Om farger på TV

Det er enkelte TV-program jeg aldri tar meg bryet med å se. Hotell Cæsar, for eksempel. Men her en dag kom jeg i skade for å ha TV2 stående på i bakgrunnen en stund, og oppdaget plutselig at jeg befant meg i en begravelse sammen med en karakter fra den akk så populære såpen. I Vålerenga kjerke, mener jeg det var. Presten var ukjent. Skuespiller, etter alt å dømme. Han bar alba og hvit stola i begravelsen.

For en stund siden så jeg en annen skuespillerprest, jeg tror det var i serien Seks som oss. Da var det en vielse (med barnedåp) som var settingen, etter det jeg oppfattet. Der bar presten fiolett stola.

Nå hadde det kanskje ikke kostet TV2 så veldig mange kronene å kvalitetssikret dette med kirkeårsfargene littegranne bedre, slik at de kunne fått dette til riktig: Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, den liturgiske fargen ved vielse er hvit. Alltid. Aldri omvendt. Begravelse er ikke fest, vielse er ikke en faste- eller sørgehøytid. Så fryktelig vanskelig er det ikke.

Men det er visst bare prester som er opptatt av sånt og lar seg irritere av det.

PS: Vi befinner oss forresten i en hvit periode i kirkeåret nå. Dersom noen lurer.

Om rock og våpendesperadoer

De siste dagers rystende hendelser i USA, som i dag kulminerer med noe som nesten må kalles et absurd stykke frigjøringsteologi på avveier, har fått meg til å hente fram igjen noen CDer jeg spilte en del den gang jeg gikk videregående på CA i Kobe – det begynner jammen å bli en stund siden! På åpningssporet på albumet If you must leverer det den gangen fortsatt ganske lovende hardrockbandet Precious Death følgende kraftsalve:

If everything is relative and nothing absolute/then why don’t I just take this gun and blow your head off!/but if some things are always wrong some things must be right.

Godt poeng, i grunnen. Det at vi alle spontant reagerer på den typen hendelser som vi nylig så fra VirgTech er vel et betryggende velrettet skudd for baugen til den absolutte(!) verdirelativismen. Så kan man jo spørre seg hvor det absolutte skal forankres, om ikke i den Absolutte?

Gutta i Precious Death fortsetter for øvrig sånn:

Tolerance! Tolerance! But you can’t tolerate me/and so you move it around ’till you start liking the sound/the truth’s too hard and too true for me to give it to you/and you can hate me but you can’t break me!

Det begynner kanskje å høres litt mer fundamentalistisk ut der, men tro meg, det er absolutt hør-verdig for det!

Precious Death gav ut et gnistrende debutalbum (Southpaw), en litt middelmådig oppfølger (If You Must) og et merkelig tredjealbum (Precious Death/New Songs for a Quiet Revolution) som ikke hadde noen musikalsk retning i det hele tatt – da var bandet allerede i full oppløsning. Hvis debutalbumet fortsatt er å få tak i så anbefaler jeg Southpaw på det varmeste. Skal jammen stikke og sette på CDen nå.

Om Norsk luthersk misjonssamba

Av og til leser man ting i avisa som virkelig setter livet i perspektiv. Og av og til er det tilsynelatende små saker som skaper følelsen av slik eksistensiell avislesning.

Her om dagen leste jeg i Vårt Land at NLM og Kvitsund gymnas har havnet i klinsj med Nissedal menighet av Den norske kirke. Bakgrunnen for uenigheten er at menigheten har fått en kvinnelig prest, og slike kan ikke NLM-ere samarbeide med. Dermed har skolekoret signalisert at de ikke lenger vil delta med korsang på gudstjeneste i Nissedal kyrkje, slik de har gjort regelmessig de siste årene. Soknerådet har henvendt seg til NLM sentralt for om mulig å få støtte til å få samarbeidet igang igjen, men den muligheten avvises ganske kontant av informasjonsleder Ottosen. Det lengste han ser for seg at Kvitsund kan strekke seg er et spesialarrangement som legges til det lokale bedehuset, evt. at den kvinnelige presten holdes utenfor de aktuelle gudstjenestene. Dette svaret er vel neppe så diplomatisk som soknerådet håpet.

Grunnen til at denne artikkelen ble såpass sterk lesning for meg er at jeg vet at for ti år siden ville jeg forsvart NLMs tenkerekke fullt ut. I dag opplever jeg den bare som provoserende. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor mye man kan forandre seg i løpet av et lite liv.

Vi mennesker har en omsikftende identitet. Livsfortellingen vår skrives hele tiden, og vi må stadig integrere nye erfaringer i det identitetsbyggende prosjektet vårt. Et slikt prosjekt fordrer en viss frihet som rammeverk, slik at vi skal slippe at byggingen kontinuerlig tynges av angst for å gjøre feil. Det er sannelig godt at den rammen vi opererer innenfor heter nåde.

Om ordene

De siste dagene har jeg forsøkt å se noen sammenhenger mellom ord på et språk jeg i utgangspunktet ikke forstår. Jupmel-aehtjien, Baernien jïh Aeljies Voejkenen nommesne heter det der jeg med ord jeg er mer fortrolig med ville sagt I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Sørsamisk er på mange måter som en ugjennomtrengelig kode for meg. Men jeg gjør da et forsøk på å lære i hvert fall litt. Jeg er tross alt prest i et sørsamisk kjerneområde.

Språk har alltid fascinert meg. I oppveksten sjonglerte jeg tre språk: Norsk, japansk og engelsk – i den rekkefølgen. Etter hvert har japanskkunnskapene avtatt noe, engelsken vokst seg kraftigere, og jeg har møysommelig arbeidet meg inn i de vidunderlige språkuniversene til bibelhebraisk og koinégresk. Nå gløtter jeg altså inn en ny dør. Ambisjonene er ikke så store denne gangen; jeg regner ikke med å kunne forme setninger selv på sørsamisk noen gang, men jeg ønsker å komme så langt at jeg i hvert fall kjenner igjen et substantiv som et substantiv eller et verb som et verb når jeg ser et.

Hva er egentlig språk? Det er et spørsmål som åpner enda en ny dør, og det å gløtte inn bak den kan virkelig gjøre deg svimmel. Vi tar ordene for gitt sånn til daglig, og vi regner med at andre forstår hva vi mener når vi bruker bestemte ord, men burde vi egentlig det? Jeg husker den ahaopplevelsen det var da jeg på videregående leste Hayakawas Language in Thought and Action og skjønte at et ord ikke ganske enkelt bare var et ord. Alle har sin egen høyst subjektive forståelse eller definisjon av hvert enkelt ord, og det betyr at det alltid vil være støy i all mellommenneskelig kommunikasjon. Som eksempel kan vi bruke ordet «Gud»: I og med at vi alle bærer med oss ulike gudsbilder, vil all nøytral tale om Gud være umulig. Når jeg sier ordet «Gud» vekker det ulike bilder i meg, mens den som hører meg si det ordet sitter med helt andre bilder. Det samme gjelder for øvrig om vi snakker om «bil» i stedet for «Gud». Er ikke all kommunikasjon i bunn og grunn et trosprosjekt?

Parallellt med sørsmisken leser jeg Ove Wikströms fantastiske lille bok Leve langsomheten, og -skulle du sett! – han reflekterer også over språket. Han siterer filosofen Ludvig Wittgenstein som påpeker at «Språkspillets teologi bygger på sosiale overenskomster. Samtidig representerer det noe som ligger utenfor alle verbalt oppstilte feller. Det som er ‘bortenfor’ kan bare anes, men ikke av den grunn ignoreres.» (s.162) Her er paradokset: Ordene våre gir ulike assosiasjoner til hver enkelt av oss, men vi klarer tross alt å bli enige om visse «spilleregler» for hvordan vi omtaler erfaringer som er en del av vår felles verden. Men hvordan setter vi opp spilleregler for hvordan vi omtaler det som ligger bortenfor den etterprøvbare virkeligheten? Det er Gud jeg snakker om, selvfølgelig – enda tale om Gud aldri kan bli selvfølgelig.

Wikström siterer fra en samtale han førte med en ung russisk-ortodoks prest:

[Presten] retter på brillene og forteller at østkirken ikke har skapt noe skille mellom dogmatisk teologi og mystikk, mellom kirkens lære og personlig erfaring av det guddommelige. I stedet hevder man at en person umulig kan oppnå kunnskap om det hellige uten vilje til samtidig å bli berørt av den Hellige. Det går altså ikke an å tenke eller lese seg fram til erfaring av en levende Gud. Kirkens liturgi – en blanding av estetikk og kollektiv erindring om og forsmak på udødeligheten – er både en forutsetning for og en konsekvens av den erfaringen språket antyder. Samtidig handler troen om å bli forvandlet. (Wikstrøm 2002: s.162)

Eller, som det heter på side 165 i samme store lille bok: «Gud er altså ikke et objekt man kan filosofere over, men et mysterium man kan møte med stor forundring og beven.»

Så burde jeg kanskje slutte å skrive eller snakke om Gud. Det kommer jeg likevel ikke til å gjøre. Men det kan være greit å sette ting i riktig perspektiv før jeg tar helt av på filosoferingens vinger. Ordene våre (og mine) vil selvsagt alltid stå for noe foreløpig, i hvert fall når de skal forsøke å skildre den Evige:

«Gud ‘finnes’ ikke. Jeg tror på ham. Skulle han ‘finnes’, så ville han være en fange i språket og altså vår slave.» (Göran Tungström i Juleoratoriet, sitert etter Wikstrøm 2002: s.167)

PS: Det sørsamiske «baernien» betyr «ugift sønn». Det er jo et teologisk statement i seg selv.

Harald blogger

Dette er bloggen til Harald Hauge. Her vil jeg strø ut mer eller mindre filosofiske tanker om ting jeg til enhver tid er opptatt av. Bloggen min er ikke en nettdagbok. Jeg har ikke noe brennende ønske om å utlevere privatlivet mitt på nettet, egentlig. Derimot har jeg et ønske om at denne bloggen skal fungere som et sted for refleksjoner om Livet, universet og alt sammen. Jeg har mange meninger om mye, og noen ganger finner jeg ut hva jeg egentlig mener først når jeg tar meg arbeidet med å formulere tankene mine skriftlig.