Om språk, kjønn og lovgivning

Arbeidet med ny og kjønnsnøytral ekteskapslov går sin gang. Jeg synes at hele konseptet er litt pussig. Hvis jeg forstår dette rett, så er bakgrunnen for hele lovforslaget at homofile opplever det som diskriminerende at de ikke kan inngå det som kalles ekteskap.* Derfor skal nå ekteskapet defineres som kjønnsnøytralt, slik at man skal kunne «gifte seg» og være «ektepar», uavhengig av kjønn og legning. (Dette vil selvsagt også måtte få konsekvenser for foreldre- og adopsjonsrettigheter, og sannsynligvis også for spørsmål knyttet til tilgang til kunstig befruktning.)

Er ikke dette egentlig bare en lek med ord? Forsøker ikke her lovgiverne rett og slett å gjøre termen «ekteskap» mindre presis? Vil vi ikke med en gang få bruk for uttrykk som «heterofile ektepar/ekteskap» kontra homofile sådanne? Vi vil fortsatt ha et (legitimt!) behov for å kunne skjelne mellom mann/kvinne-enheter kontra mann/mann og kvinne/kvinne. Jeg kan ikke helt skjønne hva som er i veien med «partnerskap»-betegnelsen; den sikrer det nødvendige presisjonsnivået i språket på det aktuelle området. Er det noe mindreverdig eller diskriminerende med det å måtte (eller positivt formulert: Ha mulighet til å) inngå partnerskap kontra ekteskap? Jeg snakker ikke da om de juridiske rettighetene knyttet til institusjonene (de kan man arbeide med!), men til selve betegnelsene.

På meg virker det som om hele arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov egentlig er styrt av de homofiles ønsker om fulle adopsjonsrettigheter. Jeg skjønner ikke at ikke dette kunne vært regulert innenfor gjeldende lovverk, med ekteskap og partnerskap som to sidestilte og likeverdige samlivsformer. Det ville vært mindre tilslørende i forhold til det som er sakens realiteter: Det er faktisk en forskjell på samkjønnet og tokjønnet samliv, en forskjell som gjerne kan speiles i språkets presisjonsnivå.

Det er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian som stadig dukker opp i hodet mitt når dette temaet diskuteres, som et memento om at enkelte forskjeller rett og slett ikke kan reguleres bort med all slags lovgivning eller Newspeak. I den aktuelle scenen sitter medlemmer av den radikale judeiske frigjøringsfronten og diskuterer programmet for den kommende revolusjon seg imellom, og en av dem bringer stadig spørsmålet om kvinners rettigheter inn i samtalen:

REG
Why don’t you shut up about women, Stan, you’re putting us off.

STAN
Women have a perfect right to play a part in our movement, Reg.

FRANCIS
Why are you always going on about women, Stan?

STAN
… I want to be one.

REG
… What?

STAN
I want to be a woman. From now on I want you all to call me Loretta.

REG
What!?

STAN
It’s my right as a man.

JUDITH
Why do you want to be Loretta, Stan?

STAN
I want to have babies.

REG
You want to have babies?!?!?!

STAN
It’s every man’s right to have babies if he wants them.

REG
But you can’t have babies.

STAN
Don’t you oppress me.

REG
I’m not oppressing you, Stan — you haven’t got a womb. Where’s the fetus going to gestate? Are you going to keep it in a box?
[STAN starts crying.]

JUDITH
Here! I’ve got an idea. Suppose you agree that he can’t actually have babies, not having a womb, which is nobody’s fault, not even the Romans’, but that he can have the «right» to have babies.

FRANCIS
Good idea, Judith. We shall fight the oppressors for your right to have babies, brother. Sister, sorry.

REG
What’s the point of fighting for his right to have babies, when he can’t have babies?

FRANCIS
It is symbolic of our struggle against oppression.

REG
It’s symbolic of his struggle against reality…

—–

*) Jeg ser at saken selvsagt er noe mer sammensatt enn dette. De homofile har lenge opplevd sin situasjon slik at de har vært marginalisert, diskriminert, til og med trakassert. Dette er en opplevelse det er viktig å komme i møte. Arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov må sikkert forstås innenfor en slik større ramme. Men – for the sake of the argument – i denne posten lar jeg diskriminering knyttet til bruken av selve ekteskapsbetegnelsen være det dominerende aspektet.

Om biskoper og mordere

I serien Finn 12 feil ved biskop Kvarme har avisene de siste dagene opplyst oss om at bispen og hans frue har spist middag med to mennesker som godtfolk flest anser for å være særs grove syndere, nemlig det trippeldrapsdømte ekteparet Orderud. Dette har tydeligvis falt mange tungt for brystet; enkelte har gitt uttrykk for at det å nekte homofile partnere prestejobb samtidig som man dinerer med drapsdømte kvalifiserer til finalerunden i norgesmesterskap i dobbeltmoral. Ingjerd Kvarme er kriminolog og har lenge vært engasjert i Veronica og Per Orderuds sak – hun mener de to er uskyldig dømt. Det har hun selvsagt full rett til å mene. Hva hennes mann (som ikke er kriminolog, ei heller kriminell) mener om saken, se, det vet jeg ikke.

Hylekoret mot Oslo-biskop Kvarme begynner å nå farlig mange decibel nå. Hva om han hadde nektet å spise middag med Veronica og Per og så hadde informert Dagbladet om sin beslutning – hadde det gjort ham mer populær, tro? Linken til den pågående homofilisamtalen (eller krangelen om du vil) i kirka er også i overkant søkt. Jeg har ikke registrert at Ole Christian Kvarme har nektet å spise middag med en eneste homofil, enten han eller hun har søkt prestejobb eller ikke, og jeg har ikke sett noe sted at han har tilbudt Per eller Veronica Orderud noen vigslet stilling i Oslo bispedømme heller.

– Han er en utrolig sympatisk fyr. Helt feil framstilt i media. Der har vi noe felles, sier Veronica Orderud om biskopen til Magasinet Dagbladet. Jeg tror ikke man trenger å være enig i biskopens håndtering av de siste tiders homostorm i Oslokirken for å se at hun har et poeng.

Om tempelriddermytologi

A sure sign of a lunatic is that sooner or later he brings up the Templars. (Umberto Eco)

De siste dagene har jeg kost meg med Raymond Khourys thriller The Last Templar, en riktig så underholdende røverroman. Det er vanskelig å unngå å sammenligne Khourys debutroman med Dan Browns The Da Vinci Code, men Khoury håndterer det pseudo-vitenskaplige kildegrunnlaget for Browns konspirasjonsteorier med adskillig større eleganse enn det Brown gjør. Synes jeg, da. Khoury har helt tydelig lest Holy Blood, Holy Grail, for eksempel, men han svelger ikke hele det alternative universet den boka presenterer av den grunn; det er der Brown blir så – ja, grunn er ordet.

Tempelridderne fascinerer tydeligvis fortsatt. I Khourys bok jaktes det på en skatt de ni grunnleggerne av tempelridderordenen skal ha funnet under noen utgravninger under ruinene av tempelet i Jerusalem. Etter hvert blir det klart at skatten (eller gjenstanden) det jaktes på vil ha en rimelig ødeleggende effekt på tradisjonell kristen tro dersom den blir allment kjent, og Vatikanet har derfor selvsagt sine skumle prestelige kommandosoldater på saken. Boka svinger litt, men er i lange perioder virkelig underholdende. Dessuten setter den på en fin måte i gang leserens tanker rundt tema som Bibelens tilblivelse og evangelienes troverdighet.

Noen feil skjemmes boka dessverre av. Dersom Khoury hadde lest Nag Hammadi-dokumentene (de gnostiske evangeliene) som han henviser til, ville han visst at det er feil å påstå at disse dokumentene tegner et utelukkende menneskelig bilde av Jesus fra Nasaret i motsetning til Det nye testamentes bilde av ham som Guds Sønn. Sannheten er heller motsatt: Der det nye testamente vektlegger Jesu menneskelighet, skildrer Nag Hammadi-tekstene ham som utelukkende guddommelig; hans menneskelighet er bare et skall eller et synsbedrag. Ved en lei skrivefeil får Khoury det til å høres ut som om det gikk 50 år mellom Markus og Matteus sine skriveprosesser. Han viderefører dessuten noen populære myter om Kirkemøtet i Nikea og påstår feilaktig at kirken (det må være paven han mener) truet med å brenne Gallilei på bålet. Men skitt heller, noen friheter er det selvsagt lov å ta seg i et alternativt univers. Det er moro, og da tilgis det meste. For den som vil vite mer om alle disse spennende (og flere beslektede!) spørsmål, anbefaler jeg dette nettstedet.

Når katta slippes ut av sekken helt til slutt kjente jeg likevel at jeg ble skuffet. Khourys forslag til hva det var tempelridderne fant skaper flere problemer enn det løser. Det er totalt uforståelig hvorfor prestene i tempelet skulle gjemme den aktuelle gjenstanden der den ble funnet, for eksempel, og selve formen på gjenstanden er ikke tidsriktig. Men han skal ha for forsøket.

Den absolutt beste tempelridderromanen jeg har lest er Umberto Ecos Foucoults pendel. Sitatet som innleder denne posten er hentet fra Ecos roman, sitert etter s. 64 hos Khoury. God lesning!

Om rettsvern for foster

For ikke mange dagene siden skjedde det en tragisk drapssak i Overhalla. En mann er tatt og vil bli tiltalt for å ha drept sin fraseparerte kone og en 7-åring som overnattet i huset hennes. Kvinnen var gravid i åttende måned med tvillinger; den mistenkte er far til de to guttene.

Saken omtales som «dobbeltdrap» i mediene. Det er selvsagt korrekt. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at «kvadruppeldrap» ikke hadde vært helt misvisende, det heller. For hva med de to ufødte guttene? De teller ikke i regnskapet, selv om de nok var store nok til at de kunne ha overlevd utenfor mors mage dersom de var blitt tatt vare på tidsnok.

Jeg har ikke helt oversikt over jussen her og lurer derfor fælt: Blir saken noe mer alvorlig, sett fra rettssystemets side, av at mannen tok livet av to barn sammen med moren som bar dem? Hvor gamle eller utviklede må fostre være før man kan bli drapstiltalt for å gjøre slutt på livet deres? 12 uker er for lite, 20 uker er nok også knapt dagens abortlovgiving tatt i betraktning, men ufødte barn kan i dag reddes allerede i 24 uke. De to guttene i den aktuelle saken var langt mer utviklet enn det.

Spørsmålet berører selvsagt abortdebatten. Kan man i det hele tatt snakke om «drap» på foster uten å bli plassert i bås med Nessa og Knudsen? Trenger språket vårt et nytt ord for rommet mellom «drap» og «spontanabort»? Eller er det slik at denne aktuelle drapssaken faktisk åpner en dør inn til et annet rom, nemlig rommet for tanker og følelser som fortrenges fra offentlig abortdebatt? Viser ikke denne saken at enhver samtale om fosterets rettsstatus aldri kan bli bare svart-hvitt?

Jeg skulle i hvert fall ønske at det fantes et rom for en mer nyansert offentlig debatt om slike tema som jeg berører her.

Det er for øvrig interessant å se hva slags rettsstatus Det gamle testamente gir fosteret:

Når noen slåss, og de støter til en svanger kvinne, så hun mister fosteret, uten at det ellers skjer noen ulykke, da skal gjerningsmannen betale den skadebot som hennes mann pålegger ham, og det skal skje hos dommerne. Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme. (2 Mos 21:22ff)

Et fosters død regnes tydeligvis ikke som en alvorlig ulykke i den sammenhengen. Et sideblikk til et annet avsnitt i Moseloven gir flere perspektiver:

Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, da skal du uten skånsel hogge hånden av henne. (5 Mos 25:11f)

Det står mye fint i Boka, men jammen står det mye rart og ubegripelig grusomt der også, særlig når ting tas helt ut av sin sammenheng. Men så er Bibelen som hellige bøker flest, oppbyggelig eller livsfarlig, alt etter hvem som leser den. Men det er visst et tema for en helt annen post.

Om 1. mai og Jesu oppstandelse

I år feiret jeg gudstjeneste på 1. mai i Røros kirke. Det betyr at jeg skrev min første 1.mai-tale noen sinne. En preken, selvsagt, og det har jo en del å si for hva slags tema man tar opp. Her følger noen av de tankene jeg jobbet med da jeg laget prekenen.

Tekstene for 1. mai (1. rekke) er Amos 5:14-15, 1 Joh 4:16-21 og Luk 6:36-38.

En barmhjertig Gud

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere. (Luk 6:36-38)

Utgangspunktet for hele Jesu utsagn er en påstand: Gud er barmhjertig. Men hvorfor skal vi tro at det er sant? Verden er ikke akkurat et sted som renner over av barmhjertighet.

Den kristne kirke tar alltid utgangspunkt i Jesu liv når den skal si noe om Gud. Dette fordi kirken tror at det er Jesus som viser oss hvem Gud er. Og på 1. mai er det mange ressurser å hente i Jesu liv, eller kanskje like mye i det som skjer etter at han er død. Jeg tenker på Jesu oppstandelse.

Hva har oppstandelsen med 1. mai og internasjonal solidaritet å gjøre? Den bidrar med følgende perspektiv: Jesus var en opprører. Han nytolket den strenge loven. Han prekte nestekjærlighet, radikal nestekjærlighet. Han spiste med tollere og horer. Han ropte ut at Guds rike var nær, tilgav synder og samlet alle slags mennesker, rike og fattige, kvinner og barn så vel som menn i følget sitt. Han skapte mye uro. Han brøt med det etablerte. Han brøt religiøse grenser. Det kunne ikke fortsette. Så han ble tatt av dage. Opprøreren, gudsbespotteren, han som hadde menget seg med åpenbare syndere, en uren mann. Og hva skjer? Gud reiser ham opp. Gud gir ham oppreisning! Det er det oppstandelsen handler om.

Oppstandelsen viser oss at Gud er den Gud som vedkjenner seg opprøreren, den som faller utenfor alle religiøse rammer.* Oppstandelsen bekrefter dermet et av de vakreste utsagnene i Det gamle testamente:

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn. (Salme 103:8)

Derfor kan Paulus også skrive som han gjør:

Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. (Rom 4:4f)

Gud er den som rettferdiggjør den ugudelige. Gud er barmhjertig. Det er utgangspunktet. Derfor kan Jesus forutsette dette i sitt argument, selv om oppstandelsen på det tidspunktet ennå ikke har funnet sted: Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

Vi elsker fordi han elsket oss først

I lys av dette utgangspunktet blir lesetekstene for dagen sterk lesning:

Søk det gode og ikke det onde,
så dere kan få leve!
Da skal Herren, Allhærs Gud,
være med dere, som dere sier.
Hat det onde og elsk det gode,
hold retten høyt på tinget!
Så vil kanskje Herren, Allhærs Gud,
være nådig mot Josefs rest. (Amos 5:14-15)

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror. (1 Joh 4:16-21)

Gud har allerede bestemt hvilket mål han skal måle opp for oss med. Det er nåden. Skal ikke vi da vise hverandre nåde? Gud er barmhjertig. Han reiser opp opprøreren! Dette er virkelig et kjærlighetens evangelium. Det er en nyhet som setter oss fri til å elske, fordi Gud elsker oss først. Gud har ryddet et rom for oss til å både prøve og feile(!) langs nestekjærlighetens kompliserte irrganger. Derfor kan (og skal!) vår kjærlighet være offensiv, dristig og grensesprengende. Det kan kanskje være mer behagelig å være forsiktig og tilbakeholden av frykt for å tråkke Gud på tærne, men Guds kjærlighet er mer radikal enn som så.

For også i dag kaller verden oss til å elske. Vi kalles til å realisere de samme verdiene som arbeiderbevegelsen har arbeidet for i alle år, og som kirken også i hvert fall i teorien har stått for – det er jo ikke uten grunn at Jesus gjerne omtales som den første sosialist. Vi kalles til internasjonal solidaritet, på tvers av alle slags grenser: Nasjonale, etniske, kulturelle, sosiale eller økonomiske. Vi kalles til å ta oss av dem som korsfestes i vår tid, de som lider under vår materialistiske livsstil. Vi kalles til å slippe inn dem som faller utenfor. Vi kalles til å ta vare på de svake. Vi kalles til å inkludere dem som blir ekskludert. Vi kalles til å se på alt det som mennesker kaller urent med rene blikk. Vi kalles til å se at alle mennesker er søsken, at vi alle hører sammen. Vi kalles til å arbeide for en mer rettferdig verden for absolutt alle. Vi kalles til å ta vare på den jorda som vi alle er satt på.

Utfordringen fra den Gud som rettferdiggjør den ugudelige ligger der, 1. mai og alle andre dager i året.

——-

*) Jeg tror kanskje det er lett for oss (som er vant til å tenke på Jesus som Messias og Guds Sønn eller som et helt ekstraordinært godt menneske) å overse det faktum at samtiden må ha oppfattet ham som urovekkende radikal, nærmest revolusjonær. Måten han brøt med de etablerte religiøse tradisjoner i forhold til rent/urent og rett/galt på var totalt uakseptabel for det religiøse establishment. Det er en utfordring til alle religiøse establishment’er, til alle tider. Poenget her er imidlertid et annet, nemlig at den korsfestede Jesus for det store flertallet slett ikke framsto som et uskyldig offerlam, men som en opprører som på mange måter fortjente den skjebnen som ble ham til del. En som har skrevet godt om dette er Jürgen Moltmann.

Om farger på TV

Det er enkelte TV-program jeg aldri tar meg bryet med å se. Hotell Cæsar, for eksempel. Men her en dag kom jeg i skade for å ha TV2 stående på i bakgrunnen en stund, og oppdaget plutselig at jeg befant meg i en begravelse sammen med en karakter fra den akk så populære såpen. I Vålerenga kjerke, mener jeg det var. Presten var ukjent. Skuespiller, etter alt å dømme. Han bar alba og hvit stola i begravelsen.

For en stund siden så jeg en annen skuespillerprest, jeg tror det var i serien Seks som oss. Da var det en vielse (med barnedåp) som var settingen, etter det jeg oppfattet. Der bar presten fiolett stola.

Nå hadde det kanskje ikke kostet TV2 så veldig mange kronene å kvalitetssikret dette med kirkeårsfargene littegranne bedre, slik at de kunne fått dette til riktig: Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, den liturgiske fargen ved vielse er hvit. Alltid. Aldri omvendt. Begravelse er ikke fest, vielse er ikke en faste- eller sørgehøytid. Så fryktelig vanskelig er det ikke.

Men det er visst bare prester som er opptatt av sånt og lar seg irritere av det.

PS: Vi befinner oss forresten i en hvit periode i kirkeåret nå. Dersom noen lurer.

Om rock og våpendesperadoer

De siste dagers rystende hendelser i USA, som i dag kulminerer med noe som nesten må kalles et absurd stykke frigjøringsteologi på avveier, har fått meg til å hente fram igjen noen CDer jeg spilte en del den gang jeg gikk videregående på CA i Kobe – det begynner jammen å bli en stund siden! På åpningssporet på albumet If you must leverer det den gangen fortsatt ganske lovende hardrockbandet Precious Death følgende kraftsalve:

If everything is relative and nothing absolute/then why don’t I just take this gun and blow your head off!/but if some things are always wrong some things must be right.

Godt poeng, i grunnen. Det at vi alle spontant reagerer på den typen hendelser som vi nylig så fra VirgTech er vel et betryggende velrettet skudd for baugen til den absolutte(!) verdirelativismen. Så kan man jo spørre seg hvor det absolutte skal forankres, om ikke i den Absolutte?

Gutta i Precious Death fortsetter for øvrig sånn:

Tolerance! Tolerance! But you can’t tolerate me/and so you move it around ’till you start liking the sound/the truth’s too hard and too true for me to give it to you/and you can hate me but you can’t break me!

Det begynner kanskje å høres litt mer fundamentalistisk ut der, men tro meg, det er absolutt hør-verdig for det!

Precious Death gav ut et gnistrende debutalbum (Southpaw), en litt middelmådig oppfølger (If You Must) og et merkelig tredjealbum (Precious Death/New Songs for a Quiet Revolution) som ikke hadde noen musikalsk retning i det hele tatt – da var bandet allerede i full oppløsning. Hvis debutalbumet fortsatt er å få tak i så anbefaler jeg Southpaw på det varmeste. Skal jammen stikke og sette på CDen nå.

Om Norsk luthersk misjonssamba

Av og til leser man ting i avisa som virkelig setter livet i perspektiv. Og av og til er det tilsynelatende små saker som skaper følelsen av slik eksistensiell avislesning.

Her om dagen leste jeg i Vårt Land at NLM og Kvitsund gymnas har havnet i klinsj med Nissedal menighet av Den norske kirke. Bakgrunnen for uenigheten er at menigheten har fått en kvinnelig prest, og slike kan ikke NLM-ere samarbeide med. Dermed har skolekoret signalisert at de ikke lenger vil delta med korsang på gudstjeneste i Nissedal kyrkje, slik de har gjort regelmessig de siste årene. Soknerådet har henvendt seg til NLM sentralt for om mulig å få støtte til å få samarbeidet igang igjen, men den muligheten avvises ganske kontant av informasjonsleder Ottosen. Det lengste han ser for seg at Kvitsund kan strekke seg er et spesialarrangement som legges til det lokale bedehuset, evt. at den kvinnelige presten holdes utenfor de aktuelle gudstjenestene. Dette svaret er vel neppe så diplomatisk som soknerådet håpet.

Grunnen til at denne artikkelen ble såpass sterk lesning for meg er at jeg vet at for ti år siden ville jeg forsvart NLMs tenkerekke fullt ut. I dag opplever jeg den bare som provoserende. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor mye man kan forandre seg i løpet av et lite liv.

Vi mennesker har en omsikftende identitet. Livsfortellingen vår skrives hele tiden, og vi må stadig integrere nye erfaringer i det identitetsbyggende prosjektet vårt. Et slikt prosjekt fordrer en viss frihet som rammeverk, slik at vi skal slippe at byggingen kontinuerlig tynges av angst for å gjøre feil. Det er sannelig godt at den rammen vi opererer innenfor heter nåde.

Om ordene

De siste dagene har jeg forsøkt å se noen sammenhenger mellom ord på et språk jeg i utgangspunktet ikke forstår. Jupmel-aehtjien, Baernien jïh Aeljies Voejkenen nommesne heter det der jeg med ord jeg er mer fortrolig med ville sagt I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Sørsamisk er på mange måter som en ugjennomtrengelig kode for meg. Men jeg gjør da et forsøk på å lære i hvert fall litt. Jeg er tross alt prest i et sørsamisk kjerneområde.

Språk har alltid fascinert meg. I oppveksten sjonglerte jeg tre språk: Norsk, japansk og engelsk – i den rekkefølgen. Etter hvert har japanskkunnskapene avtatt noe, engelsken vokst seg kraftigere, og jeg har møysommelig arbeidet meg inn i de vidunderlige språkuniversene til bibelhebraisk og koinégresk. Nå gløtter jeg altså inn en ny dør. Ambisjonene er ikke så store denne gangen; jeg regner ikke med å kunne forme setninger selv på sørsamisk noen gang, men jeg ønsker å komme så langt at jeg i hvert fall kjenner igjen et substantiv som et substantiv eller et verb som et verb når jeg ser et.

Hva er egentlig språk? Det er et spørsmål som åpner enda en ny dør, og det å gløtte inn bak den kan virkelig gjøre deg svimmel. Vi tar ordene for gitt sånn til daglig, og vi regner med at andre forstår hva vi mener når vi bruker bestemte ord, men burde vi egentlig det? Jeg husker den ahaopplevelsen det var da jeg på videregående leste Hayakawas Language in Thought and Action og skjønte at et ord ikke ganske enkelt bare var et ord. Alle har sin egen høyst subjektive forståelse eller definisjon av hvert enkelt ord, og det betyr at det alltid vil være støy i all mellommenneskelig kommunikasjon. Som eksempel kan vi bruke ordet «Gud»: I og med at vi alle bærer med oss ulike gudsbilder, vil all nøytral tale om Gud være umulig. Når jeg sier ordet «Gud» vekker det ulike bilder i meg, mens den som hører meg si det ordet sitter med helt andre bilder. Det samme gjelder for øvrig om vi snakker om «bil» i stedet for «Gud». Er ikke all kommunikasjon i bunn og grunn et trosprosjekt?

Parallellt med sørsmisken leser jeg Ove Wikströms fantastiske lille bok Leve langsomheten, og -skulle du sett! – han reflekterer også over språket. Han siterer filosofen Ludvig Wittgenstein som påpeker at «Språkspillets teologi bygger på sosiale overenskomster. Samtidig representerer det noe som ligger utenfor alle verbalt oppstilte feller. Det som er ‘bortenfor’ kan bare anes, men ikke av den grunn ignoreres.» (s.162) Her er paradokset: Ordene våre gir ulike assosiasjoner til hver enkelt av oss, men vi klarer tross alt å bli enige om visse «spilleregler» for hvordan vi omtaler erfaringer som er en del av vår felles verden. Men hvordan setter vi opp spilleregler for hvordan vi omtaler det som ligger bortenfor den etterprøvbare virkeligheten? Det er Gud jeg snakker om, selvfølgelig – enda tale om Gud aldri kan bli selvfølgelig.

Wikström siterer fra en samtale han førte med en ung russisk-ortodoks prest:

[Presten] retter på brillene og forteller at østkirken ikke har skapt noe skille mellom dogmatisk teologi og mystikk, mellom kirkens lære og personlig erfaring av det guddommelige. I stedet hevder man at en person umulig kan oppnå kunnskap om det hellige uten vilje til samtidig å bli berørt av den Hellige. Det går altså ikke an å tenke eller lese seg fram til erfaring av en levende Gud. Kirkens liturgi – en blanding av estetikk og kollektiv erindring om og forsmak på udødeligheten – er både en forutsetning for og en konsekvens av den erfaringen språket antyder. Samtidig handler troen om å bli forvandlet. (Wikstrøm 2002: s.162)

Eller, som det heter på side 165 i samme store lille bok: «Gud er altså ikke et objekt man kan filosofere over, men et mysterium man kan møte med stor forundring og beven.»

Så burde jeg kanskje slutte å skrive eller snakke om Gud. Det kommer jeg likevel ikke til å gjøre. Men det kan være greit å sette ting i riktig perspektiv før jeg tar helt av på filosoferingens vinger. Ordene våre (og mine) vil selvsagt alltid stå for noe foreløpig, i hvert fall når de skal forsøke å skildre den Evige:

«Gud ‘finnes’ ikke. Jeg tror på ham. Skulle han ‘finnes’, så ville han være en fange i språket og altså vår slave.» (Göran Tungström i Juleoratoriet, sitert etter Wikstrøm 2002: s.167)

PS: Det sørsamiske «baernien» betyr «ugift sønn». Det er jo et teologisk statement i seg selv.

Harald blogger

Dette er bloggen til Harald Hauge. Her vil jeg strø ut mer eller mindre filosofiske tanker om ting jeg til enhver tid er opptatt av. Bloggen min er ikke en nettdagbok. Jeg har ikke noe brennende ønske om å utlevere privatlivet mitt på nettet, egentlig. Derimot har jeg et ønske om at denne bloggen skal fungere som et sted for refleksjoner om Livet, universet og alt sammen. Jeg har mange meninger om mye, og noen ganger finner jeg ut hva jeg egentlig mener først når jeg tar meg arbeidet med å formulere tankene mine skriftlig.