Om kjønnslemlestelse og kulturimperialisme

I det siste har den rød-grønne regjeringen mobilisert mot kjønnslemlestelse, også kalt omskjæring av kvinner*. På tide, vil mange si.

Jeg synes det er interessant hvor samlet det norske folket står i avvisningen av denne praksisen. Jeg deler avvisningen, det er ikke det; jeg synes kjønnslemlestelse, som det så treffende kalles**, er en barbarisk skikk. Jeg synes bare det er spennende å se en så klar og samlet front mot et element i en annen kultur.

I bunnen for et slikt engasjement ligger tanken om at vi har kommet lenger i vår utvikling enn den/de andre kulturene (i denne sammenhengen: I vår forståelse av seksualitet og av kvinners rettigheter), og at vi, i visse situasjoner, har ansvar for å spre fremskrittet med alle midler – om nødvendig under trussel om straff. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor den andre kulturen påfører uskyldige parter smerte eller lidelse.

Det å engasjere seg mot gamle tradisjoner i en annen kultur på denne måten minner jo ikke så rent lite om det man for hundre år siden ville kalt kulturimperialisme, et ord som i dag stort sett bare fungerer som et skjellsord. Vår tids omtale av de kulturmøter som skjedde for noen-og-hundre år siden kan være ganske drepende. Av og til skulle man nesten tro at vi i vår tid faktisk mener at det er et ideal å la alle kulturer styre seg selv og feie for egen dør, så å si, og da med en relativistisk forståelse til grunn: All kultur er relativ, og ingen kultur er strengt tatt bedre eller riktigere enn noen annen. Men i spørsmålet om kjønnslemlestelse ser vi at et engasjement mot «slemme» elementer i andre kulturer fortsatt har livets rett. Ja, mer enn det, vi opplever faktisk at det er etisk og moralsk riktig å ha et slikt engasjement. Forskjellen fra kolonitidens kulturimperialister og oss ligger vel primært i at for oss ligger et internasjonalt mer eller mindre aksepterte verdisett, uttrykt blant annet i Menneskerettighetserklæringen, i bunn, mens tidligere tiders engasjement mot andre kulturelle tradisjoner var basert på mer lokale kulturelle varianter, eller på det vi (riktignok litt upresist) kan kalle vestlig-kristen kultur.

I dag er det stort sett misjonærer som rammes av karakteristikken kulturimperialist, dette til tross for at misjonsorganisasjoner har en helt annen sensivitet overfor andre kulturer i dag enn for hundre år siden. Jeg synes slik stempling av misjonsvirksomhet fort blir unødvendig karikerende og overfladisk. Misjonsorganisasjoner har faktisk en ganske stor kompetanse på kulturmøter, kompetanse som blant annet er opparbeidet gjennom kritisk analyse av tidligere feiltrinn. Mennesker som arbeider med å spre kristen tro på tvers av kulturer er helt avhengige av å ha slik kulturell sensitivitet. Kristen tro kan være både intrakulturell (stedegen), interkulturell (på tvers av alle kulturer) og motkulturell (en utfordring til både lokal kultur og all annen kultur)***, og utfordringen med å sortere mellom disse lagene er i dag formidabel, ikke minst under presset fra en stadig voksende golbalisert kultur som strengt tatt ikke er noe annet enn konsumerisme kamuflert som kultur. Og, som vi allerede har sett, det er faktisk legitimt å engasjere seg for forandring i andre kulturer enn ens egen dersom en mener at den andre kulturen bærer i seg undertrykkende elementer.

Til syvende og sist handler vel dette om vi aksepterer argumentene bak et engasjement mot elementer i en annen kultur, og om disse argumentene kan sies å være allment gyldige og basert på allment aksepterte verdier (så som Menneskerettighetserklæringen)****. For å vende tilbake til kampen mot kjønnslemlestelse: Vurderingen av denne tradisjonen avhenger blant annet om synet på forholdet mellom sex og reproduksjon, to elementer som er rimelig løsrevet fra hverandre hos oss, men som ikke nødvendigvis er det i alle andre kulturer. Hva gjør man så når argumenter ikke er interkulturelle og derfor ikke når fram mot en skikk som etter vårt skjønn er både barbarisk og rammer uskyldige? Hvilke virkemidler tar vi i bruk da? Det er dette dilemmaet vår regjering strever med nå. Jeg synes vi skal ønske dem all mulig lykke til med dette viktige arbeidet.

—–

*) For et interessant blogginnlegg som tar for seg argumenter for og mot omskjæring av kvinner, se her. Forfatteren av dette innlegget trekker også noen linjer videre til (konservative) kristnes forståelse av forholdet mellom sex og reproduksjon. Han har flere gode poeng på det området også.

**) Ordbruken er i seg selv interessant. Tidligere het det «omskjæring av kvinner». Nå heter det «kjønnslemlestelse». Vanligvis går språkutviklingen den andre veien, fra mer stigmnatiserende uttrykk til mindre, men her er nyordet faktisk mer ladet og mindre nøytralt. Dette sier mye om engasjementet som ligger i saken. Kanskje sier også det tiltagende engasjementet noe om hvor stor makt som ligger i språket? Ordbruk former tanker og meninger, det kan det ikke være noen tvil om.

***) For flere interessante perspektiver på dette, se Det lutherske verdensforbunds (LVFs) uttalelse fra 1993: Cartigny Statement om Worship and Culture: Biblical and Historical Foundations, særlig avsnitt 3. Uttalelsen er publisert i Stauffer, Anita (ed.): Worship and Culture in Dialogue (Geneva: 1994); s.129-135.

****) I tidligere tider spilte nok Bibelen en tilsvarende rolle som interkulturelt akseptert felles verdisett, i hvert fall i den delen av verden som gjorde seg skyldig i de verste kulturimperialistiske overtrampene. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at det samme ikke er tilfelle i dag. For kristen misjonsvirksomhet er Bibelen selvsagt fortsatt basis, men jeg jeg er overbevist om at alle (eller i hver fall nesten alle!) kristne misjonærer også godtar menneskerettighetene som allmenne.

Om teologi og trivelighet

I forrige post lenket jeg til en gjestebloggpost jeg har skrevet om dåp. Den som leser den aktuelle posten vil helt nederst finne en fotnote med følgende lille kommentar:

Nå kan jeg godt forstå at tanken på at udøpte barn skal gå fortapt er en utrivelig konklusjon på en barnedåpsteologi tatt ut i sin ytterste konsekvens. Men når ble det at en teologi er trivelig et kjennetegn på at den er bibelsk?

Jeg vil benytte min egen blogg til å utdype det utsagnet litt, siden det nok er litt ubeskyttet slik det opprinnelig står.

  1. For det første: Jeg mener ikke å si at jeg tror barn som ikke er døpt blir forkastet av Gud. I det aktuelle innlegget argumenterer jeg faktisk for det motsatte. Av og til er det virkelig fint å kunne sitere Pontoppidan (som igjen parafraserer Luther): «Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv.» Jeg forsøker å holde fram for meg selv og andre det bibelske bildet av Gud som kjærlighet, og for meg harmonerer tanken om forkastelse av spedbarn dårlig med dette Gudsbildet. Jeg tror vi trygt kan legge fra oss alle udøpte småbarns skjebne hos Gud, i tro og tillit til at han vil ta imot dem på samme måte som han tar imot alle andre: Med nåde.
  2. For det andre: Hvis det stemmer, det Bibelen sier, at mennesket i seg selv er «lost» uten Gud (med teologiens språk: Mennesket er født under synden), da må man forholde seg til dette på en mest mulig konstruktiv måte. Dåpen er, slik jeg ser det, den aller mest konstruktive måten å forholde seg til sin egen syndighet på.* Tanken på at jeg ikke kan frelse meg selv (fra døden, og fra min egen medfødte tendens til å dyrke meg selv framfor andre mennesker) er kanskje utrivelig, men jeg tror alle kristne vil være enige om at den er bibelsk likevel – i hvert fall så lenge den anvendes på voksne mennesker. Men – og her er vel egentlig poenget – jeg kan ikke helt se at det utgjør en avgjørende forskjell i denne sammenheng å hevde at dette med at mennesket ikke kan frelse seg selv faktisk gjelder alle mennesker, uten unntak, uansett alder og status. Jeg har til gode å se overbevisende argumenter for hvorfor denne sannheten skulle gjelde for voksne men ikke for barn.**
  3. For det tredje: Det er ikke noe mål i seg selv at en teologisk konstruksjon skal være så utrivelig som mulig. For all del! Det gudsbildet som dominerer Jesu forkynnelse er, slik jeg ser det, et bilde av en nådig og kjærlig Gud som vil oss bare det gode. Dette bildet må få styre våre konstruksjonsforsøk, tror jeg; i enkelte tilfeller betyr nok det også at enkelte andre bilder i Bibelen må korrigeres eller til og med skyves i bakgrunnen. Målet er altså ikke å hente fram de aller mest groteske og blodtørstige skildringene som finnes i Bibelboka og la dem dominere. Men likevel: Dette betyr ikke at vi lettvint og uanstrengt skal lukke øynene for alle de tingene i Bibelen som faktisk utfordrer det vi anser som selvsagt. Noen ganger har vi godt av å sloss litt med tanker som ikke synes umiddelbart tiltrekkende – jeg tror de dypeste sannhetene kan være skjult der. Bibelen og den kristne tro hviler på tanken om at Gud har åpenbart noe for menneskene, åpenbart noe som ellers ville vært skjult. Derfor må vi tåle tanken på at vi av og til får tilført noen utenfraperspektiver som kan oppleves som utfordrende, kanskje til og med ubehagelige eller utrivelige.

En slags konklusjon til slutt? Det at en teologisk konstruksjon er utrivelig er heller ikke noe mål på om den er bibelsk eller ikke, like lite som trivelighet er et sannhetskriterium i seg selv. Teologi handler om å søke det som er sant, ikke om å søke det trivelige – eller utrivelige. Noen ganger kan sannheten gjøre vondt, men jeg tror at sannheten først og fremst setter fri – og det kan ikke være noe annet enn godt.

—–

*) Paulus skriver i Romerbrevets 6. kapitel om at det å bli døpt er det samme som å dø og stå opp igjen, slik Jesus gjorde. Det dødelige mennesket (mennesket er dødelig fordi det er under syndens makt) får del i Jesu udødelighet. Det er en god måte å leve med sin dødelighet på.

**) Men, som den observante leser vil ha lagt merke til, så er jeg ikke helt konsekvent her. For, dersom «spillereglene» er akkurat de samme uansett for barn og voksne, hvorfor skal da udøpte barn slippe lettere unna enn udøpte voksne? Jeg vet ikke. Blir den naturlige konklusjonen da at alle blir frelst uansett? Vel, jeg for min del håper at alle mennesker blir frelst til slutt, uansett trosmessig status i dette livet, men tør ikke helt si at jeg tror det i teologisk kvalifisert forstand, til det er det en litt for foreløpig tanke. Jeg ser nå at disse funderingene åpner en dør inn til en hel verden av gode spørsmål og tankerekker. Jeg får heller komme tilbake til dette i en ny post; denne er lang nok allerede.

Om barnedåp

Noen av dere som leser bloggen min har kanskje klikket dere inn på Kjetil Kringlebottens blogg ute på høyre side (Katolikkens blogg). Nå har Kjetil invitert meg til å publisere en tekst på bloggen hans om Jesus, barna og dåpen. Innlegget er ment som et utgangspunkt for en diskusjon om hvorvidt barnedåp er bibelsk eller ikke. Gjesteblogginnlegget mitt kan du lese her.

Om fliser og bjelker

Jesus sa: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’, når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye. (Matteus 7:1-5)

Det er 5. søndag etter pinse, og en ting er aldeles klart: Dette er ikke søndagen for å moralisere.

Handler ikke kristendom om moral? Nei. Kristendom handler om nåde. Fordi vi alle er syndere handler Gud med oss i sin nåde. Gud ser på oss og tilgir oss alt det gale.

Handler ikke kristendom om moral? Jo. For det gode er fortsatt godt, og det å gjøre det gode er fortsatt riktig og godt. Gud er god og vil det gode – også gjennom oss.

Men nåden ligger altså i bunnen. Nåden som setter oss fri til å tørre å elske vår neste med virkelig radikal nestekjærlighet. Tørre, fordi vi vet at om vi skulle feile i forsøket og komme skjevt ut, så er Guds nåde der og dekker over det som gikk skeis.

Gud ser på oss gjennom nådens filter. Gud tilgir det gale og gleder seg over det gode. Skal ikke vi være like rause mot hverandre og slik gi det gode rom? Fordømmelsen tar håpet fra oss, men rausheten gir rom for den tydelige kjærligheten. Den kjærligheten som kan forandre verden.

For det er dette vi er kalt til: Å la det gode vinne fram i verden. Da må vi begynne med oss selv, slik Jesus sier så treffende i dagens evangelietekst, og slik Etty Hillesum, en overlevende fra siste verdenskrigs redselsleirer, sa det:

«Dette er den eneste muligheten – jeg ser ingen annen utvei – hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og i seg selv utrydde og bekjempe alt det vi vil utrydde og bekjempe hos andre.»

Om å glede seg

Avisene skriver i dag at Church of England nå tar i bruk studieopplegg basert på TV-serien The Simpsons for å markedsføre kirken overfor unge. Noen av oss har allerede tenkt tanken en stund – selv siterte jeg faktisk Homer Simpson i en andakt/tale for dagen-sak jeg holdt på en juletrefest i fjor. Det er mye god refleksjon å hente i Matt Groenings univers for den som vil reflektere over eksistensielle spørsmål, noe kanskje ikke minst boken The Gospel According to The Simpsons viser. Anbefales!

Og så var det dette med å glede seg, da. 27. juli smeller det! 🙂

Om asylanter og konvertering

Kan man døpe seg til opphold i Norge? Spørsmålet har blitt aktuelt de siste dagene etter meldingene om at noen afghanske asylsøkere som har fått endelig avslag skal ha konvertert til kristendommen. I hvert fall noen av dem. Eller kanskje ikke så mange likevel (eller kanskje ingen i det hele tatt, i hvert fall i følge UNE-direktør Terje Skjeggestad), men noen – eller kanskje alle – skal ha blitt framstilt som konvertitter på afghansk fjernsyn i forbindelse med pilegrimsvandringen fra Trondheim til Oslo. Pastor Olav Slåtten i Josvakirken på Gjøvik skal ha døpt flere av afghanerne, minst tre av dem skal ha blitt døpt midt under de siste dagenes mediestorm, altså etter at de har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Mange mener mye. Enkelte har også ment at afghanerne utnytter dåp som en siste desperat utvei for å få opphold. En av de mest nyanserte og innsiktsfulle kommentarene til saken så langt er faktisk levert av Lars Gule. Det er spennende å se at den priofilerte humanetiker, som ellers kunne vært troende til å hevde at religiøse argumenter ikke skal telle, uttaler seg som han gjør. Jeg er overbevist om at hans analyse er korrekt: Vi kan ikke granske asylsøkernes hjerter, derfor bør vi avstå fra å gjøre nettopp det, og i den aktuelle saken har motivene for dåp fint lite å si for faren de utsettes for ved hjemsendelse.

Jeg tror UNE gjør klokt i å gi seg og få denne saken ut av verden så raskt som mulig. Gi afghanerne opphold, og oppfordr så gjerne alle pastorer og prester til å tenke seg svært godt om før de døper asylsøkere som venter på svar på asylsøknaden sin. Søkere som har fått endelig avslag bør som hovedregel ikke døpes, tror jeg – åpner man for det, da har man slått inn på en farlig vei der dåp kan brukes som brekkstang for å få opphold. Dette er vanskelig, selvsagt, men det er vel slik at dersom en person har blitt kristen, da kan han vel like gjerne bli døpt etter at han har returnert til sitt hjemland? OK, så er det langt mellom pastorer og dåpsbasseng i Afghanistan, men likevel…

Men, summa summarum, i den aktuelle saken er parolen klar: La afghanerne få bli!

Om faddere og dåpsplikt

Noen ganger legger folk tydeligvis merke til hva presten sier. En prest på Toten er i hardt vær fordi han ikke ønsket å akseptere et homofilt samboerpar som faddere for et lite dåpsbarn. Argumentasjonen hans fulgte visstnok en linje som sa at dersom samlevende homofile fikk fadderrettigheter i kirka, da måtte man bare vente at for eksempel pedofile ba om det samme. Foreldrene ble såpass opprørte over prestens uttalelser at de gikk til en annen kirke og en annen prest, og den ene av de avviste fadderne har anmeldt den første presten til politiet.

Denne saken har svært mange lag, atskillig flere enn det som kommer fram i det tabloide nyhetsbildet, derfor velger jeg å ta tak i den nå, selv om stormen har stilnet litt. Jeg har ikke tenkt å ta den aktuelle presten i forsvar (kollegialitet til tross), men jeg mener likevel at saken stiller en del spørsmål det kan være greit å knaske videre på:

  • Finnes det i det hele tatt noen forhold som kan gjøre en person uegnet til fadderoppgaven? Sagt litt annerledes: Hvilke krav har kirka mulighet til å stille til fadderne? I mine øyne virker det kunstig å akseptere faddere som forkaster barnedåpen (og dette er det tatt høyde for i regelverket i kirka), men kan livsstil eller meninger ellers virke diskvalifiserende? Kan samlivsform noen gang bli en faktor?
  • I de helt spesielle tilfeller der presten mener at en eller flere av de foreslåtte fadderne ikke er egnet, hvordan skal i så fall presten gå fram for å forklare dette? Hvem tar avgjørelsen? Kan biskopen overprøve (det kan biskopen helt sikkert!)? Fungerer en slik rekonstruksjon bare dersom foreldrene selv innser at den fadderen de først tenkte på ikke passet helt og selv velger en annen fadder? Dersom foreldrene står på sitt: Har kirken i praksis dåpsplikt?
  • Det virker underlig at presten valgte som strategi å «avlyse» dåpen dersom det var fadderen han hadde et problem med. Det er som kjent barnet man døper, ikke fadderen. Valgte presten «bare» en klønete strategi, eller var det slik at han ikke klarte å kommunisere at man kanskje kunne finne løsninger alle parter kunne leve med? Hva ble sagt/ikke sagt her som vi ikke vet om? Hva sier dette om medienes makt til å (for)tegne en sak?
  • Foreldrene i den aktuelle saken valgte likevel å bære barnet sitt til dåp i den kirka hvis representant avviste deres homofadder (hvilket tabloid-ord!). Er dette et uttrykk for at folk flest har nok sunn fornuft til å fortå at kirka er deres likevel (eller, sagt annerledes, at folk flest kan være bedre teologer enn mange prester), eller er det «bare» et uttrykk for tradisjonens makt?
  • Finnes det grenser for hvilke argumenter en prest kan tillate seg i den pågående homofilidebatten? Kan en prest som ikke klarer å skille mellom samliv mellom to likeverdige parter (homofilt samliv) og overgrep (pedofili) egentlig sies å være egnet for jobben?
  • …og i forlengelsen av dette: Er det stuerent å peke på muligheten for at andre seksuelle minoriteter om noen år vil kunne bruke den pågående homofrigjøringen som brekkstang for sine krav om aksept? Hva svarer samfunnet (og ikke minst kirken!) når de polyamorøse og bifile vil dekonstruere og rekonstruere samlivsformer over en lav sko? Kan man sette en grense et sted? Er dette ønskelig? Og for kirken: Hva er teologisk og sjelesørgerisk forsvarlig?
  • Til slutt: Hvorfor er det slik at enkelte kristne ser ut til å mene at homofilt samliv er en verre synd enn alle de andre tingene alle andre hverdagsmennesker sliter med? Skyldes det Rom 1:32* (De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.)? I så fall kan det være på sin plass å påpeke at ordet «slikt» her nok viser tilbake til hele den såkalte lastekatalogen i vv.28-31, og at det derfor også rammer de aller fleste mennesker med noenlunde selvinnsikt. Paulus vet dette, det viser åpningsversene i Rom 2 med all mulig tydelighet. Skulle likt å visst om den aktuelle presten var så konsekvent at han avviste heterofile samboere som faddere, for eksempel. Men det får vi ikke vite gjennom mediene…

—–

*) Det gamle testamente har noen heftige karakteristikker av homofil praksis. Men der fordømmes en mengde andre ting like sterkt i de samme tekstavsnittene og lovsamlingene, og det er vel ikke alt av dette vi viderefører ukritisk – det å overføre lovstoff fra Det gamle testamentes virkelighet til vår (i den grad dette skal gjøres) er i det hele tatt en ganske krevende prosess.

Om Guds rikes komme

Jeg er med i et husfellesskap, det vil si en slags bibelgruppe, og der har vi i det siste begynt å ta for oss bønnene i Fadervår. Forrige gang vi skulle ha møttes kunne jeg ikke delta på grunn av sykdom. Jeg hadde forberedt en kort innledning til en samtale rundt den andre bønnen i Fadervår: «La ditt rike komme.» Siden jeg aldri fikk presentert den innledningen den gangen legger jeg den ut her, til ettertanke.

Guds rike kommer av seg selv, uten at vi ber om det. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss. – Det skjer når den himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten.

(Fra Luthers lille katekisme)

Vi ber om at Guds rike skal komme. Men når ser vi for oss at det skal komme? Her og nå, eller i framtida?

«Guds rike er midt iblant dere!» sa Jesus. Budskapet han startet med å forkynne var slik: «Vend om – Guds rike er nær!» Samtidig finner vi mange Jesusutsagn som peker lenger fram ut over den virkeligheten vi lever i – til «himmelen» eller hva vi nå skal kalle det som ligger der framme og venter.

Hva ber vi egentlig om? At alle mennesker i hele verden må bli kristne, her og nå? Eller ber vi om at Jesus skal komme igjen så raskt som mulig? I sin tale om endetiden, slik denne gjengis i Matteus 24, der sier Jesus følgende: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt 24:14) Hva betyr dette? Kan vi framskynde Jesu gjenkomst ved å drive misjon? Vil vi i så fall det?

Som dere kanskje vil være kjent med så bruker jeg et bønne- og meditasjonshjelpemiddel som kalles Kristuskransen. Det går an å be Fadervår sammen med perlene i kransen, da knytter man de ulike bønnene til perlene etter hvert som man beveger seg rundt den. Den andre bønnen i Fadervår knyttes da til dåpsperlen. Det er en tanke jeg liker. «Gjør alle folkeslag til disipler; døp dem og lær dem!» befalte Jesus. Når mennesker blir gjort til disipler, da kommer vel Guds rike? Kanskje den pågående dåpsopplæringsreformen i kirka er et svar på denne bønnen.

Uansett hvordan vi tror at Guds rike kommer: Legg merke til hvem som er det underforståtte subjektet i bønnen. Det er Gud selv. Gud bærer selv ansvaret for at Guds rike skal komme. Det kommer ikke ved vårt strev, men fordi Gud lar det komme. Det er nåde, det også.

Guds rike kommer av seg selv, uten at vi ber om det. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss.

Om å se Lasarus

I går var det 2. søndag etter pinse. Jeg hadde fri, og hadde derfor det privilegium å kunne gå til gudstjeneste uten å forberede meg på forhånd. Prekenen var god, salmevalget spennende, musikken himmelsk (noen ganger gir orgelmusikk et skikkelig kick, faktisk!). Gudstjenesten satte mange tanker og følelser i sving hos meg. Her følger noen spontane reaksjoner på prekenteksten:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Lukas 16:19-31)

Dette er en svært sterk tekst. En av grunnene til at den engasjerer oss er at Jesus her kommer med ubehagelige skildringer av fortapelsen. Det er helt naturlig å henge seg opp i dette, men jeg tror at for mye fokus på «helvetesmotivet» forstyrrer oss i lesningen av teksten. Flere kommentatorer har påpekt at Jesus her befinner seg i en stridssamtale med fariseerne (se Luk 16:14 like før vår tekst), og at han i lignelsen benytter seg av bilder som svarer til hvordan fariseerne så for seg tilværelsen i det hinsidige.* Jesus tar altså utgangspunkt i tilhørernes for-forståelse (han anlegger et innenfor-perspektiv) for å fjerne noen kommunikasjonshindere i forhold til det som er hans hovedpoeng. Det kan være mange artige kommunikasjonsteoretiske poeng å hente her, men i forhold til oss representerer dette grepet en utfordring: Vi er ikke umiddelbart fortrolige med disse dødsrike-forestillingene, og det forstyrrer lesningen vår en del. Vi står i fare for å gå glipp av Jesu hovedpoeng, som handler om forholdet mellom rike og fattige. Det er et poeng vi strengt tatt ikke har råd til å gå glipp av.

Lasarus

Den rike mannen navngis ikke i teksten, men den fattige gis et navn: Lasarus. Av alle personer i alle Jesu lignelser er Lasarus den eneste som navngis. Dette tror jeg er viktig. Gjennom dette litterære grepet understrekes det hvor viktig det er å se enkeltmennesket. Den fattige tegnes ikke bare som en del av en masse. Han gis en identitet. Navnet Lasarus (opprinnelig «El-azar» på hebraisk) betyr «Gud hjelper». Dette er også viktig. Gjennom hele teksten understrekes Guds omsorg for den fattige. Når han dør så bæres han til paradis, og Jesus begrunner ikke dette i noe som helst annet enn at han var fattig og skulle trøstes. Her er det mye å hente for den som liker å lese Bibelen med frigjøringsteologiske briller. Selv om det kan synes uvant fra et evangelisk-luthersk perspektiov, så er det fullt mulig å tolke teksten dit hen at Gud frelser alle fattige mennesker. Det er de rike som må kjempe seg gjennom nåløyet, for å hente opp et motiv fra en annen kjent bibeltekst.

Men uansett hva teksten kan påstås å si om hvem som blir frelst (det er tross alt en lignelse vi snakker om her…) så minner fortellingen om Lasarus oss noe annet, noe som kan oppleves som ubehagelig: Det var svært lett for den rike mannen å overse den fattige og å lukke øynene for fattigdommens problem. Men hos Gud var det omvendt: Han hadde øye for den fattige, men ikke for den rike. Den rike har ikke en gang et navn.

Teksten utfordrer oss: Ser vi de fattige? Eller ser vi bare en gruppe, en masse, et uløselig problem det er enklest å bare overse?

…heller ikke om noen står opp fra de døde

Tekstens sluttpoeng klinger lenge i ørene når vi husker på at han som sa det var han som senere nettopp skulle stå opp fra de døde. Den fattige og utstøtte, gudsbespotteren, den korsfestede og urene, nettopp han ble reist opp fra de døde. (Mer om dette her.) Dersom ikke dette får oss til å åpne øynene for de fattige, da har vi et problem. Det å overse de fattige og deres situasjon, det er det samme som å overse Jesus. En kirke som overser Jesus slutter å være kirke.

Derfor må kirken alltid være fremst i rekken i kampen for de fattiges sak. Bare da er Den oppstandnes kraft virkelig synlig blant oss.

—–

*) Dette betyr ikke at vi nødvendigvis er bundet av fariseernes perspektiver på hvordan dødsriket og paradiset vil fortone seg. Når det gjelder disse tingene, er det viktig å understreke at vi ikke vet noe som helst om hvordan fortapelsen (Gehenna eller helvete) konkret vil fortone seg. Vi vet ikke en gang om fortapelsen i det hele tatt er en uunngåelig realitet, selv om muligheten for å gå fortapt er et viktig bakteppe i mye av Jesu forkynnelse.

Om nattverddeltagelse

I vår kirke har vi to sakramenter: Dåp og nattverd. De aller fleste av våre medlemmer bærer sine barn til dåpen. Det er flott! Men kun et fåtall deltar i nattverdfeiringen i gudstjenestene våre. Det er ikke like flott.

Hvis en spør folk hvorfor de ikke deltar i nattverden får en gjerne høre at det skyldes at man tror at det kreves et ekstra sterkt personlig trosengasjement for at man skal kunne gå til alters. Man må være «personlig kristen» eller noe i den duren. (Nå har jeg aldri helt skjønt hva som karakteriserer en upersonlig kristen, men det er en helt annen diskusjon.)

Jeg kan skjønne hvorfor denne typer forestillinger har festet seg ute blant kirkas fotfolk, men det betyr ikke at jeg synes noe om disse forestillingene. Dåpen og nattverden formidler det samme: De er nådemidler som for-midler Guds nåde (og som gjennom dette gir oss en for-smak på evigheten). Dåp og nattverd er ikke premier som deles ut som belønning for vel utført trosliv, de er gaver som utgjør forutsetningen for et slikt trosliv. Tro handler om tillit. Jeg tror at Gud kjenner oss så godt at han vet at det er lettere for oss mennesker å sette vår tillit til det vi ser og erfarer konkret. I dåpen og nattverden rekker derfor Gud oss sin nåde på en så konkret måte at vi får noe synlig å forholde oss til. Nådemidlene skal først og fremst skape tro, ikke besegle eller bekrefte den troen vi kan framprodusere av oss selv.*

I en diskusjon om hvem som kan gå til nattverd er derfor ikke spørsmålet «Hvem fortjener det?» men derimot «Hvem åpner for muligheten for å tro?»

Enhver som bærer sitt barn til dåpen og ethvert døpt barn(!) er dermed kvalifisert til å delta i nattverdfeiringen. Dette må kirka tydeligvis bli mye flinkere til å formidle. Kanskje folk flest også må være villige til å dekonstruere noen overleverte fortolkninger av hvem nattverden er for.

—–

*) En slik tro vil fort kunne vise seg å være tro på egne forestillingers fortreffelighet, altså en tro som dypest sett retter seg mot noe i meg selv og ikke mot Gud som skulle være troens objekt.