Preken under høymessen i Røros kirke søndag 30. april (4. søndag i påsketiden) 2023:
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Jesus sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»
(Joh 16:16-22)
Slik lyder det hellige evangelium.
Evangeliene i Det nye testamente handler om Jesus. De forteller om Jesu liv, og de formidler hva Jesus har sagt.
Noen ganger når vi leser i evangeliene, kan vi få en følelse av at vi kommer ganske tett innpå Jesus selv. At han avslører noe om seg selv og sitt eget indre liv og sine egne erfaringer i det han sier, på en måte. Vi kan ane at han velger de ordene han velger og bruker de bildene han bruker, fordi de speiler hans egne livserfaringer.
I dag får jeg en slik følelse når vi leser evangelieteksten. Jeg tror at det Jesus sier til oss i dag, er farget av at han har vokst opp i en familie der han var det eldste av mange barn. Jeg tror at ord og bilder er valgt fordi de speiler erfaringer med å vokse opp med yngre søsken i huset.
Når vi bekjenner troen, sier vi at Jesus er Guds Sønn. Guds enbårne Sønn, til og med. Men den jordiske Jesus, som vi bekjenner var født av Jomfru Maria, var kanskje enbåren, men han var ikke enebarn. Joda, i juleevangeliet leser vi at han var Marias førstefødte, men evangeliene nevner flere steder Jesu søsken. I katolsk tradisjon har man helst ment at det er snakk om Josefs (eldre) barn fra et tidligere ekteskap, mens i protestantisk tradisjon har man ofte regnet med at det er snakk om barn som Maria fikk (sammen med Josef) etter at Jesus var blitt født, og at Jesus dermed også må ha vokst opp med yngre søsken rundt seg under barne- og ungdomsårene i Nasaret.
Og jeg tror at den teksten vi har lest sammen i dag peker i retning av at det var slik det var: Jesus fikk yngre søsken.
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg», sier Jesus til disiplene sine, før han legger til: «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere!» For meg høres dette mest av alt ut som den leken mange av oss har lekt med små barn: Vi gjemmer ansiktet vårt, og barna blir forvirret, de kan ikke se oss, de skjønner ikke hva som skje, men så tar vi hendene bort, og så ser de oss, og så ler de, høyt og hjertelig. Borte-tittei, rett og slett. Det er som om vi kan se det for oss: Storebror Jesus som leker med småsøsknene, gjemmer ansiktet i hendene og ler sammen med dem når de igjen kan se hverandres ansikt.
Og så sier han: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet». Og jeg tror dette også speiler barndomshjemmet, at han har hørt Maria og Josef snakke sammen under svangerskapet, ant noe av frykten. Og så: At han har sett det som skjer etter fødselen, når barnet er forløst og alt har gått bra og gleden over livet er på sitt aller mest overveldende: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.»
Jeg tror Jesus har sett dette, har vært i kontakt med dette selv. Det er livsnært nok til det, tenker jeg, selv om bildene hans også mangler noe. For det er samtidig så tydelig at han som sier dette, ikke selv har kjent fødselsrier, eller ligget til sengs med rifter og blødninger. Det gikk bra med hans mor Maria, dersom vi skal tro evangeliene; det fortelles at hun levde helt fram til Jesus ble korsfestet, og enda mange år etter det også. Men det å føde barn den gangen var en farlig sak. Mange døde i barsel. Det var reell grunn til å kjenne frykt.
Disse erfaringene, disse glimtene av levd liv, hva var det Jesus ville si oss med disse bildene, disse metaforene? Han snakker om død og oppstandelse. Det er slik evangelisten Johannes forstår det, i hvert fall, og slik kirka også har bevart og fortolket disse ordene: Jesus forutsier at han skal dø, og at han skal være tapt for sin familie og sine venner, og de skal sørge, de skal være fortvilet, men så skal han komme tilbake til dem, han skal være den førstefødte blant mange brødre, og hele verden skal være fylt av glede, en glede ingen ta fra oss.
Dødens makt er sterk. Hver eneste fødsel er en protest mot dødskreftene, og vi gleder oss når det har gått bra, vi gleder oss over livet, og vi feirer det. Men samtidig vet vi at et hvert menneskes liv er rammet inn av at vi engang skal dø. Glede avløses av sorg.
Men i dag sier altså Jesus: Sorgen skal bli til glede. Gud er livets Gud, og kjærligheten er sterkere enn døden.
I dag har to barn blitt båret til dåp. Vi feirer livet. Vi gleder oss over at det gikk bra, med både mor og barn, og over at verden har blitt et enda litt vakrere sted. Her, ved døpefonten, har vi så sagt: «Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, født deg på ny, tatt deg inn i sin troende menighet.» Født deg på ny. Her har gudmor (eller gudfar) båret den døpte, og luemor (eller luefar) har berørt barnets hode. Barnet har brutt vannflaten og blitt løftet opp og inn i Guds hellige kirke, og vi har sagt til barnet: Den ånd du puster nå, er Gud egen hellige Ånd. Vi har med andre ord brukt fødsel som metaforher ved døpefonten. Gudmor og luefar er til og med ord som er dannet på samme måte som jordmor, språket i seg selv peker mot en fødsel.
Og så har vi sagt en ting til. Det sa vi da vi tegnet korstegnet på barna: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.» Den oppstandne. Jesus selv brukte fødsel som et bilde på oppstandelsen: Vår sorg skal bli til glede. Fortvilelse skal bli til tro. Motløshet skal erstattes av håp. Kjærligheten er sterkere enn døden.
I dag har to barn blitt døpt til denne fortellingen, denne troen, dette håpet, denne kjærligheten. I årene som kommer skal vi vise omsorg for dem. Vi skal be for dem. Vi skal lære dem selv å be. Vi skal vise dem hvordan kirka ber og synger, leser og forteller. Vi skal invitere dem til å dele brød og vin sammen med oss og med Jesus.
For hva er vel kirka i verden, om ikke nettopp et tegn på oppstandelsen? Når døden og alle dødens venner herjer i verden, forteller vi om en som er enda sterkere. Når savnet griper tak i oss, inviteres vi til å spise sammen med han som kom tilbake til oss. Når mørket senker seg, tenner vi lys og ber. Når vi ikke finner ordene selv, deler vi bibelfortellinger og synger gamle sanger om igjen.
Og vi husker ham som sa: «Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.» Derfor finnes kirka. Derfor er vi her – sammen. Det er godt.
Og derfor sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 