Fredag 17. mars 2023 feiret vi Festspillmesse under Vinterfestspill i Bergstaden. Gudstjenesten ble feiret som midnattsmesse (fra 23:00 til litt over midnatt), og rammen rundt liturgien ble satt av Konstknekt som spilte Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur.
Oversikt over liturgien finnes her:
Min preken under messen var et forsøk på å forene serenaden som kunstform med evangelieteksten for 4. søndag i fastetiden (Johannes 11:45-53). Her er hva som ble sagt fra prekestolen i Røros kirke denne sene aftentimen:
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Slik lyder det hellige evangelium.
I denne midnattsmessen har vi egentlig to tekster å forholde oss til, to gjenstander for fortolkning. Den ene er evangelieteksten som vi hørte lest i stad fra Johannesevangeliets 11 kapittel, om øverstepresten Kaifas som insisterer på at Jesus må dø for at folket skal bestå. Det er altså en av tekstene for fastetiden dette, en tekst som peker fram mot påsken og korset og lidelsen og døden. Den andre teksten – dersom vi kan kalle den for det, vi kan i hvert fall kalle det en meningsbærende enhet – er Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur, K375, komponert til St. Theresas helgendag den 15. oktober i året 1781, da Mozart var 25. Instrumenteringen var opprinnelig seks instrumenter, to klarinetter, to horn og to fagotter; senere skrev han også inn stemmer for to oboer, og vi fikk det verket vi hører framført her i kveld.
La oss begynne der, med serenaden. En serenade var i musikkhistorien et ord for et stykke musikk med en lett og rolig karakter. Navnet er avledet av latin serenus, som er i slekt med ordet sera som betyr sent, altså noe som har med kvelden å gjøre. Serenaden var opprinnelig en form for musikalsk kveldshilsen, gjerne også en kjærlighetserklæring. Kanskje er det flere enn meg som forbinder ordet serenade med et kjærlighetsdikt framført i en sen nattetime av en enslig sanger som akkompagnerer seg selv, mens hans utkårede lytter fra et vindu.
Senere, i barokken og den klassiske perioden, vokste serenaden til å bli musikkverk for flere instrumenter og med flere satser. Musikken beholdt likevel gjerne et noe lettere og mindre dramatisk preg enn andre orkesterverk, så som symfonier og konserter. Fokus var helst på sangbare melodier mer enn utvikling av motiver eller dramatiske stemningsskifter. Det gjelder i høyeste grad også den serenaden for blåseoktett som vi lytter til i kveld.
Men la oss enda en gang gripe tilbake til den opprinnelige betydningen av ordet, altså serenaden som en hilsen eller – enda bedre – en kjærlighetserklæring. Kveldens serenade er en slik hilsen til oss, en kjærlighetserklæring til rommet og til klangene og til kvelden, men også til oss som lytter, til oss mennesker.
Hva med evangelieteksten fra Johannes 11? Kan den også leses som en kjærlighetserklæring? Er den ikke først og fremst en truende tekst, en konspirasjonstekst, en beskrivelse av en sammensvergelse? Vel, jo, i og for seg. Men når teksten klinger i et kirkerom, og innenfor rammen av den utvidede fortellingen om Guds handlinger i og med verden, klinger det også andre lysere og lettere motiver med.
For kirka insisterer som kjent på at Jesus fra Nasaret viser oss hvem Gud er. Og da blir hele fortellingen om Jesu liv en eneste stor kjærlighetserklæring fra Skaperen til det skapte. Gud kommer oss så nær i og med Jesus, sier kirka, at Gud lærer å kjenne menneskelivet innenfra. Guds ord er ikke bare et ord talt gjennom et vindu, fra et fremmed sted til et annet eller fra utsida av huset til noen som befinner seg på innsida. Nei, Gud selv er midt iblant oss, og ordet formes med lepper som er så nær at vi kan røre ved dem.
Så minner altså dagens evangelietekst oss om dette, at kjærligheten kom til oss, men at vi avviste den. Dagens evangeliefortelling følger hos Johannes like etter fortellingen at Jesus har reist sin venn Lasarus opp fra de døde. Mange kom til tro på Jesus, leste vi, og det ble for truende for det religiøse lederskapet. Så de la planer om å drepe ham. Øverstepresten insisterte til og med på at det var best å ta den ene av dage slik at uroen kunne legge seg og de andre kunne leve i fred.
Men er det da slik det fungerer? Kan man ofre den ene for de mange?
I kveld vil jeg hente hjelp til lesning av denne fortellingen fra en ortodoks teolog som heter Gregor av Nyssa. Han levde på 300-tallet i Kappadokia, i den østlige delen av dagens Tyrkia. Gregor var en svært original tenker som har etterlatt seg noen vakre teologiske ideer.
En av disse handler om hva det vil si for forståelsen av mennesket at Gud kom til oss i Jesus fra Nasaret. Gregor var opptatt av at et menneske aldri kan forstås alene, som isolert vesen, men alltid må sees som en del av menneskeheten. For, som han sier, ethvert menneske er forbundet med minst ett annet menneske igjennom bånd av kjærlighet. Alle har en gang vært båret, alle har en gang vært elsket, om så bare av én eneste. Men denne ene som har elsket har så i sin tur vært elsket av andre, og denne andre av atter andre, og slik løper det bånd av kjærlighet oss imellom, som en vev, som til syvende og sist forbinder oss alle, alle mennesker, alle som noen gang har levd noe sted, alle i én eneste stor vev. Og denne veven er altså menneskeheten, der vi alle hører sammen, der vi alle hører til, og menneskeheten er nettopp avhengig av alle sammen for å kunne bestå som helhet.
Og så tenker altså vår ortodokse venn Gregor slik: Da Gud trådte inn i tiden i og med mennesket Jesus fra Nasaret, da ble også Gud forbundet med oss alle i denne veven. Jesus representerer ikke bare seg selv eller det enkelte menneske, han er nettopp en representant for menneskeheten. Og det betyr igjen, sier Gregor, at det er for menneskeheten, for oss alle, at han gjør det han gjør når han går i forbønn for mennesker, eller når han lærer oss om kjærlighet, eller når han – til sist –går inn i dødens mørke.
Og så leser vi altså i dagens evangelietekst at øverstepresten Kaifas sier at han der, han kan vi ofre. Ham kan vi kaste utenfor. Ham trenger vi ikke. Vi kan unnvære ham. Han er til overs, han spiller ingen rolle. Det er bedre at én dør for folket enn at hele folket går til grunne. Han talte profetisk, sier evangelisten, uten å vite det selv, idet han forutså hvordan Jesus skulle dø for de mange.
Men hvordan reagerer så Gud på dette? Jo, det er jo det som er så vidunderlig, og som er det hele fastetiden og hele påsketiden leder fram til: Gud avviser hele tanken om at man kan ofre den ene for de mange. Det er som om Gud sier: Nei, dette går ikke! Dere hører sammen, alle sammen, og vi kan ikke la denne ene gå til grunne for å redde alle dere andre. I stedet må vi reise opp igjen han som dere avviste. For bare slik kan menneskeheten bestå som en helhet. Bare slik kan dere alle bli ført fram til det evige livet hos Gud.
Derfor, sier evangelisten, var det ikke bare slik at Jesus skulle dø som representant for folket, eller for noen. Nei, han skulle samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Vi er alle forbundet av tråder av kjærlighet, og da Jesus som Guds Sønn og menneskenes representant gikk inn i døden, ble alt satt i spill. Så reiste Gud seg. Og så ble Jesus fra Nasaret reist opp igjen, og det ble vi alle sammen med ham.
Jeg kan ikke lese denne fortellingen annerledes, på en kveld som denne, enn som en kjærlighetserklæring fra himmelen til jorden, en kjærlighetserklæring som går på tvers av all ondskap og alle renkespill og alt svik og alle skumle planer, på tvers av all synd og all avvisning og all utestengelse. Gud sier til oss: Jeg vil samle dere alle, alle dere som er spredt omkring. Dere er alle mine elskede barn, og evigheten er ikke hel uten dere.
Jeg vil lytte til disse tonene, både i kveld og inn mot årets påskefeiring. Om litt skal vi bære fram brød og vin, takke og be og dele ut, som et tegn på Kristi fortsatte nærvær blant menneskene. Mellom oss løper det forbindelser av kjærlighet. Brødet vi har brutt er ett. Sønnen har gitt sitt liv for én verden og én menneskehet.
I denne sene kveldstimen er det kjærlighetens klang vi hører, både fra blåseinstrumenter og orgelpiper, fra stemmebånd og famlende hender. La oss fortsette å lytte til den sammen.
Så kan vi si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 