Om å løfte sine øyne

Prekenteksten for 17. mai er i år en av tilleggstekstene, fra Salmenes bok:

En sang ved festreisene.

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

(Salme 121)

En sang ved festreisene

Det aller første som møter oss når vi skal lese Salme 121 er en overskrift. En sang ved festreisene står det. Det betyr at denne salmen ble sunget av mennesker som var på vei til Jerusalem i anledning en av jødenes religiøse høytider. Jerusalem ligger som kjent på et fjell, ja, den ligger faktisk på sju fjell, i følge gammel jødisk tradisjon. På den tiden da teksten til Salme 121 ble skrevet, da var det egentlig bare ett eneste sted og en eneste bygning som betydde noe for folk når de reiste til Jerusalem: Tempelet. Jerusalem i det andre tempelets tid har av bibelforskere blitt karakterisert som ikke en by med et stort tempel men som et tempel med en by anlagt rundt. Så viktig var tempelet. Tempelet i Jerusalem var det stedet der Guds nærvær hvilte.

Så når folk reiste opp på fjellet til tempelbyen Jerusalem for å delta i påskefesten eller en av de andre store festene, da sang pilegrimene og var glade. De var på vei til det stedet der Gud selv satt på sin trone i Det aller helligste i tempelet, den Gud som egentlig var landets høyeste hersker, han som var over kongen og kongens råd. Landet var et teokrati, et gudestyre. Derfor falt det naturlig for folket å lovprise Gud for hans storhet og makt og for at han voktet folket sitt:

Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv,
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Fjellbyen Jerusalem og Bergstaden Røros

Hva har dette med oss å gjøre? Vel, for oss som bor på Røros er det rimelig enkelt å overføre denne teksten på vår egen situasjon. Vi bor nå engang på fjellet, og vårt nærmiljø er også dominert av et ruvende gudshus: Bergstaden Ziir hever seg over bebyggelsen og dominerer den så totalt at den er det første man ser når man nærmer seg Bergstaden. Det er vanskelig å overvurdere hva Ziiren har hatt og har å si for turiststrømmen hit, for UNESCO-statusen til Røros og som ikon for Røros utad. Og som om ikke det var nok: På 17. mai ender toget opp utenfor kirka, og da har vi en festpyntet prosesjon som ender opp i vårt tempel, de festreisende som glade og syngende kommer til Guds hus for å lovprise ham som skapte himmel og jord.

Men landet vårt er ikke noe teokrati. Heldigvis! Vi hadde en periode noe som het statspietisme i landet vårt, der kongen var både kirkens og statens øverste styre og bestemte hva folk skulle tro i religiøse spørsmål på samme måte som han avgjorde hvor mye de skulle betale i skatt og hvor strenge straffene skulle være. I dag har vi religionsfrihet, sammen med alle de andre frihetene vi nyter i vårt land, takk og lov for det!

Samtidig minner korset i flagget oss om hvor sentral den kristne troen og den kristne tradisjonen er i den norske kulturen. Hos oss har stat og kirke gått hånd i hånd så lenge at folk og kirke er rimelig synkronisert. Den norske folkesjelen er dypt preget av de kristne verdiene, som budet om nestekjærlighet, budskapet om tilgivelse og behovet for å få starte på nytt, eller de ti bud. Vi reagerer spontant negativt på alle former for forskjellsbehandling, utestengelse og diskriminering, for eksempel, så noe av det som har blitt forkynt fra prekestoler i kirkene gjennom mange lange år har båret frukt.

Når vi, som bor på fjellet, løfter øynene, ser vi at Guds omsorg har nådd helt til oss, helt fra Jerusalem. Vi ser omsorgen og håpet som stråler fra Golgatas fjell, fjellet like utenfor bymuren rundt det gamle Jerusalem. Vi ser Guds kjærlighet, den kjærligheten som ikke søker sitt eget.

Utenfor byens murer

Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid. Denne tekstlinjen fra Salme 121 handler om å gå utenfor bymuren. Der lå åkrene, slik arbeidsstedet i gruvene en gang lå utenfor Bergstaden. Man måtte forlate byen og tryggheten der når man skulle tjene til livets opphold. Utenfor bymuren var man sårbar; der trengte man beskyttelse. Derfor sier salmisten: Gud skal bevare deg fra du går ut av porten og til du går inn igjen i byen, fra nå og til evig tid.

Vi som bor her i Norge, vi lever innenfor noen av de tryggeste bymurene i hele verden. Vi har frihet. Vi har fred. Vi har kunnskap. Vi har makt. Vi har velstand. Og som om ikke alt dette var nok: Vi har kjennskap til Skaperen av himmel og jord og vi har fått kunnskapen om hans store nåde mot oss mennesker. Vi har lært om kjærlighetens evangelium, om at vi skal elske vår neste som oss selv, slik Gud har elsket oss først. Hva gjør vi med alt dette? Sitter vi innenfor bymuren i makeligheten der? Eller tar vi ansvar for verden utenfor bymuren?

På 17. mai, dagen for trygghet og frihet og demokrati og fred, kaller Gud oss til å løfte blikket opp fra vår egen privilegerte tilværelse til alle verdens lidende og undertrykte. Gud utfordrer oss til å løfte våre øyne – ikke bare opp til fjellene, men mot verden, til å nå ut til dem for å hjelpe dem. Gjør vi det, da vet vi at vår hjelp vil komme fra Herren, han som skapte himmel og jord, han som vil bevare vår utgang og vår inngang fra nå av og til evig tid.

Om ekteskap, kirke og annerledeshet

Min forrige post handlet om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven som er på trappene. Nå er loven riktignok ikke vedtatt ennå, men mye tyder vel på at den vil bli det når den i nær framtid legges fram for Stortinget.

Avisen Vårt Land holder oss oppdatert på de kirkelige reaksjoner på lovforslaget. De spriker – noe mer enn forventet. Tidligere har samtlige biskoper i Den norske kirke, uavhengig av syn på homofilt samliv, vært grunnleggende skeptiske til tanken om homofile «ekteskap». Nå er bispekollegiet noe delt. Samtidig er forventningene til kirken fra det politiske miljøet samstemte og klare: Kirken må åpne for vielse av homofile par, og det så snart som mulig. Helst i går…

Så langt jeg har kunnet registrere er SV det eneste partiet som har foreslått at det skal pålegges kirken å åpne for slike vielser. Hvordan partiet greier å kombinere dette med sitt standpunkt i statskirkespørsmålet er mer enn jeg kan begripe. SV tenker ellers svært ryddig og prinsipielt i spørsmål som har med stat og kirke å gjøre, men her har de rotet seg inn i en tankerekke som bringer tankene hen til forholdene i totalitære stater vi ikke vil identifisere oss med (for å parafrasere et mye brukt slagord i stat/kirke-debatten).

Det er uansett ikke Stortinget eller de politiske partiene som vedtar liturgier for kirkelig bruk, det er det kirkemøtet som gjør; den myndigheten er delegert kirkemøtet fra kongen i statsråd. Så her er det – enten SV liker det eller ikke – «kirken selv»* som bestemmer. Hva som blir utfallet der er vanskelig å spå, men kirken vil nok uansett ikke ligge i forkant av lovgivningen men heller respondere på de nye samfunnsmessige rammefaktorene som eventuelt måtte oppstå. Jeg ser nok for meg at det hadde vært lettere for kirken å respondere positivt på en felles samlivslovgivning som integrerte både ekteskap og partnerskap under samme lovmessige overbygg, så å si, men dette ser ikke ut til å være radikalt nok for den sittende regjering – målet ser ut til å være nettopp å fjerne «partnerskap»-betegnelsen på bekostning av presisjonsnivået i «ekteskap»-betegnelsen (se min forrige post for detaljer).

Samtidig melder Aftenposten at jurister finner det problematisk at samboere ikke har de samme juridiske rettigheter som gifte, og at man ønsker å endre lovgivningen slik at samboere og ektefolk likestilles. Da kan man jo spørre seg: What’s all the fuss about? Hvorfor er det så om å gjøre for homofile å få gifte seg når «folk flest» helst vil være samboere i stedet, i hvert fall en stund først, om enn med de samme rettighetene som gifte?

En mulig løsning kunne være å regulere alle samlivsformer innenfor en felles, standard lovgivning og fokusere mer på rettigheter og plikter enn på betegnelser. Men da er vi på en måte tilbake til utgangspunktet: Det var den statusen ekteskapet en gang hadde, og det var den ordenen man brøt med da samboerskapet ble eksperimentert fram. Hvis nå samboerskapet blir så likt ekteskapet at det bare er betegnelsen som er ulik, da trenger vi ikke «samboerskap»-betegnelsen lenger – eller? Men – nå møter jeg meg selv i døra, på et vis – trenger vi da å skille mellom homofile og heterofile samlivsformer, i betegnelsene? Det måtte i så fall være for å understreke karakteren av annerledeshet som ethvert homofil samliv vil være i forhold til det heterofile.

Så da er det kanskje dette saken egentlig handler om: De homofiles aversjon mot å bli betegnet som annerledes? Enda annerledeshet ikke nødvendigvis trenger å være en negativ (eller diskriminerende) betegnelse.

—–

*) …i den grad kirkemøtet og «kirken selv» er mer eller mindre samsvarende størrelser; det er vel et spørsmål både om definisjonsrett og om øynene som ser.

Om språk, kjønn og lovgivning

Arbeidet med ny og kjønnsnøytral ekteskapslov går sin gang. Jeg synes at hele konseptet er litt pussig. Hvis jeg forstår dette rett, så er bakgrunnen for hele lovforslaget at homofile opplever det som diskriminerende at de ikke kan inngå det som kalles ekteskap.* Derfor skal nå ekteskapet defineres som kjønnsnøytralt, slik at man skal kunne «gifte seg» og være «ektepar», uavhengig av kjønn og legning. (Dette vil selvsagt også måtte få konsekvenser for foreldre- og adopsjonsrettigheter, og sannsynligvis også for spørsmål knyttet til tilgang til kunstig befruktning.)

Er ikke dette egentlig bare en lek med ord? Forsøker ikke her lovgiverne rett og slett å gjøre termen «ekteskap» mindre presis? Vil vi ikke med en gang få bruk for uttrykk som «heterofile ektepar/ekteskap» kontra homofile sådanne? Vi vil fortsatt ha et (legitimt!) behov for å kunne skjelne mellom mann/kvinne-enheter kontra mann/mann og kvinne/kvinne. Jeg kan ikke helt skjønne hva som er i veien med «partnerskap»-betegnelsen; den sikrer det nødvendige presisjonsnivået i språket på det aktuelle området. Er det noe mindreverdig eller diskriminerende med det å måtte (eller positivt formulert: Ha mulighet til å) inngå partnerskap kontra ekteskap? Jeg snakker ikke da om de juridiske rettighetene knyttet til institusjonene (de kan man arbeide med!), men til selve betegnelsene.

På meg virker det som om hele arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov egentlig er styrt av de homofiles ønsker om fulle adopsjonsrettigheter. Jeg skjønner ikke at ikke dette kunne vært regulert innenfor gjeldende lovverk, med ekteskap og partnerskap som to sidestilte og likeverdige samlivsformer. Det ville vært mindre tilslørende i forhold til det som er sakens realiteter: Det er faktisk en forskjell på samkjønnet og tokjønnet samliv, en forskjell som gjerne kan speiles i språkets presisjonsnivå.

Det er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian som stadig dukker opp i hodet mitt når dette temaet diskuteres, som et memento om at enkelte forskjeller rett og slett ikke kan reguleres bort med all slags lovgivning eller Newspeak. I den aktuelle scenen sitter medlemmer av den radikale judeiske frigjøringsfronten og diskuterer programmet for den kommende revolusjon seg imellom, og en av dem bringer stadig spørsmålet om kvinners rettigheter inn i samtalen:

REG
Why don’t you shut up about women, Stan, you’re putting us off.

STAN
Women have a perfect right to play a part in our movement, Reg.

FRANCIS
Why are you always going on about women, Stan?

STAN
… I want to be one.

REG
… What?

STAN
I want to be a woman. From now on I want you all to call me Loretta.

REG
What!?

STAN
It’s my right as a man.

JUDITH
Why do you want to be Loretta, Stan?

STAN
I want to have babies.

REG
You want to have babies?!?!?!

STAN
It’s every man’s right to have babies if he wants them.

REG
But you can’t have babies.

STAN
Don’t you oppress me.

REG
I’m not oppressing you, Stan — you haven’t got a womb. Where’s the fetus going to gestate? Are you going to keep it in a box?
[STAN starts crying.]

JUDITH
Here! I’ve got an idea. Suppose you agree that he can’t actually have babies, not having a womb, which is nobody’s fault, not even the Romans’, but that he can have the «right» to have babies.

FRANCIS
Good idea, Judith. We shall fight the oppressors for your right to have babies, brother. Sister, sorry.

REG
What’s the point of fighting for his right to have babies, when he can’t have babies?

FRANCIS
It is symbolic of our struggle against oppression.

REG
It’s symbolic of his struggle against reality…

—–

*) Jeg ser at saken selvsagt er noe mer sammensatt enn dette. De homofile har lenge opplevd sin situasjon slik at de har vært marginalisert, diskriminert, til og med trakassert. Dette er en opplevelse det er viktig å komme i møte. Arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov må sikkert forstås innenfor en slik større ramme. Men – for the sake of the argument – i denne posten lar jeg diskriminering knyttet til bruken av selve ekteskapsbetegnelsen være det dominerende aspektet.

Om biskoper og mordere

I serien Finn 12 feil ved biskop Kvarme har avisene de siste dagene opplyst oss om at bispen og hans frue har spist middag med to mennesker som godtfolk flest anser for å være særs grove syndere, nemlig det trippeldrapsdømte ekteparet Orderud. Dette har tydeligvis falt mange tungt for brystet; enkelte har gitt uttrykk for at det å nekte homofile partnere prestejobb samtidig som man dinerer med drapsdømte kvalifiserer til finalerunden i norgesmesterskap i dobbeltmoral. Ingjerd Kvarme er kriminolog og har lenge vært engasjert i Veronica og Per Orderuds sak – hun mener de to er uskyldig dømt. Det har hun selvsagt full rett til å mene. Hva hennes mann (som ikke er kriminolog, ei heller kriminell) mener om saken, se, det vet jeg ikke.

Hylekoret mot Oslo-biskop Kvarme begynner å nå farlig mange decibel nå. Hva om han hadde nektet å spise middag med Veronica og Per og så hadde informert Dagbladet om sin beslutning – hadde det gjort ham mer populær, tro? Linken til den pågående homofilisamtalen (eller krangelen om du vil) i kirka er også i overkant søkt. Jeg har ikke registrert at Ole Christian Kvarme har nektet å spise middag med en eneste homofil, enten han eller hun har søkt prestejobb eller ikke, og jeg har ikke sett noe sted at han har tilbudt Per eller Veronica Orderud noen vigslet stilling i Oslo bispedømme heller.

– Han er en utrolig sympatisk fyr. Helt feil framstilt i media. Der har vi noe felles, sier Veronica Orderud om biskopen til Magasinet Dagbladet. Jeg tror ikke man trenger å være enig i biskopens håndtering av de siste tiders homostorm i Oslokirken for å se at hun har et poeng.

Om tempelriddermytologi

A sure sign of a lunatic is that sooner or later he brings up the Templars. (Umberto Eco)

De siste dagene har jeg kost meg med Raymond Khourys thriller The Last Templar, en riktig så underholdende røverroman. Det er vanskelig å unngå å sammenligne Khourys debutroman med Dan Browns The Da Vinci Code, men Khoury håndterer det pseudo-vitenskaplige kildegrunnlaget for Browns konspirasjonsteorier med adskillig større eleganse enn det Brown gjør. Synes jeg, da. Khoury har helt tydelig lest Holy Blood, Holy Grail, for eksempel, men han svelger ikke hele det alternative universet den boka presenterer av den grunn; det er der Brown blir så – ja, grunn er ordet.

Tempelridderne fascinerer tydeligvis fortsatt. I Khourys bok jaktes det på en skatt de ni grunnleggerne av tempelridderordenen skal ha funnet under noen utgravninger under ruinene av tempelet i Jerusalem. Etter hvert blir det klart at skatten (eller gjenstanden) det jaktes på vil ha en rimelig ødeleggende effekt på tradisjonell kristen tro dersom den blir allment kjent, og Vatikanet har derfor selvsagt sine skumle prestelige kommandosoldater på saken. Boka svinger litt, men er i lange perioder virkelig underholdende. Dessuten setter den på en fin måte i gang leserens tanker rundt tema som Bibelens tilblivelse og evangelienes troverdighet.

Noen feil skjemmes boka dessverre av. Dersom Khoury hadde lest Nag Hammadi-dokumentene (de gnostiske evangeliene) som han henviser til, ville han visst at det er feil å påstå at disse dokumentene tegner et utelukkende menneskelig bilde av Jesus fra Nasaret i motsetning til Det nye testamentes bilde av ham som Guds Sønn. Sannheten er heller motsatt: Der det nye testamente vektlegger Jesu menneskelighet, skildrer Nag Hammadi-tekstene ham som utelukkende guddommelig; hans menneskelighet er bare et skall eller et synsbedrag. Ved en lei skrivefeil får Khoury det til å høres ut som om det gikk 50 år mellom Markus og Matteus sine skriveprosesser. Han viderefører dessuten noen populære myter om Kirkemøtet i Nikea og påstår feilaktig at kirken (det må være paven han mener) truet med å brenne Gallilei på bålet. Men skitt heller, noen friheter er det selvsagt lov å ta seg i et alternativt univers. Det er moro, og da tilgis det meste. For den som vil vite mer om alle disse spennende (og flere beslektede!) spørsmål, anbefaler jeg dette nettstedet.

Når katta slippes ut av sekken helt til slutt kjente jeg likevel at jeg ble skuffet. Khourys forslag til hva det var tempelridderne fant skaper flere problemer enn det løser. Det er totalt uforståelig hvorfor prestene i tempelet skulle gjemme den aktuelle gjenstanden der den ble funnet, for eksempel, og selve formen på gjenstanden er ikke tidsriktig. Men han skal ha for forsøket.

Den absolutt beste tempelridderromanen jeg har lest er Umberto Ecos Foucoults pendel. Sitatet som innleder denne posten er hentet fra Ecos roman, sitert etter s. 64 hos Khoury. God lesning!

Om rettsvern for foster

For ikke mange dagene siden skjedde det en tragisk drapssak i Overhalla. En mann er tatt og vil bli tiltalt for å ha drept sin fraseparerte kone og en 7-åring som overnattet i huset hennes. Kvinnen var gravid i åttende måned med tvillinger; den mistenkte er far til de to guttene.

Saken omtales som «dobbeltdrap» i mediene. Det er selvsagt korrekt. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at «kvadruppeldrap» ikke hadde vært helt misvisende, det heller. For hva med de to ufødte guttene? De teller ikke i regnskapet, selv om de nok var store nok til at de kunne ha overlevd utenfor mors mage dersom de var blitt tatt vare på tidsnok.

Jeg har ikke helt oversikt over jussen her og lurer derfor fælt: Blir saken noe mer alvorlig, sett fra rettssystemets side, av at mannen tok livet av to barn sammen med moren som bar dem? Hvor gamle eller utviklede må fostre være før man kan bli drapstiltalt for å gjøre slutt på livet deres? 12 uker er for lite, 20 uker er nok også knapt dagens abortlovgiving tatt i betraktning, men ufødte barn kan i dag reddes allerede i 24 uke. De to guttene i den aktuelle saken var langt mer utviklet enn det.

Spørsmålet berører selvsagt abortdebatten. Kan man i det hele tatt snakke om «drap» på foster uten å bli plassert i bås med Nessa og Knudsen? Trenger språket vårt et nytt ord for rommet mellom «drap» og «spontanabort»? Eller er det slik at denne aktuelle drapssaken faktisk åpner en dør inn til et annet rom, nemlig rommet for tanker og følelser som fortrenges fra offentlig abortdebatt? Viser ikke denne saken at enhver samtale om fosterets rettsstatus aldri kan bli bare svart-hvitt?

Jeg skulle i hvert fall ønske at det fantes et rom for en mer nyansert offentlig debatt om slike tema som jeg berører her.

Det er for øvrig interessant å se hva slags rettsstatus Det gamle testamente gir fosteret:

Når noen slåss, og de støter til en svanger kvinne, så hun mister fosteret, uten at det ellers skjer noen ulykke, da skal gjerningsmannen betale den skadebot som hennes mann pålegger ham, og det skal skje hos dommerne. Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme. (2 Mos 21:22ff)

Et fosters død regnes tydeligvis ikke som en alvorlig ulykke i den sammenhengen. Et sideblikk til et annet avsnitt i Moseloven gir flere perspektiver:

Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, da skal du uten skånsel hogge hånden av henne. (5 Mos 25:11f)

Det står mye fint i Boka, men jammen står det mye rart og ubegripelig grusomt der også, særlig når ting tas helt ut av sin sammenheng. Men så er Bibelen som hellige bøker flest, oppbyggelig eller livsfarlig, alt etter hvem som leser den. Men det er visst et tema for en helt annen post.

Om 1. mai og Jesu oppstandelse

I år feiret jeg gudstjeneste på 1. mai i Røros kirke. Det betyr at jeg skrev min første 1.mai-tale noen sinne. En preken, selvsagt, og det har jo en del å si for hva slags tema man tar opp. Her følger noen av de tankene jeg jobbet med da jeg laget prekenen.

Tekstene for 1. mai (1. rekke) er Amos 5:14-15, 1 Joh 4:16-21 og Luk 6:36-38.

En barmhjertig Gud

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere. (Luk 6:36-38)

Utgangspunktet for hele Jesu utsagn er en påstand: Gud er barmhjertig. Men hvorfor skal vi tro at det er sant? Verden er ikke akkurat et sted som renner over av barmhjertighet.

Den kristne kirke tar alltid utgangspunkt i Jesu liv når den skal si noe om Gud. Dette fordi kirken tror at det er Jesus som viser oss hvem Gud er. Og på 1. mai er det mange ressurser å hente i Jesu liv, eller kanskje like mye i det som skjer etter at han er død. Jeg tenker på Jesu oppstandelse.

Hva har oppstandelsen med 1. mai og internasjonal solidaritet å gjøre? Den bidrar med følgende perspektiv: Jesus var en opprører. Han nytolket den strenge loven. Han prekte nestekjærlighet, radikal nestekjærlighet. Han spiste med tollere og horer. Han ropte ut at Guds rike var nær, tilgav synder og samlet alle slags mennesker, rike og fattige, kvinner og barn så vel som menn i følget sitt. Han skapte mye uro. Han brøt med det etablerte. Han brøt religiøse grenser. Det kunne ikke fortsette. Så han ble tatt av dage. Opprøreren, gudsbespotteren, han som hadde menget seg med åpenbare syndere, en uren mann. Og hva skjer? Gud reiser ham opp. Gud gir ham oppreisning! Det er det oppstandelsen handler om.

Oppstandelsen viser oss at Gud er den Gud som vedkjenner seg opprøreren, den som faller utenfor alle religiøse rammer.* Oppstandelsen bekrefter dermet et av de vakreste utsagnene i Det gamle testamente:

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn. (Salme 103:8)

Derfor kan Paulus også skrive som han gjør:

Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. (Rom 4:4f)

Gud er den som rettferdiggjør den ugudelige. Gud er barmhjertig. Det er utgangspunktet. Derfor kan Jesus forutsette dette i sitt argument, selv om oppstandelsen på det tidspunktet ennå ikke har funnet sted: Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

Vi elsker fordi han elsket oss først

I lys av dette utgangspunktet blir lesetekstene for dagen sterk lesning:

Søk det gode og ikke det onde,
så dere kan få leve!
Da skal Herren, Allhærs Gud,
være med dere, som dere sier.
Hat det onde og elsk det gode,
hold retten høyt på tinget!
Så vil kanskje Herren, Allhærs Gud,
være nådig mot Josefs rest. (Amos 5:14-15)

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror. (1 Joh 4:16-21)

Gud har allerede bestemt hvilket mål han skal måle opp for oss med. Det er nåden. Skal ikke vi da vise hverandre nåde? Gud er barmhjertig. Han reiser opp opprøreren! Dette er virkelig et kjærlighetens evangelium. Det er en nyhet som setter oss fri til å elske, fordi Gud elsker oss først. Gud har ryddet et rom for oss til å både prøve og feile(!) langs nestekjærlighetens kompliserte irrganger. Derfor kan (og skal!) vår kjærlighet være offensiv, dristig og grensesprengende. Det kan kanskje være mer behagelig å være forsiktig og tilbakeholden av frykt for å tråkke Gud på tærne, men Guds kjærlighet er mer radikal enn som så.

For også i dag kaller verden oss til å elske. Vi kalles til å realisere de samme verdiene som arbeiderbevegelsen har arbeidet for i alle år, og som kirken også i hvert fall i teorien har stått for – det er jo ikke uten grunn at Jesus gjerne omtales som den første sosialist. Vi kalles til internasjonal solidaritet, på tvers av alle slags grenser: Nasjonale, etniske, kulturelle, sosiale eller økonomiske. Vi kalles til å ta oss av dem som korsfestes i vår tid, de som lider under vår materialistiske livsstil. Vi kalles til å slippe inn dem som faller utenfor. Vi kalles til å ta vare på de svake. Vi kalles til å inkludere dem som blir ekskludert. Vi kalles til å se på alt det som mennesker kaller urent med rene blikk. Vi kalles til å se at alle mennesker er søsken, at vi alle hører sammen. Vi kalles til å arbeide for en mer rettferdig verden for absolutt alle. Vi kalles til å ta vare på den jorda som vi alle er satt på.

Utfordringen fra den Gud som rettferdiggjør den ugudelige ligger der, 1. mai og alle andre dager i året.

——-

*) Jeg tror kanskje det er lett for oss (som er vant til å tenke på Jesus som Messias og Guds Sønn eller som et helt ekstraordinært godt menneske) å overse det faktum at samtiden må ha oppfattet ham som urovekkende radikal, nærmest revolusjonær. Måten han brøt med de etablerte religiøse tradisjoner i forhold til rent/urent og rett/galt på var totalt uakseptabel for det religiøse establishment. Det er en utfordring til alle religiøse establishment’er, til alle tider. Poenget her er imidlertid et annet, nemlig at den korsfestede Jesus for det store flertallet slett ikke framsto som et uskyldig offerlam, men som en opprører som på mange måter fortjente den skjebnen som ble ham til del. En som har skrevet godt om dette er Jürgen Moltmann.

Om farger på TV

Det er enkelte TV-program jeg aldri tar meg bryet med å se. Hotell Cæsar, for eksempel. Men her en dag kom jeg i skade for å ha TV2 stående på i bakgrunnen en stund, og oppdaget plutselig at jeg befant meg i en begravelse sammen med en karakter fra den akk så populære såpen. I Vålerenga kjerke, mener jeg det var. Presten var ukjent. Skuespiller, etter alt å dømme. Han bar alba og hvit stola i begravelsen.

For en stund siden så jeg en annen skuespillerprest, jeg tror det var i serien Seks som oss. Da var det en vielse (med barnedåp) som var settingen, etter det jeg oppfattet. Der bar presten fiolett stola.

Nå hadde det kanskje ikke kostet TV2 så veldig mange kronene å kvalitetssikret dette med kirkeårsfargene littegranne bedre, slik at de kunne fått dette til riktig: Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, den liturgiske fargen ved vielse er hvit. Alltid. Aldri omvendt. Begravelse er ikke fest, vielse er ikke en faste- eller sørgehøytid. Så fryktelig vanskelig er det ikke.

Men det er visst bare prester som er opptatt av sånt og lar seg irritere av det.

PS: Vi befinner oss forresten i en hvit periode i kirkeåret nå. Dersom noen lurer.

Om rock og våpendesperadoer

De siste dagers rystende hendelser i USA, som i dag kulminerer med noe som nesten må kalles et absurd stykke frigjøringsteologi på avveier, har fått meg til å hente fram igjen noen CDer jeg spilte en del den gang jeg gikk videregående på CA i Kobe – det begynner jammen å bli en stund siden! På åpningssporet på albumet If you must leverer det den gangen fortsatt ganske lovende hardrockbandet Precious Death følgende kraftsalve:

If everything is relative and nothing absolute/then why don’t I just take this gun and blow your head off!/but if some things are always wrong some things must be right.

Godt poeng, i grunnen. Det at vi alle spontant reagerer på den typen hendelser som vi nylig så fra VirgTech er vel et betryggende velrettet skudd for baugen til den absolutte(!) verdirelativismen. Så kan man jo spørre seg hvor det absolutte skal forankres, om ikke i den Absolutte?

Gutta i Precious Death fortsetter for øvrig sånn:

Tolerance! Tolerance! But you can’t tolerate me/and so you move it around ’till you start liking the sound/the truth’s too hard and too true for me to give it to you/and you can hate me but you can’t break me!

Det begynner kanskje å høres litt mer fundamentalistisk ut der, men tro meg, det er absolutt hør-verdig for det!

Precious Death gav ut et gnistrende debutalbum (Southpaw), en litt middelmådig oppfølger (If You Must) og et merkelig tredjealbum (Precious Death/New Songs for a Quiet Revolution) som ikke hadde noen musikalsk retning i det hele tatt – da var bandet allerede i full oppløsning. Hvis debutalbumet fortsatt er å få tak i så anbefaler jeg Southpaw på det varmeste. Skal jammen stikke og sette på CDen nå.

Om Norsk luthersk misjonssamba

Av og til leser man ting i avisa som virkelig setter livet i perspektiv. Og av og til er det tilsynelatende små saker som skaper følelsen av slik eksistensiell avislesning.

Her om dagen leste jeg i Vårt Land at NLM og Kvitsund gymnas har havnet i klinsj med Nissedal menighet av Den norske kirke. Bakgrunnen for uenigheten er at menigheten har fått en kvinnelig prest, og slike kan ikke NLM-ere samarbeide med. Dermed har skolekoret signalisert at de ikke lenger vil delta med korsang på gudstjeneste i Nissedal kyrkje, slik de har gjort regelmessig de siste årene. Soknerådet har henvendt seg til NLM sentralt for om mulig å få støtte til å få samarbeidet igang igjen, men den muligheten avvises ganske kontant av informasjonsleder Ottosen. Det lengste han ser for seg at Kvitsund kan strekke seg er et spesialarrangement som legges til det lokale bedehuset, evt. at den kvinnelige presten holdes utenfor de aktuelle gudstjenestene. Dette svaret er vel neppe så diplomatisk som soknerådet håpet.

Grunnen til at denne artikkelen ble såpass sterk lesning for meg er at jeg vet at for ti år siden ville jeg forsvart NLMs tenkerekke fullt ut. I dag opplever jeg den bare som provoserende. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor mye man kan forandre seg i løpet av et lite liv.

Vi mennesker har en omsikftende identitet. Livsfortellingen vår skrives hele tiden, og vi må stadig integrere nye erfaringer i det identitetsbyggende prosjektet vårt. Et slikt prosjekt fordrer en viss frihet som rammeverk, slik at vi skal slippe at byggingen kontinuerlig tynges av angst for å gjøre feil. Det er sannelig godt at den rammen vi opererer innenfor heter nåde.