Om å reise

I dag, fredag 20. juli 2007 forlater jeg Oslo Lufthavn Gardermoen med kurs for Japan. Japan er som kjent hi-tech så det holder, så jeg vil jo ha nettilgang. Men det blir nok likevel mindre bloggaktivitet noen dager framover.

Om besinnelse

Jeg har skrevet noen poster her på bloggen som på ulike måter berører homofilispørsmålet, men jeg tror ikke jeg har vært så altfor tydelig på hvor jeg selv posisjonerer meg i den indrekirkelige debatten. Jeg har i grunnen ikke tenkt å skrive så mye om det i dag heller, men jeg vil gjerne gjengi noen kloke ord av Martin Lönnebo, biskop emeritus i Svenska Kyrkan. Sitatet er hentet fra et intervju i Halvårstidsskrift for praktisk teologi nr 2/2006, s.57-58. Jeg tror vi alle, hva vi enn mener om teologiske spissfindigheter, kan ha godt av å lytte til kloke biskop Martin.

– En sekularisert jødinne, Etty Hillesum, fra Nederland fant i begynnelsen av siste krig fram til en åndelig tro. Hun ville ikke flykte, men ble tatt og ført til en utryddelsesleir. Hun hadde en god venn som var kommunist, Clas, han hevdet – som alle andre bevegelser knyttet til sekularismen – at en må gjøre noe med selve samfunnsordenen, strukturen for å forandre verden for da forandrer man også menneskene. Hun svarer Clas på denne måten: «Dette er den eneste muligheten – jeg ser ingen annen utvei – hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og i seg selv utrydde og bekjempe alt det vi vil utrydde og bekjempe hos andre.»

Om det nå er slik at man mener at de fleste andre tar feil, og at man dømmer og fordømmer og tror at man gjør en stor tjeneste for kirken ved det, så bør en begynne med seg selv: Hvordan skal jeg få det sinnelag som Kristus hadde? De mest konservative hva gjelder bibelsyn og som gjerne arresterer de som ikke er bibeltro, disse menneskene skal vi slett ikke forakte. Dette er mennesker som søker å bevare noe viktig for dem. De er redde – redde for at noe umistelig skal forsvinne. Vi må begynne samtalen med å slå fast hvor viktig det er å slå vakt om Den hellige Skrift. Men vi FORSTÅR ikke Skriften på samme måte. Slik har det alltid vært i kirkens historie, og slik kommer det til å bli. Det er åpenbart at Skriften kan fortolkes på ulikt vis. Dens hellighet er ikke knyttet til entydighet. Skal ikke dette heller tas opp i bønnen i stedet for i debatt og leserinnlegg? Skal jeg ikke heller be om større klarhet så jeg kan vinne veien til menneskenes hjerter i stedet for å slå dem i hodet med meninger? For hjertene kommer aldri til å forandres ved at vi prøver å slå oss fram, eller slår fast det ene eller det andre.

– Er dette veien kirken bør gå i homofilispørsmålet?

– Ja, større kjærlighet til de mennesker som på ulikt vis har falt utenom eller er rammet. De skal møtes med stor respekt og mye omtanke. Jeg mener der har skjedd noe stort i kirken når det gjelder homoseksualitet. Det har nemlig vært mye forakt, ja, til og med hat mot de homofile gjennom historien, de har lidd, de har lidd mye. Det er ikke mer enn rett at kirken nå må plages for å finne ut av dette. Vi må finne en form for samlivet mellom de homofile i kirken, former hvor deres verdighet kan bli tatt vare på. Jeg tror ikke ekteskap er det rette, men velsignelse bør de få, det er alltid godt med Guds velsignelse. Ikke handlingene, men menneskene skal velsignes. Men fremfor alt vil jeg si at prestene ikke må bruke mye tid på å debattere slike forhold. Spørsmål om ordnede samliv og ordinasjon av homofile må det finnes en praktisk løsning på, men bruk ikke mye tid på dette. Prestene skal drive med sjelesorg, fordypning og omsorg. Disse følsomme spørsmålene, som er så viktige for vår identitet, blir best ivaretatt i den sjelesørgeriske samtalen. Her kan nåde og kraft formidles.

Om gudstjenestereformen

Jeg er glad i å feire gudstjeneste. Jeg er en glad liturg. Jeg blir glad og inspirert av å gå for alteret og gjøre tjeneste der.

Samtidig synes jeg at det å planlegge gudstjenester er noe av det vanskeligste med hele prestejobben; mest fordi det er så vanskelig å velge ut salmer.

Det synges ikke lenger salmer i skolene (det har sine gode grunner…) – og det merkes. De salmene «folk flest» kan i dag er gjerne typiske begravelsessalmer, i tillegg til julesanger. Ja, og så «Måne og sol» da, som alle(!) kan. Velger jeg eller organisten salmer som faller utenfor disse «klassene», da må vi gjerne regne med å få kjeft for det. Nå velger vi gjerne slike salmer likevel, da, for det blir litt ensformig å bare synge «Fager kveldssol smiler», «Kjærlighet fra Gud» og «Å leva, det er å elska» hver eneste søndag – selv om dette er gode salmer som vi gjerne tar med dersom det passer til dagens tema.

Dette med salmevalget er egentlig bare ett eksempel blant mange på at gudstjenestetradisjoner er ganske faststivnede ting. Det tar tid å innføre noe nytt. Herrens bønn (Fadervår) kom i ny oversettelse i 1978, men fortsatt er det mange som ikke har lært den nye formen og som faller ut når liturgen ikke sier «Helliget vorde ditt navn» men «La ditt navn holdes hellig».

Det foregår en reform av gudstjenesteordningene for Den norske kirke for tiden. Reformarbeidet skal avsluttes i 2010. I den forbindelse skal det meste endres. Hele Bibelen skal foreligge i ny oversettelse, salmebøkene skal skiftes ut, vi skal få nye tekstrekker og høymesseliturgien skal gjennomarbeides på nytt. Informasjon om reformarbeidet legges fortløpende ut her.

Jeg har blandede følelser i forhold til dette reformarbeidet. Jeg ser fram til å få en ny dåpsliturgi som kan ha noe mer å si om barnet enn at det er «født med menneskeslektens synd og skyld»*, jeg tror det vil løfte gudstjenesten dersom syndsbekjennelsen flyttes til forbønnen (slik det allerede er i Familiegudstjenesten) og jeg tenker at det blir spennende å få flere valgmuligheter innenfor en del liturgiske ledd. Samtidig representerer denne reformen en gigantisk pedagogisk utfordring. Folkekirken må nå lære enda en ny versjon av Herrens bønn, det vil sannsynligvis dukke opp enda flere salmer ingen er fortrolige med og vi liturger får et kjempeansvar for å legge til rette slik at menigheten slipper å lure på hva som egentlig skjer i den nye liturgien som ingen er på innsida av.

Jeg hadde mer sansen for denne typen reformtanker da jeg var teologistudent. Rart det der, etter bare to år ute i «felten» har jeg blitt mer konservativ i ordningsspørsmål. Jeg er litt redd for at Kirkemøtet og alle andre velmenende liturgifornyere kan komme til å gape over litt for mye på en gang, og det kan komme til å gå ut over tryggheten til folk flest. Hvis jeg skal komme med et hjertesukk, så skulle jeg særlig ønske at man fredet salmebøkene i denne omgang. Man kunne eventuelt åpnet for en mer fleksibel bruk av stoff som ikke sto i salmeboka, ut fra lokale hensyn.

Men, på den annen side: Dersom den nye liturgien gir rom for å lage enda mer høykirkelige katedralmesser i Bergstaden Ziir, da er i hvert fall jeg personlig fornøyd. 🙂

—–

*) Jeg er ikke uenig i påstanden om at barna er født med menneskeslektens arvesynd (eller «opprinnelig synd» eller, som de ortodokse sier, «arvedød») – mer om det her. Jeg har større problemer med denne personlige skylden som vi tillegger barnet. Jeg savner dessuten noen positive formuleringer om Guds skaperhandlinger og gleden over denne. Alt dette jobbes det heldigvis med under reformarbeidet.

Om Kristuskransen-siden

Noen vil kanskje ha oppdaget at siden om Kristuskransen (med sub-sidene) er borte. Det er kun midlertidig. Jeg har ikke fått bygd ut siden slik jeg opprinnelig hadde tenkt å gjøre, og har derfor tatt den tilbake til skrivestua en stund. Jeg skal selvsagt legge den ut igjen når jeg bare får gjort litt mer med den.

Om noe helt annet

And now for something completely different! som Monty Python-gutta pleide å si: De siste dagene har jeg postet ganske mye tunge saker, så nå er tiden inne for noe atskillig lettere. Ladies and gentlemen, I give you: Spider-Plant Man!

Jepp. Engelskmennene kan det der med humor.

Om Vårt Land og internatsaken

Mine to siste bloggposter har handlet om den siste tids oppslag i avisen Vårt Land om negative konsekvenser av internatliv på NCS i Nairobi på 80-tallet. Jeg håper at kommentarfeltene til disse to postene fortsatt kan være et sted for innspill, samtale og debatt knyttet til dette sakskomplekset.

Jeg er mer enn gjennomsnittelig engasjert i akkurat dette. Derfor kommer det nå en tredje post, denne gang om Vårt Lands dekning av saken. Enkelte har ment at den har vært tabloidisert, uetterrettelig og uredelig. Så her kommer den: Min helt personlige vurdering av avisen Vårt Lands dekning av en vanskelig og komplisert sak.

(For deg som ikke har fulgt saken i Vårt Land er selvsagt denne posten rimelig meningsløs lesning. Da kan du hoppe til noe langt hyggeligere, for eksempel her.)

  • Jeg får begynne med begynnelsen: Forsiden torsdag var voldsom. Som en kamerat av meg sa det: Den hadde «tsunami-preg». Det var kanskje et litt for heftig virkemiddel, særlig siden dette strengt tatt ikke er en nyhet; saken har vært diskutert i misjonsorganisasjonene og i Third Culture Kids-interesseorganisasjoner som NORUT i mange år allerede. På den annen side: Vårt Land (VL) har i sine reportasjer og intervjuer, samt gjennom leserinnlegg, fått fram at denne typen saker har det med å bli dysset ned eller forsvinne ut i glemselen igjen forholdsvis raskt. Jeg har ikke registrert at temaet misjonærbarn og internatskoler har vært så veldig ofte framme i Vårt Land eller Dagen (eller Aftenposten for den del) de siste årene. Så den voldsomme vekkerklokka på torsdagsforsiden var muligens et adekvat virkemiddel likevel. Den vekket i hvert fall meg.
  • Så til det punktet der VL fortjener kjeft: Lederartikkelen i VL fredag var over streken. Det stemmer ikke at NLMs ledelse ikke har tatt tak i problemkomplekset tidligere, det er å bruke altfor store ord. Enkelte ting NLMs ledelse har sagt og gjort kan riktignok minne om bagatellisering eller «overglatting» i forhold til kjernen i saken som diskuteres, men saken har ikke bare vært feid under teppet. Slike påstander som VL framsatte på lederplass opplever heller ikke jeg, som har fulgt saken nært i over ti år, som særlig seriøst.
  • Reaksjonene på VLs artikler har avdekket at den debatten som gikk for 10-20 år siden om misjonærbarnas situasjon ser ut til å være et glemt kapittel i den offentlige debatt. Det er i seg selv en viktig grunn til å sette fokus på denne typen problematikk igjen. Dersom misjonsorganisasjonene arbeider seriøst med dette kontinuerlig, slik de selv gir uttrykk for, da burde de ikke oppleve seg truet av denne typen oppslag – snarere tvert imot.
  • A propos reaksjoner: Det ser ut som om angrep regnes som beste forsvarsstrategi av NLMs øverste ledelse. Alle avisinnspillene fra den kanten har (i hvert fall slik jeg har kunnet analysere dem) samme struktur: Man tar først, helt eller delvis, inn over seg de uheldige konsekvensene internatskolepolitikken fikk, men etterpå går man så konsekvent videre til å angripe avisens dekning, skyve taushetsplikten foran seg eller henvise til hensynet til dem som arbeidet på de aktuelle skolene. Det vil si: Espen Ottosen «close up» går ut av dette mønsteret et par ganger. Ære være ham for det. Men ellers avdekker VL her en form for forsvarsmekanismer* som jeg tror det er godt blir avdekket. Et eller annet gjør det tydeligvis fryktelig vanskelig for organisasjonen NLM å nøye seg med å ganske enkelt slå fast: «Vi gjorde feil! Punktum!» og så gå over til å bare lytte uten å forsvare eller forklare seg. Det kan vel hende at de føler at de har gjort dette i mange år allerede, men de tidligere internatbarna som har snakket med VL oppfatter jo tydeligvis ikke situasjonen slik. Slik det kommuniseres nå, tror jeg ikke internatbarna føler seg sett eller tatt på alvor, selv om jeg ønsker å tro NLMs ledelse når de sier at det er dette de forsøker å gjøre. Denne kommunikasjonssvikten mellom de to partene tror jeg det er bra at VL avdekker, for det gir både NLM og internatbarna en mulighet til å ta samtalen ett steg videre.**
  • VL trykket/la ut et brev fra misjonssekretariatet som i seg selv framsto som et eksempel på den kommunikasjonskløften jeg tegner opp over. Å slik publisere et brev til en privatperson, skrevet i en sjelesørgerisk tone, det er touchy. Men også dette opplever jeg likevel som et konstruktivt trekk, først og fremst fordi det synliggjør den enorme avstanden det er mellom partene: Internatbarna har et ønske om å bli sett og tatt på alvor, ikke om å «løse et problem» for NLM (slik det aktuelle brevet kunne synes å legge opp til). Jeg håper de neste utspillene fra NLMs side tydelig viser at de egentlig har større innsikt i dette enn det omtalte brevet kunne tyde på. Hvis så skjer, da kan alle ha kommet et langt steg videre.
  • VL har også gitt plass til noen leserinnlegg med personlige og sterke skildringer. Tidligere japanmisjonær Anne Berger Jørgensens innlegg på side 3 i torsdagsutgaven av avisa ett eksempel:

Både misjonsorganisasjoner, ansatte ved internatskoler og vi foreldre har lett for å gå i forsvar når vi hører de vonde fortellingene. Ordet «arrogant» ble brukt om Vårt Lands omtale av forholdene. Slik taler den som selv har vært vant til å ha definisjonsmakten.

Våre barn var i mange år misjonærbarn. Det var en stor byrde å sende dem på internatskole. Ikke fordi det var vonde voksne der. Men fordi det var så smertefullt å overgi dem til en omsorg vi aldri kunne være sikker på fungerte til barnas beste. Denne utryggheten var det ikke lett å få forståelse for.

[Deretter følger et svært sterkt dikt (som jeg lar være å gjengi her av opphavsrettslige hensyn), før hun fortsetter:]

Vi trenger dere som også forteller oss det ubehagelige. Tausheten er mye farligere enn kritikken!

Anne Berger Jørgensens konklusjon blir også min konklusjon: Ja, VLs dekning av denne saken har vært ubehagelig lesning. Den har vært følelsesmessig engasjerende og til tider rystende i sin fokus på enkeltskjebner. Dersom dekningen kan kritiseres for noe, så må det eventuelt ha vært at den har invitert oss vel langt inn i enkeltpersoners private rom. Men dekningen har likevel vært viktig. Av og til krever alvorlige og vanskelige saker alvorlige virkemidler. Derfor er jeg først og fremst takknemlig til VL som har gitt internatbarna spalteplass og slik stilt opp på den svakere parts side i kampen mot strukturelle feil og mangler.

—–

*) Jeg lar med hensikt være å bruke det mer ladede ordet «hersketeknikk», siden dette i seg selv kan oppfattes som en hersketeknikk i denne sammenhengen. Dessuten ønsker jeg virkelig ikke å mistenkeliggjøre noens motiver.

**) Jeg tror – jeg vil i hvert fall i det lengste tro – at det eksisterer en genuin vilje til å komme internatbarna i møte fra NLMs ledelses side, men man har, slik jeg ser det, ikke lyktes med å kommunisere dette til nå. Man har heller ikke tatt helt inn over seg det budskapet internatbarna har kommunisert. Så kommunikasjonen kan absolutt bli bedre. Forhåpentligvis kan denne kommunikasjonen etter hvert foregå andre steder enn i avisspaltene.

Om «kristenfolket», barn og samliv

Jeg ser i VG på nett at den alltid like engasjerte Øyvind Benestad skal reise rundt på kristne stevner i sommer for å arrangere en bønnekampanje mot kjønnsnøytral ekteskapslov. Det morsomste med den aktuelle reportasjen er å se at min gamle klassekamerat Gard Nilsen nå har blitt hele Norges «homoprest»* – det er noen som virkelig kommer seg fort fram her i verden. 🙂

Det er ikke min hensikt å raljere over dette med bønnekampanjen (det er det nok av andre som gjør). Men som et lite vedheng til min forrige post vil jeg gjerne dele en liten refleksjon om den argumentasjonen en gjerne møter i det konservative kristennorge når slike spørsmål diskuteres.

«Barn har rett til to foreldre, en far og en mor!» Ja, jeg er i grunnen enig i det – selv om det er vanskelig å belegge at et barn med nødvendighet har dårlige rammevilkår dersom det vokser opp med foreldre av samme kjønn, eller med en alenemor, for den saks skyld. Men, altså, de samme miljøene som gir denne typen argumenter fullstendig forkjørsrett i dagens samlivslovgivningsdebatt hadde for 20 år siden tilsynelatende ingen betenkeligheter med å støtte en ordning der barna til deres misjonærutsendinger måtte være borte fra sin far og mor i mange måneder om gangen.

Jeg vet at det ikke er et gyldig argument å avvise noens argumenter med å si at de tidligere har tatt eller tar feil på et annet (mer eller mindre relatert) område enn det som diskuteres.** Man gjør heller ikke urett som ble begått mot en del misjonærbarn godt igjen ved å gjøre urett mot en ny gruppe barn ved å lukke øynene for deres situasjon.*** Men likevel: Det er noe ved de to eksemplene over som gjør at bildet ikke kommer helt i fokus for meg. Kanskje litt mer ydmykhet i debatten hadde vært en fin ting?

—–

*) Kanskje det mest tabloide ordet jeg vet om, i sterk konkurranse med klassikeren «sexdrept».

**) Det er omtrent like saklig som å punktere enhver (samlivs)etisk diskusjon med å si: «Tenk på barna i Afrika! Det er mye viktigere! De har det vondt de – og du gjør ingenting med det!»

***) Det kan i høyeste grad diskuteres hva som er det beste for barna i det aktuelle spørsmålet (kjønnsnøytral ekteskapslov). Jeg er personlig ikke i tvil om at barn som hovedregel har godt av å vokse opp i en mor/far/barn-relasjon. Samtidig er det en kjennsgjerning at det finnes en del barn der ute (selv om de ikke er like mange som homolobbyen påstår…) med homofile foreldre (ja, det er faktisk alle paradoksers mor!). Disse barna finnes allerede. Hva er best for dem? Jeg er sannelig ikke sikker på at Benestads svar nødvendigvis er det beste, uansett situasjon.

Om NLM og internatskoler

Vårt Land har den siste uka trykket en serie artikler om negative ettervirkninger etter internatliv på NLMs misjonærbarnskole i Nairobi på 80-tallet. Tidligere elever forteller om mangelfull bemanning, om opplevelser de i ettertid fortolker som psykiske overgrep, samt om en atmosfære preget av en form for åndeliggjøring av barnas hjemlengsel («ditt kall er å være her, slik at foreldrene dine kan følge sitt kall»).

Responsen fra NLM har vært blandet. Dels har den bestått i at man faktisk har bekreftet at ikke alt var bra på 80-tallet, dels i at man har uttrykt sympati med dem som sliter med ettervirkninger etter internattilværelsen. Samtidig har man forsvart seg med at «alle» valgte internatskoleløsningen på 80-tallet, med at man har jobbet med denne typen problemstillinger i godt over 10 år (de aller aller fleste av misjonens internatskoler er nå lagt ned) og med at Vårt Land her trykker påstander det ikke er dekning for. Misjonens ledelse (ved Ola Tulluan og Espen Ottosen) kliner virkelig til i et helsides innlegg lørdag 7.7.07; der framsetter de påstander om uredelig journalistikk, peker på at mange barn tross alt hadde det bra på misjonens skoler, spør om Vårt Land har tenkt på dem som arbeidet på de aktuelle skolene og hva de føler nå, spør om alle rektorer på skoler i Norge på 80-tallet kan garantere at alle barna hadde det bra… og så videre.

Jeg var selv elev på en av NLMs internatskoler på 80-tallet (i Kobe i Japan). Jeg hadde det i det store og hele bra. Jeg er absolutt preget av oppveksten min (hvem er ikke det?), noen ting har jeg måtte jobbe litt mer grundig med, men jeg har unngått den type traumatisering som Vårt Land nå forteller om. Jeg vet ikke om jeg er representativ for flertallet, men ser jo at flere og flere forteller en annen type historier etter hvert.

Vi som gikk på DNS i Kobe på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fikk (så langt jeg kunne oppfatte) god oppfølging og hadde det trygt, og vi så foreldrene våre relativt ofte (annen hver helg).* Ikke alle var like heldige – på flere skoler i andre deler av verden kunne barn og foreldre være atskilt i flere måneder i strekk. Når jeg tenker tilbake på det hele nå så synes jeg at dette egentlig var et skjørt byggverk. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra en stadig mer påtrengende tanke om at systemet i utgangspunktet balanserte på kanten av en ganske dyp avgrunn, og at det på et vis var litt «mot systemets forutsetninger» dersom alt gikk relativt bra. Ikke på grunn av dem som jobbet på disse skolene – de la ned en voldsom innsats for oss barna – men på grunn av de lange atskillelsesperiodene mellom foreldre og barn som systemet forutsatte.

Derfor provoserer det meg faktisk ikke så rent lite når NLM-ledelsen bruker «alle gjorde det sånn og vi trodde det var det beste» som en unnskyldning i forhold til de sakene som nå er framme i media. Ja, NLM (og andre misjonsorganisasjoner) var barn av sin tid. Ja, de trodde dette var den smidigste måten å løse en komplisert situasjon på. Ja, dette kan duge som en forklaring. Men: En forklaring er ikke det samme som en unnskyldning.

Organisasjonen sier at den har lært. Man baserer seg ikke lenger på en systematisk atskillelse av foreldre og barn. Hvorfor ikke da rette en åpen og uforbeholden beklagelse til de tidligere misjonærbarna som føler at barndommen deres ble ødelagt? Kanskje til og med tilby en symbolsk erstatning eller kompensasjon? Hvorfor velger man heller som primærstrategi å gå i forsvar?

Jeg mistenker at noe av tilbakeholdenheten her er knyttet til et lite ord med stor sprengkraft: «Kall». Misjonærene som arbeidet ute for NLM hadde et kall, et kall misjonen bekreftet og fortolket gjennom sin personalpolitikk. Fortolkningen av den enkeltes kall innebar gjerne at man ble plassert** forholdsvis langt ute i periferien på misjonsfeltet, også om man hadde barn i skolealder. Da var internatskole eller lokale skoler i de fleste tilfellene de eneste valgmulighetene man hadde.*** Hjemmeskole – den modellen som NLM satser mest på nå for tiden – ble ikke vurdert som like gunstig.**** Misjonen forvaltet og fortolket foreldres kall på en slik måte at barn i enkelte tilfeller «måtte» gå på skole opptil flere dagsreiser unna. Er det rart at noen barn opplevde det slik at deres behov for foreldrekontakt så å si ble ofret på kallstankens alter?

Jeg skulle egentlig ønsket at misjonens ledelse av i dag gikk ut i mediene og sa: «Vi ser at det kom noe veldig vondt ut av måten vi forkynte om kall på. Kanskje vi tok feil. Vi ser at prisen var fryktelig høy!» Men jeg er usikker på om man er i stand til det. Til det mistenker jeg at kallstanken (gjerne i kombinasjon med et forsakelsesmotiv) fortsatt er for sentral som drivkraft og identitetsmarkør for ytremisjonskulturen.

—–

*) Det å gå på internatskole var på mange måter som å være på leir hele tida. Det var mye moro, mye godt kameratskap og mange trygge og fine voksenpersoner. Men en ting manglet selvsagt: Våre egne foreldre. Mange andre har selvsagt opplevd det samme savnet uten å gå på internatskole, men en slik type skole setter liksom adskillelsen i system. Jeg tror alle egentlig er enige om at det ikke er noen ideell situasjon, selv om man selvsagt kan gjøre det beste ut av situasjonen. Det gjorde vi, mener jeg å huske.

**) Uttrykket «plassering» er en teknisk term i misjonsterminoligien; det innebar (og innebærer, for alt jeg vet) at misjonens ledelse hadde avgjørelsesmyndighet i forhold til hvor de ulike misjonærene skulle jobbe (både land i verden og sted i det aktuelle landet), og at denne avgjørelsen ble lagt fram som en åndelig avgjørelse – man påberopte seg altså at man handlet på vegne av Gud når en slik avgjørelse ble tatt. Det er ganske åpenbart at dette var en praksis som kunne gjøre de involverte barnas situasjon komplisert: «Dersom du gjør slik at foreldrene dine ikke kan være der Gud har bestemt at de skal være, da motarbeider du Gud.»

***) I Japan var det lokale skolesystemet et reellt (om enn et på mange måter fryktinngytende) alternativ. Slik var det neppe i Kenya…

****) En ordning med hjemmeskole isolerer barn fra det sosiale miljøet som en skole faktisk er. Dette er et av argumentene (et godt argument, etter mitt skjønn) mot hjemmeskoleløsninger.

Om å feilsitere Jesus

Noen fagbøker fortjener en videre leserkrets enn det fagmiljøet den er skrevet for. Bart Ehrmans Jesus feilsitert (Misquoting Jesus) er en slik bok: Lettlest og engasjerende, lærerik og tankevekkende. Dersom du vil lese litt mer om hva jeg mener om Ehrmans bok kan du lese en kort anmeldelse jeg har skrevet:

(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Kirkeklokken, menighetsblad for Røros prestegjeld, nr. 4/2006.)

PS: Jeg er, som omtalen antyder, ikke bare imponert over hva det norske forlaget har skrevet og gjort i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. Legg gjerne merke til hvordan forfatterens navn er skrevet på det norske omslaget…

Om Tolkiens vidunderlige verden

Mitt siste leseprosjekt har vært Tolkiens Narn i Chîn Húrin (Hurins barn). En vidunderlig vakker episk fortelling, og akk så trist…

For den som ikke er kjent med Tolkiens univers så kan jeg ikke annet enn å anbefale det på det sterkeste. Begynn med Hobbiten, fortsett med Ringenes herre, gå videre til Silmarillion og Ufullendte fortellinger og… ja, det var i hvert fall slik jeg gjorde det. Bortsett fra at jeg leste Ringenes herre i hvert fall fem eller seks ganger før jeg gikk videre.

For en tre års tid siden skrev jeg en artikkel om noen av de religiøse elementene man kan finne i Tolkiens forfatterskap og i Peter Jacksons filmatisering av Ringenes herre. Artikkelen er i grunnen ganske overfladisk, jeg går overhodet ikke inn på teorier knyttet til denne typen fortolkning av filmer (transfigurasjoner, for eksempel), men går bare rett på fortolkningen med det jeg nå i ettertid må innrømme er en litt for stor porsjon naiv entusiasme. Og likevel: Jeg synes fortsatt at en del av observasjonene jeg satte ord på i artikkelen er ganske gode. Dersom du skulle være interessert i å lese litt mer om religiøse elementer i Tolkiens univers så finner du artikkelen her: