Om asylanter og konvertering

Kan man døpe seg til opphold i Norge? Spørsmålet har blitt aktuelt de siste dagene etter meldingene om at noen afghanske asylsøkere som har fått endelig avslag skal ha konvertert til kristendommen. I hvert fall noen av dem. Eller kanskje ikke så mange likevel (eller kanskje ingen i det hele tatt, i hvert fall i følge UNE-direktør Terje Skjeggestad), men noen – eller kanskje alle – skal ha blitt framstilt som konvertitter på afghansk fjernsyn i forbindelse med pilegrimsvandringen fra Trondheim til Oslo. Pastor Olav Slåtten i Josvakirken på Gjøvik skal ha døpt flere av afghanerne, minst tre av dem skal ha blitt døpt midt under de siste dagenes mediestorm, altså etter at de har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Mange mener mye. Enkelte har også ment at afghanerne utnytter dåp som en siste desperat utvei for å få opphold. En av de mest nyanserte og innsiktsfulle kommentarene til saken så langt er faktisk levert av Lars Gule. Det er spennende å se at den priofilerte humanetiker, som ellers kunne vært troende til å hevde at religiøse argumenter ikke skal telle, uttaler seg som han gjør. Jeg er overbevist om at hans analyse er korrekt: Vi kan ikke granske asylsøkernes hjerter, derfor bør vi avstå fra å gjøre nettopp det, og i den aktuelle saken har motivene for dåp fint lite å si for faren de utsettes for ved hjemsendelse.

Jeg tror UNE gjør klokt i å gi seg og få denne saken ut av verden så raskt som mulig. Gi afghanerne opphold, og oppfordr så gjerne alle pastorer og prester til å tenke seg svært godt om før de døper asylsøkere som venter på svar på asylsøknaden sin. Søkere som har fått endelig avslag bør som hovedregel ikke døpes, tror jeg – åpner man for det, da har man slått inn på en farlig vei der dåp kan brukes som brekkstang for å få opphold. Dette er vanskelig, selvsagt, men det er vel slik at dersom en person har blitt kristen, da kan han vel like gjerne bli døpt etter at han har returnert til sitt hjemland? OK, så er det langt mellom pastorer og dåpsbasseng i Afghanistan, men likevel…

Men, summa summarum, i den aktuelle saken er parolen klar: La afghanerne få bli!

Om faddere og dåpsplikt

Noen ganger legger folk tydeligvis merke til hva presten sier. En prest på Toten er i hardt vær fordi han ikke ønsket å akseptere et homofilt samboerpar som faddere for et lite dåpsbarn. Argumentasjonen hans fulgte visstnok en linje som sa at dersom samlevende homofile fikk fadderrettigheter i kirka, da måtte man bare vente at for eksempel pedofile ba om det samme. Foreldrene ble såpass opprørte over prestens uttalelser at de gikk til en annen kirke og en annen prest, og den ene av de avviste fadderne har anmeldt den første presten til politiet.

Denne saken har svært mange lag, atskillig flere enn det som kommer fram i det tabloide nyhetsbildet, derfor velger jeg å ta tak i den nå, selv om stormen har stilnet litt. Jeg har ikke tenkt å ta den aktuelle presten i forsvar (kollegialitet til tross), men jeg mener likevel at saken stiller en del spørsmål det kan være greit å knaske videre på:

  • Finnes det i det hele tatt noen forhold som kan gjøre en person uegnet til fadderoppgaven? Sagt litt annerledes: Hvilke krav har kirka mulighet til å stille til fadderne? I mine øyne virker det kunstig å akseptere faddere som forkaster barnedåpen (og dette er det tatt høyde for i regelverket i kirka), men kan livsstil eller meninger ellers virke diskvalifiserende? Kan samlivsform noen gang bli en faktor?
  • I de helt spesielle tilfeller der presten mener at en eller flere av de foreslåtte fadderne ikke er egnet, hvordan skal i så fall presten gå fram for å forklare dette? Hvem tar avgjørelsen? Kan biskopen overprøve (det kan biskopen helt sikkert!)? Fungerer en slik rekonstruksjon bare dersom foreldrene selv innser at den fadderen de først tenkte på ikke passet helt og selv velger en annen fadder? Dersom foreldrene står på sitt: Har kirken i praksis dåpsplikt?
  • Det virker underlig at presten valgte som strategi å «avlyse» dåpen dersom det var fadderen han hadde et problem med. Det er som kjent barnet man døper, ikke fadderen. Valgte presten «bare» en klønete strategi, eller var det slik at han ikke klarte å kommunisere at man kanskje kunne finne løsninger alle parter kunne leve med? Hva ble sagt/ikke sagt her som vi ikke vet om? Hva sier dette om medienes makt til å (for)tegne en sak?
  • Foreldrene i den aktuelle saken valgte likevel å bære barnet sitt til dåp i den kirka hvis representant avviste deres homofadder (hvilket tabloid-ord!). Er dette et uttrykk for at folk flest har nok sunn fornuft til å fortå at kirka er deres likevel (eller, sagt annerledes, at folk flest kan være bedre teologer enn mange prester), eller er det «bare» et uttrykk for tradisjonens makt?
  • Finnes det grenser for hvilke argumenter en prest kan tillate seg i den pågående homofilidebatten? Kan en prest som ikke klarer å skille mellom samliv mellom to likeverdige parter (homofilt samliv) og overgrep (pedofili) egentlig sies å være egnet for jobben?
  • …og i forlengelsen av dette: Er det stuerent å peke på muligheten for at andre seksuelle minoriteter om noen år vil kunne bruke den pågående homofrigjøringen som brekkstang for sine krav om aksept? Hva svarer samfunnet (og ikke minst kirken!) når de polyamorøse og bifile vil dekonstruere og rekonstruere samlivsformer over en lav sko? Kan man sette en grense et sted? Er dette ønskelig? Og for kirken: Hva er teologisk og sjelesørgerisk forsvarlig?
  • Til slutt: Hvorfor er det slik at enkelte kristne ser ut til å mene at homofilt samliv er en verre synd enn alle de andre tingene alle andre hverdagsmennesker sliter med? Skyldes det Rom 1:32* (De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.)? I så fall kan det være på sin plass å påpeke at ordet «slikt» her nok viser tilbake til hele den såkalte lastekatalogen i vv.28-31, og at det derfor også rammer de aller fleste mennesker med noenlunde selvinnsikt. Paulus vet dette, det viser åpningsversene i Rom 2 med all mulig tydelighet. Skulle likt å visst om den aktuelle presten var så konsekvent at han avviste heterofile samboere som faddere, for eksempel. Men det får vi ikke vite gjennom mediene…

—–

*) Det gamle testamente har noen heftige karakteristikker av homofil praksis. Men der fordømmes en mengde andre ting like sterkt i de samme tekstavsnittene og lovsamlingene, og det er vel ikke alt av dette vi viderefører ukritisk – det å overføre lovstoff fra Det gamle testamentes virkelighet til vår (i den grad dette skal gjøres) er i det hele tatt en ganske krevende prosess.

Om Guds rikes komme

Jeg er med i et husfellesskap, det vil si en slags bibelgruppe, og der har vi i det siste begynt å ta for oss bønnene i Fadervår. Forrige gang vi skulle ha møttes kunne jeg ikke delta på grunn av sykdom. Jeg hadde forberedt en kort innledning til en samtale rundt den andre bønnen i Fadervår: «La ditt rike komme.» Siden jeg aldri fikk presentert den innledningen den gangen legger jeg den ut her, til ettertanke.

Guds rike kommer av seg selv, uten at vi ber om det. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss. – Det skjer når den himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten.

(Fra Luthers lille katekisme)

Vi ber om at Guds rike skal komme. Men når ser vi for oss at det skal komme? Her og nå, eller i framtida?

«Guds rike er midt iblant dere!» sa Jesus. Budskapet han startet med å forkynne var slik: «Vend om – Guds rike er nær!» Samtidig finner vi mange Jesusutsagn som peker lenger fram ut over den virkeligheten vi lever i – til «himmelen» eller hva vi nå skal kalle det som ligger der framme og venter.

Hva ber vi egentlig om? At alle mennesker i hele verden må bli kristne, her og nå? Eller ber vi om at Jesus skal komme igjen så raskt som mulig? I sin tale om endetiden, slik denne gjengis i Matteus 24, der sier Jesus følgende: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt 24:14) Hva betyr dette? Kan vi framskynde Jesu gjenkomst ved å drive misjon? Vil vi i så fall det?

Som dere kanskje vil være kjent med så bruker jeg et bønne- og meditasjonshjelpemiddel som kalles Kristuskransen. Det går an å be Fadervår sammen med perlene i kransen, da knytter man de ulike bønnene til perlene etter hvert som man beveger seg rundt den. Den andre bønnen i Fadervår knyttes da til dåpsperlen. Det er en tanke jeg liker. «Gjør alle folkeslag til disipler; døp dem og lær dem!» befalte Jesus. Når mennesker blir gjort til disipler, da kommer vel Guds rike? Kanskje den pågående dåpsopplæringsreformen i kirka er et svar på denne bønnen.

Uansett hvordan vi tror at Guds rike kommer: Legg merke til hvem som er det underforståtte subjektet i bønnen. Det er Gud selv. Gud bærer selv ansvaret for at Guds rike skal komme. Det kommer ikke ved vårt strev, men fordi Gud lar det komme. Det er nåde, det også.

Guds rike kommer av seg selv, uten at vi ber om det. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss.

Om å se Lasarus

I går var det 2. søndag etter pinse. Jeg hadde fri, og hadde derfor det privilegium å kunne gå til gudstjeneste uten å forberede meg på forhånd. Prekenen var god, salmevalget spennende, musikken himmelsk (noen ganger gir orgelmusikk et skikkelig kick, faktisk!). Gudstjenesten satte mange tanker og følelser i sving hos meg. Her følger noen spontane reaksjoner på prekenteksten:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Lukas 16:19-31)

Dette er en svært sterk tekst. En av grunnene til at den engasjerer oss er at Jesus her kommer med ubehagelige skildringer av fortapelsen. Det er helt naturlig å henge seg opp i dette, men jeg tror at for mye fokus på «helvetesmotivet» forstyrrer oss i lesningen av teksten. Flere kommentatorer har påpekt at Jesus her befinner seg i en stridssamtale med fariseerne (se Luk 16:14 like før vår tekst), og at han i lignelsen benytter seg av bilder som svarer til hvordan fariseerne så for seg tilværelsen i det hinsidige.* Jesus tar altså utgangspunkt i tilhørernes for-forståelse (han anlegger et innenfor-perspektiv) for å fjerne noen kommunikasjonshindere i forhold til det som er hans hovedpoeng. Det kan være mange artige kommunikasjonsteoretiske poeng å hente her, men i forhold til oss representerer dette grepet en utfordring: Vi er ikke umiddelbart fortrolige med disse dødsrike-forestillingene, og det forstyrrer lesningen vår en del. Vi står i fare for å gå glipp av Jesu hovedpoeng, som handler om forholdet mellom rike og fattige. Det er et poeng vi strengt tatt ikke har råd til å gå glipp av.

Lasarus

Den rike mannen navngis ikke i teksten, men den fattige gis et navn: Lasarus. Av alle personer i alle Jesu lignelser er Lasarus den eneste som navngis. Dette tror jeg er viktig. Gjennom dette litterære grepet understrekes det hvor viktig det er å se enkeltmennesket. Den fattige tegnes ikke bare som en del av en masse. Han gis en identitet. Navnet Lasarus (opprinnelig «El-azar» på hebraisk) betyr «Gud hjelper». Dette er også viktig. Gjennom hele teksten understrekes Guds omsorg for den fattige. Når han dør så bæres han til paradis, og Jesus begrunner ikke dette i noe som helst annet enn at han var fattig og skulle trøstes. Her er det mye å hente for den som liker å lese Bibelen med frigjøringsteologiske briller. Selv om det kan synes uvant fra et evangelisk-luthersk perspektiov, så er det fullt mulig å tolke teksten dit hen at Gud frelser alle fattige mennesker. Det er de rike som må kjempe seg gjennom nåløyet, for å hente opp et motiv fra en annen kjent bibeltekst.

Men uansett hva teksten kan påstås å si om hvem som blir frelst (det er tross alt en lignelse vi snakker om her…) så minner fortellingen om Lasarus oss noe annet, noe som kan oppleves som ubehagelig: Det var svært lett for den rike mannen å overse den fattige og å lukke øynene for fattigdommens problem. Men hos Gud var det omvendt: Han hadde øye for den fattige, men ikke for den rike. Den rike har ikke en gang et navn.

Teksten utfordrer oss: Ser vi de fattige? Eller ser vi bare en gruppe, en masse, et uløselig problem det er enklest å bare overse?

…heller ikke om noen står opp fra de døde

Tekstens sluttpoeng klinger lenge i ørene når vi husker på at han som sa det var han som senere nettopp skulle stå opp fra de døde. Den fattige og utstøtte, gudsbespotteren, den korsfestede og urene, nettopp han ble reist opp fra de døde. (Mer om dette her.) Dersom ikke dette får oss til å åpne øynene for de fattige, da har vi et problem. Det å overse de fattige og deres situasjon, det er det samme som å overse Jesus. En kirke som overser Jesus slutter å være kirke.

Derfor må kirken alltid være fremst i rekken i kampen for de fattiges sak. Bare da er Den oppstandnes kraft virkelig synlig blant oss.

—–

*) Dette betyr ikke at vi nødvendigvis er bundet av fariseernes perspektiver på hvordan dødsriket og paradiset vil fortone seg. Når det gjelder disse tingene, er det viktig å understreke at vi ikke vet noe som helst om hvordan fortapelsen (Gehenna eller helvete) konkret vil fortone seg. Vi vet ikke en gang om fortapelsen i det hele tatt er en uunngåelig realitet, selv om muligheten for å gå fortapt er et viktig bakteppe i mye av Jesu forkynnelse.

Om nattverddeltagelse

I vår kirke har vi to sakramenter: Dåp og nattverd. De aller fleste av våre medlemmer bærer sine barn til dåpen. Det er flott! Men kun et fåtall deltar i nattverdfeiringen i gudstjenestene våre. Det er ikke like flott.

Hvis en spør folk hvorfor de ikke deltar i nattverden får en gjerne høre at det skyldes at man tror at det kreves et ekstra sterkt personlig trosengasjement for at man skal kunne gå til alters. Man må være «personlig kristen» eller noe i den duren. (Nå har jeg aldri helt skjønt hva som karakteriserer en upersonlig kristen, men det er en helt annen diskusjon.)

Jeg kan skjønne hvorfor denne typer forestillinger har festet seg ute blant kirkas fotfolk, men det betyr ikke at jeg synes noe om disse forestillingene. Dåpen og nattverden formidler det samme: De er nådemidler som for-midler Guds nåde (og som gjennom dette gir oss en for-smak på evigheten). Dåp og nattverd er ikke premier som deles ut som belønning for vel utført trosliv, de er gaver som utgjør forutsetningen for et slikt trosliv. Tro handler om tillit. Jeg tror at Gud kjenner oss så godt at han vet at det er lettere for oss mennesker å sette vår tillit til det vi ser og erfarer konkret. I dåpen og nattverden rekker derfor Gud oss sin nåde på en så konkret måte at vi får noe synlig å forholde oss til. Nådemidlene skal først og fremst skape tro, ikke besegle eller bekrefte den troen vi kan framprodusere av oss selv.*

I en diskusjon om hvem som kan gå til nattverd er derfor ikke spørsmålet «Hvem fortjener det?» men derimot «Hvem åpner for muligheten for å tro?»

Enhver som bærer sitt barn til dåpen og ethvert døpt barn(!) er dermed kvalifisert til å delta i nattverdfeiringen. Dette må kirka tydeligvis bli mye flinkere til å formidle. Kanskje folk flest også må være villige til å dekonstruere noen overleverte fortolkninger av hvem nattverden er for.

—–

*) En slik tro vil fort kunne vise seg å være tro på egne forestillingers fortreffelighet, altså en tro som dypest sett retter seg mot noe i meg selv og ikke mot Gud som skulle være troens objekt.

Om treenigheten

Søndag 3. juni var Treenighetssøndag, søndagen som innleder Treenighetstiden i kirkeåret, den lange tiden mellom pinse og advent. Jeg liker å tenke på Treenighetstiden som pinsetiden (slik jul og påske følges av henholdsvis juletiden og påsketiden i kirkeåret): Vi befinner oss nå i den tiden da hverdagstroen skal vokse i oss, og denne veksten vil alltid være Den hellige ånds verk.

Min preken søndag handlet om treenigheten, et konsept som ved første øyekast kan virke litt fjernt og komplisert, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være svært livsnært. I det følgende lar jeg prekenteksten for søndagen (Johannes 3:1-15) ligge og konsentrerer meg om selve konseptet treenighet.

Treenighetsdogmet – en ettertanke

Treenigheten er en tanke som er vanskelig å gripe for oss vanlige, dødelige mennesker. Gud er både tre og en på en gang. Det er jo unektelig ganske pussig matematikk. En og en og en er tre, ikke en. Likevel insisterer all kristen teologi på at det er én Gud, men likevel tre personer i guddommen.

Teologi er menneskets respons og refleksjon på det de opplever sammen med Gud. Teologi er altså etter-tanker; det er tanker som tenkes etterpå. Slik er det også med den teologiske tanken som vi kaller treenighetsdogmet: Den er en respons på hvordan Gud har åpenbart seg for menneskene igjennom historien.

Historien og mennesket og Gud begynner med en Skapergud, litt fjern, opphøyd, allmektig. Den Gud som ledet Israels barn ut av Egypt. Den Gud som vi kaller Gud Fader. Gjennom sine handlinger viser Gud Fader menneskene hvem Gud er.

Så fortsetter historien med et menneske. Jesus fra Nasaret heter han. Et menneske som i ord og handling viste at han på en helt spesiell måte representerte Gud for menneskene. Derfor kalles han Guds Sønn. Gjennom sine handlinger viser Jesus Kristus oss hvem Gud er.

Jesus forlot sine disipler. Men historien sluttet ikke der heller. For i neste omgang kom så Den hellige ånd til Jesu disipler. Og denne ånden viste seg å være svært handlekraftig. Den gjorde under og tegn og skapte (og skaper!) en sterk tro på Jesus i menneskehjerter over hele jorden. Gjennom sine handlinger viser Den hellige ånd oss hvem Gud er.

Gjennom tre ulike personer som handler i historien ser vi hvem Gud er. Gud Fader. Jesus Kristus, Guds Sønn. Den hellige Guds ånd. Samtidig har kirken alltid holdt fast tanken om at disse tre viser oss den samme guddommelige virkeligheten. De er tre sider av den samme trekanten, tre medlemmer av den samme familie, tre deler av en helhet, akkurat som flammen, lyset og varmen.

Treenigheten som relasjonelt begrep

Men én ting er å fastholde at disse tre personene er aspekter ved den samme virkeligheten. En annen ting er de perspektivene som åpner seg når vi begynner å betrakte relasjonen personene imellom. Genesis 1:1ff beskriver hvordan Guds Ånd er virksom allerede ved skapelsen. Jesus henvender seg til Gud Fader i bønn, og snakker om hvordan han vil be sin Far om at han skal sende sin Ånd. Paulus slår fast at Gud Fader skapte verden «ved Sønnen», og at Gud Fader reiste opp sin Sønn ved sin Ånd. Og slik fortsetter det – Bibelen er full av utsagn som bare kan forstås dersom man tenker seg de tre personene i Gud som selvstendige og samtidige. Det er altså ikke slik at Gud har tre «masker» som Gud bruker til ulike tider, én om gangen. Gud er tre på en gang, men likevel i fullkommen enhet.

Det er disse observasjonene som danner grunnlaget for kirkens gamle lære om treenigheten. På en måte kan en vel si at selv om læren ble utmeislet og klarere definert gjennom kirkens første århundrer, så var læren i praksis på plass allerede den dagen Jesus ble tilbedt som Gud; Jesus, som selv hadde bedt til sin himmelske Far, og som slik signaliserte en gudsbilde hvor Gud er i relasjon og dialog med seg selv.

Så kan vi si det slik: Treenigheten er først og fremst et relasjonelt begrep. Det sier oss noe grunnleggende viktig om Gud: Gud er relasjon, fra evighet til evighet.

Tre personer, men den samme historien. Tre personer, men én Gud. Ett navn med tre ledd: Fader, Sønn og Hellig ånd.

Treenigheten og oss

Trosbekjennelsen har tre ledd, og den viser til at også vår relasjon til Gud har flere sider.

Gud Fader er vår Skaper. Han er den som gir oss livet, den som gjør at liv i det hele eksisterer. Hvert lite nyfødt barn minner oss på det under livet er, og gir oss en fornemmelse av Den evige som er kilden til alt liv. Gud Fader kaller oss til å ta vare på livet, oppdra barn med kjærlighet og kjempe for å gjøre vår verden til et godt sted å leve.

Jesus, Guds Sønn, er vår Frelser. Han er Gud fra evighet, født som menneske for å åpenbare Guds uendelige kjærlighet. I Jesus solidariserte Gud seg med lidelse og død, tok det på seg og gjorde det til sitt eget. Og så sto Jesus opp fra de døde og gav oss alle håp om seier over døden. Jesus kaller oss til å tro på hans makt over døden, og til å kjempe mot dødskreftene som truer med å kvele vår verden.

Den Hellige Ånd er den som hjelper oss å tro at dette er sant. Ånden er Gud hos oss i dag, inni oss, den som hvisker i vårt indre øre at Gud er der, at han elsker oss, at han vil oss vel, at han vil frelse oss og gi oss kraft og mot til livet og døden. Ånden kaller oss til å ta imot troens gave, til å spre troen til andre og til å ta vare på de troens frø som er sådd i oss og våre medmennesker i dåpen.

Tre personer. Skaperen. Frelseren. Livgiveren. Men allerede i disse titlene flyter de ulike personene over i hverandre. Samtidig som de har klart definerte «spesialområder» så er det ikke slik at de opererer uavhengig av hverandre. De handler sammen, enten det nå er snakk om skapelse, frelse eller livskraft. De tre personene er gjensidig avhengig av hverandre og må derfor, sett fra vår begrensede synsvinkel, holdes sammen og forstås som én enhet. Denne enheten er dynamisk. Det handler om liv. Guds dynamiske indre liv og våre liv. Den treenige Gud følger oss fra våre livs begynnelse via døpefonten til vår siste dag med trøst og oppmuntring.

Vi møter treenigheten tydeligst i gudstjenesten; i liturgien, i dåpen og nattverden. Dette møtet er ikke avhengig av vår forståelse. Det er fornuftens forsøk på å forklare en erfaring som framstår som et paradoks. Mysterium kalles det gjerne. Det behøver ikke forstås for å være sant. Vi er strengt tatt «bare» kalt til å leve i det, leve troens liv, et liv som er en gave fra den treenige Gud. Og vi skal prise den Gud som er troens kilde og si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

[Denne posten oppdateres stadig; foreløpig siste gang 3.6.2008]

Om syndebukker

«Blant alle uviktige ting er fotball den absolutt viktigste!» Sitatet tilskrives gjerne avdøde pave Johannes Paul II*, selv om dette er vanskelig å verifisere.

Fotball setter sinnene i kok som få andre saker. De siste dagers støy rundt en EM-kvalifiseringskamp i Parken i København bekrefter det. Danskene avgir i disse dager stemmer på diverse nettbarometere for å avgjøre hvem som er den største idioten av Christian Poulsen og en ikke navngitte supporter som angrep dommeren og fikk kampen avbrutt. (For å oppsummere situasjonen: Etter å ha ligget under 0-3 midt i første omgang utlighet Danmark til 3-3, før Sverige ble tildelt straffespark i kampens 89. minutt; foranledningen for straffesparket var at nevnte Poulsen hadde slått ned Sveriges Markus Rosenberg inne i 16-meteren. På dette tidspunktet stormet flere danske supportere banen, og en av dem angrep dommeren fysisk. Dommeren valgte å avbryte kampen og anullerte samtidig alle Danmarks mål. Danmarks muligheter til EM-spill er nå mer eller mindre blåst bort og det betyr – blant annet – tapte inntekter i millionklassen. Det snakkes om å saksøke supporteren.)

Flere kommentatorer omtaler Poulsen og supporteren som «syndebukker» i forbindelse med at dommeren avbrøt kampen og tilkjente Sverige seieren. Det er pussig hvordan et ord kan forandre mening!

Ordet «syndebukk» har sin bakgrunn i den bibelske fortellingen om Den store forsoningsdagen (Yom Kippur), den viktigste dagen i den gamle israelittiske/judeiske offerkult. Den opprinnlige syndebukken er omtalt i 3. Mosebok 16.

Teksten i 3. Mosebok 16 gir detaljerte forskrifter for ritualet på Yom Kippur. Det er mye vi ikke fullt ut forstår av disse gamle offerritualene, men poenget med Yom Kippur-ritualet er tydeligvis å rense folket og – ikke minst! – helligdommen (og prestene som gjør tjeneste der) for urenheten eller konsekvensene av ulike synder som har blitt begått det siste året; disse konsekvensene akkumuleres på tempelutstyret gjennom året, så å si, og må derfor tas bort. Dette gjøres gjennom et forholdsvis komplisert offerrituale som involverer en okse, en vær og to geitebukker:

  • Oksen ofres som syndoffer for øverstepresten («Aron» i teksten).
  • Den ene bukken (avgjøres ved loddkasting) ofres som syndoffer for folket.
  • Væren (nevnes bare innledningsvis) ofres som brennoffer på alteret.

Og så, den andre bukkens skjebne; jeg siterer vv.5-10; 20-22:

Av israelittenes menighet skal [Aron] få to bukker til syndoffer og en vær til brennoffer. Så skal Aron føre fram den oksen som er syndoffer for ham selv, og gjøre soning for seg og sin husstand. Og han skal ta de to bukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, foran inngangen til møteteltet. Aron skal kaste lodd om bukkene, ett lodd for Herren og ett for Asasel. Den bukken som loddet for Herren faller på, skal Aron føre fram og ofre som syndoffer. Men den bukken som loddet for Asasel faller på, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning med den, og så skal den sendes ut i ødemarken til Asasel.

Når Aron har fullført soningen for helligdommen, møteteltet og alteret, skal han føre fram den levende bukken. Han skal legge begge hendene på bukkens hode og bekjenne over den alle israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder og legge dem på bukkens hode. Så skal han sende den ut i ødemarken med en mann som står ferdig. Bukken skal bære alle deres synder med seg ut i villmarken, og mannen skal slippe den der i ødemarken.

Hvem er Asasel? Det er en av bibelvitenskapens største gåter. Mye tyder på at det er snakk om et gammelt navn på en ørkendemon, men opprinnelsen til navnet (og dermed også vår mulighet til en dypere forståelse av ritualet) ligger dessverre skjult i historiens mørke. Uansett: Syndene og overtredelsene som folket gjør settes på en eller annen måte i forbindelse med Asasel. Derfor sendes disse tilbake til ham, ved hjelp av en bukk som «lades» med urenheten som er renset bort fra helligdommen.**

Hvilken egenskap må denne syndebukken ha for å kunne fungere som bindeledd mellom helligdommen og Asasel? Svaret er at den må være helt plettfri – som alle andre offerdyr. Poenget med bukken er at den i utgangspunktet er for uskyldig å regne. Nettopp derfor kan den bære folkets synder.

I overført betydning er en «syndebukk» altså en som bærer eller påtar seg skylden for noe han ikke har gjort.

Hva med Poulsen og supporteren? De er da ikke uskyldige, noen av dem. Poulsen slo ned en motspiller og pådro seg helt korrekt et straffespark, noe som sannsynligvis ville medført 3-4 i Sveriges favør, selv om ingenting er sikkert så lenge straffesparket aldri ble tatt. Supporteren slo ned kamplederen i tillegg til å storme banen, en grov forbrytelse i seg selv. Og nei, 15-20 øl innabords er ingen unnskyldning…

Begge er altså skyldige, på hver sin måte, i tapet og EM-exiten. Betegnelsen syndebukk har ingen ting med dem å gjøre, i hvert fall ikke dersom ordet brukes i tråd med sin opprinnelse. Men dette er noe vi ser stadig oftere: En skyldig part som får mye pes i mediene omtales gjerne som «syndebukk». Hva er det denne syndebukken bærer bort, i så fall? Medienes synder?

Den eneste som jeg kan se kanskje kan fortjene omtale som «syndebukk» etter slaget i Parken er dommeren. Han var den eneste som fulgte regelboka i situasjonen, men får likevel kritikk ettepå for å ha avbrutt kampen. Men jeg har ennå til gode å se noen bruke det gammeltestamentlige uttrykket om kamplederen.

PS: I moderne hebraisk er «Lech L’Asasel!» (bokstavlig: «Gå til Asasel!») ekvivalenten til vårt «Dra til helvete!». Nok et eksempel på hvordan ord skifter betydning med tiden.

—–

*En ting jeg har lurt på en stund er hvorfor pavens navn var så inkonsekvent sammensatt på norsk. Burde han ikke hett enten John Paul II eller Johannes Paulus II? Kanskje noen som vet litt mer om pavenavngivingstradisjoner kan opplyse meg litt på dette punktet?

**I og med at resten av offerritualene i tempelkultusen også innebar en form for rensing, tyder mye på at det er disse ritualene i seg selv som bærer mye av skylden for urenhetene i helligdommen: Når folket renses gjennom ofre flyttes urenheten fra folket til helligdommen. Derfor må helligdommen renses med jevne mellomrom

Om Dan Browns kilder

Det begynner å bli en stund siden Da Vinci-koden gikk på en kino nær oss, men interessen for forkastede evangelier og Jesu familierelasjoner er fortsatt overraskende stor. Mange av de mer kontroversielle påstandene som framsettes i Da Vinci-koden, så som tanken om at Jesus og Maria Magdalena var et (ekte)par, oppfattes av mange som «overveiende sannsynlig» eller «godt dokumentert». Da kan det kanskje være en god idé med en nærmere titt på kildegrunnlaget bak Dan Browns bestselger.

De alternative kildene

Ifølge Da Vinci-koden er det den hemmelige Sions-ordenen som vokter sannheten om Jesus. Men den ordenen Brown beskriver har aldri eksistert annet enn som et rent fantasiprodukt, og da først og fremst i hodet til én mann, nemlig Pierre Plantard (1920-2000). I 1956 grunnla Plantard foreningen Prieuré de Sion, og sammen med noen forbundsfeller produserte han en stor mengde dokumenter som han plantet i det franske nasjonalbiblioteket. Disse dokumentene tegnet en storslått – men fullstendig fiktiv – historie for nevnte forening. At Dan Brown og flere med ham leser Prieuré-dokumentene som pålitelige historiske kilder er én ting. Virkelig komisk blir det når Plantard i enkelte framstillinger ikke bare blir den siste merovingerkonge, den uttalte antisemitten (les: jødehateren) Plantard blir til og med Jesu siste etterkommer!

Gralsfortellingene har også en sentral plass i Brown sin framstilling. Disse tekstene er tidlige romanfortellinger med et legendeaktig preg; de bærer preg av en svært ortodoks nattverdteologi. I de aller første utgavene av fortellingen er gralen (graal, av gradalis) det fatet som nattverdbrødet ligger på, senere blir den til det beger som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. Den er aldri en person, og det finurlige ordspillet med san greal/sang real har ikke noe som helst med gralsmytenes hellige kopper og skåler å gjøre. Det fungerer da heller ikke på gammelfransk, viser det seg.

Brown gjør et stort nummer ut av noen helgenbiografier som angivelig omhandler at Maria Magdalena tar med seg den hellige gralen til Frankrike. Det finnes legender om Magdalenas reise til Sør-Frankrike, men i disse fortellingene (som kan påvises først rundt år 1100) er hun nonne(!), hun lever isolert i en hule og overlever utelukkende på nattverden som bringes henne av engler en gang i uka. Gralen på sin side nevnes ikke med ett ord. Hvor gode historiske kilder disse fortellingene er kan man gjøre seg mange slags tanker om.

De eldste skriftlige kildene

Mye tyder altså på at vi må lete i andre kilder hvis vi vil finne pålitelig informasjon om den historiske Jesu fra Nasaret. Det store spørsmålet blir da dette: Er Det nye testamente (NT) å regne som pålitelig, eller er denne tekstsamlingen sensurert av keiser Konstantin, slik Dan Brown påstår? Her har jeg ikke plass til mer enn å henvise til at vi kjenner bibelmanuskripter og teksttradisjoner som er atskillig eldre enn fra Konstantins regjeringstid. Jesus trer fram som nøyaktig like guddommelig fra disse pergamentene som i de bibelmanuskriptene vi har fra etter år 325. Det står ingenting om Jesu kone eller barn i de eldste bibelmanuskriptene heller. Alt tyder på at evangeliene i NT har inneholdt de samme Jesusbilder helt fra de ble ført i pennen en gang i årene mellom 65 og 95 av vår tidsregning. Det samme kan man for øvrig også si om en annen kilde til tidlig kristen teologi, nemlig Paulusbrevene (flere av disse forfattet så tidlig som 50-tallet).

Dan Brown påstår i Da Vinci-koden at noe slikt som 80 ulike evangelier var kandidater til å komme med i Bibelen. Antallet er overdrevet, men det stemmer at det fantes en del alternative evangelieskrifter som aldri ble kanonisert. En betydelig samling av disse tekstene ble gjenfunnet i Nag Hammadi i Egypt i 1945. Dette biblioteket, de såkalte Nag Hammadi-tekstene (som inneholder skrifter som Filips evangelium og Maria Magdalenas evangelium, skrifter Brown viser til i sin framstilling), blir gjerne klassifisert som gnostiske tekster. De gnostiske kristne (det fantes også hedensk og jødisk gnostisisme) var en tidlig kristen sekt som etter hvert ble marginalisert av den ortodokse kristendom. Da de gnostiske kristne forsvant, forsvant skriftene deres med dem. Men innholdet i disse dokumentene var likevel godt kjent selv før de ble gjenfunnet; vi hadde tekster fra kirkefedre som argumenterte mot gnostikerne og som siterte og gjengav innholdet i flere av de gnostiske skriftene.

Tegner Nag Hammadi-tekstene et annet Jesusbilde enn NT? Absolutt. En mer menneskelig Jesus? På ingen måte, snarere bare mer eksklusivt guddommelig enn i de tekstene vi kjenner som bibelske. I Nag Hammadi-tekstene er Jesus ikke et virkelig menneske. Han er bare en ånd som kun så vidt og flyktig berører jorden, og da bare for å formidle himmelsk visdom og skjult kunnskap for noen ganske få innvidde mennesker. Han gråter ikke, sover ikke, spiser ikke. Hans tilsynelatende menneskelighet er kun en illusjon. Det er absurd å hevde at disse tekstene forteller oss at Jesus var gift. Den enkleste måten å se dette på er å lese de aktuelle tekstene selv. Noe sier meg at Dan Brown ikke har gjort nettopp det.

Et historisk-kritisk Jesusbilde

Hva har så Brown egentlig lest? Han har lest Baigent, Leigh og Lincolns Hellig blod, hellig gral. Denne boken er et artig sammensurium av likt og ulikt: Falske dokumenter, pussige kunstverkfortolkninger og tendensiøs lesning av både bibelske og andre tekster. Det sier mye om bokens seriøsitet når forfatterne på ett punkt sier at de tok mål av seg å opparbeide den fulle oversikten over all relevant historisk kritisk kunnskap for så å lese Bibelen etter dens opprinnelige mening. De satte seg altså fore å utkonkurrere alle verdens teologer gjennom de siste to tusen år i løpet av et års tid. Den resulterende bibeltolkningen er riktig fornøyelig, men den holder på ingen måte teologifaglig mål.

Alt tyder på at de eldste og beste kildene til den historiske Jesus er og blir de fire kanoniske evangeliene. Leser man disse med historisk-kritiske briller sitter en igjen med omtrent følgende: Den historiske Jesus var jøde fra Galilea med et ca. treårig virke som omvandrende lærer. Han nytolket loven så radikalt at fariseerne (som han tross alt sto nærmest) fant ham uspiselig. Han samlet seg et disippelfellesskap bestående av både utstøtte og velstående. Menn og kvinner ble inkludert i hans følge på radikalt like vilkår. Han var en apokalyptisk profetskikkelse som forkynte at verdens ende var nært forestående. Han ble, etter en litt «shady» rettsprosess, anklaget for blasfemi og korsfestet av romerne som etter alt å dømme benyttet den religiøse uroen rundt ham som påskudd til å kvitte seg med en potensiell politisk urostifter. Den tredje dagen etter at han ble gravlagt forsvant liket, og ingen har kunnet gi en tilfredsstillende forklaring på forsvinningsnummeret. Til disiplenes påstand om at han sto opp fra de døde kan ikke historikere gjøre annet enn vise til at dette vanligvis ikke skjer.

Var Jesus gift? Ingen av kildene antyder det. Hadde det vært et problem for kirken om han var det? Selvsagt ikke. Kirken har, i motsetning til gnostikerne, fra første stund vært for familie. Hvorfor kan vi ikke da like gjerne påstå at han var gift? Fordi ingen av kildene på noe sted antyder det. Det finnes heller ikke det minste spor i kildene av tanken at Jesus og Maria Magdalena var et par. Ved å påstå noe slikt kutter man båndene fullstendig mellom den historiske Jesus og ens eget Jesus-bilde. Det er selvsagt lov å gi seg fantasien i vold når man skriver romaner og pseudo-selvbiografier, men for en kirke som baserer seg på det den historiske Jesus sa og gjorde er ikke dette en farbar vei.

Hva mener Brown selv om saken?

I den illustrerte utgaven av Da Vinci-koden, siden midt imot den famøse faktasiden i begynnelsen av boken, er det en faksimile av en av de berømte Dødehavsrullene. Det er bare to haker med bildet: Det er satt opp-ned og speilvendt. Er dette et hint til oss om at vi befinner oss i en bok som vrir og vrenger på virkeligheten – med hensikt? Jeg har i hvert fall etter hvert kommet til å se faktasiden som en del av romanen. Brown vet godt at han leker seg med fabler og fri fantasi. Samtidig ler han hele veien til banken.

Boken og filmen har slik sett neppe noen egentlig kirkekritisk agenda. At den samtidig har avslørt at mange lesere mangler kunnskapen til å skille mellom fakta og fiksjon i boken (og filmen) er en annen sak. Dette er en utfordring for alle (i kirken og andre steder) som er opptatt av spørsmålet om sannhet. Eller, om man heller velger å se det slik, en mulighet. For Da Vinci-koden har vekket en voldsom interesse for spørsmålet: «Hvem var egentlig Jesus?» For en som mener at det spørsmålet er viktigere enn alle andre spørsmål er det ikke noe annet å gjøre enn å takke og bukke for akkurat det.

Lesetips

På internett:

Blant et mylder av gode bøker anbefales disse spesielt:

  • Barber, R.: The Holy Grail: Imagination and Belief (Allen Lane: 2004)
  • Nordahl, H.: Gralsfortellingen eller Romanen om Perceval (Aschehoug: 1991)
  • Robinson, J. M.: The Nag Hammadi Library (Harper: 1988)
  • Skarsaune, O.: Den ukjente Jesus (Avenir: 2005)

Denne teksten er tidligere publisert som kronikk i Arbeidets Rett under tittelen Will the Real Jesus Please Stand Up? (26.6.2006)

Om å løfte sine øyne

Prekenteksten for 17. mai er i år en av tilleggstekstene, fra Salmenes bok:

En sang ved festreisene.

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

(Salme 121)

En sang ved festreisene

Det aller første som møter oss når vi skal lese Salme 121 er en overskrift. En sang ved festreisene står det. Det betyr at denne salmen ble sunget av mennesker som var på vei til Jerusalem i anledning en av jødenes religiøse høytider. Jerusalem ligger som kjent på et fjell, ja, den ligger faktisk på sju fjell, i følge gammel jødisk tradisjon. På den tiden da teksten til Salme 121 ble skrevet, da var det egentlig bare ett eneste sted og en eneste bygning som betydde noe for folk når de reiste til Jerusalem: Tempelet. Jerusalem i det andre tempelets tid har av bibelforskere blitt karakterisert som ikke en by med et stort tempel men som et tempel med en by anlagt rundt. Så viktig var tempelet. Tempelet i Jerusalem var det stedet der Guds nærvær hvilte.

Så når folk reiste opp på fjellet til tempelbyen Jerusalem for å delta i påskefesten eller en av de andre store festene, da sang pilegrimene og var glade. De var på vei til det stedet der Gud selv satt på sin trone i Det aller helligste i tempelet, den Gud som egentlig var landets høyeste hersker, han som var over kongen og kongens råd. Landet var et teokrati, et gudestyre. Derfor falt det naturlig for folket å lovprise Gud for hans storhet og makt og for at han voktet folket sitt:

Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv,
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Fjellbyen Jerusalem og Bergstaden Røros

Hva har dette med oss å gjøre? Vel, for oss som bor på Røros er det rimelig enkelt å overføre denne teksten på vår egen situasjon. Vi bor nå engang på fjellet, og vårt nærmiljø er også dominert av et ruvende gudshus: Bergstaden Ziir hever seg over bebyggelsen og dominerer den så totalt at den er det første man ser når man nærmer seg Bergstaden. Det er vanskelig å overvurdere hva Ziiren har hatt og har å si for turiststrømmen hit, for UNESCO-statusen til Røros og som ikon for Røros utad. Og som om ikke det var nok: På 17. mai ender toget opp utenfor kirka, og da har vi en festpyntet prosesjon som ender opp i vårt tempel, de festreisende som glade og syngende kommer til Guds hus for å lovprise ham som skapte himmel og jord.

Men landet vårt er ikke noe teokrati. Heldigvis! Vi hadde en periode noe som het statspietisme i landet vårt, der kongen var både kirkens og statens øverste styre og bestemte hva folk skulle tro i religiøse spørsmål på samme måte som han avgjorde hvor mye de skulle betale i skatt og hvor strenge straffene skulle være. I dag har vi religionsfrihet, sammen med alle de andre frihetene vi nyter i vårt land, takk og lov for det!

Samtidig minner korset i flagget oss om hvor sentral den kristne troen og den kristne tradisjonen er i den norske kulturen. Hos oss har stat og kirke gått hånd i hånd så lenge at folk og kirke er rimelig synkronisert. Den norske folkesjelen er dypt preget av de kristne verdiene, som budet om nestekjærlighet, budskapet om tilgivelse og behovet for å få starte på nytt, eller de ti bud. Vi reagerer spontant negativt på alle former for forskjellsbehandling, utestengelse og diskriminering, for eksempel, så noe av det som har blitt forkynt fra prekestoler i kirkene gjennom mange lange år har båret frukt.

Når vi, som bor på fjellet, løfter øynene, ser vi at Guds omsorg har nådd helt til oss, helt fra Jerusalem. Vi ser omsorgen og håpet som stråler fra Golgatas fjell, fjellet like utenfor bymuren rundt det gamle Jerusalem. Vi ser Guds kjærlighet, den kjærligheten som ikke søker sitt eget.

Utenfor byens murer

Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid. Denne tekstlinjen fra Salme 121 handler om å gå utenfor bymuren. Der lå åkrene, slik arbeidsstedet i gruvene en gang lå utenfor Bergstaden. Man måtte forlate byen og tryggheten der når man skulle tjene til livets opphold. Utenfor bymuren var man sårbar; der trengte man beskyttelse. Derfor sier salmisten: Gud skal bevare deg fra du går ut av porten og til du går inn igjen i byen, fra nå og til evig tid.

Vi som bor her i Norge, vi lever innenfor noen av de tryggeste bymurene i hele verden. Vi har frihet. Vi har fred. Vi har kunnskap. Vi har makt. Vi har velstand. Og som om ikke alt dette var nok: Vi har kjennskap til Skaperen av himmel og jord og vi har fått kunnskapen om hans store nåde mot oss mennesker. Vi har lært om kjærlighetens evangelium, om at vi skal elske vår neste som oss selv, slik Gud har elsket oss først. Hva gjør vi med alt dette? Sitter vi innenfor bymuren i makeligheten der? Eller tar vi ansvar for verden utenfor bymuren?

På 17. mai, dagen for trygghet og frihet og demokrati og fred, kaller Gud oss til å løfte blikket opp fra vår egen privilegerte tilværelse til alle verdens lidende og undertrykte. Gud utfordrer oss til å løfte våre øyne – ikke bare opp til fjellene, men mot verden, til å nå ut til dem for å hjelpe dem. Gjør vi det, da vet vi at vår hjelp vil komme fra Herren, han som skapte himmel og jord, han som vil bevare vår utgang og vår inngang fra nå av og til evig tid.

Om ekteskap, kirke og annerledeshet

Min forrige post handlet om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven som er på trappene. Nå er loven riktignok ikke vedtatt ennå, men mye tyder vel på at den vil bli det når den i nær framtid legges fram for Stortinget.

Avisen Vårt Land holder oss oppdatert på de kirkelige reaksjoner på lovforslaget. De spriker – noe mer enn forventet. Tidligere har samtlige biskoper i Den norske kirke, uavhengig av syn på homofilt samliv, vært grunnleggende skeptiske til tanken om homofile «ekteskap». Nå er bispekollegiet noe delt. Samtidig er forventningene til kirken fra det politiske miljøet samstemte og klare: Kirken må åpne for vielse av homofile par, og det så snart som mulig. Helst i går…

Så langt jeg har kunnet registrere er SV det eneste partiet som har foreslått at det skal pålegges kirken å åpne for slike vielser. Hvordan partiet greier å kombinere dette med sitt standpunkt i statskirkespørsmålet er mer enn jeg kan begripe. SV tenker ellers svært ryddig og prinsipielt i spørsmål som har med stat og kirke å gjøre, men her har de rotet seg inn i en tankerekke som bringer tankene hen til forholdene i totalitære stater vi ikke vil identifisere oss med (for å parafrasere et mye brukt slagord i stat/kirke-debatten).

Det er uansett ikke Stortinget eller de politiske partiene som vedtar liturgier for kirkelig bruk, det er det kirkemøtet som gjør; den myndigheten er delegert kirkemøtet fra kongen i statsråd. Så her er det – enten SV liker det eller ikke – «kirken selv»* som bestemmer. Hva som blir utfallet der er vanskelig å spå, men kirken vil nok uansett ikke ligge i forkant av lovgivningen men heller respondere på de nye samfunnsmessige rammefaktorene som eventuelt måtte oppstå. Jeg ser nok for meg at det hadde vært lettere for kirken å respondere positivt på en felles samlivslovgivning som integrerte både ekteskap og partnerskap under samme lovmessige overbygg, så å si, men dette ser ikke ut til å være radikalt nok for den sittende regjering – målet ser ut til å være nettopp å fjerne «partnerskap»-betegnelsen på bekostning av presisjonsnivået i «ekteskap»-betegnelsen (se min forrige post for detaljer).

Samtidig melder Aftenposten at jurister finner det problematisk at samboere ikke har de samme juridiske rettigheter som gifte, og at man ønsker å endre lovgivningen slik at samboere og ektefolk likestilles. Da kan man jo spørre seg: What’s all the fuss about? Hvorfor er det så om å gjøre for homofile å få gifte seg når «folk flest» helst vil være samboere i stedet, i hvert fall en stund først, om enn med de samme rettighetene som gifte?

En mulig løsning kunne være å regulere alle samlivsformer innenfor en felles, standard lovgivning og fokusere mer på rettigheter og plikter enn på betegnelser. Men da er vi på en måte tilbake til utgangspunktet: Det var den statusen ekteskapet en gang hadde, og det var den ordenen man brøt med da samboerskapet ble eksperimentert fram. Hvis nå samboerskapet blir så likt ekteskapet at det bare er betegnelsen som er ulik, da trenger vi ikke «samboerskap»-betegnelsen lenger – eller? Men – nå møter jeg meg selv i døra, på et vis – trenger vi da å skille mellom homofile og heterofile samlivsformer, i betegnelsene? Det måtte i så fall være for å understreke karakteren av annerledeshet som ethvert homofil samliv vil være i forhold til det heterofile.

Så da er det kanskje dette saken egentlig handler om: De homofiles aversjon mot å bli betegnet som annerledes? Enda annerledeshet ikke nødvendigvis trenger å være en negativ (eller diskriminerende) betegnelse.

—–

*) …i den grad kirkemøtet og «kirken selv» er mer eller mindre samsvarende størrelser; det er vel et spørsmål både om definisjonsrett og om øynene som ser.