Om andre blogger

Bloggunivers er fascinerende greier. Jeg blogger, andre bloggere kommenterer hos meg, jeg leser deres blogger, klikker meg videre til blogger de leser… man får utvidet sine horisonter av sånt.

I dag oppdaterer jeg Blogrollen min med følgende lesverdige sider:

  • Dekodet: Bjørn Are Davidsens blogspot-blogg. Jeg siterte Bjørn Are i min forrige post. Bjørn Are er «en ingeniør som leser», som han sier det selv. Han har en voldsom appetitt på konspirasjonsteoretiske og kultarkeologiske bøker, han er opptatt av å undersøke det historiske grunnlaget for diverse myter om kristen tro, og han lar seg engasjere av tema som apologetikk (trosforsvar) og forholdet mellom tro og vitenskap. Blant annet. Han har bånd til Skolelagsbevegelsen og engasjert i lokalmenigheten. Dessuten er han en dyktig skribent og en god pedagog. Hadde han bodd på Røros skulle han fått startet søndagsskole for voksne. Bjørn Are blogger også på Skepsis blog.
  • Ars Ethica: Nicolas har den fineste blog-headeren jeg vet om. Han skriver «om etikk, religion og vitenskap», pluss om en del andre spennende ting. Nicolas gjør grundig research, er perfeksjonist, er en dyktig popularisator av kompliserte ting og har et levende språk. Han ser ting fra en helt annen vinkel enn jeg gjerne gjør, derfor er bloggen hans så spennende. Nicolas gir seg selv merkelappene ateist, naturalist, skeptiker, humanist, utilitarist og sosialdemokrat. Jeg ville muligens lagt til reduksjonist, men leser bloggen hans med stor interesse likevel.
  • Morbus Norvegicus: Nicolas’ tanker om medisinsk etikk trenger gjerne å balanseres, da er gutta på Morbus Norvegicus et bra middel å ty til. Her er det objektivitet, alvor og konservativ religion som gjelder, og det trenger jo ikke være noe i veien med det. Ikke dermed sagt at jeg alltid er enige med Kristoffer, Morten og Torbjørn heller, men jeg finner nesten alltid noe mat for tanken i postene deres. Vel verdt et besøk.
  • I kategorien litt lettere (men like fullt alvorlige) ting finner vi Are Kalvøs hjemmeside. Strengt tatt ingen blogg, dette – jeg plasserer den da også i «Moro»-kategorien – men gjør det noe da?

God surfetur.

Om multiversteorier og Guds eksistens

At jeg ikke har tenkt på dette før… min logiske sans er visst ikke helt fininnstilt om dagen.

Jeg har tidligere henvist til at enkelte ateister som Richard Dawkins bruker teorien om at vårt univers er ett av flere univers, knyttet sammen i et såkalt multivers, som en (bort)forklaring på hvordan «alt» eksisterer uten Gud. Nå har jeg lest en bloggpost av Bjørn Are Davidsen hvor han tar tanken om et slikt multivers til sin ytterste konsekvens:

Blant mange som i praksis synliggjør paradokset, er Eugene V. Koonin. I en ny artikkel argumenterer han for eksistensen av en uendelighet av univers for å forklare hvordan liv kan ha oppstått i vårt, ikke minst siden forklaringen «Gud» tar seg dårlig ut i laboratorier og ligninger. Tanken er at alle varianter av muligheter som fysiske lover i det hele tatt åpner for, er realisert i et multivers (hos Koonin en uendelig rekke av sykliske univers). Dette gjør det mulig å forklare det etterhvert klassiske spørsmålet om hvordan akkurat vårt univers er blitt så «fininnstilt» for liv.

Men denne medisinen har enkelte bivirkninger. Hvis alt er sannsynlig, til og med nødvendig, gitt en uendelighet av universer, finnes hva som helst et sted der ute. Fra en Elvis som lever til Erling Folkvord som president i USA.

Og en intelligens som for mange praktiske formål ligner på den Gud man har sluttet å tro på.

Om å være konfirmant

I går var det gudstjeneste med presentasjon av årets konfirmanter i Røros kirke. Prekenen var derfor holdt spesielt til konfirmantene. Kanskje andre likevel kan kjenne seg igjen i noe av dette?

Teksten

Prekenteksten for 15. søndag etter pinse var i år hentet fra Paulus’ første brev til menigheten i Tessaloniki:

La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.

Vær alltid glade,
be uavbrutt,
takk Gud under alle forhold!
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
Slukk ikke Ånden,
forakt ikke profetord,
men prøv alt og hold fast på det gode.
Hold dere borte fra ondskap av alle slag!

Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.

1 Tess 5:15-24

Det er noen mennesker som har en egen evne til å fatte seg i korthet. Paulus er ikke blant dem. Paulus er glad i lange setninger og kompliserte tankerekker. Selv i denne teksten hvor han er ganske korthogd lesser han på med så mange setninger at vi knapt får med oss alt. Så vi kan ikke stanse opp for alt. Vi må trekke ut noe. Tre setninger, for eksempel:

Slukk ikke Ånden,
forakt ikke profetord,
men prøv alt og hold fast på det gode.

Slukk ikke Ånden!

Hver gang noen blir døpt i en av våre kirker sier presten: «Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige Ånd…» Så Ånden bor i deg som er døpt. Ånden er Gud, hos deg, midt i livet ditt, den stemmen inni deg, den følelsen, tanken eller stemningen som får deg til å tro at Gud fins, at Gud er glad i deg, at Gud er der for deg.

Det går an å slukke Ånden, sier Paulus. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr. Men kanskje det har noe å gjøre med det å aldri bruke tid eller energi på å tenke på de store spørsmålene i livet? Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg hen? Hva er meningen med livet? Sånne spørsmål…

Så husk dette: Slukk ikke Ånden!

Forakt ikke profetord!

Når Paulus snakker om profteord, da er det nok Bibelen han mener. Det vil si, han snakker egentlig om Det gamle testamente, da, den eldste delen av Bibelen. Men han tenker nok også på ting folk sa om Jesus, folk som hadde møtt Jesus og hadde noe å fortelle om ham og om Gud. Det er de fortellingene som har havnet i den boka vi kaller Bibelen. Sånne ord som forteller oss noe om hvem Gud er, de ordene skal vi ikke forakte, sier Jesus, ikke se ned på. Vi skal vise respekt for dem.

I løpet av konfirmasjonstiden leser man en del i Bibelen. Det står mye rart der, mye vi ikke forstår, en del vi synes er helt grusomt, og så mange ting som er så vakre at vi nesten begynner å grine av det. Vi skal ikke forakte Bibelen. Vi skal møte den med et åpent sinn. Vi kan godt slåss litt med den, det er ikke det, men vi skal huske at uten disse ordene hadde både troen vår og kulturen vår vært mye fattigere.

Så husk dette: Forakt ikke profetord!

Prøv alt og hold fast på det gode!

Prøv alt. Alt? Ikke hva som helst, vel. Paulus mener nok de tingene han nevnte i forrige setning, altså profetordene, det vil si Bibelen, og de tradisjonene som har vokst fram i kirka gjennom snart 2000 år. Disse tingene skal vi prøve, teste, vurdere, og så skal vi holde fast på det gode.

Det ligger et kritisk element her, tenker jeg. Vi skal teste, vurdere, gå etter i sømmene. Vi skal ikke sluke alt rått. Noen sier at det å være kristen er å slutte å tenke og bare tro blindt på det noen andre sier. Det er ikke sant. Tenk sjæl! sier Paulus. Troen skal henge sammen med hele livet ditt, med kunnskap, med tanker og følelser. Det er det konfirmasjonstida handler om: At du skal finne ut hva dette har å si for ditt liv, og hva i den kristne tradisjonen du synes det er verdt å ta vare på. Det er det bare du som kan gjøre.

Så husk dette: Prøv alt og hold fast på det gode.

Helt til slutt

Det er jo nesten en plan for konfirmasjonstida, dette:

Slukk ikke Ånden,
forakt ikke profetord,
men prøv alt og hold fast på det gode.

Om klubben i mitt hjerte

Jeg tillater meg å henlede oppmerksomheten på følgende tabell:

tabell.jpg

Hanshin Tigers, klubben som aldri vinner noe (bortsett fra i 1985, det var tider det!) og som likevel har verdens mest lojale tilhengere (inkludert undertegnede, som har fulgt klubben tett siden nettopp 1985), har nå vunnet 9 strake kamper. Nå topper de Central League-tabellen! Utrolig, men sant.

Det er mye spennende å lese ut av den aktuelle tabellen. For eksempel at Hanshin er det laget med færrest homruns i ligaen (96), og at de også har scoret færrest poeng (452). Men de er samtidig det laget som har gitt fra seg færest poeng (448). Det er med andre ord først og fremst den defensive jobbingen som har tatt laget helt til topps. Det fryder meg at de overbetalte sluggerne i Yomiuri med sine 171 homeruns er utmanøvrert av de hardt arbeidende og disiplinerte tigrene fra Nishinomiya.

Hanshin har 22 kamper igjen å spille, mens de nærmeste konkurrentene Yomiuri Giants og Chunichi Dragons har henholdsvis 18 og 23 kamper til gode. Med sine 1,5 kampers ledelse til Dragons har tigrene nå matchballen i sine egne hender – eller heter det kanskje baseballhansker?

Å, den som var i Japan nå… jaja, vi andre får følge utviklingen her.

Om prestens dilemma

Det er fint å få lov å arbeide som prest. Jeg kan godt si det enda sterkere: Det er et privilegium. Samtidig er det en arbeidssituasjon som fører med seg en del grublerier. Den siste tiden er det to dilemma knyttet til prestetjenesten som har opptatt meg noe.

1. Språk

Hva slags språk skal en prest bruke i jobbsammenheng? Jeg bruker norsk, selvsagt, det er ikke det jeg mener. Men norsk er ikke bare norsk. Målformen i området der jeg bor er bokmål. Selv snakker jeg en dialekt som kan omtales som «nedsleplen haugalandsdialekt». Jeg er ikke akkurat fjellstø i normert nynorsk. Hvordan skal jeg balansere dette? Grunnen til at jeg i det hele tatt har grublet over dette i det siste er at det har gått en debatt i Vårt Land om dette med dialektbruk i gudstjenesten. Noen der ute ergrer seg tilsynelatende grenseløst over at stadig flere prester tar dialekt i bruk under prekenen, ja, at enkelte prester sågar lar dialekten influere det liturgiske språket (altså de ferdige formuleringene man finner i Gudstjenestebøkene).

Alt er enklere for dem som snakker et tilnærmet normert bokmål eller nynorsk. For oss andre er veien noe mer kronglete. Jeg tok noen veivalg under praktikum og har holdt meg til de valgene etterpå. Min «stil» er som følger:

  • Jeg leser alle liturgiske tekster «som de står». På Røros betyr det at jeg leser all liturgi på bokmål (med skarre-r): Inngangsord, dåpsrituale, nattverdbønner m.m.
  • Når jeg messer eller synger salmer ruller jeg på r-ene. Jeg opplever at det er lettere å synge da, diksjonen blir tydeligere og klangfargen bedre, synes jeg, og sangstemmen bærer bedre. Jeg er for øvrig fra andre sammenhenger, for eksempel diverse kor jeg har vært innom, vant til å rulle på r-ene ved sang, så denne måten å synge på faller helt naturlig for meg.
  • Når jeg leser eller framfører tekster jeg har forfattet selv bruker jeg egen dialekt. Om nødvendig erstatter jeg ekstra vanskelige/uforståelige ord med mer «normerte» varianter (såkalt «knoting»).

Det er da det siste av disse tre punktene som eventuelt kunne irritere noen der ute. Hvorfor dialekt? For meg handler dette rett og slett om troverdighet.

Allerede de gamle grekerne slo i sin retorikk fast at en kommunikator er avhengig av tre faktorer for å kunne kommunisere et budskap på troverdig vis: Logos, pathos og ethos. Logos handler om budskapets oppbygning, om argumenter og indre logikk, altså budskapets form. Pathos handler om innlevelse: Man oppleves mer troverdig dersom det høres ut som om man selv tror på det man sier (utenatlæring og det å øve seg i å frigjøre seg fra et manuskript er eksempler på forberedelsesmomenter her). Ethos handler kort og godt om at talerens person også er en del av det som kommuniseres. Dersom det er kjent at en politiker snyter på skatten mister han troverdighet i skattepolitiske spørsmål, for å ta et tidsriktig eksempel. Kommunikatoren (taleren) må framstå med integritet og troverdighet.

Det er særlig på de siste to punktene at jeg tenker at spørsmålet om dialektbruk blir viktig. Jeg ønsker å fremstå som engasjert og integrert når jeg kommuniserer. Dersom jeg tvinger meg selv til å prate bokmål vet jeg at dette ikke oppleves like naturlig. Det fungerer når jeg leser en tekst som tilhører fellesskapet, altså når jeg formidler noe på vegne av noen andre; dette gjelder da i gudstjenestesammenheng liturgiske ledd, bibeltekster og denslags. Dette er tekster som jeg ikke ville finne på å privatisere ved på fortolke dem på egen dialekt. Men når jeg skal framføre noe som er helt og holdent mitt eget, enten det er en intimasjon eller en preken, da må jeg framstå som meg selv. Og da er det daglige talespråket en viktig del av min identitet og integritet.

Selv irriterer jeg meg nærmest grenseløst over prester (og andre) som blir en helt annen person i det øyeblikket de går på en talerstol. Det kan handle om fakter, mimikk, målform eller tonefall – det blir fort lite troverdig, synes jeg. Jeg mener ikke at man ikke skal legge vekt på å snakke tydelig, med god diksjon og gjerne litt langsommere enn ved frokostbordet hjemme, men man skal være seg selv også under en preken. Alt annet er faktisk å stille seg i veien for budskapet man er satt til å formidle.

Det ironiske er at man på 60- og 70-tallet visstnok gjerne lærte teologistudenter at de nettopp måtte legge vekt på å gjøre sin egen person så lite synlig som mulig for slik ikke å stille seg i veien for budskapet. Man overså totalt at retorens ethos og pathos i høyeste grad angår budskapet. Kirka er ikke så verst på logos, men de to andre faktorene har litt for ofte blitt erstattet av en velmenende men akk så søvndyssende prestestemme. At min generasjon prester velger annerledes tror jeg er viktig og riktig.

2. Prekenens refleksjonsnivå

Á propos det med prekenens logos, her er dilemma nr. to: Hvor høytsvevende, eventuelt dyptpløyende, skal en preken være?

Det å preke er vrient. Man har 10, kanskje 15 minutter til rådighet, og selv det oppleves av mange som for lenge. Man vet sjelden helt hvem tilhørerne er når man skriver prekenen. Man skal helst bruke et levende og billedrikt språk som gjør at folk følger med og husker det de har hørt. Man skal holde seg innen rimelig nærhet til prekenteksten …og så videre. Men skal man tørre å være teolog?

Teologer har som oftest lest og tenkt en del mer enn gjennomsnittet rundt livets store filosofiske spørsmål. Men grundige og gjennomtenkte filosofiske svar er ofte vanskelige å servere innenfor rammen av en preken. Det samme gjelder mer enn bare overfladisk pirking borti de historisk-kritiske spørsmålene som melder seg i møte med 2000+ år gamle tekster. Hva gjør man med det? Når (og hvor ofte) skal man tørre å gå litt i dybden med risiko for å bli oppfattet som litt(!) kjedelig?

Jeg spør blant annet fordi jeg den siste tiden har lest noen skildringer av kirke og kristen tro som jeg ikke kan se som annet enn karrikaturer. Jeg snakker her om ting skrevet av aggresive religionskritikere/ateister, i bøker, magasiner og på internett, fremstillinger der prester og kristne skildres som overfladiske og naive. Kristen tro er alt annet enn naiv, selv om den også kan forekomme i naive former. Kristen tro har gjennom snart to tusen år produsert kilometervis av hyllemetere med grundige, solide, gjennomarbeidede framstillinger av religionsfilosofiske og systematisk-teologiske tema. Hvorfor tror så mange(?) at kristne er mennesker som lar seg dulle inn i naive og lett motbeviselige forestillinger om tingenes tilstand? Er det fordi altfor mye kristen forkynnelse bare skraper på overflaten, eventulet bare apellerer til følelsene og ikke til tanken? Jeg vet ikke, men synes spørsmålet i hvert fall er verdt å stille.

Kanskje det er andre som har noe å komme med i kommentarfeltet? Jeg setter pris på alle slags tilbakemeldinger, inkludert ekstremt kritiske. Takk.

Om tro og vitenskap – blant annet

Som så mange andre engasjerte kristne er jeg opptatt av forholdet mellom de to størrelsene vi gjerne kategoriserer som tro og vitenskap. Hvordan skal man tilrettelegge forholdet mellom dem? Kan de to i det hele tatt forenes, eller er det fundamentalt i strid med hverandre? Man kan stadig støte på oppegående mennesker som påstår det siste. Sist ut er vel den allerede altfor mange ganger nevnte Richard Dawkins og hans støyende The God Delusion.

Alister McGrath[1] kommer med noen gode observasjoner knyttet til temaet i en av sine nyere bøker. Jeg tillater meg å gjengi noe av argumentasjonen hans her.

McGraths argumenter er formulert i polemikk mot Richards Dawkins’ utilslørte scientisme[2] slik denne blant annet kommer til uttrykk i The God Delusion, og den gode Alister begynner tankerekken med å sitere noe nevnte Dawkins har skrevet om gener:

[Genes] swarm in huge colonies, safe inside gigantic lumbering robots, sealed off from the outside world, communicating with it by tortuous indirect routes, manipulating it by remote control. They are in you and me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence.[3]

Sammenlign så Dawkins’ fortolkningen av genenes betydning og eksistensvilkår med denne av Denis Noble:

[Genes] are trapped in huge colonies, locked inside highly intelligent beings, moulded by the outside world, communicating with it by complex processes, through which, blindly, as if by magic, function emerges. They are in you and me; we are the systems that allow their code to be read; and their preservation is totally dependent on the joy that we experience in reproducing ourselves. We are the ultimate rationale for their existence.[4]

Det tør være åpenbart at ikke begge disse skildringene kan være riktige. Men hvordan skal man dømme mellom dem? På hvilket grunnlag? Kan man konstruere et eksperiment som kan gi oss et absolutt svar på hvem som har rett av Dawkins og Noble? Jeg skulle likt å se det eksperimentet…

McGraths (og Nobles) poeng er like enkelt som det er genialt: Også naturvitenskapen foretar fortolkninger av virkeligheten som ikke er rent vitenskaplige. Før eller senere vil vi alle, uten unntak, ta vår tilflukt til forklaringer av en mer verdimessig eller helhetskonsepsjonell art. Dette ligger nær opp til det man i teologien tradisjonelt har omtalt som verdidommer.

Fordi vi alltid er avhengige av å foreta slike helhtesfortolkninger, og fordi disse ikke er rent naturvitenskaplige i sin karakter, blir det meningsløst å holde på en eller annen form for rendyrket scientisme, slik for eksempel Dawkins gir skinn av å gjøre. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verdidom-påstander som Richard Dawkins’ The God Delusion! Dawkins’ helhetssyn er absolutt ikke rendyrket naturvitenskaplig; han konstruerer én av mange mulige og plausible helhetsforståelser med utgangspunkt i naturvitenskaplige innsikter. Feilen han gjør er å avvise alle andre helhetsforståelser uten håndfaste argumenter for hvorfor hans eget syn er det eneste vitenskaplige. Særlig insisterende er han i forhold til alle mulige helhetsforståelser som inkluderer religiøse forestillinger av en eller annen art. Jeg kan forstå at mange naturvitenskapsmenn som Dawkins kan bli frustrert over enkelte seksdagerskreasjonisters[5] måte å forholde seg til naturvitenskaplige innsikter på, men det betyr ikke at man kan «flykte» inn i naturvitenskapen og nøye seg med denne, så å si.

McGraths konklusjoner er vel verdt å sitere:

In a sophisticated recent critique of the philosophical shallowness of much contemporary scientific writing, particularly in the neurosciences, Max Bennett and Peter Hacker direct particular criticism against the naive «science explains everythin» outlook that Dawkins seems determined to advance. Scientific theories cannot be said to «explain the world» – they only explain the phenomena that are observed within the world. Furthermore, they argue, acientific theories do not and are not intended to describe and explain «everything about the world» – such as its purpose. Law, economics and sociology can be cited as examples of diciplines which engage with domain-specific phenomena without in any way having to regard themselves as somehow being inferior to or dependent on the natural sciences.

Yet most important, there are many questions that by their very nature must be recognized to lie beyond the legitimate scope of the scientific method, as it is normally understood. For example, is there purpose within nature? Dawkins regards this as a spurious nonquestion. Yet this is hardly an illegitimate question for human beings to ask or hope to have answered. Bennett and Hacker point out that the natural sciences are not in a position to comment on this if their methods are applied legitimately. The question cannot be dismissed as illegitimate or nonsensical; it is simply being declared to lie beyond the scope of the scientific method. If it can be answered, it must be answered on other grounds.[6]

De store spørsmålene i livet vil derfor måtte forholde seg til mer enn «bare» naturvitenskaplige innsikter. Selvsagt må et helhetssyn integrere så mange elementer og innsikter som mulig – det er derfor jeg ikke er seksdagerskreasjonist men derimot holder evolusjonsteorien for å være en svært plausibel forklaring – men det betyr ikke at alt kan forklares bare med utgangspunkt i én enkelt disiplin, enten vi snakker om biologi, astrofysikk, psykologi eller religionsfilosofi. Målet må være å ha en mest mulig koherent (altså helhetlig) forståelse av tilværelsen. For mange av oss vil en gudstro i en eller annen form være en naturlig og integrert del av en slik koherent virkelighetsforståelse.

Noter/referanser

1. Referanser er her til McGraths bok The Dawkins Delusion? (2007) Boka er skrevet av Alister og Joanna McGrath, men ettersom Alisters navn framheves på en tidligere utgave av boka omtaler jeg ham som hovedforfatter.

2. Scientism brukes av nevnte McGrath om verdensanskuelser hvor man mener at naturvitenskapene kan forklare absolutt alt innenfor sine egne metodologiske univers, og hvor man derfor mener å strengt tatt ikke ha bruk for alternative tilnærminger, så som historievitenskap, sosialantropologi, litteratur, religion m.m.

3. Fra Dawkins, R. 1976: The Selfish Gene (Oxford University Press: Oxford), s. 21; sitert etter McGrath 2007: 36.

4. Fra Noble, D. 2006: The Music of Life: Biology Beyond the Genome (Oxford University Press: Oxford), s.11-15; sitert etter McGrath 2007: 37.

5. En seksdagerskreasjonist er en som leser skapelsesberetningen(e) i Genesis 1-2 bokstavlig og som fastholder at verden ble skapt i løpet av en periode på 6 x 24 t for ca. 6-7.000 år siden.

6. McGrath 2007: 37-38.

Om vrange gudsforestillinger nok en gang – men ikke av meg!

I have often wondered how Dawkins and I could draw such totally different conclusions on the basis of reflecting long and hard on substantially the same world. One possibility might be that, because I believe in God, I am deranged, deluded, deceived and deceiving, my intellectual capacity having been warped through having been hijacked by an infectious, malignant God virus. Or that, because I am deranged, deluded, deceived and deceiving, my intellectual capacity having been warped through having been hijacked by an infectious, malignant God virus, I believe in God. Both those, I fear, are the substance of the answer I find in the pages of The God Delusion.

This may be an answer, but it’s not particularly a persuasive answer. It might appeal to diehard atheists whose unbending faith does not permit them to operate outside the «non-God» box. But I hope that I am right in suggesting that such nonthinking dogmatics are not typical of atheism. Another answer to my question might be to repeat the same nonsense, this time applying it to Dawkins. (Although, in this case, I suppose that we sould have to posit that his mind had been hijacked by som kind of «no-god virus.») But I have no intention of writing something so implausible. Why insult Dawkins? Even more important, why insult the intelligence of my readers?

[…] This book, I suspect, will be read mainly by Christians who want to know what to say to their friends who have read The God Delusion and are wondering if believers really are as perverted, degenerate and unthinking as the book makes them out to be. But it is my hope that its readers may include atheists whose minds are not yet locked into a pattern of automatic Dawkinsian reflexes. There are many who are deluded about God, and I used to be one of them.[1]

McGraths bok anbefales på det varmeste for den som kan tenke seg å lese en alternativ framstilling av temaene som tas opp i The God Delusion, gjerne med noe mer retorisk fingerspitzgefühl og intellektuell redelighet.

Noter/referanser

1. McGrath, Alister and McGrath, Joanna C. 2007: The Dawkins Delusion? Atheist Fundamentalism and the Denial of the Divine (Inter Varsity Press: Downers Grove), s. 10 og 15. Alister McGrath har en doktorgrad i molekulærbiologi fra Oxford. I dag er han imidlertid mest kjent for sin unike evne til å popularisere teologiske emner. Som sitatet antyder er han tidligere ateist. Han har gitt ut flere bøker om Richard Dawkins’ forfatterskap. Dawkins har (noe snurt) antydet at McGrath har tjent gode penger på å ri på ryggen hans. Den slags kommentarer beviser vel bare hvor lite Dawkins vet om teologi – flere av bøkene til McGrath er standardpensum for teologistudenter, og McGrath hadde et stort navn lenge før han begynte å argumentere mot Dawkins i boks form.

Om å åpne opp

Evangelieteksten for 13. søndag etter pinse (i går) finner vi hos evangelisten Markus:

Jesus forlot Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Markus 7:31-37

Det fortelles om Fjodor Dostojevskij at han i 1848 ble satt i fengsel for i skrift og tale å ha kritisert tsarens brutale regime. Etter et år i fengsel ble han og 31 andre en dag ført til et rettersted. De ble kledd i likskjorter, 32 kister ble kjørt fram og de to første ble bundet til påler for å bli skutt foran øynene på sine kamerater. Det var minus 30 grader. Skuddene falt – ikke. I stedet ble de dødsdømte stående og vente. Etter 20 minutter kom det et bud fra tsaren: Dødsdommen var omgjort, fangene skulle i stedet sendes til Sibir.

Dostojevskij forteller at den ene av de to som hadde stått bundet ble gal av opplevelsen. Også for Dostojevskij forandret dette øyeblikket alt. Han oppdaget alt han ikke hadde lagt merke til, alt han hadde tatt for gitt:

Da jeg sto der foran geværene sa jeg til meg selv: Se hvor feil du har levd! Du har vært døv og blind for alle ting, likeglad og tom innvendig. Og jeg sa til meg selv: Hvis jeg bare kunne få fem timer – selvfølgelig kan jeg ikke få fem dager eller fem uker, men fem timer, kan hende – da skulle jeg igjen oppleve hva det er å være levende, å ha hender, øyne, ører, å kunne tale og tenke. Hele virkeligheten framsto nå på en ny og fantastisk måte. Alt var overveldende, fordi det var virkelig: Kameraten som sto bundet ved siden av meg, lyset som falt med et merkelig skjær ute i horisonten, luften, lydene…[1]

Det er fantastisk å kunne høre igjen når man har vært døv. Men er det ikke også fantastisk i det hele tatt å kunne høre? Se? Føle? Lukte? Smake? Bevege seg?

Alt Gud gir oss av gode opplevelser er nåde. Evangelieteksten for denne søndagen minner oss om det. Fortellingen om helbredelsen av den døve er en fortelling om nåde, om kjærlighet og om omsorg. Det er en fortelling om en Gud som snakker den døves språk – kroppsspråket – som helt fysisk griper inn i livet hans og åpner opp for nye muligheter og erfaringer, en Gud som går fysisk og konkret til verks og som er levende opptatt av det jordiske.

Noen ganger mister vi noe av det gode Gud gir oss. Noen ganger kan vi ikke gjøre så mye med det. Noen ganger kan leger og sykepleiere helbrede på Guds vegne gjennom medisin. Andre ganger er det vi selv som må ta ansvar for det vi er i ferd med å miste.

En konkret utfordring som denne søndagen gir oss er knyttet til det skaperverket som Gud altså er så opptatt av å åpne opp for. Det sies at vi er helt på grensen til å skade det på ugjenopprettelig vis. Hva gjør vi med det? Lar vi det påvirke de små og store valgene vi tar, alt fra kommunevalg til valg av transpostmiddel og matvarer?

Når vi åpner øynene våre for Guds virkelighet og ser at alt er av nåde, da blir det ikke mindre viktig å ta vare på det som er gitt oss.

Noter/referanser

1. Dostojevskij-sitatet er hentet fra et brev han senere skrev til sin bror. Jeg har her gjengitt sitatet og beretningen om Dostojevskijs opplevelse med utgangspunkt i Johannes Møllehaves skildring i prekensamlingen Hvor kærlighed bor (1997: Lindhardt og Ringhof: København), s. 464-465.

Om engler og prinsesser

Det er ikke lenger noen nyhet at prinsesse Märtha Louise skal starte engleskole, det begynner å bli opptil flere uker siden det ble kjent. Min første reaksjon var omtrent den samme som Espen Ottosens: Prinsessen burde vurdere å melde seg ut av Den norske kirke. Etter å ha fulgt den til dels ganske høyrøstede debatten de siste ukene tenker jeg derimot noe mer nyansert om hele komplekset.

Om prinsessens engler

Jeg er ikke i tvil om at prinsessen er oppriktig og ærlig. Hun tror tydeligvis akkurat det hun sier, og hun er ikke redd for å blottlegge sine trosstandpunkter. Akkurat der er hun på mange måter et eksempel til etterfølgelse. Det er befriende lite av den norske sjenansen for å tydeliggjøre sine private meningskonstruksjoner i det prinsessen nå foretar seg. Det er vel kanskje også dette litt utypiske trekket som har gjort at en del av reaksjonene har vært såpass høylytte. Prinsessen tør der mange andre tier; hun våger å tro noe, mene noe, stå for noe og «famle» litt mens andre ser og hører. Jeg vet ikke om jeg hadde turd å gjøre det samme med hele folket som tilskuere.

Men uansett ærlighet og mot: Koblingen mellom prinsessens englehjelp-forestillinger og planlagt næringsvirksomhet er heller tvilsom. Det hadde den i grunnen vært uansett hvem det var som sto for den. Med prinsessetittelen med på kjøpet blir denne koblingen nokså håpløs å håndtere. Det er mulig prinsessen er ærlig, men jeg forstår godt at mange spør seg med hvor mye klokskap hun håndterer balansen mellom prinsesserollen og en unektelig noe spesiell næringsvirksomhet.

Om å leve av religion

Jeg lever av religion. Jeg mottar min statlige lønn, finansiert av skattebetalerne, for å være religionens representant og folkekirkelig mystagog. Men jeg er slett ikke kongelig (på tross av hva navnet ellers kunne antyde), og til forskjell fra prinsessens Astarteskole er jeg og den institusjonen jeg representerer mer forsiktig i forhold til hva slags positive resultater jeg forespeiler folk. Jeg forsøker å hjelpe mennesker til å finne en positiv og integrert fortolkning av eget liv, men jeg er virkelig ingen lykkepredikant (selv om det finnes slike også innenfor kristenheten, og da særlig innenfor det vi kaller trosbevegelsen; se for eksempel her). Jeg tar meg heller ikke betalt pr. konsultasjon.

Det er for øvrig mange som tjener gode penger på religion. Dagbladet, for eksmpel, gir fast plass til annonser som presenterer healing, reading og hva det nå heter, gir horoskoper og opplyser om all verdens spåtjenester. Den samme avisen åpenlyst nærmest mobber Märtha på reportasjeplass (jf. Jan Gullious utilslørte kommentar om at prinsessen burde søke legehjelp) når hun målbærer samme slags synspunkter som avisen gir annonseplass til. Dette framstår vitterlig som en smule inkonsekvent.

Om New Age og kristen tro

Nå viser flere spørreundersøkelser at «folk flest» faktisk er tilbøyelige til å tro mer eller mindre det samme som Märtha. Betyr det at de også kjøper hennes kvasivitenskaplige forklaring om energiformer og subatomære partikkelmanipulasjoner (jf. denne bloggposten)? Jeg vet ikke, men jeg ville ikke akkurat sett på det som et positivt samfunnetrekk.

Men hvem er jeg til å kritisere? Kristen, til og med prest og gode greier. Hvorfor er det egentlig mer aparte å holde seg til Astarte enn å tro at «Gud er min dude»? Vel, her vil selvsagt meningene være delte, men jeg opplever det faktisk slik at kristen tro tross alt har litt mer bakkekontakt enn en del New Age liksom-kvantefysikk. Kristen tro handler i stor grad om jordiske, materielle ting: Om mennesker, om inkarnasjon (tanken at Gud ble kropp, ble materiell), om vann, brød og vin, om bilder, gester, bønnekranser og levd liv («arbeid, hvile, gjerning, hjem»). Basis er allmene, hverdagslige, kjente ting og situasjoner, ikke mer spektakulative eller oppsiktsvekkende ting som energier eller usynlige auraer eller skjulte hjelpere. Det kommer nok an på øynene som ser (og kanskje også på vanens makt), men jeg opplever tross alt tradisjonell kristendom som både mer jordnær og nøktern enn mye av den mer alternative religiøsiteten.

Enkelte av prinsessens uttalelser til media speiler denne kontrasten. Når Märtha sammenligninger seg selv med Gerd-Liv Valla og Tore Tønne blir det en smule groteske. Hennes påstander om heksebrenning for to hundre år siden er både komiske og historieløse. Dersom disse utsagnene reflekterer hennes virkelighetsoppfatning, da lurer jeg på hvor hun har snappet dette opp. Lærer man på Holistisk Akademi at kirken brente hekser på 1800-tallet? Her bringer prinsessen videre myter det ikke er historisk grunnlag for å hevde.

Om englene

Så til selve saken: Englene. Finnes de? Jeg tror det. Men jeg vet ærlig talt ikke hva de er. Er engler overnaturlige vesener («lysvesener»), er de fra en annen dimensjon, eller er de vanlige mennesker som blir brukt av Gud? Kanskje kan engler være mer enn bare en ting?

Det viktige i kristen tradisjon er uansett at englene opptrer som budbringere fra Gud. Det er deres rolle. Det greske ordet angelos betyr budbringer. Englene er fullstendig underordnet Gud og helt og fullt underlagt Guds kontroll. De henvender seg til oss på Guds vegne, og Bibelen er klar på at det er den veien kommunikasjonen med englene skal foregå, ikke omvendt. Vi på vår side kan gå direkte til kilden gjennom bønn i Jesu navn. Derfor advarer også apostelen Paulus mot et altfor stort englefokus eller på å henge seg opp i å forsøke å få noe ut av å kommunisere med dem:

La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus. La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner, og uten grunn skryter de av tanker som kommer fra deres eget kjøtt og blod, og holder ikke fast på ham som er hodet. Men ut fra ham vokser hele kroppen og blir støttet og holdt sammen av sine ledd og bånd. Da vokser den slik Gud vil.

(Kolosserbrevet 2:16ff)

For meg framstår derfor en «engleskole» som en avsporing. Men dersom de siste tiders engledebatt kan åpne opp for en fornyet, sunn forståelse av tilværelsens åndelige side, da ville det være positivt.

Om Märtha og kirken

Jeg har med vilje spart det minst sentrale til slutt, nemlig prinsessens forhold til kirken. Det er jo strengt tatt en privatsak.

Det første som likevel er å si om dette er at valget av navn på skolen er rimelig påfallende. Astarte er navnet på en før-kristen fruktbarhetsgudinne, og de gangene hun nevnes i Bibelen så er omtalen utelukkende negativ. Det er ikke rom for noen Astarte-kult i en kristen kirke.

Nå virker navnevalget rimelig bevisst, dersom en skal ta Astarte-skolens nettside på alvor. Det er i grunnen mye på denne nettsiden som er rimelig håpløst å integrere med tradisjonell kristen dogmatikk: Det knyttes an til ikke-kristne engleforestillinger, Holistisk Akademi blir markedsført (etter det jeg har snappet opp lærer man der både reinkarnasjon og at Gud må forstås som en størrelse utelukkende innenfor skaperverket), og det brukes en gjennomført nyreligiøs terminologi med ord som «reading», «healing» og «krystaller». Målet med kursvirksomheten er visstnok at du skal bli bevisst «din egen guddommelige kraft». Ingenting av dette er umiddelbart enkelt å forene med tradisjonell kristen tro, og jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i denne virkelighetsforståelsen. Tanken om reinkarnasjon er for eksempel fullstendig umulig å forene med min forståelse av et kristent verdensbilde.

Men bildet må som alltid nyanseres noe mer. For det første finnes det tekster i Bibelen som kanskje, lest med ekstremt velvillige briller, kan se ut som om de åpner for en eller annen tilknytning til et eller annet slags reinkarnasjonsaktig fenomen (jeg tenker da på tekstene om døperen Johannes som profeten Elia). For det andre er det ikke tvil om at fenomener som helbredelse («healing») og profetisk evne/synskhet («reading») kan innordnes under kristen tro. Da vil man drive healing i Jesu navn. Jeg har ingen personlig erfaring med dette, men ser at det er mer enn nok handlingsrom i kirken for å ta også den slags erfaringer på alvor.

Selv om dette altså egentlig er en ren privatsak: Det er rom for Märtha i kirken. Det var imidlertid ikke rom for New Age-soknepresten Mette Sofie Moe i kirken. Det er vel der grensen går. Så lenge prinsessen ikke har noen direkte lederrolle i kirken kan hun mene hva hun vil og drive hvilken skole hun selv vil. Dette ville muligens endret seg dersom hun ble regent, men det er foreløpig en rent hypotetisk problemstilling. Det er ikke dermed sagt at det Märtha står for er god, klassisk kristendom. Det er det absolutt ikke. Hun (og andre) kan heller ikke regne med at de synspunktene hun fremmer noen gang skal bli stuerene å fremme som god teologi i Den norske kirke. Men hun må selv få bestemme hva slags konsekvenser dette får for hennes organisatoriske forhold til kirken. Så lenge hun velger å forbli kirkemedlem, tolker jeg det som et tegn på at hun fortsatt er åpen for å integrere engletroen sin i forhold til mer tradisjonell kristen tro, og at hun også ønsker å bringer sine erfaringer og sine tanker inn i kirkens kontinuerlige felles refleksjon. Jeg oppfatter det som et positivt utgangspunkt.

Om saken, av andre

For den som vil lese litt mer likt og ulikt om saken, kan jeg anbefale følgende skriverier: