hver gang vi feirer messe. Det skal vi gjøre i dag også: Før syndsbekjennelsen skal vi minne hverandre om de to store budene, det dobbelte kjærlighetsbudet.

Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem,
Du skal elske Herren, din Gud

abpe jïjtjedh vaajmojne,
av hele ditt hjerte

abpe jïjtjedh sealojne
av hele din sjel

jïh abpe jïjtjedh jiermine.
og av all din forstand

Men da må vi spørre: Hvordan kan du elske noen av hele ditt hjerte, dersom du ikke får bruke hjertespråket? Hvordan kan du stole på noen som ikke synes hjertespråket ditt er viktig nok? Og hvordan kan du elske noen av hele din sjel, dersom den du er, din identitet, blir tråkka på? Og hvordan kan du elske noen av all din forstand, hvis det du tenker, og det du kan, og dine ferdigheter, og dine evner og anlegg og dine tradisjoner og din slekts historie ikke blir møtt med respekt?

Sånn må vi spørre i dag. I fjor sommer leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget om fornorskingspolitikken og dennes konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. Mye av det som står der, handler også om kirka. Noe av det handler om ting som skjedde her hos oss. Det er fryktelig å lese om. Rystende, rett og slett.

I kveld hører vi Jesus si:

Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem,
Du skal elske Herren, din Gud

abpe jïjtjedh vaajmojne,
av hele ditt hjerte

abpe jïjtjedh sealojne
av hele din sjel

jïh abpe jïjtjedh jiermine.
og av all din forstand

Det sier oss også noe om hvordan vi skal være kirke. Vi må la hjertespråkene lyde. Vi må ta imot hverandre og anerkjenne hverandre, slik vi er. Og vi må vise respekt for identitet og bakgrunn, slektssammenheng og levesett. Vaajmojne. Sealojne. Jiermine. Hjerte. Sjel. Forstand.

Og så sier Jesus en ting til, til oss som kirke og til hver og en av oss som enkeltmenneske:  

Iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah!
Du skal elske din neste som deg selv.

Vit derfor: Du er dyrebar i Guds øyne. Gud har skapt den verden som vi lever i, og Gud elsker det Gud har skapt. Og du, slik du er, er en del av den verden som Gud elsker. Du, og den som sitter ved siden av deg, og den som sitter foran deg, og den som sitter bak deg, og den som går forbi utenfor kirka akkurat nå som du ikke ser.

Iehtsieh!
Elsk!

Så rett ryggen. Vær stolt. Gud snakker hjertespråket ditt, og Gud vil skrive kjærlighetens lov i hjertet ditt, slik Gud vil skrive kjærlighetens lov i alles hjerter. I kveld ber vi om at Guds vilje må skje. Det er verdens viktigste bønn, også på Samefolkets dag.

Earoe Jupmel-aahtjan, Baarnan jïh Aejlies Voejkenasse,
gie lij, lea jïh edtja årrodh
aajnehke saetnies Jupmele ihkuvistie ihkuvasse.

Om keiserens bilde og Guds bilde

Her kan du lese manus til prekenen under familiemessen i Røros kirke søndag 22. oktober 2023 (21. søndag i treenighetstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fariseerne gikk bort, og de ble enige om at de ville fange Jesus i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

(Matt 22:15-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For noen år siden fikk jeg høre en historie fra en førsteklasse her på Røros – eller kanskje det var fra en førskolegruppe? Jeg husker ikke helt – om en gruppe barn som fikk se en norsk tjuekrone. Spørsmålet var: Hvem er det som det er bilde av på norske penger? Det var det ingen som visste. Så da sa den voksne: Det er en ganske kjent person, og han heter Harald. Da kom det fra ett av barna: «Åja, det er presten!»

Det hadde jo vært fint å ha egne penger med bildet mitt på. Men nei, det er jo kongen, kong Harald V, som det er bilde av på norske penger. Sånn var det på Jesu tid også: Den romerske keiseren hadde bildet sitt på romerske penger. De som lager lovene og reglene, de som bestemmer, er også opptatt av det som er verdifullt. Og de skal også sørger for at vi bruker penger sånn at vi alle sammen får det litt bedre.  

II

Hva er det aller mest verdifulle vi har i dette rommet her? Jo, det må være lille Jens, han som har blitt døpt i dag.

Her i kirka sier vi: Jens er skapt i Guds bilde. Det betyr at når vi ser ham, da skjønner vi også hvem Gud er og hva Gud vil. Gud vil at vi skal ta vare på hverandre. Gud har satt sitt bilde, sitt avtrykk, på Jens. Og det har han gjort på alle oss andre også! Alle sammen. Alle vi som er her, og alle folk som ikke er her i kirka i dag også. Vi er skapt i Guds bilde, alle sammen. Vi skal ta vare på hverandre.

Når Jesus sier at vi skal til Gud det som tilhører Gud og gi keiseren det som tilhører keiseren, da tror jeg det var akkurat dette han tenkte på. Når vi ser på en penge, da ser vi et bilde av kongen, landets leder. Men når vi ser et menneske, da ser vi et bilde av Gud.

III

Hva betyr dette? I dag kan vi si to ting om det.

Det første er at vi skal huske at når vi ser et annet menneske, da ser vi det aller fineste Gud har skapt. Da kan vi ikke annet enn å behandle hverandre godt. Ta vare på hverandre. Vise omsorg og kjærlighet.

Det andre er dette: Vi kan også bruke pengene våre slik at andre mennesker får det bedre. I dag er det TV-aksjon. Over hele landet samler folk inn penger til Redd Barna. Det er den beste måten vi kan bruke penger på, akkurat i dag.

Og så tar vi med oss en ting til helt til slutt: I dag deler vi også ut brød og vin her i kirka. Oblatet, brødet, som vi deler ut, ser ut som en mynt. Det er et bilde av Jesus på den mynten, Jesus på korset. Det merket viser hvor verdifulle Gud mener at menneskene er: Gud gir seg selv for oss. Da kan vi også tørre å gi oss hen til kjærligheten.

Derfor sier vi:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om arbeid og hvile

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. juli

Livet er ikke bare arbeid og slit. Det er hvile også. Eller, det må inneholde hvile, ellers går det ikke bra. Noen ganger må vi koble av, både for kroppens og sinnets skyld.

Dersom vi slår opp i Bibelen, Den Gamle Boka, og begynner å lese på første side, blir vi aller først møtt av en av den jødisk-kristne tradisjonens grunnfortellinger, nemlig fortellingen om skapelsen. Eller, mer presist, der finner vi den første skapelsesfortellingen. (Det finnes flere skapelsesfortellinger i Bibelen, nemlig. De to første står like etter hverandre i begynnelsen av Første Mosebok. Fortellingene er ikke like; ting skjer i ulik rekkefølge og på ulike måter, og det så og skjønte naturligvis de som samlet disse fortellingene og skrev dem ned og redigerte dem inn ved siden av hverandre. Med andre ord: Det har aldri vært meningen at disse fortellingene skal leses bokstavelig. De er myter, og mytene er symbolske beretninger. De gir seg ut for å si noe om dypstrukturene i tilværelsen ved hjelp av metaforer. De skal ikke leses som observasjonsreferater eller loggbøker. Men de kan være sanne likevel. Parentes slutt.)

I denne første skapelsesfortellingen leser vi om hvordan Gud, Skaperen av alle ting, Den første beveger, Kilden – kall hen hva du vil – fyller alle ukas sju dager med sin skapende kreativitet og skapervilje og skaperglede. Denne beretningen er nettopp opptatt av dette: At all tid er Guds tid. (Den andre skapelsesfortellingen, som følger like etter, er tilsvarende opptatt av at Gud fyller rommet med sin skapende aktivitet. Andre parentes slutt.) I begynnelsen er alt kaos. Dette er den vanlige ur-tilstanden i flere slike skapelsesmyter fra Midt-Østen: Urhavet flommer og stormer, alt er mørkt og truende. Så taler Gud, og lyset flommer inn i verden. Og så begynner Gud å rydde. Gud skiller lyset fra mørket. Gud skiller dagen fra natta. Gud skiller vann fra land. Og så videre, og så videre.

Til slutt, etter seks dagers arbeid, har Gud ryddet et kosmos i kaos. Og i dette kosmoset, i en fredelig lomme i et egentlig ganske ugjestmildt univers, plasserer Gud mennesket. Gud sier at mennesket skal representere Guds egen vilje på jorda, det bærer Guds bilde. Innenfor rammen av denne fortellingen betyr det at livet skal rammes inn av kreativitet og skaperglede, i tillegg til at vi skal opprettholde trygge soner for oss selv og andre hvor livet kan blomstre og trives.

Alt dette skjer altså i løpet av seks dager, fortelles det. Og den sjuende dagen, da er Gud såre fornøyd med seg selv og sitt eget arbeid. Alt er bare godt. Hva gjør Gud så? Jo, Gud hviler. Seks dagers arbeid, én dags hvile: Det er skapelsesfortellingens gode evangelium. Siden dette er en gammel jødisk fortelling, er den sjuende dagen lørdagen, sabbaten.

Sjudagersrytmen var nok etablert allerede i sivilisasjonene rundt den tidlige jødiske kulturen. De gammeltestamentlige teologenes viktige bidrag til verdenshistorien var å peke på at en slik rytme skulle danne ramme for veksling mellom arbeid og hvile, av og på. Selv guddommen hadde behov for rekreasjon og restitusjon, og kunne finne glede i det å gjøre ingenting.

Senere kom Jesus inn på scenen. Han døde på en fredag, hvilte i graven på en lørdag, og sto opp igjen på en søndag. Dermed var nyskapelsen i gang. Den kristne rytmen representerer derfor en videreføring og en nytolkning av den gamle jødiske skapelsesmyten. Hver uke er en ny skapelsesuke, og i skapelsen inngår også hvilen som en umistelig komponent.

Da jeg gikk på videregående (på Canadian Academy på Rokko Island i Kobe i Japan), lærte jeg av Mr. Bartlett, min historielærer, om forsøket på å innføre en ny tidagerskalender etter den franske revolusjonen. Det gikk skikkelig dårlig. Menneskets biorytme er tydeligvis ikke kalibrert til ni dagers arbeid og en dags hvile. Folk ble utslitt, utbrente, syke. Vi trenger hvile, vi trenger rekreasjon, på ukentlig basis. Og noen ganger er det godt med lengre pauser.

Med andre ord: Noen ganger skal du gjøre ingenting. Det er verdig og rett. God sommer!

Om treenighet og relasjon

Treenighetssøndag 2023 (4. juni) feiret vi høymesse i Røros kirke med markering av 50-årskonfirmantenes jubileum. Vi hadde også besøk av Elim Brass fra Sandnes. Prekenen jeg holdt denne søndagen adresserte konfirmantjubileet. I tillegg tematiserte jeg det som skjedde torsdag, da Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport til Stortinget. Jeg innledet med å lese evangelieteksten på to språk, sørsamisk og bokmål. Den samme prekenen ble også holdt (med noen tilpasninger) i Brekken kirke senere samme dag; der var det også konfirmantjubileum.

Foto: Ruth-Karin Sandnes

*

Naemhtie Meehten vaentjielisnie tjaalasovveme:

Dah luhkie-akte learohkh Galilejese mïnnin, vaerien gåajkoe gåabpoeh Jeesuse dejtie raajeme. Gosse Jeesusem desnie vööjnin, boelvestin jïh altemse heevehtin. Mohte såemies jïejkin. Dellie Jeesuse tjuedtjele jïh dejtie soptseste: «Gaajhke faamoe elmierïjhkesne jïh eatnamisnie munnjien vadtasovveme. Vaedtsede darjode gaajhkh almetjh learoehkinie: laavkode Aehtjien jïh Baernien jïh Aejlies Voejkenen nommesne jïh ööhpehtidie gaajhkem maam manne stilleme. Jïh dijjem dåeredem gaajhkide biejjide minngemes beajjan.»

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matt 28:16-20)

Den evangelieteksten vi har lest i dag, leste vi også her i kirka på årets konfirmasjonsdag lørdag 20. mai. Det var ikke tilfeldig at akkurat den teksten ble lest den dagen, for det var jeg som valgte teksten til konfirmasjonsgudstjenesten. Men da hadde jeg ikke sjekket at den samme teksten skulle leses også i dag, treenighetssøndagen. Uansett: Det er fint at årets konfirmanter og dere som var konfirmanter for femti år siden blir møtt av den samme evangelieteksten.

Teksten fra Matteus 28 er en av vår kirkes kjernetekster, kanskje den teksten som leses aller oftest i kirkene våre. For den leses hver eneste gang vi feirer dåp. Vi kaller den gjerne bare «Dåpsbefalingen».

«Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere!» sier Jesus. De observante blant dere la merke til at oppdraget inneholder flere verb. Gå, gjør til disipler, døp, lær! Av disse fire verbene er det verbet «gjør til disipler» som utgjør hovedverbet i den greske grunnteksten. Det står i finitt form. De tre andre verbene står på gresk i det som heter partisipp, noe som betyr at de er underordnede i sammenhengen. I greskstudiene på teologien lærte jeg at slike partisipp-former beskrev «ledsagende omstendigheter». Altså: Jesus ga apostlene i oppdrag at de skulle føre stadig nye mennesker inn i kretsen av disipler rundt ham. Dette skulle de gjøre ved å gå til stadig nye steder, og der skulle de døpe stadig nye mennesker, og de skulle lære dem opp i det Jesus hadde sagt og gjort. Slik skulle kretsen av Jesus-disipler bli stadig større.

Og det gjorde altså apostlene. Og det har kirka fortsatt med. En gang kom noen hit til dette stedet og feiret dåp for første gang. Etter hvert som barn ble døpt, fikk de opplæring i kristen tro i ettertid. Det er den opplæringen som har hatt konfirmasjonen som en slags konklusjon.

Den arbeidsflyten som beskrives her, er ikke noe som utføres blindt mekanisk. Det ligger alltid en forutgående relasjon i bunnen. Når et barn døpes, skjer det fordi det hører til i en sammenheng, en familie, og et lokalsamfunn, hvor det at man blir døpt sier noe om tilhørighet til en større gruppe og en større sammenheng. Dåpen er relasjonell.

En menighet består alltid av mennesker. Jeg pleier å si til konfirmantene: Kirke er et ord for et fellesskap av mennesker. Den som er døpt, hører til der. Og husene der kirka møtes, kaller vi kirkehus. Men kirka er først og fremst menneskene, ikke huset. Om det katastrofale skulle skje at denne kirka brenner ned, har vi like fullt ei kirke på Røros. For kirka, det er oss, og kirke er et fellesskapsord.

Om å bli født (på ny)

Preken under høymessen i Røros kirke søndag 30. april (4. søndag i påsketiden) 2023:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

(Joh 16:16-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Evangeliene i Det nye testamente handler om Jesus. De forteller om Jesu liv, og de formidler hva Jesus har sagt.

Noen ganger når vi leser i evangeliene, kan vi få en følelse av at vi kommer ganske tett innpå Jesus selv. At han avslører noe om seg selv og sitt eget indre liv og sine egne erfaringer i det han sier, på en måte. Vi kan ane at han velger de ordene han velger og bruker de bildene han bruker, fordi de speiler hans egne livserfaringer.

I dag får jeg en slik følelse når vi leser evangelieteksten. Jeg tror at det Jesus sier til oss i dag, er farget av at han har vokst opp i en familie der han var det eldste av mange barn. Jeg tror at ord og bilder er valgt fordi de speiler erfaringer med å vokse opp med yngre søsken i huset.

Når vi bekjenner troen, sier vi at Jesus er Guds Sønn. Guds enbårne Sønn, til og med. Men den jordiske Jesus, som vi bekjenner var født av Jomfru Maria, var kanskje enbåren, men han var ikke enebarn. Joda, i juleevangeliet leser vi at han var Marias førstefødte, men evangeliene nevner flere steder Jesu søsken. I katolsk tradisjon har man helst ment at det er snakk om Josefs (eldre) barn fra et tidligere ekteskap, mens i protestantisk tradisjon har man ofte regnet med at det er snakk om barn som Maria fikk (sammen med Josef) etter at Jesus var blitt født, og at Jesus dermed også må ha vokst opp med yngre søsken rundt seg under barne- og ungdomsårene i Nasaret.

Og jeg tror at den teksten vi har lest sammen i dag peker i retning av at det var slik det var: Jesus fikk yngre søsken.

Om serenader og andre kjærlighetserklæringer

Fredag 17. mars 2023 feiret vi Festspillmesse under Vinterfestspill i Bergstaden. Gudstjenesten ble feiret som midnattsmesse (fra 23:00 til litt over midnatt), og rammen rundt liturgien ble satt av Konstknekt som spilte Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur.

Oversikt over liturgien finnes her:

20230317-festspillmesse-agendeLast ned

Min preken under messen var et forsøk på å forene serenaden som kunstform med evangelieteksten for 4. søndag i fastetiden (Johannes 11:45-53). Her er hva som ble sagt fra prekestolen i Røros kirke denne sene aftentimen:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne midnattsmessen har vi egentlig to tekster å forholde oss til, to gjenstander for fortolkning. Den ene er evangelieteksten som vi hørte lest i stad fra Johannesevangeliets 11 kapittel, om øverstepresten Kaifas som insisterer på at Jesus må dø for at folket skal bestå. Det er altså en av tekstene for fastetiden dette, en tekst som peker fram mot påsken og korset og lidelsen og døden. Den andre teksten – dersom vi kan kalle den for det, vi kan i hvert fall kalle det en meningsbærende enhet – er Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur, K375, komponert til St. Theresas helgendag den 15. oktober i året 1781, da Mozart var 25. Instrumenteringen var opprinnelig seks instrumenter, to klarinetter, to horn og to fagotter; senere skrev han også inn stemmer for to oboer, og vi fikk det verket vi hører framført her i kveld.  

La oss begynne der, med serenaden. En serenade var i musikkhistorien et ord for et stykke musikk med en lett og rolig karakter. Navnet er avledet av latin serenus, som er i slekt med ordet sera som betyr sent, altså noe som har med kvelden å gjøre. Serenaden var opprinnelig en form for musikalsk kveldshilsen, gjerne også en kjærlighetserklæring. Kanskje er det flere enn meg som forbinder ordet serenade med et kjærlighetsdikt framført i en sen nattetime av en enslig sanger som akkompagnerer seg selv, mens hans utkårede lytter fra et vindu.

Senere, i barokken og den klassiske perioden, vokste serenaden til å bli musikkverk for flere instrumenter og med flere satser. Musikken beholdt likevel gjerne et noe lettere og mindre dramatisk preg enn andre orkesterverk, så som symfonier og konserter. Fokus var helst på sangbare melodier mer enn utvikling av motiver eller dramatiske stemningsskifter. Det gjelder i høyeste grad også den serenaden for blåseoktett som vi lytter til i kveld.  

Men la oss enda en gang gripe tilbake til den opprinnelige betydningen av ordet, altså serenaden som en hilsen eller – enda bedre – en kjærlighetserklæring. Kveldens serenade er en slik hilsen til oss, en kjærlighetserklæring til rommet og til klangene og til kvelden, men også til oss som lytter, til oss mennesker.

Hva med evangelieteksten fra Johannes 11? Kan den også leses som en kjærlighetserklæring? Er den ikke først og fremst en truende tekst, en konspirasjonstekst, en beskrivelse av en sammensvergelse? Vel, jo, i og for seg. Men når teksten klinger i et kirkerom, og innenfor rammen av den utvidede fortellingen om Guds handlinger i og med verden, klinger det også andre lysere og lettere motiver med.

For kirka insisterer som kjent på at Jesus fra Nasaret viser oss hvem Gud er. Og da blir hele fortellingen om Jesu liv en eneste stor kjærlighetserklæring fra Skaperen til det skapte. Gud kommer oss så nær i og med Jesus, sier kirka, at Gud lærer å kjenne menneskelivet innenfra. Guds ord er ikke bare et ord talt gjennom et vindu, fra et fremmed sted til et annet eller fra utsida av huset til noen som befinner seg på innsida. Nei, Gud selv er midt iblant oss, og ordet formes med lepper som er så nær at vi kan røre ved dem.

Så minner altså dagens evangelietekst oss om dette, at kjærligheten kom til oss, men at vi avviste den. Dagens evangeliefortelling følger hos Johannes like etter fortellingen at Jesus har reist sin venn Lasarus opp fra de døde. Mange kom til tro på Jesus, leste vi, og det ble for truende for det religiøse lederskapet. Så de la planer om å drepe ham. Øverstepresten insisterte til og med på at det var best å ta den ene av dage slik at uroen kunne legge seg og de andre kunne leve i fred.

Men er det da slik det fungerer? Kan man ofre den ene for de mange?