Om livet – lest alfabetisk

Så langt tilbake som 20. juni – det er jo en evighet i bloggsammenheng – ble jeg tagget av Kjellemann og utfordret på å formulere en alfabetisk selvbiografi. Hvis jeg har forstått reglene riktig så er det adjektiv som gjelder. Vel, jeg klarer ikke å holde meg 100 % til reglene, men så er jeg heller ikke under loven, men under nåden:

A: Astrid (min mor); B: Bård (min far); C: Sectio Caesareae (30.5.1977); D: Døpt (26.6.1977); E: Eldstemann (av fire); F: Far (siden 11.1.2006); G: Gift (siden 21.7.2001); H: Høykirkelig «Haugianer»; I: Interessert i (det meste!); J: Japaner; K: Kaffoman korsanger; L: Leken liturgisk lutheraner; M: Musikalskt & morgengrettent misjonærbarn; N: Nøyaktig!; O: Ortodoks(?); P: Pianist; Q: Qal (Jepp, jeg kan lese bibelhebraisk); R: Rørosvenn; S: Sovehjerte (Godt!); T: Temperamentsfull TCK; U: U2-elsker; V: VIF-supporter; W: WordPress’er; X: X-ordløser; Y: Yngstemann i staben; Z: Jazzglad Ziir-medarbeider; Æ: Ærlig; Ø: På min ønskeliste: Bøker og musikk; Å: Ånden som går, Donald Duck, Pondus, Tintin… de har alle plass i min bokhylle. Med andre ord relativt tegneseriefrelst. Ånden med stor forbokstav snakker jeg ellers gjerne om – det handler også om frelse og sånt. Ellers blir jeg relativt oppgitt (ikke åppgitt) over å/og-feil og denslags, og er medlem i AMO. Å står ellers for slutt, og det er det nå.