Om vrange gudsforestillinger

Sommeren er lesetid for meg som for mange andre. I sommer fant jeg endelig tid til en bok jeg lenge har gledet meg til å lese: Richard Dawkins’ The God Delusion.[1]

Dawkins er ateist; en aggresiv sådan. Det vil si, først og fremst er han evolusjonsbiolog. Han er dessuten lynende intelligent[2], skriver drivende godt, har en aldeles herlig (om enn ganske spydig) humoristisk sans og utstråler en voldsom selvsikkerhet i det han skriver. I tillegg er han ekstremt arrogant. Det sier seg selv at boka hans er glimrende gnistrende lesning.[3] Den er også ikke så rent lite tankevekkende. For temaet han tar opp er intet mindre enn det som utgjør kjernen i ganske mange mennesker virkelighetsforståelse, min egen inkludert: Troen på at det finnes en Gud:

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down. What presumptuous optimism! Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over the years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature (whether by evolution or design).[4]

Dawkins’ bok er en eneste lang kjede med (i hvert fall tidvis) velfunderte[5] og velartikulerte argumenter som i det store og hele er ment å underbygge to hovedpåstander:

  1. Gud finnes ikke, og
  2. religion fører i det store og hele bare til ondt.

En slik bok setter selvsagt i gang en mengde tanker i en prest. Jeg har både de- og rekonstruert tankebygninger under og i etterkant av lesningen. Denne posten er derfor delvis en anmeldelse av Dawkins’ bok, delvis en vurdering av enkelte av argumentene hans. Og ja, posten er i lengste laget…

Evolusjon og kreasjonisme

Det første jeg oppdaget da jeg begynte å lese The God Delusion var hvor lenge det var siden jeg hadde lest noe virkelig god popularisering av naturvitenskap. Fysikk, kjemi og matte var favorittfagene mine på videregående, så hvordan jeg endte opp som teolog og ikke som naturvitenskapsmann, vel, det er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg en altså teolog med sans for naturvitenskap, men leser altfor sjelden slike bøker som Dawkins’. Sommerens leseopplevelse minte meg på hvor fantastisk spennende naturvitenskaplige innsikter kan være.

La det bare være sagt med en eneste gang: Dawkins er gnistrende når han skriver om det han virkelig har greie på: Evolusjonsbiologi. Det er riktig fornøyelig å lese når han pulveriserer all den kreasjonistiske litteraturen han har fått tilsendt som reaksjon på sine tidligere bøker. Jeg ble selv styrket i troen på evolusjonsteoriens holdbarhet og forklaringspotensiale av å lese Dawkins. Som han selv understreker gang på gang: Darwins evolusjonsteori basert på tanken om naturlig utvalg er en hypotese, og den kan falsifiseres. Men så langt har ingen funn eller observasjoner gjort nettopp det. Tvert imot: Stadig flere fossilfunn, DNA-analyser og observasjoner av ulike arters tilpasningsdyktighet bekrefter bare at teorien fortsatt står fjellstøtt. Evolusjonsbiologien som fag har selvsagt vokst siden Darwin utgav On the Origin of the Species. Men noe har fortsatt ikke endret seg: Tanken på det naturlige utvalg som forklaringen på hvordan livet har klatret opp Mount Improbable. [6] Dawkins understreker gang på gang mot kreasjonistenes argumentet om at «Livet er for komplekst til å ha oppstått tilfeldig»: Det er ikke tilfeldighetene som styrer evolusjonen. Det naturlige utvalg er en eneste lang kjede av prøving og feiling hvor de forsøkene som treffer best hele tiden overlever til neste runde. Når livet først er «etablert» så gir denne prøvingen og feilingen gjennom svært lang tid imponerende resultater, slik vi også kan observere rundt oss. (Dette betyr ikke at naturlig utvalg er en bevisst prosess, den er tvert imot blind, sier Dawkins. Men den er systematisk. Det er det som betyr noe i denne sammenhengen.)

Dawkins er samtidig ærlig nok til å innrømme at det er tre punkter på utviklingsstigen hvor det fortsatt er noen større gap igjen. Disse tre er 1) da livet oppstod, 2) da cellekjernen oppstod og 3) da bevisstheten oppstod. Dawkins regner med at videre forskning vil tette disse hullene også, men samtidig har han allerede, mens han venter på denne hull-tettingen, en annen og foreløpig forklaring som han påstår han finner fullstendig tilfredsstillende. På disse punktene introduserer han nemlig det antropiske prinsipp som forklaringsmodell: Vi er her – levende, bevisste vesener med kompliserte celler – og fra det utgangspunktet observerer vi at disse tingene har skjedd, dermed vet vi at de har skjedd, enda så usannsynlig de kan virke som isolerte hendelser. Her postulerer altså Dawkins en viss grad av tilfeldighet («Livet oppstod ved et usannsynlig lykketreff!») i tillegg til det naturlige utvalgs med systematiske tilnærming. Disse tilfeldighetene (sammen med de mange tilfeldighetene som tilsynelatende ligger bak vårt forunderlig fininnstilte univers) forklarer Dawkins for det første med det allerede nevnte antropiske prinsipp, for det andre med at vårt univers kan være en del av et multivers med et uendelig antall parallelle universer hvor akkurat vårt er slikt sammensatt at forholdene er lagt til rette for liv akkurat her og at det usannsynlige så skjedde nettopp her. Mot all verdens kreasjonister konkluderer han dermed med at Gud ikke er nødvendig, man kan forklare hele eksistensen minst like godt uten Gud. Det holder med evolusjon og det antropiske prinsipp.

Han synes jeg Dawkins’ argumentasjonsrekke begynner å bli farlig famlende. For meg ser det ut som om Dawkins blander sammen beskrivelser med forklaringer: Han beskriver hvordan men ikke hvorfor. Han framstår dermed som en bedre naturvitenskapsmann enn eksistensialfilosof. Jeg kan være enig med Dawkins i at innenverdslige forklaringer som naturlovene og naturlig utvalg kan forklare på en tilfredsstillende måte hvordan utviklingsprosessene har funnet sted – det er ikke engang umulig at slike forklaringer en gang i nær eller fjern fremtid kan tette de tre «hullene» nevnt over. Men det underliggende filosofiske (eksistensielle) spørsmålet går likevel ikke bort: Hvorfor? Hvorfor er vi her? Eller, som filosofen Heidegger sier: «Hvorfor finnes det i det hele tatt noe som er til, og ikke snarere intet som helst?»[7] «Meningsløshet» eller «ingenting» er selvsagt mulige svar på slike spørsmål, men disse svarene er ikke nødvendigvis de eneste, og de er vel heller ikke uten videre de mest tilfredsstillende. «Gud» er et annet mulig svar, selv om Dawkins mener han har minst ett avgjørende argument for at Gud ikke kan finnes.

Kan Gud (mot)bevises?

Dawkins’ hovedargument mot Guds eksistens er som følger: Virkeligheten er uendelig komplisert. Dersom det finnes en Gud, da må denne Gud være mer komplisert enn den virkeligheten han står bak. Men da har vi plutselig bare fått noe mer komplisert å forklare enn det vi allerede hadde. Hvordan forklarer vi Gud?[8] Innenfor naturvitenskaplige konstruksjoner blir noe mer usannsynlig jo mer komplekst det er. Dermed blir Gud-hypotesen, som beskriver en for oss utrolig komplisert Gud, utrolig usannsynlig i naturvitenskaplig målestokk.

Jeg ser i og for seg logikken i argumentet: Hypotesen Gud løser ikke nødvendigvis alle problemer i forhold til å gi oss en enklere forklaring på hvordan alt ble til og hvorfor alt er som det er. Nå stiller jeg meg noe spørrende til at det er dette som er den viktigste grunnen til å framsette Gud-hypotesen i utgangspunktet, tross alt kan man framsette flere ulike spørsmåls hvor Gud kan komme inn som en del av et svar. «Hvor kommer alt fra?» er bare ett slikt spørsmål.[9] «Hva er meningen med at jeg/alt er her?» er et annet, for ikke å snakke om «Hva slags mening finnes bak døden?»

Det største problemet med Dawkins’ innvending at likevel at den egentlig bare er en omskrivning av innvendingen «Hvem skapte Gud?» Denne innvendingen er ikke ny, og problemet med den er enkelt å påvise: Man kan ikke unngå å stille denne typen spørsmål, uansett hvilken virkelighetsanskuelse man holder seg til. Man vil alltid, uansett, på et eller annet sted føre enhver tankerekke til ende og komme til et punkt hvor man ikke kan se lengre, et punkt hvor det bare dukker opp et nytt spørsmål som man ikke har noe svar på og som man ikke kan forklare tilfredsstillende. Regressum ad infinitum kalles gjerne dette. Atle Søvik, som har skrevet en artikkel om Dawkins’ bok i Tidsskrift for Teologi og Kirke skriver oppklarende om dette:

[Man] kan alltid fortsette med å stille spørsmål. Til den minste partikkel kan man alltid spørre: men hva er inni den? Til universets ytterste grense kan man alltid spørre: men hva er utenfor der? Og til enhver forklaring kan man spørre: men hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat slik? Ett eller annet sted slutter din forklaringsrekke, og du kommer ikke videre. Kanskje slutter du med Gud, og da kan man spørre: men hvor kom Gud fra? Kanskje slutter du med et multivers eller en mengde materie og noen grunnleggende krefter, og da kan man spørre: hvor kom de fra, hvorfor akkurat disse, hvordan skjedde det, osv.[10]

Nå er det forholdsvis enkelt å påvise, slik nevnte Søvik også gjør, at Dawkins selv bruker mer kompliserte forklaringer når han skal forklare de kompliserte tingene han observerer. Et interessant eksempel er multivers-hypotesen, siden den fordrer en mengde ulike universer, altså noe mer komplisert enn vårt eget univers som er det hypotesen skal forklare. Slik sett er han ikke særlig konsekvent i sin argumentasjon. En annen sak er at det virker som om Dawkins argumenterer ut ifra Gud som en immanent størrelse, altså en størrelse som skal eksistere innenfor vårt univers og forklares med bakgrunn i dette. Han ser for eksempel ut til å forutsette at Gud er bundet av de samme lovene som vi er i forhold til kommunikasjon, tid og rom. Men dette er langt fra den typen gudsforestillinger de fleste religioner opererer med. Alle religiøse tradisjoner jeg kjenner til fastholder tanken om Gud som transcendent i sitt vesen, altså før eller utenfor universet med dets lover og regler og konstanter og årsaker og virkninger. Det blir i lys av dette forholdsvis enkelt å avvise Bertrand Russells pussige eksempel (som Dawkins siterer og gir sin tilslutning til) om at hypotesen Gud er like søkt som hypotesen om at det eksisterer en tekanne som svever i bane rundt solen et sted utenfor Jupiter. Dette er en hypotese som forholder seg til vår immanente virkelighet og som derfor kan testes naturvitenskaplig; en eventuell slik tekanne kan – dersom den finnes – bekreftes, om kanskje ikke endelig falsifiseres. Gud-hypotesen unndrar seg til syvende og sist slik testing, på grunn av Guds transcendens[11]

(Nå er ikke Gud bare transcendent, i hvert fall ikke i følge den kristne tradisjon. Inkarnasjonsdogmet påstår at Gud ble menneske og slik gjorde seg selv immanent. Dessuten er hele den judeisk-kristne tradisjon basert på en tanke om at Gud åpenbarer seg gjennom sine handlinger i historien, altså at han viser seg i det immanente. Men dette forhindrer ikke at Gud i utgangspunktet er transcendent og at Gud-hypotesen må vurderes i lys av dette utgangspunktet.)

Spørsmålet er altså om Gud finnes. Dette er et spørsmål om hva som er sant. Spørsmålet om hva som er et godt kriterium for sannhet er helt fraværende i Dawkins’ framstilling.[12] Allerede nevnte Atle Søvik påpeker og drøfter nettopp denne mangelen hos Dawkins, og Søvik holder som et positivt alternativ fram det såkalte koherenskriteriet som et godt sannhetskriterium: Hva som er sant er ikke bare et spørsmål om hvor komplisert eller sannsynlig noe er, men også i hvilken grad en hypotese eller forklaring gir en mest mulig helhetlig og fullstendig og sammenhengende, med andre ord koherent, forklaring. Et nærliggende eksempel fra Dawkins egen arena – naturvitenskapen – kan være kvantemekanikken, som forutsetter noen «bevegelser» på elementærpartikkelplanet som vi rett og slett ikke kan begripe, men som likevel er en teori som gir en sammenhengende og god forklaring på det meste – dersom vi «bare» aksepterer tanken på at et elektron kan være flere steder på en gang (i hvert fall så lenge ingen observerer det direkte) eller «egentlig» bare er en eller annen form for «sannsynlighetssky» – hva nå i alle dager det måtte være.

Mange vil da, selv etter å ha lest Dawkins, fastholde at en eller annen form for Gud-hypotese kan gi en rimelig koherent forklaring på de store spørsmålene i tilværelsen («Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva er godt?[13] Hva er sant? Hva skal når jeg dør?»). Det er graden av koherens som er interessant her. Men den er ikke Dawkins interessert i å diskutere, fordi det er en diskusjon som vil måtte foregå dels på teologiens banehalvdel, et sted hvor han av prinsipp ikke ønsker å sette sin fot.[14]

Hvor kommer religion fra?

Dawkins spør seg selv hvor religion kommer fra, og hans (foreløpige og høyst spekulative) svar er at religion som fenomen høyst sannsynlig har en evolusjonspsykologisk forklaring. Religion er et rest-produkt, sier han, av andre formålstjenelige evolusjonsmessige mekanismer. Forklaringen på hvordan dette restproduktet har oppstått skal befinne seg i skjæringspunktet mellom (i) «imaginære venner» som våre evolusjonshistoriske forfedre muligens ikke vokste fra slik vi gjorde det, (ii) en slags forhistorisk mangelfull forståelse av at bevissthetens indre stemme i oss selv egentlig er nettopp vår egen stemme, (iii) hjernens stadige tendens til å skape forenklede bilder av komplekse inntrykk, noe som kan skape svært levende illusjoner og (iv) en slags pre-programmering i hjernen vår som gjør at vil gjerne lytter til alt voksne sier når vi er små (fordi dette vanligvis vil gi oss en evolusjonsmessig fordel).

Her åpner det seg for mine øyne et stort og vidt og uutforsket landskap, der Paulus’ ord i Romerbrevet om den naturlige lov og om den innebygde Gudslengselen og -erkjennelsen danser rundt sammen med Dawins meme-hypotese og hans (sarkastisk mente) forslag om at Gud kanskje kommuniserer med oss gjennom «spiritoner». For (og dette er sannelig ikke enkelt å svare på): Hvor kommer dette mønsteret fra, at alle mennesker i utgangspunktet ser ut til å være religiøse av legning? Er dette virkelig bare et evolusjonshistorisk restprodukt (et negativt sådant, en slags idéhistorisk blindtarm), eller handler dette om at alle mennesker på en eller annen måte opplever seg tiltalt av Gud? Hvordan skjer i så fall denne tiltalen? Gjennom «spiritoner», gjennom naturen selv, eller på en annen måte vi bare ikke har sett for oss ennå? Kan vi i det hele tatt vente å kunne observere grunnlaget for en kommunikasjon mellom en transcendent Gud og et immanent menneske? Kan inkarnasjonsdogmet bidra med viktige innsikter på dette området? Jeg sitter igjen med mange spørsmål, men til forskjell fra Dawkins synes jeg disse spørsmålene er både interessante og gode, selv om flere av disse spørsmålene unektelig er religiøse av karakter.

Dawkins selv har før øvrig problemer med å være konsekvent avvisende til alle slags spørsmål av religiøs art:

Det er også eiendommelig at Dawkins ikke selv lever opp til det krav som han stiller til religiøse påstander: at de enten skal kunne begrunnes naturvitenskapelig eller frafalles. I en diskusjon om boken hans, ble Dawkins spurt om han trodde på menneskets frie vilje. På det svarte han ja, som han også gjør i boken. Da en filosof spurte ham om en slik tro er forenlig med hans naturvitenskapelige oppfatning av mennesket som en forutbestemt maskin, ble den ellers så skråsikre Dawkins uvanlig famlende: «I det virkelige liv sier ingen av oss noen gang: ‘Han kunne jo ikke noe for det, han var bestemt av sine molekyler.’ Men kanskje vi skulle [si det]… Noen ganger… hm…». På gjentatt spørsmål om Dawkins ikke her gjorde seg skyld i en selvmotsigelse, svarte han: «Jeg gjør vel på sett og vis det. Jo, men det er en selvmotsigelse vi på en eller annen måte må leve med, hvis ikke ville livet ikke være til å holde ut.»

Her tar altså Dawkins sin tilflukt fra naturvitenskapen til praktiske og trosmessige argumenter. Og det må vi vel til sist alle, ateister eller troende. Om det kunne føre til litt større intellektuell ydmykhet, både på det ene og andre hold, var neppe stor skade skjedd.[15]

The Good Book: En fryktelig bok?

Etter å ha forsøkt å «bortforklare» religion går Dawkins videre til å hakke løs på påstanden om at religion er en godt grunnlag for å kjenne og gjøre det gode. Han går til og med så langt som å påstå at religion faktisk er roten til det meste som er vondt i verden. Som eksempel tar han for seg Bibelen og viser hvor mye grusomt som står i den såkalte The Good Book. Den gammeltestamentlige/jødiske Jahveh får så hatten passer og vel så det:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.[16]

…og slik fortsetter det. Til dette er det vel egentlig bare en ting å si (bortsett fra det opplagte, nemlig at dette er et merkelig vrengebilde av GTs totale gudsbilde): Ja, det står mye vondt i Bibelen. Mange av oss som har gått søndagsskole eller blitt fortrolig med bibelhistorien(e) i barndommen på andre måter er nesten ikke i stand til å se det grusomme i mange av Bibelens fortellinger. Ta fortellingen om Noas ark, for eksempel: En spennende historie om hvordan Gud passer på, eller en grusom historie om massemord og guddommelig utslettelse av kultur og natur? Kanskje begge deler, det kommer an på øynene som ser. Men hva gjør slike fortellinger med våre Gudsbilder?

Dette med at Bibelen faktisk er grusom bok, en grusomt vakker bok, men også en grusom bok, det må vi som kristne faktisk bli flinkere til å ta inn over oss. All mulig from tale om Bibelen som Guds ord kan ikke forandre på det. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vel, Luthers tale om det som driver på Kristus, med en tilhørende kritisk holdning til Skriften, det ser for meg ut til å være en farbar vei. Men da må alle forenklinger om Bibelen som Guds Ufeilbarlige Ord til hver minste tøddel fare. Vi som jobber i kirken må bli flinkere til å si høyt det alle ser: Det er faktisk en god del ting i Bibelen som ikke driver på Kristus. Man kan bortforklare eller fortolke eller sortere eller… men vi må slutte å late som om Bibelen er nødvendigvis enkel og selvforklarende. Dawkins er ikke mitt eneste sannhetsvitne her[17], og enhver som leser Boka noenlunde fordomsfritt ser det samme. Dette forhindrer selvsagt ikke at Bibelen både kan omtales som og leses som Guds ord, men det burde gjøre det vanskeligere å ha som ideal at vi skal være naive i vår bibellesning.

Religion, ondskap og fornuft

Dawkins scorer altså et poeng når han omtaler Bibelen som en (i beste fall) sammensatt bok. Men når han går videre med sine påstander om at religion er roten til alt ondt, da blir han ekstremt upresis. Problemene tårner seg etter hvert opp: Dawkins definerer ikke religion, fornærmer Mor Theresa og bagatelliserer Stalin og Maos ateistiske terrorregimer. Han er ikke i nærheten av å underbygge sin påstand om at ateister ikke er motivert av sin ateisme når de begår grusomheter mens religiøse på sin side er motivert av nettopp religion – her gjør han det altfor enkelt for seg selv. Han diskuterer heller ikke andre mulige forklaringer på hvorfor mennesker begår onde handlinger (så som frykt eller behov for kontroll over egen tilværelse, om nødvendig på bekostning av andre). Samtidig har Dawkins selvsagt helt rett i at ikke alt som seiler under religionsflagget fortjener respekt. Det er faktisk befriende endelig å lese en som ikke tar fem øre for å kritisere islam på grunnlag av Muhammedbråket (er det ikke ironisk at man truer med å halshogge dem som sier Islam ikke er fredens religion?). Mange av de andre eksemplene han kommer med er rystende å lese om, så som korstog, inkvisisjon og heksebrenning, sekterisk indoktrinering av små barn eller drap på abortleger. Det er slett ikke tvil om at det har foregått og foregår atskillig grusomt i religionenes navn, på samme måte som det ikke kan være tvil om at mange religiøse (såkalte hellige) bøker inneholder mye som kan brukes til å underbygge slike grusomheter. Men betyr dette at religion i seg selv er roten til alt ondt? Dawkins er ikke i nærheten av å dokumentere denne bombastiske påstanden. Eksemplene hans viser at mennesker har et nesten uendelig potensiale for å gjøre ondt, men det gjelder da sannelig både ateister og religiøse. Spørsmålet er hva som motiverer oss til ondskap. Dawkins postulerer en korrelasjon mellom slik motovasjon og religion, men han underbygger ikke postulatet med fakta. Da koker hele påstanden i grunnen bort i kålen.

Finnes god religion? Dawkins sier kategorisk nei. Jeg sier ja. God religion finnes, i hvert fall i teorien – selv om vi mennesker som skal utøve og sette ord på denne religionen knapt kan kalles gode tvers igjennom. Det betyr ikke at ikke Dawkins’ eksempler på misbruk av religion ikke skal få korrigere oss. God religion må, slik jeg ser det (etter å ha lest Dawkins), oppfylle i hvert fall ett kriterium: God religion må bygge en solid bro til menneskets rasjonelle side. Dette vil jeg fastholde, selv i lys av den kristne lære om at vår ratio er fallen under synden: Dette kan ikke være en unnskyldning for å gjøre onde gjerninger mot bedre vitende, «bare» fordi dette er påbudt i en eller annen hellig bok, det være seg Koranen eller Bibelen eller hvor som helst. Hele mennesket er fallent. Ånden hjelper hele mennesket, også dets fornuft.[18] Vi må derfor tørre å stole på vår fornuft, også i møte med det som framstår som onde påbud i hellige tradisjoner.

Burde ikke Åndens tale være forståelig og ugjendrivelig for alle? Jo, jeg tror det, derfor støtter jeg meg til den lange og gode tradisjonen at vår fornuft virkelig kan være et redskap for Ånden. Den kan selvsagt være et redskap for destruktive krefter også, men det kan ikke være en unnskyldning for ikke å forsøke å bruke fornuften på en mest mulig åndelig måte.

Jeg for min del tror fortsatt (selv etter å ha lest The God Delusion) at moderat religion er bedre enn ingen religion, blant annet fordi moderat religion sannsynligvis har større muligheter til å komme i dialog med og kanskje til og med påvirke mer ekstreme eller fundamentalistiske religionsutgaver (allerede opptil flere ganger nevnte Atle Søvik skriver mer om dette). I tillegg tror jeg altså at religiøse forklaringsmodeller kan være minst like koherente som mer rendyrkede og eksklusive naturalistiske forklaringer. Hva mener jeg så med «moderat religion»? Slik jeg bruker uttrykket her mener jeg en form for religion som tilstreber å være rasjonell, kritisk, romslig og tolerant. Alt dette er det mulig å realisere innenfor tradisjonell kristendom. Min lesning av Dawkins har bare underbygget min overbevisning om at det er godt å søke nettopp dissse tingene, og jeg kommer til å fortsette å lete etter slike trekk i den kristne tradisjonens skattkammer.

Ateisme og religion – en oppsummering

Gjennom det jeg har skrevet så langt har det vel blitt tydelig at jeg er kritisk til mange av Dawkins’ påstander i The God Delusion. Dette på tross av at boka altså er velskrevet og til tider morsom å lese. Jeg anbefaler boka, men med det samme forbehold som jeg tar til alle slike bøker: Vær kritisk til det du leser, og ikke ta alt for god fisk selv om det er fiffig formulert. Mange av Dawkins bombastiske påstander viser seg ved nærmere ettesyn å være luftslott og ren ønsketenkning.

Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt.

Dawkins spør et sted i boka si: Dersom Gud finnes, er ikke Gud naturvitenskapsmann? Kan vi ikke gå ut ifra at Gud belønner ærlighet og oppriktighet i møte med fakta – også dersom dette skulle lede en ut i ateismen? Det er en besnærende tanke. Den som finner trøst i å håpe på at Guds frelsesplan er altomfattende kan kanskje til og med se det slik at agnostisismen og ateismen gjennom sine spørsmål og sin stadige trang til å gjøre det enkle og naive mer komplisert på en eller annen måte fremmer Guds vilje i verden.

Dawkins har med The God Delusion levert et interessant bidrag til å gjøre det enkle mer komplisert. Så får det heller være, da, at Dawkins selv faller i forenklingsgrøfta så lang han er når han påstår at all religion egentlig bare er ondskap i forkledning. Atle Søvik får siste ord:

Dawkins’ bok vurdert som religionskritikk er dårlig begrunnet kritikk. Dawkins’ bok vurdert som arbeid for å skape fred, tror jeg er lite effektiv. Men religionskritikk generelt og fredsarbeid generelt er gode ting, så med det får oppfordringen til folk være å overgå Dawkins i begge deler.[19]

Noter/referanser

1. Dawkins, Richard 2006: The God Delusion (Houghton Mifflin: Boston). Boken er også utgitt på norsk under tittelen Gud – en vrangforestilling.

2. Mange anmeldere og kritikere av Dawkins har påpekt det paradoksale i at en så belest mann som ham kan så lite om teologi, og at han i tillegg gir uttrykk for stolthet over dette (han kan, som han sier, ikke noe om «alvologi» heller!). Jeg skal ikke bruke tid på å peke på alle feil og mangler han gjør når han skriver om teologihistoriske og eksegetiske tema, bare nevne at den lista kunne fort blitt ganske lang. Likevel er det ingen tvil om at Dawkins’ religionskritikk på mange områder treffer svært godt og at den befinner seg i en helt annen divisjon – ja, galakse! – enn den tilsvarende kritikken fra for eksempel Dan Brown.

3. Dawkins har utgitt flere bøker, og etter å ha lest The God Delusion tenker jeg at jeg godt kunne tenke meg å lese noe annet han har skrevet. The Selfish Gene, Climbing Mount Improbable, The Blind Watchmaker og Unweaving the Rainbow skal visst alle være tilnærmede klassikere. Det får bli neste sommer…

4. Dawkins 2006: 5.

5. OK, ikke alltid like velfunderte, da. Noen ganger er han bare spydig. Men da er han stort sett morsom, i det minste.

6. Mount Improbable er Dawkins’ eget bilde som han bruker for å forklare hvordan evolusjonen gjennom naturlig utvalg har brakt livet helt dit hvor det er i dag. Tenk deg et fjell, skriver han, et fjell hvor den ene siden er stupbratt og loddrett. Ingen kan klatre opp den siden. Hvordan kommer man seg opp til toppen? Det synes umulig. Løsningen er fjellets bakside: En lang, slak stigning opp til toppen. Det er den veien evolusjonen har valgt: Gjennom mange, mange bitte små steg har man klatret fra nullpunktet til et svært komplekst nivå. Kreasjonismen står ved foten av den bratte siden, sier Dawkins, ser opp til toppen og sier: «Ingen kan hoppe helt opp dit i ett sprang!» Et fantastisk bilde, spør du meg…

7. Sitert etter Skarsaune, Oskar, «Gud – en vrangforestilling?»; bokanmeldelse i Vårt Land 15. juni 2007, s.16-17. Anmeldelsen kan leses på avisens nettsider.

8. Gud-hypotesen stiller opp en del nye (under)spørsmål, flere av dem nær umulig å svare på. Dawkins nevner i fleng: Har Gud oversikt over alt? Kan Gud lese alle menneskers tanker? Følger Gud med på alle ting? Vet Gud hvor alle elementærpartikler befinner seg til enhver tid?

9. Det er mulig at Dawkins, som naturvitenskapsmann, har en «blind flekk» her: Han har fokus utelukkende på Gud som forklaring på de prosesser han selv er interessert i som fagmann.

10. Søvik, Atle Ottesen 2007: «Om religionskritikken i Richard Dawkins’ bok The God Delusion»; Tidsskrift for teologi og kirke 2/2007, s.134-145 (Universitetsforlaget: Oslo); her s. 137.

11. Dette er vel også noe av problemet når Dawkins skal vurdere de mer tradisjonelle gudsbevisene (Anselm/Thomas) – i tillegg til at han ikke har forstått de filosofiske forutsetningene for de bevisene han så nådeløst dissekerer. (se Skarsaune 2007)

12. Søvik 2007: 138.

13. Ikke for det; det er nok, som Dawkins sier, ikke tvingende nødvendig å bringe Gud på banen som en slags garantist for moralen. For er det ikke hyklersk å antyde at man bare gjør det gode av frykt for Guds straff, så å si innrømme at man egentlig ville gjort det onde dersom det ikke fantes noen Gud? Her tror jeg Dawkins og Thomas Aquinas er på linje: Den som gjør det gode av frykt for straff, han gjør synd. Den som gjør det gode for å glede sin Far, gjør godt.

14. Fordi en slik diskusjon vil måtte foregå dels på naturvitenskapens premisser, dels på teologiens premisser, finner jeg det mer sakssvarende å snakke om POMA (Partially overlapping magistrates) med Alister McGrath heller enn om NOMA (Non-overlapping magisterates) med Stephen Jay Gould (for en forklaring av disse uttrykkene må jeg nesten henvise til Dawkins’ bok…). Men nøyaktig hvor grenseoppgangene skal foretas vil jeg ikke en gang begynne å diskutere her…

15. Skarsaune 2007.

16. Dawkins 2006: 31.

17. Se for eksempel Gardell, Jonas 2003: Om Gud (Tiden: Oslo).

18. Kan ikke Ånden handle gjennom en ateists fornuft, for den del? Jeg er overbevist om at noen av Dawkins’ observasjoner om onde handlinger utført under dekke av religion er i tråd med Åndens vitnesbyrd om hva som er synd og hva som er rett og hva som skal dømmes.

19. Søvik 2007: 142.

Om å ha sommerferie

Jeg har hatt sommerferie. I år gikk ferieturen til Japan og Kobe. Jeg har bodd til sammen 12 år i Kobe, og byen kjennes på mange måter som min egentlige «hjemby», selv om jeg ikke har noen som helst planer om å slå meg ned der igjen.

Under Japanoppholdet lot jeg bloggen hvile. For meg var bloggfaste en viktig del av det prosjektet som kalles å koble av. Nå er det imidlertid hverdag igjen, så da vil det etter hvert komme nye strøtanker.

Om verdens beste band

Noen «gladkristne» (jeg tror jeg er en gladkristen, i hvert fall når jeg er glad) setter på lovsangsmusikk når de trenger inspirasjon. Det gjør jeg også. Jeg setter på U2.

Når jeg kjenner meg litt nedfor sette jeg på DVDen Vertigo 2005//U2 Live from Chicago. Allerede før første låt er skikkelig i gang kjenner jeg at humøret er tilbake. Eller så setter jeg på U2 go HOME Live from Slane Castle Ireland – konserten som munner ut i et eneste stort vekkelsesmøte når Bono roper «The Spirit is in the House!» og får alle til å synge «Hallelujah!» mot slutten av «Walk On».

U2 er verdens største band. Da sier det seg selv at de også er verdens største kristne band. Det skulle bare mangle at de fortjente den karakteristikken, all den tid alle fire medlemmene i bandet er troende.

Flere og flere «mainstream»-kristne begynner å oppdage hvor mye åndelig inspirasjon det er å hente i U2s musikk og tekstmateriale. Her, for eksempel, finner du en egen blogg dedikert til «Preaching the U2 Message».

U2s evangelium er radikalt. Kanskje vi kan bruke ordet frigjøringsteologisk. «Get Up Off Your Knees!» synger de og utfordrer oss til å gå ut å forandre verden. Og, som de var så tydelige på under sin siste turné, det forutsetter at de store religionene kan arbeide sammen i fred. «CoeXisT» var og er slagordet – i U2s utgave med halvmåne, Davidsstjerne og kors for bokstavene C, X og T.

Andre må gjerne lytte til Hillsong eller UngFila eller delirious? eller hva nå alle de ulike lovsangsbandene heter. Jeg har U2 – de får meg til å synge halleluja og de får meg til å ville forandre verden. Er ikke det lovsang så vet ikke jeg.

Om å reise

I dag, fredag 20. juli 2007 forlater jeg Oslo Lufthavn Gardermoen med kurs for Japan. Japan er som kjent hi-tech så det holder, så jeg vil jo ha nettilgang. Men det blir nok likevel mindre bloggaktivitet noen dager framover.

Om besinnelse

Jeg har skrevet noen poster her på bloggen som på ulike måter berører homofilispørsmålet, men jeg tror ikke jeg har vært så altfor tydelig på hvor jeg selv posisjonerer meg i den indrekirkelige debatten. Jeg har i grunnen ikke tenkt å skrive så mye om det i dag heller, men jeg vil gjerne gjengi noen kloke ord av Martin Lönnebo, biskop emeritus i Svenska Kyrkan. Sitatet er hentet fra et intervju i Halvårstidsskrift for praktisk teologi nr 2/2006, s.57-58. Jeg tror vi alle, hva vi enn mener om teologiske spissfindigheter, kan ha godt av å lytte til kloke biskop Martin.

– En sekularisert jødinne, Etty Hillesum, fra Nederland fant i begynnelsen av siste krig fram til en åndelig tro. Hun ville ikke flykte, men ble tatt og ført til en utryddelsesleir. Hun hadde en god venn som var kommunist, Clas, han hevdet – som alle andre bevegelser knyttet til sekularismen – at en må gjøre noe med selve samfunnsordenen, strukturen for å forandre verden for da forandrer man også menneskene. Hun svarer Clas på denne måten: «Dette er den eneste muligheten – jeg ser ingen annen utvei – hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og i seg selv utrydde og bekjempe alt det vi vil utrydde og bekjempe hos andre.»

Om det nå er slik at man mener at de fleste andre tar feil, og at man dømmer og fordømmer og tror at man gjør en stor tjeneste for kirken ved det, så bør en begynne med seg selv: Hvordan skal jeg få det sinnelag som Kristus hadde? De mest konservative hva gjelder bibelsyn og som gjerne arresterer de som ikke er bibeltro, disse menneskene skal vi slett ikke forakte. Dette er mennesker som søker å bevare noe viktig for dem. De er redde – redde for at noe umistelig skal forsvinne. Vi må begynne samtalen med å slå fast hvor viktig det er å slå vakt om Den hellige Skrift. Men vi FORSTÅR ikke Skriften på samme måte. Slik har det alltid vært i kirkens historie, og slik kommer det til å bli. Det er åpenbart at Skriften kan fortolkes på ulikt vis. Dens hellighet er ikke knyttet til entydighet. Skal ikke dette heller tas opp i bønnen i stedet for i debatt og leserinnlegg? Skal jeg ikke heller be om større klarhet så jeg kan vinne veien til menneskenes hjerter i stedet for å slå dem i hodet med meninger? For hjertene kommer aldri til å forandres ved at vi prøver å slå oss fram, eller slår fast det ene eller det andre.

– Er dette veien kirken bør gå i homofilispørsmålet?

– Ja, større kjærlighet til de mennesker som på ulikt vis har falt utenom eller er rammet. De skal møtes med stor respekt og mye omtanke. Jeg mener der har skjedd noe stort i kirken når det gjelder homoseksualitet. Det har nemlig vært mye forakt, ja, til og med hat mot de homofile gjennom historien, de har lidd, de har lidd mye. Det er ikke mer enn rett at kirken nå må plages for å finne ut av dette. Vi må finne en form for samlivet mellom de homofile i kirken, former hvor deres verdighet kan bli tatt vare på. Jeg tror ikke ekteskap er det rette, men velsignelse bør de få, det er alltid godt med Guds velsignelse. Ikke handlingene, men menneskene skal velsignes. Men fremfor alt vil jeg si at prestene ikke må bruke mye tid på å debattere slike forhold. Spørsmål om ordnede samliv og ordinasjon av homofile må det finnes en praktisk løsning på, men bruk ikke mye tid på dette. Prestene skal drive med sjelesorg, fordypning og omsorg. Disse følsomme spørsmålene, som er så viktige for vår identitet, blir best ivaretatt i den sjelesørgeriske samtalen. Her kan nåde og kraft formidles.

Om gudstjenestereformen

Jeg er glad i å feire gudstjeneste. Jeg er en glad liturg. Jeg blir glad og inspirert av å gå for alteret og gjøre tjeneste der.

Samtidig synes jeg at det å planlegge gudstjenester er noe av det vanskeligste med hele prestejobben; mest fordi det er så vanskelig å velge ut salmer.

Det synges ikke lenger salmer i skolene (det har sine gode grunner…) – og det merkes. De salmene «folk flest» kan i dag er gjerne typiske begravelsessalmer, i tillegg til julesanger. Ja, og så «Måne og sol» da, som alle(!) kan. Velger jeg eller organisten salmer som faller utenfor disse «klassene», da må vi gjerne regne med å få kjeft for det. Nå velger vi gjerne slike salmer likevel, da, for det blir litt ensformig å bare synge «Fager kveldssol smiler», «Kjærlighet fra Gud» og «Å leva, det er å elska» hver eneste søndag – selv om dette er gode salmer som vi gjerne tar med dersom det passer til dagens tema.

Dette med salmevalget er egentlig bare ett eksempel blant mange på at gudstjenestetradisjoner er ganske faststivnede ting. Det tar tid å innføre noe nytt. Herrens bønn (Fadervår) kom i ny oversettelse i 1978, men fortsatt er det mange som ikke har lært den nye formen og som faller ut når liturgen ikke sier «Helliget vorde ditt navn» men «La ditt navn holdes hellig».

Det foregår en reform av gudstjenesteordningene for Den norske kirke for tiden. Reformarbeidet skal avsluttes i 2010. I den forbindelse skal det meste endres. Hele Bibelen skal foreligge i ny oversettelse, salmebøkene skal skiftes ut, vi skal få nye tekstrekker og høymesseliturgien skal gjennomarbeides på nytt. Informasjon om reformarbeidet legges fortløpende ut her.

Jeg har blandede følelser i forhold til dette reformarbeidet. Jeg ser fram til å få en ny dåpsliturgi som kan ha noe mer å si om barnet enn at det er «født med menneskeslektens synd og skyld»*, jeg tror det vil løfte gudstjenesten dersom syndsbekjennelsen flyttes til forbønnen (slik det allerede er i Familiegudstjenesten) og jeg tenker at det blir spennende å få flere valgmuligheter innenfor en del liturgiske ledd. Samtidig representerer denne reformen en gigantisk pedagogisk utfordring. Folkekirken må nå lære enda en ny versjon av Herrens bønn, det vil sannsynligvis dukke opp enda flere salmer ingen er fortrolige med og vi liturger får et kjempeansvar for å legge til rette slik at menigheten slipper å lure på hva som egentlig skjer i den nye liturgien som ingen er på innsida av.

Jeg hadde mer sansen for denne typen reformtanker da jeg var teologistudent. Rart det der, etter bare to år ute i «felten» har jeg blitt mer konservativ i ordningsspørsmål. Jeg er litt redd for at Kirkemøtet og alle andre velmenende liturgifornyere kan komme til å gape over litt for mye på en gang, og det kan komme til å gå ut over tryggheten til folk flest. Hvis jeg skal komme med et hjertesukk, så skulle jeg særlig ønske at man fredet salmebøkene i denne omgang. Man kunne eventuelt åpnet for en mer fleksibel bruk av stoff som ikke sto i salmeboka, ut fra lokale hensyn.

Men, på den annen side: Dersom den nye liturgien gir rom for å lage enda mer høykirkelige katedralmesser i Bergstaden Ziir, da er i hvert fall jeg personlig fornøyd. 🙂

—–

*) Jeg er ikke uenig i påstanden om at barna er født med menneskeslektens arvesynd (eller «opprinnelig synd» eller, som de ortodokse sier, «arvedød») – mer om det her. Jeg har større problemer med denne personlige skylden som vi tillegger barnet. Jeg savner dessuten noen positive formuleringer om Guds skaperhandlinger og gleden over denne. Alt dette jobbes det heldigvis med under reformarbeidet.

Om Kristuskransen-siden

Noen vil kanskje ha oppdaget at siden om Kristuskransen (med sub-sidene) er borte. Det er kun midlertidig. Jeg har ikke fått bygd ut siden slik jeg opprinnelig hadde tenkt å gjøre, og har derfor tatt den tilbake til skrivestua en stund. Jeg skal selvsagt legge den ut igjen når jeg bare får gjort litt mer med den.

Om noe helt annet

And now for something completely different! som Monty Python-gutta pleide å si: De siste dagene har jeg postet ganske mye tunge saker, så nå er tiden inne for noe atskillig lettere. Ladies and gentlemen, I give you: Spider-Plant Man!

Jepp. Engelskmennene kan det der med humor.

Om Vårt Land og internatsaken

Mine to siste bloggposter har handlet om den siste tids oppslag i avisen Vårt Land om negative konsekvenser av internatliv på NCS i Nairobi på 80-tallet. Jeg håper at kommentarfeltene til disse to postene fortsatt kan være et sted for innspill, samtale og debatt knyttet til dette sakskomplekset.

Jeg er mer enn gjennomsnittelig engasjert i akkurat dette. Derfor kommer det nå en tredje post, denne gang om Vårt Lands dekning av saken. Enkelte har ment at den har vært tabloidisert, uetterrettelig og uredelig. Så her kommer den: Min helt personlige vurdering av avisen Vårt Lands dekning av en vanskelig og komplisert sak.

(For deg som ikke har fulgt saken i Vårt Land er selvsagt denne posten rimelig meningsløs lesning. Da kan du hoppe til noe langt hyggeligere, for eksempel her.)

  • Jeg får begynne med begynnelsen: Forsiden torsdag var voldsom. Som en kamerat av meg sa det: Den hadde «tsunami-preg». Det var kanskje et litt for heftig virkemiddel, særlig siden dette strengt tatt ikke er en nyhet; saken har vært diskutert i misjonsorganisasjonene og i Third Culture Kids-interesseorganisasjoner som NORUT i mange år allerede. På den annen side: Vårt Land (VL) har i sine reportasjer og intervjuer, samt gjennom leserinnlegg, fått fram at denne typen saker har det med å bli dysset ned eller forsvinne ut i glemselen igjen forholdsvis raskt. Jeg har ikke registrert at temaet misjonærbarn og internatskoler har vært så veldig ofte framme i Vårt Land eller Dagen (eller Aftenposten for den del) de siste årene. Så den voldsomme vekkerklokka på torsdagsforsiden var muligens et adekvat virkemiddel likevel. Den vekket i hvert fall meg.
  • Så til det punktet der VL fortjener kjeft: Lederartikkelen i VL fredag var over streken. Det stemmer ikke at NLMs ledelse ikke har tatt tak i problemkomplekset tidligere, det er å bruke altfor store ord. Enkelte ting NLMs ledelse har sagt og gjort kan riktignok minne om bagatellisering eller «overglatting» i forhold til kjernen i saken som diskuteres, men saken har ikke bare vært feid under teppet. Slike påstander som VL framsatte på lederplass opplever heller ikke jeg, som har fulgt saken nært i over ti år, som særlig seriøst.
  • Reaksjonene på VLs artikler har avdekket at den debatten som gikk for 10-20 år siden om misjonærbarnas situasjon ser ut til å være et glemt kapittel i den offentlige debatt. Det er i seg selv en viktig grunn til å sette fokus på denne typen problematikk igjen. Dersom misjonsorganisasjonene arbeider seriøst med dette kontinuerlig, slik de selv gir uttrykk for, da burde de ikke oppleve seg truet av denne typen oppslag – snarere tvert imot.
  • A propos reaksjoner: Det ser ut som om angrep regnes som beste forsvarsstrategi av NLMs øverste ledelse. Alle avisinnspillene fra den kanten har (i hvert fall slik jeg har kunnet analysere dem) samme struktur: Man tar først, helt eller delvis, inn over seg de uheldige konsekvensene internatskolepolitikken fikk, men etterpå går man så konsekvent videre til å angripe avisens dekning, skyve taushetsplikten foran seg eller henvise til hensynet til dem som arbeidet på de aktuelle skolene. Det vil si: Espen Ottosen «close up» går ut av dette mønsteret et par ganger. Ære være ham for det. Men ellers avdekker VL her en form for forsvarsmekanismer* som jeg tror det er godt blir avdekket. Et eller annet gjør det tydeligvis fryktelig vanskelig for organisasjonen NLM å nøye seg med å ganske enkelt slå fast: «Vi gjorde feil! Punktum!» og så gå over til å bare lytte uten å forsvare eller forklare seg. Det kan vel hende at de føler at de har gjort dette i mange år allerede, men de tidligere internatbarna som har snakket med VL oppfatter jo tydeligvis ikke situasjonen slik. Slik det kommuniseres nå, tror jeg ikke internatbarna føler seg sett eller tatt på alvor, selv om jeg ønsker å tro NLMs ledelse når de sier at det er dette de forsøker å gjøre. Denne kommunikasjonssvikten mellom de to partene tror jeg det er bra at VL avdekker, for det gir både NLM og internatbarna en mulighet til å ta samtalen ett steg videre.**
  • VL trykket/la ut et brev fra misjonssekretariatet som i seg selv framsto som et eksempel på den kommunikasjonskløften jeg tegner opp over. Å slik publisere et brev til en privatperson, skrevet i en sjelesørgerisk tone, det er touchy. Men også dette opplever jeg likevel som et konstruktivt trekk, først og fremst fordi det synliggjør den enorme avstanden det er mellom partene: Internatbarna har et ønske om å bli sett og tatt på alvor, ikke om å «løse et problem» for NLM (slik det aktuelle brevet kunne synes å legge opp til). Jeg håper de neste utspillene fra NLMs side tydelig viser at de egentlig har større innsikt i dette enn det omtalte brevet kunne tyde på. Hvis så skjer, da kan alle ha kommet et langt steg videre.
  • VL har også gitt plass til noen leserinnlegg med personlige og sterke skildringer. Tidligere japanmisjonær Anne Berger Jørgensens innlegg på side 3 i torsdagsutgaven av avisa ett eksempel:

Både misjonsorganisasjoner, ansatte ved internatskoler og vi foreldre har lett for å gå i forsvar når vi hører de vonde fortellingene. Ordet «arrogant» ble brukt om Vårt Lands omtale av forholdene. Slik taler den som selv har vært vant til å ha definisjonsmakten.

Våre barn var i mange år misjonærbarn. Det var en stor byrde å sende dem på internatskole. Ikke fordi det var vonde voksne der. Men fordi det var så smertefullt å overgi dem til en omsorg vi aldri kunne være sikker på fungerte til barnas beste. Denne utryggheten var det ikke lett å få forståelse for.

[Deretter følger et svært sterkt dikt (som jeg lar være å gjengi her av opphavsrettslige hensyn), før hun fortsetter:]

Vi trenger dere som også forteller oss det ubehagelige. Tausheten er mye farligere enn kritikken!

Anne Berger Jørgensens konklusjon blir også min konklusjon: Ja, VLs dekning av denne saken har vært ubehagelig lesning. Den har vært følelsesmessig engasjerende og til tider rystende i sin fokus på enkeltskjebner. Dersom dekningen kan kritiseres for noe, så må det eventuelt ha vært at den har invitert oss vel langt inn i enkeltpersoners private rom. Men dekningen har likevel vært viktig. Av og til krever alvorlige og vanskelige saker alvorlige virkemidler. Derfor er jeg først og fremst takknemlig til VL som har gitt internatbarna spalteplass og slik stilt opp på den svakere parts side i kampen mot strukturelle feil og mangler.

—–

*) Jeg lar med hensikt være å bruke det mer ladede ordet «hersketeknikk», siden dette i seg selv kan oppfattes som en hersketeknikk i denne sammenhengen. Dessuten ønsker jeg virkelig ikke å mistenkeliggjøre noens motiver.

**) Jeg tror – jeg vil i hvert fall i det lengste tro – at det eksisterer en genuin vilje til å komme internatbarna i møte fra NLMs ledelses side, men man har, slik jeg ser det, ikke lyktes med å kommunisere dette til nå. Man har heller ikke tatt helt inn over seg det budskapet internatbarna har kommunisert. Så kommunikasjonen kan absolutt bli bedre. Forhåpentligvis kan denne kommunikasjonen etter hvert foregå andre steder enn i avisspaltene.